1. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Trond Giske, Kari Henriksen og Tone Merete Sønsterud, fra Høyre, Marianne
Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet,
Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Carl-Erik
Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius,
er glad for at regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om kulturminnefeltet,
noe som gir anledning til en helhelhetlig debatt om kulturminnefeltet
på samme måten som tilsvarende meldinger ga i 2005 og 2013. Komiteen mener
det er av stor betydning for det samlede kulturminnefeltet og alle
som er engasjert i arbeidet med å ta vare på kulturminner, kulturmiljøer og
landskap, at regjeringen og Stortinget med jevne mellomrom har slike
helhetlige prosesser.
Komiteen viser til at ved
Stortingets behandling av statsbudsjettet 12. desember 2017 ble
følgende to vedtak fattet:
Vedtak 204 (2017–2018):
«Stortinget ber
regjeringen legge frem en stortingsmelding om kulturminnefeltet.»
Vedtak 205 (2017–2018):
«Stortinget ber
regjeringen vente med å realitetsbehandle endrede nasjonale mål
til stortingsmeldingen om kulturminnefeltet er behandlet.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, registrerer
at meldingen innfører begrepet «kulturmiljø», som dekker begrepene
«kulturminner, kulturmiljøer og landskap». Flertallet noterer seg også
at det i tillegg til «kulturmiljø» innføres begreper som «kulturmiljøforvaltning»
og «kulturmiljøpolitikk».
Nasjonale mål i
kulturmiljøpolitikken er et resultat av at Klima- og miljødepartementet
i 2014 iverksatte en revisjon av nasjonale mål innenfor samtlige
av departementets resultatområder. Dette var blant annet en oppfølging
av regjeringens Program for bedre styring og ledelse i staten 2014–2017,
hvor et av tiltakene var å videreutvikle mål og rapporteringssystemet
i etatsstyringen.
Flertallet noterer at regjeringen
vil fortsette å arbeide for en gjennomarbeidet nasjonal og global
politikk på kulturmiljøfeltet. Slik sett følger kulturmiljømeldingen
opp Stortingets tidligere signaler om å videreutvikle ordninger
som motiverer til å bevare både materiell og immateriell kulturarv,
slik at også framtidige generasjoner får glede av viktige kulturminner
og kulturmiljøer.
Flertallet støtter også at
kulturmiljø ses i sammenheng med, og som en integrert del av, den
øvrige klima- og miljøforvaltningen.
Flertallet ser det som viktig
at det totale ambisjonsnivået når det gjelder kulturminnevern i
denne meldingen, ikke svekkes i forhold til den forrige meldingen
om kulturmiljø, St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
at det er viktig å styrke kulturminnefeltet ut fra feltets særlige
egenart og dets egne behov, mens regjeringen i foreliggende melding
i større grad og for ensidig legger opp til å håndtere kulturminnevernet
på det tradisjonelle miljøvernets premisser. Disse medlemmer er selvfølgelig
enig i at det er mange gode klima- og miljøargumenter for å drive
godt kulturminnevern, men holder fast på at hovedformålet er å forvalte
den norske materielle kulturarven i hele dens bredde og mangfold
på en god måte – fordi den som vitenskapelig kildemateriale kan
fortelle om kultur- og samfunnsforhold som har vært, og fordi kulturarven
er et «varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners
opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet», som dagens kulturminnelov
formulerer det.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet registrerer at regjeringen foreslår å skifte
ut begrepet «kulturminner» med «kulturmiljø» som samlebetegnelse for
feltet og også omdøpe forvaltningen i tråd med dette. Dette medlem er
enig i at det er viktig å vektlegge helhetlige kulturmiljøer og
landskap sterkere i kulturminnevernet, men vil også se det som en
svekkelse om vernet av enkeltkulturminner blir skjøvet i bakgrunnen.
Hvordan regjeringen ønsker å løse dette, er fortsatt uklart, siden
regjeringen strengt tatt bare har foreslått en overskrift på den
lovrevisjonen som varsles. Dette medlem vil derfor avvente
regjeringens helhetlige forslag til ny lov før dette medlem tar stilling
til forslaget.
Komiteen merker
seg at det lenge har vært en debatt om den departementale tilknytningen
til kulturmiljø/kulturminneområdet, og ser positivt på etableringen av
et departementenes kulturarvforum. Dette er ment å være et samarbeidsorgan
etter modell av departementenes verdensarvforum og den interdepartementale
landskapsgruppen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har
lenge etterlyst bedre samordning i kulturminnepolitikken og mener
det er viktig å styrke samarbeidet på tvers av departementer og
etater for å sikre en helhetlige politikk som ivaretar våre kulturminner
og felles kulturarv. Disse
medlemmer ber regjeringen samtidig sørge for at det nevnte
samarbeidsforumet evalueres, slik at man sikrer at dette faktisk
bidrar til bedre samordning til det beste for kulturmiljøpolitikken.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre
til at kulturminnefeltet i Norge på statlig nivå er organisert som
en del av Klima- og miljødepartementets virkefelt. Dette har noen
fordeler, men også flere ulemper. Disse medlemmer viser til
de åpenbare ulempene som knytter seg til at kulturarvspolitikken
er splittet mellom Klima- og miljødepartementet og Kulturdepartementet,
hvor de kulturhistoriske museene og den immaterielle kulturarven
ligger. Disse
medlemmer viser videre til at den foreliggende kulturminnemeldingen unngår
å problematiserer dette, selv om det gjennom tiår har vært et problem
at kulturminnefeltet har vært marginalisert politisk fordi det klassiske
miljøvernet – og i nyere tid særlig klimaarbeidet – totalt har dominert Klima-
og miljødepartementets perspektiver, mens kulturminnevernet ofte
har blitt stemoderlig behandlet som en perifer og mindre viktig
del av departementets arbeidsområde. Dette illustreres ikke minst
av sittende regjerings manglende vilje til å nå 2020-målene for
kulturminnevernet. Disse
medlemmer viser videre til at en rekke land organiserer kulturminnefeltet
som en del av den samlede kulturpolitikken (noe for eksempel våre
naboland Sverige og Danmark gjør), og at dette har mange fordeler.
Disse medlemmer mener derfor
at det er vektige argumenter for at kulturminnefeltets politiske
forankring vurderes fordomsfritt, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere om det ville vært synergier å hente på å
samle de sektorene i staten som arbeider med kulturarv, og komme
tilbake til Stortinget på egnet måte.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti, slutter seg til de tre nasjonale hovedmålene
i meldingen, slik det også har vært bred støtte for hos høringsinstansene.
Siden dagens fire nasjonale mål for resultatområdet kulturminner
og kulturmiljø utløper i 2020, må de nye bærekraftstrategiene konkretiseres
i oppfølgingsarbeidet.
Flertallet merker seg at blant
organisasjonene som deltok på komiteens åpne høring i Stortinget 13. mai,
var det bred tilslutning til hovedretningen i kulturmiljømeldingen.
Komiteen merker
seg at organisasjonene i stor grad var enige i innspill til mulig
forsterkning av meldingen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker
seg at de fleste høringsinstansene var positive til de tre målsettingene
om engasjement, bærekraft og mangfold som regjeringen har lansert. Disse medlemmer er
også innstilt på å støtte nye nasjonale mål som går langs disse
hovedlinjene. Men disse
medlemmer vil sterkt påpeke at de fleste høringsinstansene
samtidig understreket at regjeringens målsettinger i meldingen framsto
som svært vage og uforpliktende, noe som er dobbelt foruroligende
fordi regjeringen i så liten grad har vært villig til å følge opp
de mer konkrete 2020-målene.
Disse medlemmer har merket
seg at regjeringen i meldingen angir et opplegg for hvordan den
vil følge opp de nasjonale målsettingene framover. Disse medlemmer mener at denne
oppfølgingen blir et springende punkt i den framtidige kulturminnepolitikken
som bør drøftes i Stortinget.
Disse medlemmer vurderer det
slik at høringsinstansene ga tilslutning til at de nye målsettingene
skulle bygge på ideene om «engasjement, bærekraft og mangfold» i
kulturminnevernet, noe som i liten grad oppleves som kontroversielt
eller «en ny politisk kurs» fra regjeringens side. Disse medlemmer vil understreke
at høringsinstansene unisont understreket at meldingen var vag og
uforpliktende, og at de tre fanene «engasjement, bærekraft og mangfold»
måtte følges opp med konkret politisk innsats, noe regjeringen så langt
ikke har bidratt til.
Disse medlemmer mener sittende
regjering har liten grunn til å være tilfreds med sin innsats på
kulturminnefeltet. Disse
medlemmer viser til at norsk kulturminnepolitikk fikk et særlig
løft i samband med at St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner
ble behandlet i Stortinget. Disse medlemmer understreker
at det i forbindelse med dette – og gjennom tverrpolitisk enighet
– ble fastlagt nasjonale målsettinger for kulturminnepolitikken
som skulle nås innen 2020. Satsingen ble fulgt opp av den rød-grønne
regjeringen i perioden 2005–2013, og de politiske satsingene ble
oppsummert og politikkmålene konsolidert og oppdatert da Stortinget
behandlet Meld. St. 35 (2012–2013) Framtid med fotfeste.
Disse medlemmer viser til
at det var tverrpolitisk enighet om satsingen på kulturminner og
kulturmiljøer i 2005, men at regjeringen siden 2013 ikke har fulgt
opp satsingen. Noen år har til og med regjeringen lagt fram forslag
til kutt i kulturminnevernets budsjettposter. I budsjettforhandlinger
i Stortinget har bevilgninger på enkelte poster noen ganger blitt
økt, men disse økningene har ikke stått i rimelig forhold til Stortingets
vedtatte 2020-målsettinger. Det er derfor sittende regjerings ansvar
at 2020-målene ikke har blitt nådd. Regjeringen har gjentatte ganger
bekreftet for Stortinget at bevilgningene på kulturminnefeltet har
vært for lave til at 2020-målene kan oppfylles – men regjeringen har
samtidig insistert på å holde bevilgningene på for lavt nivå.
Disse medlemmer mener dette
er så alvorlig at det gjør følgende forslag nødvendig:
«Stortinget
ber Riksrevisjonen evaluere hvordan de nasjonale målene for kulturminnevernet
har blitt fulgt opp etter Stortingets behandling av Meld. St. 35
(2012–2013) Framtid med fotfeste, med sikte på å klarlegge hvorfor
de nasjonale målsettingene for kulturminnevernet ikke er nådd til
2020.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
ser at ifølge Dokument nr. 3:9 (2008–2009) om oppfølging av St.meld.
nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner er det gjennomført både tre-
og fireårsrevisjon av denne i 2008 og i 2009. Dette var midt i perioden
med rød-grønn regjering av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti. I treårsrevisjonen – som vanligvis avslutter revisjoner, var
Riksrevisjonen ikke tilfreds med oppfølgingen av noen av de tre
målene, og det ble derfor gjennomført en ny «fjerdeårsrevisjon»:
«Riksrevisjonens
undersøking av korleis Miljøverndepartementet ivaretek sitt nasjonale
ansvar for freda og verneverdige bygningar - Dokument nr. 3:9 (2008-2009):
-
Riksrevisjonen har
merket seg at det ikke er etablert et tilfredsstillende rapporteringssystem
for målet om å ivareta verneverdige bygninger. Riksrevisjonen mener
at dette øker sannsynligheten for at målet ikke blir nådd innen
2020.
-
Det er utfordringer
knyttet til å få fylkeskommunene til å prioritere fredingsarbeidet.
Dette kan etter Riksrevisjonens mening medføre at målet om et representativt
utvalg vedtaksfredede bygninger innen 2020 ikke nås.
-
Det finnes ingen
oversikter over den totale tilstanden til fredede bygninger i privat
eie. Riksrevisjonen finner det derfor ikke sannsynlig at målet om
et ordinært vedlikeholdsnivå på fredede bygninger innen 2020 kan
nås.»
Flertallet må derfor etter
Riksrevisjonens tidlige tilsyn i saken konkludere med at det var
innsatsen til den rød-grønne regjeringen fram til 2013 som ikke
var tilstrekkelig. Flertallet mener
at kommentarer ifra Riksrevisjonen ifra 2009 som: «Det finnes ingen
oversikter», «ikke er etablert et tilfredsstillende rapporteringssystem
for å nå målet», «medføre at målet om et representativt utvalg vedtaksfredede
bygninger innen 2020 ikke nås» og «øker sannsynligheten for at målet
ikke blir nådd innen 2020», viser at det var manglene i arbeidet allerede
i den rød-grønne regjeringsperioden som la grunnlaget for at målene
for 2020 ble vanskelige å nå. Nettopp derfor har også regjeringen
og departementet i den nye kulturmiljømeldingen lagt vekt på at
man setter opp brede bevaringsstrategier heller enn enkeltmål på
objektnivå som begrenser kulturmiljøarbeidet på så mange vis.
Flertallet vil også påpeke
at i sin siste revisjon (2014–2015) konkluderte Riksrevisjonen med
at de avsluttet saken i denne omgang, men ville følge utviklingen
og «set eventuelt i gang ein ny forvaltingsrevisjon dersom det framleis
er risiko for at måla i vedtaka og føresetnadene til Stortinget
ikkje nås».
Flertallet registrerer at
Riksrevisjonen har fulgt opp etter 2015, men ikke på egen hånd sett
grunn til å sette i gang noen videre revisjon på området. Flertallet merker
seg at bevilgningene fra regjeringene til området har økt jevnt
i denne perioden. Flertallet vil
videre overlate til Riksrevisjonen selv å vurdere i hvilken grad
det er nødvendig å igangsette en forvaltningsrevisjon innen dette
feltet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter
beskrivelsene i meldingen og at kulturminnepolitikken settes inn
i en større samfunnsmessig sammenheng, blant annet som del av en
overordnet politikk for å nå FNs bærekraftsmål. Samtidig er disse medlemmer bekymret
for at meldingen ikke går lenger enn å gi overordnede beskrivelser,
og etterlyser konkretisering med hensyn til både resultatmål og tidsfrister. Disse medlemmer frykter
at fine beskrivelser uten tiltak vil gjøre at kulturminnepolitikken
blir skadelidende, og at dette understrekes av regjeringens manglende
satsing de senere årene.
Disse medlemmer minner om
at det er et nasjonalt ansvar å ta vare på vår felles kulturarv. Disse medlemmer mener
at prioriteringene må forankres i Stortinget.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om mål for kulturmiljøpolitikken
med konkrete resultatmål og tidsfrister, og komme tilbake til Stortinget
på egnet måte.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mener
at de nye bevaringsstrategiene vil bidra til å ta vare på et mangfold
av kulturmiljø. Flertallet registrerer videre
at bevaringsstrategiene skal heve seg over objektnivå og ha en bredere
inngang enn de gamle bevaringsprogrammene, og at temaene skal være uavhengige
av type kulturmiljø og tidsperioder og favne geografisk, sosial,
etnisk og næringsmessig bredde.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
g Sosialist Venstreparti er innstilt på å gå inn i en diskusjon
om nye bevaringsstrategier og er på samme måte åpne for å vurdere
hvordan større helheter (kulturmiljøer og landskap) kan innarbeides
i disse strategiene. Disse medlemmer frykter
likevel at flertallspartienes understrekning av at man skal «heve
seg over objektnivå», er et forsøk på å vri seg unna det faktum
at Norge i dag har en lang rekke fredede og verneverdige kulturminner
og kulturmiljøer som regjeringspartiene og dere støtteparti Fremskrittspartiet
helt siden 2013 har tatt altfor lett på. Disse medlemmer understreker
at hovedgrunnen til at de nasjonale målsettingene for 2020 ikke
har blitt nådd, er at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig
Folkeparti ikke har vært villige til å gi kulturminnesektoren et
bevilgningsløft de årene disse partiene har sittet med flertall. Disse medlemmer frykter
videre at denne holdningen kan føre til at regjeringen og dens støtteparti,
Fremskrittspartiet, legger opp til målsettinger for kulturminnevernet
som er så vage og uforpliktende at kulturarven blir klart skadelidende. Disse medlemmer er
derfor sikre på at et regjeringsskifte er nødvendig for å få et
taktskifte i kulturminnepolitikken.
Disse medlemmer viser til
de ti bevaringsprogrammene som ble etablert etter at regjeringen
Stoltenberg II la fram St.meld. nr. 26 Regjeringens miljøpolitikk og
rikets miljøtilstand. Bevaringsprogrammene har lagt mye av grunnlaget
for forvaltningen av kulturmiljø de siste 15 årene og har vært en
av de viktigste satsingene i arbeidet med å nå de eksisterende nasjonale
målene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er derfor bekymret
for forslaget om at bevaringsprogrammene nå skal fases ut og erstattes
med nye bevaringsstrategier, særlig siden bevaringsprogrammene har
vært svært viktige for det langsiktige arbeidet med å ta vare på
kulturminnene og for å sikre at særlig viktige områder prioriteres. Disse medlemmer viser
til at regjeringens begrunnelse for endringen er at de nye nasjonale målene
favner bredere, og at man ønsker å se bevaring og utvikling i sammenheng
med bredere forankring, engasjement, formidling og ulike lovverk.
Disse medlemmer mener dette
kan være positivt som et supplement til bevaringsprogrammene, men at
dette ikke må skje gjennom utfasing. Målene i bevaringsprogrammene
er ikke nådd, og i stedet for å gi opp målene, bør satsingen intensiveres
slik at målene nås, samtidig som man setter nye og enda mer ambisiøse mål.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen om å beholde bevaringsprogrammer på kulturminnefeltet
for å nå de etablerte målsettingene og å fremme forslag om tidsfrister for
dette.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at det ligger an til et flertall for å erstatte bevaringsprogram
med bevaringsstrategier, og velger å gå konstruktivt inn i diskusjonene
om dette. Disse
medlemmer viser til at det for disse medlemmers vedkommende
er avgjørende at regjeringen i stortingsmeldingen sier følgende:
«Erfaringer har
vist at bevaringsprogrammene har vært en effektiv måte å strukturere
bevaringsarbeidet på. Både bevaringsprogrammene, fredningsstrategien og
arbeidet med kulturminner i kommunene har vært tett koblet til de
eksisterende nasjonale målene, hvor reduksjon av tap, forbedret
vedlikeholdsnivå og økt representativitet har vært de overordnete
prioriteringene. Denne type grunnleggende forvaltning av kulturhistoriske
verdier skal fortsatt være en viktig del av kulturmiljøforvaltningens
prioriteringer.»
Regjeringen sier
i meldingen også:
«Arbeidet med å
identifisere temaer og utarbeide bevaringsstrategier skal startes
umiddelbart, men det vil ta noe tid å få dem på plass. Samtidig
pågår det et betydelig arbeid i de eksisterende bevaringsprogrammene og
fredningsstrategien som skal sluttføres. Det vil derfor være behov
for en gradvis utfasing av de eksisterende programmene, parallelt
med at ny struktur etableres. I forbindelse med dette arbeidet vil
det også bli vurdert om noen av dagens bevaringsprogram skal videreføres som
ordinære tilskuddsposter, og om det er behov for å justere på innretningen
av de øvrige tilskuddspostene.»
Disse medlemmer peker også
på at dette gjør det helt nødvendig at regjeringen legger fram de
nye bevaringsstrategiene for Stortinget, slik at helheten kan få en
grundig politisk behandling. For disse medlemmer er det avgjørende
at den totale innsatsen på kulturminnefeltet styrkes og ikke svekkes,
og at de viktigste innsatsene i bevaringsprogrammene videreføres
som tilskuddsposter.
Komiteen vil
understreke betydningen av at målene og satsingsområdene innen kulturminnepolitikken
må forankres i Stortinget. Ved utforming av bevaringsstrategier
er det viktig at organisasjonene og andre relevante aktører inkluderes
i arbeidet med utformingen.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i samband med bevaringsstrategiene fremme forslag
om hvordan staten kan stimulere private eiere av kulturminner og
kulturmiljøer til jevnt, godt vedlikehold gjennom skatte- og avgiftsinsentiver.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge til grunn at en av de nye bevaringsstrategiene
skal handle om kirker, og at det i den forbindelse legges til grunn
en målsetting om at alle steinkirker fra middelalderen skal ha ordinært vedlikeholdsnivå
innen 1 000-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 2030.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge fram en egen sak for Stortinget om nye bevaringsstrategier
på kulturmiljøefeltet (inkludert temavalg, resultatmål og indikatorer)
og samtidig gjøre rede for hvordan den vil samordne og styrke de
relevante økonomiske virkemidlene.»
«Stortinget
ber regjeringen legge fram en tidfestet opptrappingsplan for midlene
som forvaltes av Kulturminnefondet på Røros.»
Komiteen ønsker
at det legges særlig vekt på ivaretakelse av kulturmiljøet til de
nasjonale minoritetene, kvener, jøder, rom, romanifolk og skogfinner.
Samene har som urfolk særlig status i Norge. Slik skal det fortsatt være. Komiteen legger
til grunn at alle minoriteters kulturminner og kulturmiljøer ivaretas
på en god måte uavhengig av størrelse og status.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at den samiske befolkningen skiller seg fra de nasjonale minoritetene
i kraft av at samene har status som urfolk etter ILO-konvensjon
nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge
ratifiserte i 1990. Samene har altså urfolkstatus, noe som også
gjelder samene i det sørsamiske området. Flertallet vil bemerke at
dette i denne sammenhengen rettferdiggjør sterk innsats for å hegne om
samiske kulturminner og kulturmiljøer.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ved flere korsveier
har fremmet forslag om større bevilgninger til samisk kulturminnevern.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at Norge har særlige forpliktelser når det gjelder de nasjonale
minoritetene: jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og tater/romanifolk.
Anerkjennelsen av disse som nasjonale minoriteter skjedde i 1999,
og det er viktig at kulturminnevernet følger opp disse minoritetenes
kulturminner på en kraftfull måte. Flertallet mener den norske
kulturminneforvaltningen har satt i gang mange gode initiativ i
denne sammenhengen, og mener at dette arbeidet må fortsette med
uforminsket kraft.
Flertallet viser til at Stortinget
i mai 2019 behandlet Endringer i kulturminneloven (fredningsgrensen
for samiske kulturminner), jf. Prop. 42 L (2017–2018) og Innst.
305 L (2017–2018).
Flertallet vil trekke fram
flertallsmerknaden, som også regjeringspartiene sto bak, der kvenene
omtales som en av de fem nasjonale minoritetene i Norge, og som
omtaler at de kvenske kulturminnene ikke har automatisk fredningsstatus
etter kulturminneloven på samme måte som de samiske. Flertallet
påpekte i denne forbindelse at kvenske kulturminner er en sårbar
og utsatt kategori som bør prioriteres på bakgrunn av en omforent
strategi, der endringer i lovverket kan være ett av flere aktuelle
virkemidler som vurderes.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at, da dette ikke var utredet, foreslo komiteens flertall at
«problemstillingen tas opp til drøfting i den kommende stortingsmeldingen
om kulturminner og legges frem for Stortinget på passende måte».
Disse medlemmer kan ikke se
at dette temaet er omtalt i meldingen, og forventer at regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med en slik drøfting.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er mange
grunner til å håndtere kvenenes kulturminner etter samme fredningsgrense
som samenes kulturminner, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i arbeidet med den varslede lovrevisjonen på kulturminnefeltet
innarbeide en fast fredningsgrense for de nasjonale minoritetenes
kulturminner, inkludert kvenenes kulturminner, etter modell av den
faste fredningsgrensen for samiske kulturminner.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at en eventuell automatisk fredning for kvenske kulturminner
krever en lovendring, og derfor må ses i sammenheng med det varslede
lovarbeidet for en ny kulturmiljølov. Flertallet ser at meldingen
viser til at det varslede lovarbeidet skal vurdere hvorvidt de nasjonale
minoritetenes kulturminner og kulturmiljøer ivaretas på en god nok
måte. Flertallet anbefaler
derfor at en drøfting av automatisk fredning for kvenske kulturminner
gjøres som en del av det varslede lovarbeidet.
Komiteen er
opptatt av forvaltningen av kirker, gravplasser og kirkenes omgivelser.
Deres rolle i norsk historie og kultur kan ikke undervurderes. De
bør derfor være en integrert del av regjeringens videre arbeid i
forlengelsen av meldingen. Komiteen ønsker spesielt å peke
på steinkirkene fra middelalderen, som har behov for ytterligere
vern, utbedring og sikringsarbeid. Komiteen mener middelalderkirker
må inkluderes i en av de kommende bevaringsstrategiene, og at oppfølgingen
ses i sammenheng med midlene fra Opplysningsvesenets fond.
Komiteen viser til at Stortinget,
i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 29 (2018–2019) Opplysningsvesenets
fond, nylig har vedtatt at regjeringen skal lage en plan for utbedring
av verneverdige kirkebygg. Komiteen viser til at Norsk
institutt for kulturminneforskning bidrar med viktig kunnskap, og
viser til at KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter
gjennomførte en tilstandsundersøkelse i 2017/18 over tilstanden
til de ulike kategoriene kirkebygg.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
at vi har tilgang på nok kunnskap om våre mest sårbare og verdifulle
kirker, og at det nå haster med en større grad av konkretisering
fra regjeringens side.
Komiteen vil
vise til viktigheten av å ta vare på kulturminner som er en del
av Norges historiske arv. Komiteen vil derfor vise til
enigheten på Stortinget i forbindelse med saken om Opplysningsvesenets
fond (OVF) fra tidligere i år, som forplikter staten til en økt innsats
til vedlikehold av eldre kirkebygg som er en del av nasjonens kulturhistoriske
arv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener at vikingtidens
skipshauger har gitt verden ikoniske funn, og at man etter hvert
bør se på om man kan løfte disse stedene inn på UNESCOS verdensarvliste.
Det er stor regional vilje til å bidra i dette arbeidet.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet støtter målet om å innskrive vikingtidens
skipshauger på verdensarvlista, men synes det er besynderlig at
ikke regjeringen kom med noen omtale av dette i den foreliggende
kulturmiljømeldinga. Dette
medlem finner vikingtidsarven omtalt ett sted i meldinga –
og det er i en bildetekst på side 94.
Komiteen viser
til at Norge tidligere samarbeidet i en gruppe på seks land rundt
Østersjøen og Nord-Atlanteren for å få åtte kulturminner og steder
fra vikingtiden inn på verdensarvlista (serienominasjonen Viking
Age Monuments and Sites). Fra Norge dreide det seg om følgende forslag
til verdensarvsteder: Skipsbegravelsene i Vestfold (Borre, Oseberg
og Gokstad), samt kvernsteinsbruddene i Hyllestad. Komiteen har merket seg at
en så omfattende serienominasjon nå ikke lenger synes aktuell, men
mener det er synd om ikke Norge kan finne samarbeidspartnere i arbeidet
med å løfte fram denne viktige delen av vår historie. Vikingtiden
var i høyeste grad et internasjonalt fenomen i vår del av verden
– og datidens kultur i nåtidens Norge var sterkt knyttet til våre
naboland i Norden og Europa, og den norrøne ekspansjonen og kulturutvekslingen
nådde langt ut over Nordens grenser.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjøre rede for hvordan Norge kan gjenoppta samarbeidet
med andre land om å få kulturminner og kulturmiljøer fra vikingtiden
inn på UNESCOs verdensarvliste, herunder gjøre rede for hvilke norske
steder – inkludert skipshaugene i Borre, Oseberg og Gokstad, samt
kvernsteinsbruddene i Hyllestad – som kan være aktuelle som Norges
nye bidrag.»
Komiteen vil
trekke fram vernet av enkeltobjekter som fortsatt viktig. Fartøyene,
de siste årenes funn av vikingskip, samt ivaretakelse, forskning
og formidling rundt disse kan være eksempler på kulturminner som må
følges opp på en god og hensiktsmessig måte. Levende kulturminner
som fartøyene Skibladner, Statsraad Lehmkuhl, Sørlandet og Christian
Radich, er òg eksempler på det samme. Både fartøy som har gått langs kysten,
og fartøy som har gått på sjøer eller kanaler i innlandet, er en
del av denne viktige tradisjonen.
Komiteen mener videre at regjeringen
bør legge til rette for forvaltningens planlegging og arbeid innen enkeltområder
som: fartøyvern, vern av industribygg og anlegg samt fortidsminner
generelt. Komiteen ser
at historisk næringsvirksomhet samt infrastruktur særlig kan trekkes
fram som mulige videre fokusområder. Komiteen vil fremheve historiske
gruver som Kongsberg Sølvverk, Røros Kobberverk, Løkken Verk, Blaafarveværket,
Sulitjelma gruber, Sydvaranger, Rana Gruber, Store Norske Spitsbergen
Kulkompani, Titania og Visnes har alle vært sentrale i oppbyggingen
av Norge som nasjon. Det samme har kanaler som Haldenkanalen og Telemarkskanalen. Komiteen vil
videre trekke fram de historiske jernbanene som Krøderbanen, Setesdalsbanen,
Urskog–Hølandsbanen, Thamshavnbanen, Rjukanbanen, Gamle Vossebanen,
Lommedalsbanen, Tinnosbanen samt diverse dresinbaner som viktige
kulturminner og turistattraksjoner. Komiteen er også opptatt av
den rollen fyrene langs kysten spiller som eksempler på både historisk
og levende kystkultur. Med fartøyvernet står de sentralt. Norsk
forening for fartøyvern har for tiden 193 fartøyer på sin liste
over historiske fartøy. Komiteen ønsker også å nevne
fort og festningsverk langs kysten som viktige deler av kulturarv
og kulturmiljø.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringen nå har hatt flere år på seg til å gi alle disse
viktige kulturminnene et bevilgningsløft, men at regjeringen i all
hovedsak har latt slike satsinger ligge. Disse medlemmer minner om
at den framdriften som har vært i kulturminnepolitikken siden 2013,
i all hovedsak har kommet fra Stortingets side.
Komiteen viser
til at bevaringsprogrammet for tekniske og industrielle kulturminner
nå involverer 15 anlegg som er definert som nasjonalt prioriterte,
som gjennom bevaringsprogrammet har vært sikret et nasjonalt program
med egen bevilgning. De tekniske og industrielle kulturminnene er
viktige for å bevare vår felles industrihistorie.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer
likevel at bevilgningene ikke har økt de siste årene, selv om antall
anlegg som kan søke om støtte, har blitt flere. Disse medlemmer viser til
at tilskuddene bidrar til å sikre vedlikehold av kulturminnene og
lønn til ansatte som ivaretar kompetansen knyttet til anleggene
og driften av disse, en kompetanse som er en forutsetning for fortsatt
«levende kulturminner».
Disse medlemmer registrerer
at det fremgår i meldingen at målet om at et representativt utvalg
fartøy skulle ha et normalt vedlikeholdsnivå innen 2020, ikke ble
nådd. Disse medlemmer mener
dette tydeliggjør at det er nødvendig med en god plan for hvordan
et representativt utvalg fartøy skal kunne bevares for fremtiden,
og etterlyser konkrete tiltak. Disse medlemmer viser til
høringsinnspill fra Norsk Forening for Fartøyvern, som etterlyser
en nasjonal verneplan for fartøy med klare mål og tiltak, og at
dette utarbeides i samarbeid med det frivillige fartøyvernet. Norsk
kyst- og sjøfartshistorie er en bærebjelke i vår kulturarv, og det
er ingen grunn til å gi opp målene for ivaretakelse av kulturarven
på dette området.
Komiteen registrerer
at det i noen tilfeller kan oppstå målkonflikter i klima- og miljøpolitikken.
Et eksempel på dette kan være montering av solcellepanel på bevaringsverdige
bygninger. Komiteen vil
i så måte først og fremst legge vekt på betydningen av at autentisiteten
ved den verneverdige bebyggelsen tas vare på.
Komiteen merker seg at ny
teknologi har gjort det mulig å oppdage kulturminner uten å gjøre
inngrep i grunnen. Det må forventes at antallet slike funn vil øke i
tiden fremover. Mange av disse objektene vil av forskjellige årsaker
ikke være hensiktsmessig å grave ut, men i stedet bevares på stedet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, ser videre fram til en
ny kulturmiljølov der lovarbeidet innen arkeologien vil bli sentralt.
Komiteen anerkjenner at utgifter
til arkeologiske undersøkelser kan være en stor kostnad for mange. Komiteen ber
regjeringen vurdere kostnadssiden for tiltakshavere i forbindelse
med arbeidet med å utarbeide retningslinjer for «særlige grunner»,
jf. kulturminneloven § 10.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at regjeringen ikke
har fulgt opp stortingsvedtak 764 (2017–2018), som lød:
«Stortinget ber
regjeringen i forbindelse med stortingsmeldingen om kulturminnefeltet
foreta en gjennomgang av dekningsplikten når gårdbrukere blir pålagt
undersøkelser etter kulturminneloven §§ 9 og 10, og vurdere å innlemme
‘utvidelser og nybygg av driftsbygninger på alminnelige gårdsbruk’
i bestemmelsen for ‘mindre, private tiltak’.»
Regjeringen skriver
i meldingen:
«På grunnlag av
dette ønsker ikke regjeringen å gjøre endringer i Rundskriv T-02/2007
eller i praktiseringen av dette. Regjeringen mener likevel det er
grunnlag for å se nærmere på om landbruksnæringen blir urimelig
belastet og vurdere hvordan dette eventuelt kan ivaretas gjennom
å utarbeide nærmere retningslinjer for ‘særlige grunner’, jf. kulturminneloven
§ 10.»
Flertallet forventer at regjeringen
på egnet måte kommer tilbake til Stortinget med en orientering om dette
arbeidet.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen, i arbeidet med å utarbeide nærmere retningslinjer
for ‘særlige grunner’ etter kulturminneloven § 10, legge til grunn
at utvidelser og nybygg av driftsbygninger på alminnelige gårdsbruk alltid
konstituerer særlig grunn til at staten skal dekke kostnadene ved
arkeologiske utgravninger.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til konfliktene
som kan oppstå for utvikling når det gjøres funn av kulturmiljømessig
verdi i forbindelse med utbygging og infrastrukturprosjekter. Disse medlemmer mener
det må gjøres skjønnsmessige vurderinger som gjør at nødvendig utvikling
av samfunnet ikke stopper opp eller unødig vanskeliggjøres i enhver
slik sammenheng, og at balansen i de ulike samfunnshensynene ivaretas.
Disse medlemmer viser til
den store belastningen det kan være for lokalsamfunn og ulike aktører
dersom utvikling blir stoppet opp, også når det gjøres av hensyn
til kulturmiljømessige forhold.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener derfor at inngripende tiltak
overfor private grunneiere bør forsøkes begrenset til et absolutt minimum,
og at eventuelle inngripende tiltak må kompenseres fullt ut.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket
seg den betydelige arkeologiske aktiviteten i Norge de siste årene.
Nye metoder og spennende funn har gitt oss viktig kunnskap – noe
utgravningene av kongsgården på Avaldsnes, vikingskipet på Jellestad
og ruinene av Klemenskirken i Trondheim til fulle illustrerer. Disse medlemmer vil
dessuten nevne at det er flere velkjente problemstillinger knyttet
til norsk arkeologi, for eksempel knyttet til finansiering av arkeologiske
undersøkelser/utgravninger, hvordan nye metoder gir nye muligheter,
og ikke minst hvordan arkeologiske funn forvaltes, formidles og
forskes på.
Disse medlemmer registrerer
at det er stor interesse for det arkeologiske feltet i Norge, og
tror det er et uforløst potensial knyttet til sterkere statlig innsats
på feltet, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge fram en stortingsmelding om arkeologi i Norge,
hvor regjeringen legger til grunn en sterkere satsing på forskning
og formidling og samtidig vurderer om staten i sterkere grad burde legge
til rette for såkalte forskningsgravninger og styrke den statlige
finansieringen av slike.»
Disse medlemmer vil
videre peke på at norsk arkeologi i all hovedsak har fokusert på
levninger som er fra før reformasjonen (1537), og at levninger som
er fra etter dette tidspunkt, i regelen kan ødelegges uten arkeologisk
registrering. Disse
medlemmer mener at Norge på dette feltet henger etter en lang
rekke land, inkludert våre naboland, og mener at en moderne kulturminnepolitikk
også må gi større rom for etterreformatorisk arkeologi.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i forbindelse med en egen stortingsmelding om arkeologi
i Norge vurdere hvilke virkemidler som kan tas i bruk for å satse
sterkere på etterreformatorisk arkeologi.»
Kulturer
henger sammen, og forskjellige kulturer påvirker hverandre og sameksisterer
i høy grad. Komiteen ser
det derfor som naturlig å legge vekt på europeisk og internasjonalt
samarbeid innen forvaltning, forskning og kunnskap, slik meldingen
gjør. Det er klokt.
Videre
setter komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
pris på hvordan bærekraft og sirkulærøkonomiske forhold trekkes
fram som et naturlig grunnlag for kulturmiljøpolitikk. Skal klimamål
oppnås, må vi i større grad ta vare på eksisterende bygg og landskap.
Rehabilitering av bygg vil derfor være sentralt for hvordan man
integrerer klima- og kulturmiljøhensyn i de samme prosjektene. Et
eksempel på hvordan man kan oppnå slike mål, er rehabiliteringen
av Bergen rådhus, som sparte store CO2-utslipp,
var økonomisk bærekraftig og tok gode kulturminnehensyn. Flertallet vil
understreke den klimamessige betydningen av å ivareta og renovere
gamle bygninger i stedet for å rive og bygge nytt. Ivaretakelse av
gamle bygningsmiljøer vil på denne måten kunne ha en trippel effekt:
klimagassutslippene vil minimeres, identitetstilknytningen til et
område vil forsterkes, samtidig som de estetiske og håndverksmessige
verdiene av bygningene bevares. Offentlige myndigheter har et særlig
ansvar i så måte.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener at for å oppnå størst
mulig grad av rehabilitering kan det være nødvendig at regjeringen ser
på tilpasninger i plan- og bygningsloven.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet er åpen for å vurdere endringer i plan-
og bygningsloven for å ivareta kulturminnehensyn, men forbeholder
seg retten til å se forslaget først. Dette medlem mener dessuten
at det er underlig at flertallspartiene varsler slike lovendringer
i komitéinnstillingen uten at dette er gjort i selve stortingsmeldingen.
Komiteen viser
til at regjeringen i meldingen varsler at den vil «legge EVAPLAN
til grunn for å se på forholdet mellom plan- og bygningsloven og
kulturmiljølovgivningen» og «vurdere mulighetene som ligger i eksisterende
lovverk for å forhindre spekulativt forfall».
Komiteen viser til at meldingen
trekker frem bygningsvernsentrene som viktige tiltak, da de driver
opplæring og rådgivning til private eiere. Komiteen understreker behovet
for å ivareta håndverkstradisjoner og at det er viktig å opprettholde
og videreutvikle disse.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter
oppstartstøtte til flere sentre, men vil samtidig understreke betydningen
av at sentrene også har langsiktig finansiering. Disse medlemmer vil også understreke
at med overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil den lokale
kompetanseoverføringen være enda viktigere enn før.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener at rådgiving er mest effektivt der
den er uavhengig av myndighetsutøvelse, slik vi ser det bl.a. i
Akershus bygningsvernsenter og i Murbyen Oslo. Dette medlem mener derfor
at det bør opprettes bygningsvernsentre i alle fylker. Sentrene
bør ha tilknytning til et museum eller en kulturvernorganisasjon,
men ellers drives uavhengig.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge en plan for hvordan alle fylker kan få minst
ett eget bygningsvernsenter i regi av lokale museer og/eller frivillige
kulturminneorganisasjoner, og komme tilbake med forslag om statlig driftsstøtte
til disse når regjeringens forslag til bevaringsstrategier fremmes
for Stortinget.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
ser at meldingen legger opp til at et oppstartstilskudd til å etablere
regionale rådgivningstjenester skal vurderes. Det er viktig at slike
rådgivningstjenester tilpasses lokale/regionale behov og forhold.
Det vil derfor være uheldig om regjeringen skal definere hvordan
disse skal innrettes. Flertallet mener
av den grunn at det ikke vil være riktig at det fra sentralt hold
lages en detaljert plan for hvor ansvaret for tjenestene skal legges,
og for hvem som skal drifte disse. Flertallet bemerker også at
noen av de fagmiljøene som fungerer tilnærmet som bevaringssentre,
i visse tilfeller er regionale, og at et slikt forslag som er fremmet ovenfor
om fylkesvise sentre, kan splitte opp disse miljøene. Flertallet vil
gjerne at det skal bevilges midler til rådgivningstjenester, men
det må, som vanlig, tas gjennom de ordinære budsjettprosessene.
Komiteen minner
om at eiere og forvaltere av kulturminner og kulturmiljø må ha tilgang
til gode håndverkere og andre fagfolk som vet hvordan praktisk vernearbeid
foregår.
Komiteen slutter seg videre
til FNs bærekraftsmål og merker seg at det kan være konflikter mellom
næringsinteresser, for eksempel hyttebygging og annen næringsvirksomhet,
og interesser som vil bevare områder.
Komiteen mener at det sterkeste
vernet et kulturminne kan få, ikke ligger i vedtak, men i engasjement: Lokalt
engasjement hos enkeltpersoner og frivillige organisasjoner må ikke
undervurderes i kulturminnevernet. Komiteen ser meldingens tunge
vekt på deltagelse fra alle og frivilligheten som en styrke, og
regner derfor med at regjeringen vil arbeide videre for å få frivillige og
profesjonelle krefter til å fungere best mulig sammen innen kulturmiljøfeltet. Komiteen ønsker
at man skal legge ytterligere vekt på å oppnå gode resultater ved
å legge godt til rette for økt frivillighet. Det vil gi bedre nyrekruttering
og økt aktivitet. Komiteen ser
at friheten for frivilligheten er særlig viktig, og legger vekt
på at de institusjonelle koblingene ikke legger for stramme bånd på
deres handlingsrom, men i hovedsak gir gode innspill bygd på fagkunnskap.
Komiteen er enig i at frivillig
innsats er den kanskje viktigste bærebjelken i det norske kulturminnevernet.
Komiteen er glad for at meldingen
vektlegger det frivillige kulturvernets innsats og kompetanse.
Samtidig
registrerer komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, at det ikke varsles en styrking
av satsingen på frivilligheten.
Flertallet mener frivilligheten
trenger anerkjennelse og gode arbeidsbetingelser gjennom samarbeid med
myndighetene, forutsigbare rammevilkår og minst mulig byråkrati. Flertallet viser
til at momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner
er en viktig ordning også for organisasjonene innen kulturminnevernet,
og at denne må trappes opp til full momskompensasjonsordning.
Flertallet vil også understreke
at da mye av tilretteleggingen for frivilligheten skjer lokalt,
er kommuneøkonomien også svært viktig for å sikre gode vilkår for frivilligheten.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig
at det er en stor forskjellsbehandling av de frivillige kulturvernorganisasjonene
når det gjelder støtte fra staten, siden alle disse fremmer historieforståelse
og engasjement for materiell og immateriell kulturarv.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen om å følge opp det nasjonale målet om engasjement
ved å sørge for at alle medlemsorganisasjoner i Kulturvernforbundet
får grunnstøtte over kap. 1400 post 70 på statsbudsjettet eller
på annet egnet vis.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til regjeringens signaler i Granavolden-plattformen som peker
på en styrking av Kulturminnefondet slik at flere private eiere
kan få tilskudd til å sette i stand verneverdige eiendommer.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet vil understreke at Granavolden-plattformen
er svært luftig i sin omtale av «satsing på Kulturminnefondet». Dette medlem viser
til at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – som siden 2013
har utgjort flertallet i norsk politikk – ganske systematisk har
stemt ned forslag om betydelige økninger i Kulturminnefondets midler
samt en forpliktende opptrappingsplan for Kulturminnefondet i årene
framover.
Komiteen er
opptatt av tilskuddsordningene rettet mot kulturminnevernet, og
særlig overfor privatpersoner som eier bygninger som er vernet. Komiteen er positiv
til at rullende kulturminner omtales, og at regjeringen som oppfølging
av meldingen skal kartlegge behovene og hvordan de eksisterende
tilskuddsordningene fungerer, for å se om det er behov for justeringer
av disse.
Komiteen merker seg at det
i meldingen trekkes fram hvordan man kan arbeide med økonomisk inntjening
innen kulturmiljøområdet. Komiteen vil videre påpeke
at turistnæring er livsgrunnlaget i mange bygder og dalstrøk, og
at komiteen setter
pris på det viktige arbeidet som gjøres i denne næringen. Komiteen ser et
stort potensial, innen kulturturisme spesielt, og forventer at regjeringen
arbeider målrettet med videre tilrettelegging innen denne delen
av kulturmiljøområdet og følger opp strategien for kulturturisme.
Komiteen ser det som naturlig
at det i kulturturismen både satses på immateriell og materiell
kultur. Det er ikke bare gårdsbygningene ved en vernet gård som
er viktige, men også at de som driver gården skal få kunne selge
opplevelse, gardsmat og drikke, til turister og andre, for å kunne
ha inntjening basert på sin store innsats. Komiteen ser også at dette
kan spille på lag med strategien Matnasjonen Norge 2030. Norge har
alle forutsetninger for å fremme kortreist mat, ren mat og mat som
kultur og næring. Vi er blant de fremste i verden på sjømat og landbruksprodukter. Komiteen mener
at mat som kultur fremmer både geografisk og lokal identitet og
gir grunnlag for næringsutvikling. Verdensledende norske kokker
og gode resultater for norsk kokkelandslag og i Bocuse d’Or viser
hvor viktig satsingen på norske matvarer og norsk matkompetanse
har vært.
Komiteen ser også for seg
at det videre arbeidet på området skal gi Norge flere kulturuttrykk
med status på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv. Sikring
av at ulike kulturuttrykk videreføres, alt fra tradisjonshåndverk
til diktkultur, dans og festivaler, er viktig for komiteen. Et godt
eksempel på en norsk tradisjon som har kommet på denne listen, er
den norske båtbyggertradisjonen som nå er på UNESCOs representative liste
over menneskehetens immaterielle kulturarv. Komiteen vil peke på den betydningen
den immaterielle kulturarven, som for eksempel tradisjonshåndverk,
har for ivaretakelse av kulturmiljø. Komiteen anser kulturmiljø
som en viktig del av kulturturisme. Komiteen ser derfor en stor
framtid i slik immateriell kulturturisme som også bidrar til at
folk kan leve og blomstre i hele Norge.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet understreker igjen den nære sammenhengen
mellom immateriell og materiell kulturarv, og vil derfor gjenta
at en kulturminnepolitikk som ikke evner å samordne disse to nært
koblede feltene, vil spille falitt. Det er derfor underlig at flertallspartiene
ikke slutter opp om forslaget om å se kulturminner/kulturmiljø/landskap
og immateriell kulturarv som ett felt. Dette ville utløst langt
større synergier enn det opplegget regjeringen nå går inn for.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
profileringen av Norge som reisemål er viktig, og merker seg at
kulturturismen vokser. Mange norske turistmål er tett knyttet til
kulturmiljø og kulturminner, og et forsterket samarbeid mellom denne sektoren
og reiseliv har et stort potensial. Disse medlemmer registrerer
at regjeringen har kuttet i reiselivssatsingen, samme år som strategi
for kultur og reiseliv legges frem.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener dette er uheldig, og viser til Arbeiderpartiets
alternative statsbudsjett for 2020, der det foreslås 30 mill. kroner
til reiselivssatsingen i Innovasjon Norge under kap. 2421 post 74.
Den krisen norsk reiseliv er i på grunn av tiltakene mot korona,
forsterker behovet for en offensiv reiselivssatsing.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
det store potensialet som ligger i næringsutvikling og reiselivsopplevelser innenfor
kulturmiljøområdet. Flertallet ønsker
en positiv ja-holdning fra nasjonale og lokale myndigheter som gir
økt tilgjengelighet og mulighet for økt verdiskapning gjennom kombinasjon
av kulturmiljømessige og andre reiselivsvennlige opplevelser.
Komiteen mener
også at de norske parkene bidrar til utvikling av lokale og bærekraftige
produkter, opplevelser og lokalt samarbeid, samt ivaretar kulturminner
og kulturlandskap og gir muligheter for å løse miljø- og verdibaserte
fellesskapsoppgaver med utgangspunkt i stedstilhørighet og sterke
lokale nettverk.
Komiteen ønsker videre å trekke
fram museenes viktige rolle som kulturbærere og kulturformidlere. Komiteen viser
i denne sammenheng til Kulturdepartementets pågående arbeid med
en egen museumsmelding.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke betydningen av museenes rolle og etterlyser fokus på institusjonenes
rolle innen kulturminnearbeidet i meldingen. Disse medlemmer viser til
at museene har lange tradisjoner for å jobbe tett med de frivillige
organisasjonene om bevaring av kulturarv, i tillegg til en svært
viktig rolle i å formidle vår kulturarv. Disse medlemmer viser til
høringsinnspill fra Norges museumsforbund, som skriver at:
«Frivillig engasjement
er flott, men systematisk kunnskap om, dokumentasjon og videreføring
av håndverksteknikker er helt nødvendige for langsiktig bevaring
av kulturmiljøer. Dette kan ikke bare baseres på frivillighet, men
er avhengig av profesjonelle institusjoner som bevarer kunnskapen
for fremtiden og bidrar til å føre den videre.»
Disse medlemmer er enige med
Norges museumsforbund i at det er en svakhet ved meldingen at museenes
viktige rolle er nesten fraværende i meldingen og at de hadde ønsket
at regjeringen i større grad hadde omtalt museenes formidlerrolle,
kompetanse og hvordan denne kan brukes, samt omtalt koblingene mellom det
frivillige kulturminnevernet og museene.
Komiteen viser
til at fylkeskommunene gjennom regionreformen har fått utvidet ansvar
og rolle i kulturmiljøforvaltningen. Komiteen mener det er viktig
at det følger med midler for å støtte en slik ny rolle. Komiteen ber
om at Klima- og miljødepartementet følger opp kulturmiljøforvaltningen
på fylkesnivå i tråd med de oppgavene og ressursene som er overført
fra statlig nivå.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at oppgaveoverføringen på kulturminneområdet i forbindelse med
regionreformen i all hovedsak ble gjennomført med virkning fra 1. januar 2020,
og at resterende tilskuddsforvaltning skal overføres i 2021. Disse medlemmer viser
til at erfaringene fra første del av oppgaveoverføringen på kulturminneområdet
har vært at fylkeskommunene ikke har fått tilfredsstillende ressurser
til å håndtere de nye oppgavene, noe disse medlemmer også advarte
om i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet 2020.
Disse medlemmer viser videre
til at Riksantikvaren anslo et behov for 21,85 årsverk til oppgaveoverføringen,
mens Klima- og miljødepartementets anslag var 22–25 årsverk. I statsbudsjettet
2020 kom regjeringens løsning, som var: «I perioden skal det totalt
overføres midler tilsvarende ti årsverk, hvorav to i 2020, fire
i 2021 og fire i 2022». Disse medlemmer viser til
at det setter fylkeskommunene i en krevende situasjon når de fleste
oppgaver overføres først, mens ressursene deretter skal fases inn
over flere år.
Disse medlemmer viser til
at målet om en mer helhetlig og samordnet kulturminneforvaltning
blir vanskelig å oppnå dersom bemanningen ikke svarer til mengden
oppgaver, noe som vil kunne bety at noen av oppgavene må nedprioriteres. Disse medlemmer mener
det derfor er viktig at Stortinget blir holdt løpende orientert
om erfaringene ved overføringen og det samlede nasjonale vern.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet minner om at det i 2020 ble flyttet nye
kulturminneoppgaver fra Riksantikvaren til fylkeskommunene uten
at staten samtidig overførte midler som setter fylkene i stand til
å løse disse oppgavene. Dette har blitt kritisert av en rekke fylkeskommuner. Dette medlem finner det
underlig at en slik oppgaveoverføring ikke skal få særlige konsekvenser
for Riksantikvaren som direktorat.
Dette medlem fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på egnet måte gjøre rede for hvordan en stor oppgaveoverføring
fra Riksantikvaren til fylkeskommunene ikke innebærer en vesentlig
overføring av midler fra førstnevnte til sistnevnte.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i statsbudsjettet for 2021 fremme forslag som sikrer
at oppgaveoverføringen fra Riksantikvaren til fylkeskommunene fullfinansieres.»