Distriktspolitiske virkemidler
– en helhetlig tilnærming
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener
den samlede konsekvensen av sentralisering på en rekke samfunnsområder
og kutt i de direkte distriktspolitiske virkemidlene rammer distriktene
dobbelt opp. Med regjeringen og støttepartienes politikk har mange
grunnleggende tjenester og arbeidsplasser forsvunnet og trygghet
og beredskap blitt svekket. I tillegg er det kuttet mye i midlene
som er avsatt til å kompensere for distriktsulemper, både gjennom
de direkte bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikken og gjennom
målrettingen av offentlige midler. Endringer i inntektssystemet
til kommunene har straffet kommuner som ikke ønsker å slå seg sammen,
og gjort at midler til regionsentertilskudd og til kommunesammenslåing tas
fra de midlene som ellers skulle blitt fordelt til alle kommunene.
Senterpartiet er veldig kritisk til dette.
Disse medlemmer viser til
at underfinansiering av oppgaver som kommunene og fylkeskommunene har
overtatt fra staten de senere år, har gjort at kommuneøkonomien
blir stadig trangere. Videre er det innført flere pålegg, normer
og krav som ikke er finansiert. Disse medlemmer understreker
at konsekvensen av dårligere kommune- og fylkesøkonomi er dårligere
tjenester til folk. Regjeringen har uttrykt at fylkeskommunens rolle
som samfunnsutvikler skal styrkes gjennom regionreformen. Erfaringene
så langt tilsier bare at fylkene får trangere økonomisk handlingsrom
og dårligere muligheter til å løse oppgavene.
Disse medlemmer vil påpeke
at vridningen av midler fra distriktene og inn mot de store kommunene legger
opp til en forsterket sentralisering og mindre utjevning. Statlig
lokaliseringspolitikk og fordeling av statlige arbeidsplasser har
store ringvirkninger for hele lokalsamfunn, da sentralisering av
arbeidsplasser ofte vil påvirke mye mer enn bare den enkelte arbeidsplass. Samfunnsmessige
og regionalpolitiske konsekvenser må bli lagt til grunn i beslutningsprosessene.
Det er derfor sentralt at staten ivaretar distriktspolitiske hensyn
i all sin virksomhet. Senterpartiet mener opprettelsen av nye statlige
arbeidsplasser må skje utenfor hovedstaden, og utflytting må ikke
begrense seg til de andre store byene, men spres også til mindre
steder.
Disse medlemmer viser til
at fylkeskommunene i forbindelse med regionreformen ble forespeilet
en betydelig styrket rolle som regional utvikler. Likevel har regjeringen
kraftig redusert virkemidlene for dette arbeidet i de senere årene.
Senterpartiet mener fylkeskommunene må få tilført midler slik at
de er i stand til å fylle denne rollen. I motsetning til regjeringen,
som de senere årene har mer enn halvert postene til regional- og
distriktsutvikling, foreslår Senterpartiet å øke fylkeskommunenes
midler til regional utvikling.
Disse medlemmer viser til
at dersom Norge skal nå målet om desentralisert bosetting og ta
hele landet i bruk, så må man se sammenhengen mellom den brede og
den smale distriktspolitikken og alt som påvirker en sosial og geografisk
utjevning av makt, arbeidsplasser og kapital. Regionalpolitiske
virkemidler må styrkes og regionalpolitiske hensyn ivaretas som
deler av alle samfunnsområder. En vellykket distriktspolitikk har
historisk vært avgjørende for Norge. Senterpartiet mener dette,
om mulig, blir enda viktigere av hensyn til verdiskaping og sikkerhetspolitikk
i årene fremover. Det meste av Norge er i ulik grad distrikter.
Da må politikken tro på hele Norge og legge forholdene til rette
for at folk skal kunne bo, arbeide og leve sine liv i hele Norge.
Disse medlemmer viser til
at antall kommuner som får folketilvekst og -nedgang ikke alene
kan tilskrives urbaniseringens kraft som regjeringen og Fremskrittspartiet
hevder. Det handler i stor grad om politisk vilje og rammevilkår.
Befolkningsutviklingen i norske kommuner viser det tydelig. Tall
fra SSB viser følgende: I 2005 hadde 116 folketilvekst, 249 hadde
nedgang. I 2013 hadde 255 kommuner folketilvekst, 112 hadde nedgang.
I 2018 hadde 188 kommuner folketilvekst, 227 hadde nedgang. I 2019
hadde 128 kommuner folketilvekst, 291 hadde nedgang. Årsakene er
flere, men disse medlemmer mener
at politiske prioriteringer Solberg-regjeringen og støttepartiene
har gjort, har medvirket til dette. Senterpartiet mener Norge ikke
trenger politikk for fraflytting av distrikter. Det som trengs er
en politikk for hele Norge hvor utjevning står sentralt. Det vil
gavne både distrikt og by. At utkanter tømmes for folk, er ikke
noen naturlov. Demografiske endringer og nedbygging av folks og
næringslivets muligheter i distriktene, som tross alt omfatter størsteparten
av Norge, avspeiler politiske beslutninger og kan endres av politiske
beslutninger.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i alle forslag de fremmer for Stortinget, vurdere
hvordan forslaget påvirker bosettingsmønsteret.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at norsk olje- og gassvirksomhet sikrer tusenvis av lønnsomme
arbeidsplasser over hele landet og gir store inntekter til velferdssamfunnet.
Den verdiskapingen petroleumsnæringen står for, har vært avgjørende for
den høye levestandarden vi har i hele Norge, og vil være det i overskuelig
fremtid. Gjennom tiårene med olje- og gassutvinning på norsk sokkel
har det også blitt etablert sterke kunnskapsmiljø innen petroleumsvirksomhet
og internasjonalt konkurransedyktige leverandørbedrifter mange steder
i landet.
Disse medlemmer viser til
rapporten «Levert», utarbeidet av Kunnskapsparken Bodø, som årlig
viser petroleumsnæringens betydning for verdiskaping og sysselsetting
i Nordland, Troms og Finnmark. For 2018 viser rapporten at 174 nordnorske
bedrifter hadde leveranser til petroleumsnæringen, fordelt på rundt
1 650 årsverk. Det var en økning på 125 årsverk sammenlignet med
2017 og viser således den positive effekten næringen har for sysselsetting
i nord. Disse
medlemmer mener dette utgjør et godt eksempel på hvor viktig
olje- og gassnæringen er for sysselsetting i hele landet, også i distriktene.
Tall fra SSB viser at det i 2018 var hele 139 900 sysselsatte i
petroleumsrelaterte jobber over hele Norge.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti
ønsker sterke lokalsamfunn både i bygd og i by. For å få til dette må
politikk på alle områder legge føringer for å gjøre dette mulig.
Folk må få bo der de ønsker, og det er et politisk ansvar å legge
til rette for det. Urbanisering er en internasjonal trend, drevet
av egne valg, men også av mangel på andre muligheter.
Dette medlem viser til at
det trengs sterk politikk for å motvirke sentraliseringen. Stortingsmeldingen
gir en analyse av utviklingen, men mangler totalt nye tiltak og
forslag som er gode nok til å gjøre noe med den kraftige sentraliseringen
vi nå ser, eller en kritisk analyse av at regjeringens egen poltikk
bidrar sterkt til dette.
Etter koronakrisen
har mange distriktsnæringer innen blant annet reiseliv blitt veldig
hardt rammet, noe som tvinger fram nye tiltak og virkemidler.
Dette medlem påpeker at status
for bosettingsmålet i dag er høyst uklar. Målsettingen om å «bevare hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret» har blitt gjentatt i ulike varianter av vekslende
regjeringer siden 70-tallet. Siden den tid har vi sett en eksplosiv
sentralisering. Mens bosettingsmålet i tidlig fase var konkretisert
i retning av å opprettholde folketallet på kommunenivå eller på
bolig-, arbeidsmarkeds- og serviceregionnivå, flyttet ambisjonen
seg på tidlig 2000-tall til vekst i alle landsdeler. Det er stor
forskjell på å opprettholde folketallet på henholdsvis kommunenivå,
regionnivå og landsdelsnivå. Dagens regjering har ikke noen ambisjon på
området overhodet og vil fortsette dagens sentraliserende politikk.
Dette medlem viser til at
grunnen til at folketallet ikke har minsket i flere distriktskommuner
de siste årene, er innvandringen. Vellykket integrering er derfor sentralt
for distriktskommunene, ved at det kan få folk til å bli boende
og bidra til både folketallsvekst og arbeidskraft.
Dette medlem viser til tall
fra SSB som viser utviklingen i folketall i kommunene som deles
inn etter grad av sentralitet (SSBs sentralitetsindeks kategoriserer kommuner
etter hvor langt det er til arbeidsplasser og sentrale tjenester
på en skala fra 1 (mest sentral) til 6 (minst sentral)) og utviklingen
i antall arbeidsplasser etter grad av sentralitet. Disse viser at
arbeidsplassveksten i sentrale strøk har vært større enn veksten
i mindre sentrale strøk.
Arbeidsplassutviklingen
er en av de viktigste driverne for flytting mellom steder. Der det
er stor økning i arbeidsplasser, er det også vekst i folketall,
og motsatt. Det er selvsagt andre faktorer som spiller inn, men
dette anses som den mest sentrale.
Sentraliseringen
de siste tre år har dessuten vært kraftigere enn hva SSB selv har
klart å framskrive. SSBs befolkningsframskrivelse for perioden 2018
til 2030, publisert i 2016 (hovedalternativet, SSBs befolkningsframskrivelse:
https://www.ssb.no/folkfram) viste at det ville være nedgang i befolkningen
i 153 av kommunene med lavest grad av sentralitet allerede første
år, i 2018. Men fasiten ble 226. Framskrivingene til SSB undervurderte
effekten av sentraliseringspolitikken kraftig.
De mest sentrale
kommunene har hatt en vekst på 33 pst. i antall offentlige arbeidsplasser
siden 2000, mens de minst sentrale har hatt en nedgang på 1,4 pst. Det
er kanskje enda mer interessant at de siste tre årene har sentraliseringen
i næringslivet stått på stedet hvil, mens det er offentlig sektor
som fører an. Innen det offentlige viser Telemarksforsknings analyser
at det er spesielt staten som har sentralisert mest de senere år.
Det er altså ikke
næringslivet som er drivkraft i sentraliseringen, men offentlig
sektor (Telemarksforskning. Næringsutvikling i distriktskommuner
2030: https://distriktssenteret.no/wp-content/uploads/2019/05/Telemarksforskning-Naringsutviklingskommunen-2030.pdf).
Dette funnet får Telemarksforsknings rapport «Næringsutvikling i
distriktskommuner 2030» til å konkludere med følgende:
«I de siste tre
årene har det altså vært en sterkere sentralisering av antall offentlige
arbeidsplasser enn tidligere, mens det faktisk har vært en viss
desentralisering av antall arbeidsplasser i næringslivet.» (side
10)
Dette medlem understreker
hvor viktig arbeidsplassene innen privat sektor som fiskeri og havbruk, landbruk
og næringsmiddel er i distriktskommunene. Disse står for en henholdsvis
ni og seks ganger større andel av samlet sysselsetting i de minst
sentrale kommunene enn for landsgjennomsnittet. I offentlig sektor
står kommunal virksomhet for en vesentlig høyere andel av sysselsettingen
sammenlignet med snittet (Telemarksforsknings rapport, side 9).
Dette medlem viser til at
regjeringens sentraliseringspolitikk fungerer, med alle sine negative
konsekvenser. Sentraliseringen innen skole, helse, politi, Nav, skatt,
forvaltning og høyere utdanning, for å nevne noen områder, har sørget
for en av de sterkeste sentraliseringsperiodene i nyere norsk historie.
Skal sentraliseringen snus, må sentraliseringen av offentlig sektor
snus.
Dette medlem mener offentlig
sektor og særlig statlig politikk skal gjøre det mulig å bo, arbeide
og drive næringsvirksomhet i hele landet. Dette medlem viser til at
for Sosialistisk Venstreparti handler distriktspolitikk om moderne
lokalsamfunn der det skapes trygge og gode arbeidsplasser, og der
folk har nærhet til skole, offentlige servicetilbud, jobber og aktiviteter.
Dette medlem viser til at
skattepolitikken, landbruks- og næringspolitikken, samferdsel, kommuneøkonomi,
forvaltningspolitikk osv. skal legge til rette for og bidra til
gode lokalsamfunn med variert arbeidsplasstilgang og ikke bidra
til ytterligere sentralisering.
Regjeringen må
sørge for at nye statlige arbeidsplasser legges utenfor Oslo, fortrinnsvis
ikke til de største byene. Digitalisering brukes til å utvikle offentlig
sektors reelle nærhet til de menneskene og det næringslivet den skal
betjene. Det trengs en reell «Nærhetsreform» for at funksjoner som
kan fylles lokalt, faktisk gjør det, og at større fagmiljø på mange
felt kan sikres digitalt.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at nye statlige arbeidsplasser legges
utenfor Oslo, fortrinnsvis ikke til andre større pressområder.»
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en nærhetsreform i statlig sektor slik
at funksjoner som kan fylles lokalt, blir tilgjengelige lokalt.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede de distriktspolitiske konsekvensene i alle
saker og omorganiseringer.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at fiskeri, havbruk,
landbruk og næringsmiddelindustri er sentrale distriktsnæringer. Positiv
utvikling innen disse forklarer nesten alene den positive utviklingen
vi ser i noen distriktskommuner. Skal dette forsterkes, må disse
næringene løftes. Vi må altså både snu den offentlige flyttestrømmen
av arbeidsplasser og samtidig satse på de sterke distriktsnæringene.
Dette medlem mener det er
behov for:
-
En kraftig styrking
av kommuneøkonomien med mer fordeling også av inntektene og sterkere
distriktsprofil.
-
At en nærhetsreform
for statlig sektor og distriktspolitiske konsekvenser utredes i
alle saker (politi, Nav, skatt, domstoler, utdanning osv.).
-
En storsatsing
på grønnere virkemidler i distrikts- og næringspolitikken og risikoavlastning
for omlegging til sirkulære, klimavennlige næringer. Bioøkonomi
både i blå og grønn sektor må styrkes (hav, skog, jordbruk, tekonologi,
avfall osv.)
-
Å bruke hele handlingsrommet
i EØS-avtalen til å gi direkte bedriftsstøtte og differensiert arbeidsgiveravgift.
Distriktspolitiske hensyn skal være grunnleggende i næringspolitikken.
-
At de regionale
distriktspolitiske virkemidlene gjennom fylkeskommunene økes.
-
Utdanningsmuligheter
i hele landet, også for høyere utdanning, med statlig finansiering
av tilrettelegging.
-
Utbygging av bredbånd/5G
i hele landet – der statens bidrag må økes slik at målet nås innen
2025.
-
Desentraliserte
helsetjenester, god akuttmedisin og trygg fødselsomsorg i hele landet.
-
At det produseres
mer mat på bærekraftig måte innen fiskeri og landbruk, slik at flere
arbeidsplasser skapes lokalt.
-
At lokalsamfunn/kommuner
får en rettferdig og trygg inntekt fra naturressursene som brukes
til næring.
-
At kommuner og
fylker selv får bestemme skolestruktur.
-
At tvangssammenslåtte
kommuner og fylker som ønsker oppløsning, skal få det.
-
Å vri mer av vegbevilgningene
over fra gigantiske motorveiprosjekter til gode bruksveier i distriktene, mer
ras- og skredsikring og økte bevilgninger til fylkesveinettet.
-
At jernbanen forbedres
og strekninger som ikke har elektrisk drift, rustes opp for å kunne
ta unna langt mer av godstrafikken.
-
At ladeinfrastruktur
langs veinettet for elbiler bygges i hele landet.
-
At omlegging til
utslippsfri kollektivtrafikk gjennomføres og ekstrakostnaden i omleggingen
dekkes av staten.
-
At kortbanenettet
og de regionale flyrutene sikres.
-
Å etablere ordninger
i Husbanken som sikrer nødvendig nybygging av boliger i hele landet,
både for tilflyttere og for eldre som trenger en tilpasset bolig, men
ikke har råd til det.
Dette medlem viser
til oppfølging av disse punktene og andre satsingsområder i Sosialistisk
Venstrepartis alternative statsbudsjett og innstillinger på ulike
saksområder.
Dette medlem mener sterke
distrikter og kommuner trenger mange bein å stå på. Arbeidsmarkedet må
være mangfoldig. Skal folk kunne bo i hele landet, er det arbeid
som trengs. Da kan en ikke sentralisere for sentraliseringens skyld,
slik regjeringen foreslår med nye sentraliserende reformer, sist
med å legge ned de velfungerende kommunale skattekontorene.
Dette medlem understreker
at ressursene i distriktene er viktige for Norges verdiskaping og
sikkerhet, og en av nøklene om vi skal lykkes med det grønne skiftet.
I Norge er naturressursene spredt, og derfor må vi også bo spredt.
Spredt bosetting er avgjørende for at ressursene både høstes av
og holdes i hevd. Distriktspolitikken er derfor ikke en nostalgisk
øvelse for å holde liv i historie og kultur, men en del av løsningen
for å skape et bærekraftig samfunn.
Dette medlem viser til at
de klassiske distriktsnæringene i Norge i dag bygges ned. Kystfiskeriene
sentraliseres og flyttes over i større industribåter som høster
mer av de lokale ressursene, men på en mindre bærekraftig måte.
Distrikts- og småskalalandbruket svekkes, og vi gjør oss stadig
mer avhengig av importerte innsatsfaktorer for å overleve. Dette medlem påpeker
at bærekraftig forvaltning og høsting av våre naturressurser er
nøkkelen til å skape levedyktige samfunn. Global oppvarming svekker
alle samfunn, særlig de som er avhengig av stor tilførsel av varer
og tjenester for å overleve. For eksempel anslås matsikkerheten
å svekkes vesentlig de neste tiårene. Norge må derfor minske avhengigheten
av import av mat og fôrråvarer i årene som kommer, og gjøre samfunnet
mest mulig selvforsynt. Norges selvforsyningsprosent av jordbruksvarer
er helt nede i 30 pst. i dag, som er blant de laveste i Europa og
gir grunn til bekymring. Uten en sterk distriktspolitikk vil skeivutviklingen
fortsette og landet bli mer og mer sårbart.
Dette medlem påpeker at avhengigheten
av petroleumsøkonomien ikke er bærekraftig og må reduseres. Norge
må bort fra ikke-fornybare kilder og over til bærekraftige og fornybare
kilder til verdiskaping. Naturressurser i havet, jorda og skogen
kan skape mat, medisiner, byggematerialer og energi og slik bygge
nye og sterke næringer. Det vil gi god distriktsnæring og god og bærekraftig
ressursutnyttelse.
Dette medlem viser til den
nylig utgitte boken «Distriktspolitikkens historie i Norge» av professor
i regional økonomi og politikk ved Handelshøgskolen Innlandet, Håvard
Teigen, som viser hvordan distriktshensyn i den generelle politikken
er svekket, og at det bidrar til at svakere kapitaltilgang og markedssvikt
i distriktene forsterkes og ikke avdempes. Statens bidrag til å
etablere mindre og mellomstore bedrifter i distriktene er sterkt
svekket. Derimot avlaster staten risiko i milliardklassen i olje-
og gassnæringen, statsstøtte som gjør Norge mer og ensidig avhengig
av en forurensende næring som må fases ut. Dette vrir forsknings-
og utdanningsinnsats vekk fra å få fram andre bærekraftige næringer
i distriktene. Videre ser vi at andre utviklingstrekk som demografi
forsterker problemene. Regjeringens stortingsmelding svarer ikke
på noen av disse realitetene.
I årene som kommer,
må Norge kutte utslipp og skape mange nye miljøvennlige nullutslippsarbeidsplasser
vi kan leve av. Da må næringsstøtte og skattepolitiske virkemidler
vris slik at nyetableringer og utvikling i eksisterende næringsliv
bidrar i riktig retning. Dette medlem mener fylkeskommunene
skal ha en viktig rolle i dette arbeidet som gjelder utvikling av
fornybart og lønnsomt næringsliv og kalles «ny grønn deal». Bevilgningene
til fylkenes arbeid med dette må økes kraftig, og innretningen på
midlene må sikre utslippskutt og omstilling til klimanøytrale arbeidsplasser.
Dette medlem viser til at
kommuneøkonomien er en bærebjelke i velferden og i distriktspolitikken.
I dag er kommuneøkonomien for trang. Det er ikke samsvar mellom
oppgaver og utgifter i kommunesektoren, og inntektssystemet gir
ikke god nok dekning for utgifter knyttet til avstander og folketallsnedgang.
I tillegg er inntektsutjamningen for svak. Forskjellene i levekår mellom
kommuner er økende, og målet om likeverdige levekår i hele landet
er under press. Denne utviklingen forsterker sentraliseringen. Det
er derfor behov for en total gjennomgang av inntektssystemets utgifts-
og inntektsutjamning og en kraftig økning av både kommunenes og
fylkeskommunenes inntekter. Dette medlem viser for øvrig
til eget opplegg for kommuneøkonomi i Sosialistisk Venstrepartis
alternative budsjett for de siste årene, med styrking på mange milliarder
ut over regjeringens forslag.
Dette medlem viser til at
kommunene skal ha frihet til å kreve inn eiendomsskatt som før,
men med mindre byråkrati og en mer sosial ordning med obligatoriske
bunnfradrag, slik Sosialistisk Venstreparti har foreslått.
Dette medlem mener det må
være høy kvalitet på offentlig sektor og fellesskapet, som barnehager,
skoler, helsetilbud og kulturtilbud i hele landet. Det er helt avgjørende
for bosetting og bedriftsetablering. Det forutsetter større økte
statlige tilskudd til kommuneøkonomien, slik Sosialistisk Venstreparti
har foreslått i sine alternative budsjett. Det gjør det mulig å
starte bedrifter og videreutdanne seg over hele landet.
Dette medlem viser til at
ny teknologi vil bli definerende for utviklingen av samfunnet generelt.
De delene av landet som tar del i den nye teknologiske utviklingen,
i form av ny infrastruktur og kompetanse, vil ligge et hestehode
foran alle andre. Disse delene av landet vil kunne ta i bruk nye
løsninger, enten det er innen helse, industri, forvaltning eller
mobile løsninger.
Motsatt vil de
delene av landet som ikke får tilgang til den teknologiske utviklingen,
bli koblet av samfunnsutviklingen. Ulikhet i teknologi vil derfor
kunne utfordre retten til et likeverdig velferdstilbud hvis ikke myndighetene
tar ansvar og hindrer det i å skje.
Neste generasjon
mobiltelefonteknologi (5G) er en slik definerende ny teknologi –
men denne vil ikke bli bygd ut i hele landet hvis utviklingen overlates
til markedet. Det er rett og slett ikke befolkningstetthet nok til det.
På den annen side bygges det i dag tre ulike, konkurrerende nett
i Oslo. Dette
medlem mener 5G må bygges ut i hele landet. For å realisere
det må det etableres en nasjonal storsatsing hvor målet er at distriktene skal
henge med i utbyggingen av ny digital infrastruktur.
Dette medlem påpeker at tilgang
på bredbånd og digital teknologi også vil gjøre det mulig for folk
å arbeide helt eller delvis via nett og være mer uavhengige av reiseavstand
og lokalisering av arbeidssted. Derfor må utbyggingen av slik digital
infrastruktur økes kraftig der markedet ikke gir utbygging.
Dette medlem viser til egne
merknader og forslag under behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016)
og Meld. St.18 (2016–2017) om å sørge for regionale virkemidler
for å kunne initiere og sikre at innbyggere og næringsliv får tilgang
til desentralisert høyere utdanning. Dette er helt avgjørende for
å kunne møte de store rekrutteringsbehovene som finnes i ulike deler
av landet. Dette må gjøres i samarbeid med høyskoler og universiteter
og med egne midler til fylkeskommunene for å sikre infrastruktur,
kompetansekartlegging, koordinering og utvikling. Dette medlem viser til at
regjeringen ikke har villet stanse nedlegging av studiesteder som
det er stort behov for lokalt og regionalt, og at mange steder i
landet ikke har høyskole-/universitetscampus eller andre tilbud
innen høyere utdanning/videreutdanning. Disse områdene vil i stadig
større grad ha behov for kompetansesentre eller studiesentre som
kan organisere og gi tilbud om desentralisert utdanning og kompetansepåfyll.
For å få dette til kan det noen steder være fornuftig å koordinere
mer av dette på regionalt nivå og bruke de videregående skolene
som lokalisering der forholdene er egnet, og samarbeide tett med
voksenopplæringen og studieforbundene, slik at det blir god bredde
i tilbudene.
Dette medlem mener det må
det etableres permanente tilskuddsordninger til fylkeskommunene
slik at de i samarbeid med næringslivet og kommunene kan sikre at
desentralisert høyere utdannelse er tilgjengelig i hele landet.
I tillegg er det
behov for å øke de statlige tilskuddene som går til universitet
og høgskoler for å gjennomføre desentraliserte og fleksible utdanninger.
Dette medlem fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen etablere en permanent tilskuddsordning for fylkeskommunene,
slik at de kan sikres tilgang på desentralisert høyere utdanning
i tråd med næringslivets, offentlig sektors og befolkningens behov
i hele landet.»
Dette medlem viser
til at de regionalpolitiske tilskudd til bedrifter og lokalsamfunn
i distriktene har vist gode resultater og gitt flere arbeidsplasser,
høyere fortjeneste, god samfunnsutvikling og flere skatteinntekter,
jf. regjeringens egne budsjettproposisjoner. At regjeringen har
mer enn halvert disse midlene, viser at de ikke prioriterer bedrifter
i distriktene. Slike midler styrker også lokaldemokratiet ved at
de folkevalgte i fylkeskommunene kan prioritere midlene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å øke de næringsrettede og de
regionalpolitiske og distriktspolitiske virkemidlene.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at fylkeskommunene som
regionalpolitisk aktør må være en del av den store omleggingen til
nullutslipp som må skje i alt nærings- og samfunnsliv. Derfor må
næringspolitiske virkemidler vris slik at de avgrenses til bedrifter
og næringer som bidrar til å kutte klimagassutslipp og bidrar i
nødvendig omstilling.
Dette medlem mener Norge
har gode forutsetninger med store naturressurser, et rikt hav, store
skoger, god tilgang på energi og teknologi og høykompetente arbeidere.
For at vi skal lykkes med omstillingen, må hele Norges økonomi,
næringsliv og forvaltning innrettes mot å løse oppgaven. Satsingen
i budsjettet må økes, og virkemidlene må vris fra forurensende til fornybare
satsinger.
Dette medlem mener dette
også må bli retningsgivende og styrende for de distriktspolitiske
virkemidlene, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen endre innretningen på de regionale distrikts- og
næringsrettede virkemidlene slik at de bidrar til omstillingen til
et utslippsfritt samfunn og næringsliv. Innen slike rammer skal
fylkeskommunene ha større frihet til selv å bestemme hva midlene
skal brukes til.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å øke de kommunale næringsfondene.»