Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred
Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen,
og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til Representantforslag
150 S (2019–2020) fra stortingsrepresentantene Katrine Boel Gregussen,
Lars Haltbrekken, Nicholas Wilkinson, Mona Fagerås, Arne Nævra og
Karin Andersen om å sikre bosetting av alle mennesker som får opphold.
Det er ikke avholdt høring i saken, men det var anledning til å
gi skriftlige innspill med frist 1. november 2020.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
i dokumentet peker på at når mennesker får opphold i Norge, er det
avgjørende for å få et godt liv at bosetting sikres raskt.
Komiteen viser til at det for
tiden er 15 personer med spesielt store helseutfordringer som venter
på å bli bosatt i en kommune.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
peker på at den økonomiske støtteordningen for å ta imot flyktninger
med særskilte behov bare varer i fem år, og at etter fem år er det
kommunen selv som må dekke omsorgsutgiftene.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
på bakgrunn av dette har fremmet et forslag i dokumentet om at Stortinget
ber regjeringen sørge for at mennesker som har fått oppholdstillatelse,
men som ikke blir bosatt fordi kostnadene ikke dekkes på lang sikt,
blir bosatt snarest, og fremme eventuelle forslag som er nødvendige
for å sikre dette, herunder bedre langsiktige økonomiske støtteordninger.
Komiteen viser til svarbrev
fra kunnskaps- og integreringsministeren av 20. august 2020. Ministeren
viser til at ved bosetting av flyktninger med nedsatt funksjonsevne
og/eller atferdsvansker kan kommunene få ekstra tilskudd på opptil
1 361 000 kroner per år, i inntil fem år, i tillegg til integreringstilskuddet.
Kommunene kan i tillegg søke Helsedirektoratet om tilskudd for særlig
ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti påpeker
at generelle støtteordninger også gjelder for flyktninger. Helsedirektoratets
ordning med tilskudd for særskilt ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til
enkeltmottakere gjelder for flyktninger både i perioden de utløser
særskilte tilskudd, og etter at disse tilskuddene har opphørt.
Disse medlemmer viser til at
det finnes en samarbeidsavtale med KS om bosetting av flyktninger
samt om etablering og nedlegging av asylmottak og omsorgssentre.
I avtalen forplikter partene seg bl.a. til
«å finne løsninger
som sikrer rask bosetting av flyktninger med særlig ressurskrevende
behov i kommuner som har et tjenestetilbud som kan ivareta flyktningenes behov».
Disse medlemmer merker seg
at i kriteriene som ligger til grunn for å anmode kommunene om å
bosette flyktninger i 2021, står det blant annet at det skal tas
hensyn til om kommunen kan bosette flyktninger med store funksjonsnedsettelser.
Disse medlemmer merker seg
at IMDi satte ut et forskningsoppdrag i 2019, i samarbeid med Utlendingsdirektoratet,
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Husbanken og Helsedirektoratet,
som skulle fremskaffe kunnskap om hvordan offentlig forvaltning
kan legge til rette for raskere bosetting i kommunene av flyktninger
med særlige behov. Rapporten «Statlige virkemidler ved bosetting
av flyktninger med særlige behov» er nå ferdigstilt og ble lansert
av IMDi 14. august 2020. Disse medlemmer viser til at
regjeringen i sin integreringsstrategi 2019–2022 varsler en gjennomgang av
bosettingsordningen. Rapporten vil inngå som en viktig del av kunnskapsgrunnlaget
for dette arbeidet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at flyktninger som får en oppholdstillatelse, må bosettes
raskt for å sikres en god integrering. Flertallet viser til at en
del flyktninger med særlige behov opplever spesielt lang ventetid
før de blir bosatt. Mens flyktninger har en gjennomsnittlig ventetid
på 3–7 måneder før bosetting, er ventetiden for de som bor i tilrettelagte
avdelinger, særlig bo- og omsorgsløsning eller institusjon, betydelig
lengre, ofte 2–4 år etter innvilget oppholdstillatelse. Flertallet viser videre
til at når en kommune først har akseptert å bosette en person, kan
det gå ytterligere tid, i enkelte tilfeller ett år eller mer, før
personen faktisk flytter fra mottakssystemet og til kommunen. Det
er altså de flyktningene med størst behov som må vente lengst på
å få en avklart livssituasjon.
Flertallet viser til at lang
ventetid preget av usikkerhet og lite informasjon også kan føre
til nye og økte helseplager, passivisering og demotivering.
Flertallet viser til uttalelser
i NRK den 26. oktober 2020, hvor UDI-direktør Frode Forfang ber staten
ta en større del av kommunenes utgifter for å bosette flyktninger
med helsemessige utfordringer. Forfang viser i den forbindelse til
at staten allerede betaler for disse flyktningene i dag ved at de
bor i statlige mottak, og at man bør flytte denne kostnadsposten
over til tilskudd til kommunene.
Flertallet viser til at denne
oppfordringen konkretiseres i et innlegg i Kommunal Rapport den 23. november
2020, hvor Forfang sammen med direktør i IMDi, Libe Rieber-Mohn,
skriver at perioden hvor bosetting av personer kan utløse tilskudd
fra IMDi, bør utvides fra dagens fem til ti år etter bosetting.
Flertallet viser videre til
at Rambøll og Oslo Economics nylig har utgitt rapporten «Statlige
virkemidler ved bosetting av flyktninger med særlige behov» bestilt av
IMDi i samarbeid med Utlendingsdirektoratet, Husbanken, Bufdir og
Helsedirektoratet.
Flertallet viser til at den
samfunnsøkonomiske analysen i rapporten viser at bosetting av lengeventende
flyktninger med særlige behov i en kommune kan være samfunnsøkonomisk
lønnsomt selv om det ikke er kommunaløkonomisk lønnsomt. Rapporten
identifiserer tre nyttevirkninger som følge av raskere bosetting
– to ikke-prissatte og én prissatt. Ingen av disse kommer kommunen
til gode. Det finnes dermed få insentiver for kommuner til å bosette
flyktninger med særlige behov. Flertallet viser til at rapportforfatterne
konkluderer med at dersom staten ønsker at kommuner skal ta på seg
oppgaven med å bosette flyktninger med store helseutfordringer basert
på frivillighet, bør kommunens utgifter dekkes.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er misvisende
å skrive at ingen av de tre nyttevirkningene kommer kommunene til
gode. Disse medlemmer viser
til at det i rapporten vises til tre nyttevirkninger som følge av raskere
bosetting. Disse er økt livskvalitet (ikke-prissatt), større behandlingseffekt
(ikke-prissatt) og tidligere yrkesdeltakelse (prissatt).
Disse medlemmer viser videre
til at det i rapporten «Statlige virkemidler ved bosetting av flyktninger
med særlige behov» fremmes forslag til flere ulike tiltak. Ett tiltak
er å utvide perioden kommunene kan motta særskilt tilskudd ved bosetting
av personer med nedsatt funksjonsevne og/eller atferdsvansker. Eksempler
på andre tiltak fra rapporten er å sikre tilrettelegging for helsekartlegging
i mottak, tydeliggjøre handlingsrommet for deling av helseinformasjon
innenfor gjeldende regelverk, etablere nettverk med kommuner som
i fellesskap kan bygge kompetanse og kapasitet til å bosette flyktninger
med særlige behov, samt forskuttering av midler på søknad om tilskudd
til kommuner som forplikter seg til å bosette flyktninger med særlige behov.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at de mest aktuelle tilskuddene er IMDis tilskudd ved
bosetting av personer med nedsatt funksjonsevne eller atferdsvansker
og Helsedirektoratets tilskudd ved særlig ressurskrevende helse-
og omsorgstjenester. Rapporten peker både på utfordringer mht. størrelsen
på de aktuelle tilskuddene og på hvordan de forvaltes av statlige
aktører.
Flertallet viser til at IMDis
Tilskudd 2 maksimalt kan utløses i fem år etter bosetting, og at
Helsedirektoratets tilskudd har et innslagspunkt på 1 360 000 kroner (2020),
hvoretter kommunene kan søke om dekning av inntil 80 pst. av lønnskostnadene
som overstiger innslagspunktet. Dette innebærer en risiko for betydelige kommunale
kostnader, særlig etter de fem første årene, når IMDis Tilskudd
faller bort.
Flertallet viser til at det
også påpekes at IMDis Tilskudd 2 utbetales etterskuddsvis, etter
søknad, og at det må søkes årlig. Dette gjør at en kommune ikke
vil ha oversikt over hva den får i tilskudd før etter at personen er
bosatt og søknad er sendt og behandlet av IMDi. Dette medfører en
betydelig usikkerhet med tanke på hva de økonomiske konsekvensene
vil bli. Flertallet viser til
at andre svakheter som påpekes, er søknadsfristen (13 måneder etter
bosetting), som gjør at en del helsemessige forhold ikke er avdekket,
strenge krav til dokumentasjon samt at administrative forberedelser,
reiser, møter osv. ikke faller inn under kriteriene for hva som kan
dekkes.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at disse tiltakene
vil bli vurdert i gjennomgangen av bosettingsordningen. Disse medlemmer viser
videre til at rapporten «Statlige virkemidler ved bosetting av flyktninger
med særlige behov» peker på at det er en utfordring at dagens tilskuddsordning
kan være for lite fleksibel, og at ordningen kan gi for lite forutsigbarhet.
Aktuelle tiltak som fremheves i rapporten, er å endre søknadsfrist, åpne
for utsatt frist eller åpne for innvilgelse selv om fristen har
gått ut, gitt at særskilte krav og vilkår er innfridd. Videre trekkes
mulighet for forskuttering av midler eller forhåndstilsagn på søknad
om tilskudd frem som tiltak.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at rapporten også påpeker svakheter ved informasjonstilgang
og informasjonsflyt samt manglende samarbeid og koordinering mellom
berørte etater, og at den peker på forbedringspunkter i hvordan
staten tilnærmer seg kommunene i disse sakene.
På denne bakgrunn
fremmer flertallet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at flyktninger med særlige behov som har
fått oppholdstillatelse, blir bosatt snarest, og fremme eventuelle
forslag som er nødvendige for å sikre dette, herunder bedre langsiktige økonomiske
støtteordninger.»