1. Sammendrag

1. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Tone Merete Sønsterud, fra Høyre, Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Carl-Erik Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, er glad for at regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om kulturminnefeltet, noe som gir anledning til en helhelhetlig debatt om kulturminnefeltet på samme måten som tilsvarende meldinger ga i 2005 og 2013. Komiteen mener det er av stor betydning for det samlede kulturminnefeltet og alle som er engasjert i arbeidet med å ta vare på kulturminner, kulturmiljøer og landskap, at regjeringen og Stortinget med jevne mellomrom har slike helhetlige prosesser.

Komiteen viser til at ved Stortingets behandling av statsbudsjettet 12. desember 2017 ble følgende to vedtak fattet:

Vedtak 204 (2017–2018):

«Stortinget ber regjeringen legge frem en stortingsmelding om kulturminnefeltet.»

Vedtak 205 (2017–2018):

«Stortinget ber regjeringen vente med å realitetsbehandle endrede nasjonale mål til stortingsmeldingen om kulturminnefeltet er behandlet.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, registrerer at meldingen innfører begrepet «kulturmiljø», som dekker begrepene «kulturminner, kulturmiljøer og landskap». Flertallet noterer seg også at det i tillegg til «kulturmiljø» innføres begreper som «kulturmiljøforvaltning» og «kulturmiljøpolitikk».

Nasjonale mål i kulturmiljøpolitikken er et resultat av at Klima- og miljødepartementet i 2014 iverksatte en revisjon av nasjonale mål innenfor samtlige av departementets resultatområder. Dette var blant annet en oppfølging av regjeringens Program for bedre styring og ledelse i staten 2014–2017, hvor et av tiltakene var å videreutvikle mål og rapporteringssystemet i etatsstyringen.

Flertallet noterer at regjeringen vil fortsette å arbeide for en gjennomarbeidet nasjonal og global politikk på kulturmiljøfeltet. Slik sett følger kulturmiljømeldingen opp Stortingets tidligere signaler om å videreutvikle ordninger som motiverer til å bevare både materiell og immateriell kulturarv, slik at også framtidige generasjoner får glede av viktige kulturminner og kulturmiljøer.

Flertallet støtter også at kulturmiljø ses i sammenheng med, og som en integrert del av, den øvrige klima- og miljøforvaltningen.

Flertallet ser det som viktig at det totale ambisjonsnivået når det gjelder kulturminnevern i denne meldingen, ikke svekkes i forhold til den forrige meldingen om kulturmiljø, St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det er viktig å styrke kulturminnefeltet ut fra feltets særlige egenart og dets egne behov, mens regjeringen i foreliggende melding i større grad og for ensidig legger opp til å håndtere kulturminnevernet på det tradisjonelle miljøvernets premisser. Disse medlemmer er selvfølgelig enig i at det er mange gode klima- og miljøargumenter for å drive godt kulturminnevern, men holder fast på at hovedformålet er å forvalte den norske materielle kulturarven i hele dens bredde og mangfold på en god måte – fordi den som vitenskapelig kildemateriale kan fortelle om kultur- og samfunnsforhold som har vært, og fordi kulturarven er et «varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet», som dagens kulturminnelov formulerer det.

Komiteens medlem fra Senterpartiet registrerer at regjeringen foreslår å skifte ut begrepet «kulturminner» med «kulturmiljø» som samlebetegnelse for feltet og også omdøpe forvaltningen i tråd med dette. Dette medlem er enig i at det er viktig å vektlegge helhetlige kulturmiljøer og landskap sterkere i kulturminnevernet, men vil også se det som en svekkelse om vernet av enkeltkulturminner blir skjøvet i bakgrunnen. Hvordan regjeringen ønsker å løse dette, er fortsatt uklart, siden regjeringen strengt tatt bare har foreslått en overskrift på den lovrevisjonen som varsles. Dette medlem vil derfor avvente regjeringens helhetlige forslag til ny lov før dette medlem tar stilling til forslaget.

Komiteen merker seg at det lenge har vært en debatt om den departementale tilknytningen til kulturmiljø/kulturminneområdet, og ser positivt på etableringen av et departementenes kulturarvforum. Dette er ment å være et samarbeidsorgan etter modell av departementenes verdensarvforum og den interdepartementale landskapsgruppen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har lenge etterlyst bedre samordning i kulturminnepolitikken og mener det er viktig å styrke samarbeidet på tvers av departementer og etater for å sikre en helhetlige politikk som ivaretar våre kulturminner og felles kulturarv. Disse medlemmer ber regjeringen samtidig sørge for at det nevnte samarbeidsforumet evalueres, slik at man sikrer at dette faktisk bidrar til bedre samordning til det beste for kulturmiljøpolitikken.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre til at kulturminnefeltet i Norge på statlig nivå er organisert som en del av Klima- og miljødepartementets virkefelt. Dette har noen fordeler, men også flere ulemper. Disse medlemmer viser til de åpenbare ulempene som knytter seg til at kulturarvspolitikken er splittet mellom Klima- og miljødepartementet og Kulturdepartementet, hvor de kulturhistoriske museene og den immaterielle kulturarven ligger. Disse medlemmer viser videre til at den foreliggende kulturminnemeldingen unngår å problematiserer dette, selv om det gjennom tiår har vært et problem at kulturminnefeltet har vært marginalisert politisk fordi det klassiske miljøvernet – og i nyere tid særlig klimaarbeidet – totalt har dominert Klima- og miljødepartementets perspektiver, mens kulturminnevernet ofte har blitt stemoderlig behandlet som en perifer og mindre viktig del av departementets arbeidsområde. Dette illustreres ikke minst av sittende regjerings manglende vilje til å nå 2020-målene for kulturminnevernet. Disse medlemmer viser videre til at en rekke land organiserer kulturminnefeltet som en del av den samlede kulturpolitikken (noe for eksempel våre naboland Sverige og Danmark gjør), og at dette har mange fordeler.

Disse medlemmer mener derfor at det er vektige argumenter for at kulturminnefeltets politiske forankring vurderes fordomsfritt, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om det ville vært synergier å hente på å samle de sektorene i staten som arbeider med kulturarv, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, slutter seg til de tre nasjonale hovedmålene i meldingen, slik det også har vært bred støtte for hos høringsinstansene. Siden dagens fire nasjonale mål for resultatområdet kulturminner og kulturmiljø utløper i 2020, må de nye bærekraftstrategiene konkretiseres i oppfølgingsarbeidet.

Flertallet merker seg at blant organisasjonene som deltok på komiteens åpne høring i Stortinget 13. mai, var det bred tilslutning til hovedretningen i kulturmiljømeldingen.

Komiteen merker seg at organisasjonene i stor grad var enige i innspill til mulig forsterkning av meldingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at de fleste høringsinstansene var positive til de tre målsettingene om engasjement, bærekraft og mangfold som regjeringen har lansert. Disse medlemmer er også innstilt på å støtte nye nasjonale mål som går langs disse hovedlinjene. Men disse medlemmer vil sterkt påpeke at de fleste høringsinstansene samtidig understreket at regjeringens målsettinger i meldingen framsto som svært vage og uforpliktende, noe som er dobbelt foruroligende fordi regjeringen i så liten grad har vært villig til å følge opp de mer konkrete 2020-målene.

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen i meldingen angir et opplegg for hvordan den vil følge opp de nasjonale målsettingene framover. Disse medlemmer mener at denne oppfølgingen blir et springende punkt i den framtidige kulturminnepolitikken som bør drøftes i Stortinget.

Disse medlemmer vurderer det slik at høringsinstansene ga tilslutning til at de nye målsettingene skulle bygge på ideene om «engasjement, bærekraft og mangfold» i kulturminnevernet, noe som i liten grad oppleves som kontroversielt eller «en ny politisk kurs» fra regjeringens side. Disse medlemmer vil understreke at høringsinstansene unisont understreket at meldingen var vag og uforpliktende, og at de tre fanene «engasjement, bærekraft og mangfold» måtte følges opp med konkret politisk innsats, noe regjeringen så langt ikke har bidratt til.

Disse medlemmer mener sittende regjering har liten grunn til å være tilfreds med sin innsats på kulturminnefeltet. Disse medlemmer viser til at norsk kulturminnepolitikk fikk et særlig løft i samband med at St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner ble behandlet i Stortinget. Disse medlemmer understreker at det i forbindelse med dette – og gjennom tverrpolitisk enighet – ble fastlagt nasjonale målsettinger for kulturminnepolitikken som skulle nås innen 2020. Satsingen ble fulgt opp av den rød-grønne regjeringen i perioden 2005–2013, og de politiske satsingene ble oppsummert og politikkmålene konsolidert og oppdatert da Stortinget behandlet Meld. St. 35 (2012–2013) Framtid med fotfeste.

Disse medlemmer viser til at det var tverrpolitisk enighet om satsingen på kulturminner og kulturmiljøer i 2005, men at regjeringen siden 2013 ikke har fulgt opp satsingen. Noen år har til og med regjeringen lagt fram forslag til kutt i kulturminnevernets budsjettposter. I budsjettforhandlinger i Stortinget har bevilgninger på enkelte poster noen ganger blitt økt, men disse økningene har ikke stått i rimelig forhold til Stortingets vedtatte 2020-målsettinger. Det er derfor sittende regjerings ansvar at 2020-målene ikke har blitt nådd. Regjeringen har gjentatte ganger bekreftet for Stortinget at bevilgningene på kulturminnefeltet har vært for lave til at 2020-målene kan oppfylles – men regjeringen har samtidig insistert på å holde bevilgningene på for lavt nivå.

Disse medlemmer mener dette er så alvorlig at det gjør følgende forslag nødvendig:

«Stortinget ber Riksrevisjonen evaluere hvordan de nasjonale målene for kulturminnevernet har blitt fulgt opp etter Stortingets behandling av Meld. St. 35 (2012–2013) Framtid med fotfeste, med sikte på å klarlegge hvorfor de nasjonale målsettingene for kulturminnevernet ikke er nådd til 2020.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, ser at ifølge Dokument nr. 3:9 (2008–2009) om oppfølging av St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner er det gjennomført både tre- og fireårsrevisjon av denne i 2008 og i 2009. Dette var midt i perioden med rød-grønn regjering av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. I treårsrevisjonen – som vanligvis avslutter revisjoner, var Riksrevisjonen ikke tilfreds med oppfølgingen av noen av de tre målene, og det ble derfor gjennomført en ny «fjerdeårsrevisjon»:

«Riksrevisjonens undersøking av korleis Miljøverndepartementet ivaretek sitt nasjonale ansvar for freda og verneverdige bygningar - Dokument nr. 3:9 (2008-2009):

• Riksrevisjonen har merket seg at det ikke er etablert et tilfredsstillende rapporteringssystem for målet om å ivareta verneverdige bygninger. Riksrevisjonen mener at dette øker sannsynligheten for at målet ikke blir nådd innen 2020.

• Det er utfordringer knyttet til å få fylkeskommunene til å prioritere fredingsarbeidet. Dette kan etter Riksrevisjonens mening medføre at målet om et representativt utvalg vedtaksfredede bygninger innen 2020 ikke nås.

• Det finnes ingen oversikter over den totale tilstanden til fredede bygninger i privat eie. Riksrevisjonen finner det derfor ikke sannsynlig at målet om et ordinært vedlikeholdsnivå på fredede bygninger innen 2020 kan nås.»

Flertallet må derfor etter Riksrevisjonens tidlige tilsyn i saken konkludere med at det var innsatsen til den rød-grønne regjeringen fram til 2013 som ikke var tilstrekkelig. Flertallet mener at kommentarer ifra Riksrevisjonen ifra 2009 som: «Det finnes ingen oversikter», «ikke er etablert et tilfredsstillende rapporteringssystem for å nå målet», «medføre at målet om et representativt utvalg vedtaksfredede bygninger innen 2020 ikke nås» og «øker sannsynligheten for at målet ikke blir nådd innen 2020», viser at det var manglene i arbeidet allerede i den rød-grønne regjeringsperioden som la grunnlaget for at målene for 2020 ble vanskelige å nå. Nettopp derfor har også regjeringen og departementet i den nye kulturmiljømeldingen lagt vekt på at man setter opp brede bevaringsstrategier heller enn enkeltmål på objektnivå som begrenser kulturmiljøarbeidet på så mange vis.

Flertallet vil også påpeke at i sin siste revisjon (2014–2015) konkluderte Riksrevisjonen med at de avsluttet saken i denne omgang, men ville følge utviklingen og «set eventuelt i gang ein ny forvaltingsrevisjon dersom det framleis er risiko for at måla i vedtaka og føresetnadene til Stortinget ikkje nås».

Flertallet registrerer at Riksrevisjonen har fulgt opp etter 2015, men ikke på egen hånd sett grunn til å sette i gang noen videre revisjon på området. Flertallet merker seg at bevilgningene fra regjeringene til området har økt jevnt i denne perioden. Flertallet vil videre overlate til Riksrevisjonen selv å vurdere i hvilken grad det er nødvendig å igangsette en forvaltningsrevisjon innen dette feltet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter beskrivelsene i meldingen og at kulturminnepolitikken settes inn i en større samfunnsmessig sammenheng, blant annet som del av en overordnet politikk for å nå FNs bærekraftsmål. Samtidig er disse medlemmer bekymret for at meldingen ikke går lenger enn å gi overordnede beskrivelser, og etterlyser konkretisering med hensyn til både resultatmål og tidsfrister. Disse medlemmer frykter at fine beskrivelser uten tiltak vil gjøre at kulturminnepolitikken blir skadelidende, og at dette understrekes av regjeringens manglende satsing de senere årene.

Disse medlemmer minner om at det er et nasjonalt ansvar å ta vare på vår felles kulturarv. Disse medlemmer mener at prioriteringene må forankres i Stortinget.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om mål for kulturmiljøpolitikken med konkrete resultatmål og tidsfrister, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mener at de nye bevaringsstrategiene vil bidra til å ta vare på et mangfold av kulturmiljø. Flertallet registrerer videre at bevaringsstrategiene skal heve seg over objektnivå og ha en bredere inngang enn de gamle bevaringsprogrammene, og at temaene skal være uavhengige av type kulturmiljø og tidsperioder og favne geografisk, sosial, etnisk og næringsmessig bredde.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet g Sosialist Venstreparti er innstilt på å gå inn i en diskusjon om nye bevaringsstrategier og er på samme måte åpne for å vurdere hvordan større helheter (kulturmiljøer og landskap) kan innarbeides i disse strategiene. Disse medlemmer frykter likevel at flertallspartienes understrekning av at man skal «heve seg over objektnivå», er et forsøk på å vri seg unna det faktum at Norge i dag har en lang rekke fredede og verneverdige kulturminner og kulturmiljøer som regjeringspartiene og dere støtteparti Fremskrittspartiet helt siden 2013 har tatt altfor lett på. Disse medlemmer understreker at hovedgrunnen til at de nasjonale målsettingene for 2020 ikke har blitt nådd, er at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ikke har vært villige til å gi kulturminnesektoren et bevilgningsløft de årene disse partiene har sittet med flertall. Disse medlemmer frykter videre at denne holdningen kan føre til at regjeringen og dens støtteparti, Fremskrittspartiet, legger opp til målsettinger for kulturminnevernet som er så vage og uforpliktende at kulturarven blir klart skadelidende. Disse medlemmer er derfor sikre på at et regjeringsskifte er nødvendig for å få et taktskifte i kulturminnepolitikken.

Disse medlemmer viser til de ti bevaringsprogrammene som ble etablert etter at regjeringen Stoltenberg II la fram St.meld. nr. 26 Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Bevaringsprogrammene har lagt mye av grunnlaget for forvaltningen av kulturmiljø de siste 15 årene og har vært en av de viktigste satsingene i arbeidet med å nå de eksisterende nasjonale målene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er derfor bekymret for forslaget om at bevaringsprogrammene nå skal fases ut og erstattes med nye bevaringsstrategier, særlig siden bevaringsprogrammene har vært svært viktige for det langsiktige arbeidet med å ta vare på kulturminnene og for å sikre at særlig viktige områder prioriteres. Disse medlemmer viser til at regjeringens begrunnelse for endringen er at de nye nasjonale målene favner bredere, og at man ønsker å se bevaring og utvikling i sammenheng med bredere forankring, engasjement, formidling og ulike lovverk.

Disse medlemmer mener dette kan være positivt som et supplement til bevaringsprogrammene, men at dette ikke må skje gjennom utfasing. Målene i bevaringsprogrammene er ikke nådd, og i stedet for å gi opp målene, bør satsingen intensiveres slik at målene nås, samtidig som man setter nye og enda mer ambisiøse mål.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å beholde bevaringsprogrammer på kulturminnefeltet for å nå de etablerte målsettingene og å fremme forslag om tidsfrister for dette.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det ligger an til et flertall for å erstatte bevaringsprogram med bevaringsstrategier, og velger å gå konstruktivt inn i diskusjonene om dette. Disse medlemmer viser til at det for disse medlemmers vedkommende er avgjørende at regjeringen i stortingsmeldingen sier følgende:

«Erfaringer har vist at bevaringsprogrammene har vært en effektiv måte å strukturere bevaringsarbeidet på. Både bevaringsprogrammene, fredningsstrategien og arbeidet med kulturminner i kommunene har vært tett koblet til de eksisterende nasjonale målene, hvor reduksjon av tap, forbedret vedlikeholdsnivå og økt representativitet har vært de overordnete prioriteringene. Denne type grunnleggende forvaltning av kulturhistoriske verdier skal fortsatt være en viktig del av kulturmiljøforvaltningens prioriteringer.»

Regjeringen sier i meldingen også:

«Arbeidet med å identifisere temaer og utarbeide bevaringsstrategier skal startes umiddelbart, men det vil ta noe tid å få dem på plass. Samtidig pågår det et betydelig arbeid i de eksisterende bevaringsprogrammene og fredningsstrategien som skal sluttføres. Det vil derfor være behov for en gradvis utfasing av de eksisterende programmene, parallelt med at ny struktur etableres. I forbindelse med dette arbeidet vil det også bli vurdert om noen av dagens bevaringsprogram skal videreføres som ordinære tilskuddsposter, og om det er behov for å justere på innretningen av de øvrige tilskuddspostene.»

Disse medlemmer peker også på at dette gjør det helt nødvendig at regjeringen legger fram de nye bevaringsstrategiene for Stortinget, slik at helheten kan få en grundig politisk behandling. For disse medlemmer er det avgjørende at den totale innsatsen på kulturminnefeltet styrkes og ikke svekkes, og at de viktigste innsatsene i bevaringsprogrammene videreføres som tilskuddsposter.

Komiteen vil understreke betydningen av at målene og satsingsområdene innen kulturminnepolitikken må forankres i Stortinget. Ved utforming av bevaringsstrategier er det viktig at organisasjonene og andre relevante aktører inkluderes i arbeidet med utformingen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samband med bevaringsstrategiene fremme forslag om hvordan staten kan stimulere private eiere av kulturminner og kulturmiljøer til jevnt, godt vedlikehold gjennom skatte- og avgiftsinsentiver.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at en av de nye bevaringsstrategiene skal handle om kirker, og at det i den forbindelse legges til grunn en målsetting om at alle steinkirker fra middelalderen skal ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 1 000-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 2030.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak for Stortinget om nye bevaringsstrategier på kulturmiljøefeltet (inkludert temavalg, resultatmål og indikatorer) og samtidig gjøre rede for hvordan den vil samordne og styrke de relevante økonomiske virkemidlene.»

«Stortinget ber regjeringen legge fram en tidfestet opptrappingsplan for midlene som forvaltes av Kulturminnefondet på Røros.»

Komiteen ønsker at det legges særlig vekt på ivaretakelse av kulturmiljøet til de nasjonale minoritetene, kvener, jøder, rom, romanifolk og skogfinner. Samene har som urfolk særlig status i Norge. Slik skal det fortsatt være. Komiteen legger til grunn at alle minoriteters kulturminner og kulturmiljøer ivaretas på en god måte uavhengig av størrelse og status.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at den samiske befolkningen skiller seg fra de nasjonale minoritetene i kraft av at samene har status som urfolk etter ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990. Samene har altså urfolkstatus, noe som også gjelder samene i det sørsamiske området. Flertallet vil bemerke at dette i denne sammenhengen rettferdiggjør sterk innsats for å hegne om samiske kulturminner og kulturmiljøer.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ved flere korsveier har fremmet forslag om større bevilgninger til samisk kulturminnevern.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at Norge har særlige forpliktelser når det gjelder de nasjonale minoritetene: jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og tater/romanifolk. Anerkjennelsen av disse som nasjonale minoriteter skjedde i 1999, og det er viktig at kulturminnevernet følger opp disse minoritetenes kulturminner på en kraftfull måte. Flertallet mener den norske kulturminneforvaltningen har satt i gang mange gode initiativ i denne sammenhengen, og mener at dette arbeidet må fortsette med uforminsket kraft.

Flertallet viser til at Stortinget i mai 2019 behandlet Endringer i kulturminneloven (fredningsgrensen for samiske kulturminner), jf. Prop. 42 L (2017–2018) og Innst. 305 L (2017–2018).

Flertallet vil trekke fram flertallsmerknaden, som også regjeringspartiene sto bak, der kvenene omtales som en av de fem nasjonale minoritetene i Norge, og som omtaler at de kvenske kulturminnene ikke har automatisk fredningsstatus etter kulturminneloven på samme måte som de samiske. Flertallet påpekte i denne forbindelse at kvenske kulturminner er en sårbar og utsatt kategori som bør prioriteres på bakgrunn av en omforent strategi, der endringer i lovverket kan være ett av flere aktuelle virkemidler som vurderes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at, da dette ikke var utredet, foreslo komiteens flertall at «problemstillingen tas opp til drøfting i den kommende stortingsmeldingen om kulturminner og legges frem for Stortinget på passende måte».

Disse medlemmer kan ikke se at dette temaet er omtalt i meldingen, og forventer at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en slik drøfting.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er mange grunner til å håndtere kvenenes kulturminner etter samme fredningsgrense som samenes kulturminner, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i arbeidet med den varslede lovrevisjonen på kulturminnefeltet innarbeide en fast fredningsgrense for de nasjonale minoritetenes kulturminner, inkludert kvenenes kulturminner, etter modell av den faste fredningsgrensen for samiske kulturminner.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at en eventuell automatisk fredning for kvenske kulturminner krever en lovendring, og derfor må ses i sammenheng med det varslede lovarbeidet for en ny kulturmiljølov. Flertallet ser at meldingen viser til at det varslede lovarbeidet skal vurdere hvorvidt de nasjonale minoritetenes kulturminner og kulturmiljøer ivaretas på en god nok måte. Flertallet anbefaler derfor at en drøfting av automatisk fredning for kvenske kulturminner gjøres som en del av det varslede lovarbeidet.

Komiteen er opptatt av forvaltningen av kirker, gravplasser og kirkenes omgivelser. Deres rolle i norsk historie og kultur kan ikke undervurderes. De bør derfor være en integrert del av regjeringens videre arbeid i forlengelsen av meldingen. Komiteen ønsker spesielt å peke på steinkirkene fra middelalderen, som har behov for ytterligere vern, utbedring og sikringsarbeid. Komiteen mener middelalderkirker må inkluderes i en av de kommende bevaringsstrategiene, og at oppfølgingen ses i sammenheng med midlene fra Opplysningsvesenets fond.

Komiteen viser til at Stortinget, i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 29 (2018–2019) Opplysningsvesenets fond, nylig har vedtatt at regjeringen skal lage en plan for utbedring av verneverdige kirkebygg. Komiteen viser til at Norsk institutt for kulturminneforskning bidrar med viktig kunnskap, og viser til at KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter gjennomførte en tilstandsundersøkelse i 2017/18 over tilstanden til de ulike kategoriene kirkebygg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at vi har tilgang på nok kunnskap om våre mest sårbare og verdifulle kirker, og at det nå haster med en større grad av konkretisering fra regjeringens side.

Komiteen vil vise til viktigheten av å ta vare på kulturminner som er en del av Norges historiske arv. Komiteen vil derfor vise til enigheten på Stortinget i forbindelse med saken om Opplysningsvesenets fond (OVF) fra tidligere i år, som forplikter staten til en økt innsats til vedlikehold av eldre kirkebygg som er en del av nasjonens kulturhistoriske arv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener at vikingtidens skipshauger har gitt verden ikoniske funn, og at man etter hvert bør se på om man kan løfte disse stedene inn på UNESCOS verdensarvliste. Det er stor regional vilje til å bidra i dette arbeidet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter målet om å innskrive vikingtidens skipshauger på verdensarvlista, men synes det er besynderlig at ikke regjeringen kom med noen omtale av dette i den foreliggende kulturmiljømeldinga. Dette medlem finner vikingtidsarven omtalt ett sted i meldinga – og det er i en bildetekst på side 94.

Komiteen viser til at Norge tidligere samarbeidet i en gruppe på seks land rundt Østersjøen og Nord-Atlanteren for å få åtte kulturminner og steder fra vikingtiden inn på verdensarvlista (serienominasjonen Viking Age Monuments and Sites). Fra Norge dreide det seg om følgende forslag til verdensarvsteder: Skipsbegravelsene i Vestfold (Borre, Oseberg og Gokstad), samt kvernsteinsbruddene i Hyllestad. Komiteen har merket seg at en så omfattende serienominasjon nå ikke lenger synes aktuell, men mener det er synd om ikke Norge kan finne samarbeidspartnere i arbeidet med å løfte fram denne viktige delen av vår historie. Vikingtiden var i høyeste grad et internasjonalt fenomen i vår del av verden – og datidens kultur i nåtidens Norge var sterkt knyttet til våre naboland i Norden og Europa, og den norrøne ekspansjonen og kulturutvekslingen nådde langt ut over Nordens grenser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre rede for hvordan Norge kan gjenoppta samarbeidet med andre land om å få kulturminner og kulturmiljøer fra vikingtiden inn på UNESCOs verdensarvliste, herunder gjøre rede for hvilke norske steder – inkludert skipshaugene i Borre, Oseberg og Gokstad, samt kvernsteinsbruddene i Hyllestad – som kan være aktuelle som Norges nye bidrag.»

Komiteen vil trekke fram vernet av enkeltobjekter som fortsatt viktig. Fartøyene, de siste årenes funn av vikingskip, samt ivaretakelse, forskning og formidling rundt disse kan være eksempler på kulturminner som må følges opp på en god og hensiktsmessig måte. Levende kulturminner som fartøyene Skibladner, Statsraad Lehmkuhl, Sørlandet og Christian Radich, er òg eksempler på det samme. Både fartøy som har gått langs kysten, og fartøy som har gått på sjøer eller kanaler i innlandet, er en del av denne viktige tradisjonen.

Komiteen mener videre at regjeringen bør legge til rette for forvaltningens planlegging og arbeid innen enkeltområder som: fartøyvern, vern av industribygg og anlegg samt fortidsminner generelt. Komiteen ser at historisk næringsvirksomhet samt infrastruktur særlig kan trekkes fram som mulige videre fokusområder. Komiteen vil fremheve historiske gruver som Kongsberg Sølvverk, Røros Kobberverk, Løkken Verk, Blaafarveværket, Sulitjelma gruber, Sydvaranger, Rana Gruber, Store Norske Spitsbergen Kulkompani, Titania og Visnes har alle vært sentrale i oppbyggingen av Norge som nasjon. Det samme har kanaler som Haldenkanalen og Telemarkskanalen. Komiteen vil videre trekke fram de historiske jernbanene som Krøderbanen, Setesdalsbanen, Urskog–Hølandsbanen, Thamshavnbanen, Rjukanbanen, Gamle Vossebanen, Lommedalsbanen, Tinnosbanen samt diverse dresinbaner som viktige kulturminner og turistattraksjoner. Komiteen er også opptatt av den rollen fyrene langs kysten spiller som eksempler på både historisk og levende kystkultur. Med fartøyvernet står de sentralt. Norsk forening for fartøyvern har for tiden 193 fartøyer på sin liste over historiske fartøy. Komiteen ønsker også å nevne fort og festningsverk langs kysten som viktige deler av kulturarv og kulturmiljø.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen nå har hatt flere år på seg til å gi alle disse viktige kulturminnene et bevilgningsløft, men at regjeringen i all hovedsak har latt slike satsinger ligge. Disse medlemmer minner om at den framdriften som har vært i kulturminnepolitikken siden 2013, i all hovedsak har kommet fra Stortingets side.

Komiteen viser til at bevaringsprogrammet for tekniske og industrielle kulturminner nå involverer 15 anlegg som er definert som nasjonalt prioriterte, som gjennom bevaringsprogrammet har vært sikret et nasjonalt program med egen bevilgning. De tekniske og industrielle kulturminnene er viktige for å bevare vår felles industrihistorie.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer likevel at bevilgningene ikke har økt de siste årene, selv om antall anlegg som kan søke om støtte, har blitt flere. Disse medlemmer viser til at tilskuddene bidrar til å sikre vedlikehold av kulturminnene og lønn til ansatte som ivaretar kompetansen knyttet til anleggene og driften av disse, en kompetanse som er en forutsetning for fortsatt «levende kulturminner».

Disse medlemmer registrerer at det fremgår i meldingen at målet om at et representativt utvalg fartøy skulle ha et normalt vedlikeholdsnivå innen 2020, ikke ble nådd. Disse medlemmer mener dette tydeliggjør at det er nødvendig med en god plan for hvordan et representativt utvalg fartøy skal kunne bevares for fremtiden, og etterlyser konkrete tiltak. Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra Norsk Forening for Fartøyvern, som etterlyser en nasjonal verneplan for fartøy med klare mål og tiltak, og at dette utarbeides i samarbeid med det frivillige fartøyvernet. Norsk kyst- og sjøfartshistorie er en bærebjelke i vår kulturarv, og det er ingen grunn til å gi opp målene for ivaretakelse av kulturarven på dette området.

Komiteen registrerer at det i noen tilfeller kan oppstå målkonflikter i klima- og miljøpolitikken. Et eksempel på dette kan være montering av solcellepanel på bevaringsverdige bygninger. Komiteen vil i så måte først og fremst legge vekt på betydningen av at autentisiteten ved den verneverdige bebyggelsen tas vare på.

Komiteen merker seg at ny teknologi har gjort det mulig å oppdage kulturminner uten å gjøre inngrep i grunnen. Det må forventes at antallet slike funn vil øke i tiden fremover. Mange av disse objektene vil av forskjellige årsaker ikke være hensiktsmessig å grave ut, men i stedet bevares på stedet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, ser videre fram til en ny kulturmiljølov der lovarbeidet innen arkeologien vil bli sentralt.

Komiteen anerkjenner at utgifter til arkeologiske undersøkelser kan være en stor kostnad for mange. Komiteen ber regjeringen vurdere kostnadssiden for tiltakshavere i forbindelse med arbeidet med å utarbeide retningslinjer for «særlige grunner», jf. kulturminneloven § 10.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at regjeringen ikke har fulgt opp stortingsvedtak 764 (2017–2018), som lød:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med stortingsmeldingen om kulturminnefeltet foreta en gjennomgang av dekningsplikten når gårdbrukere blir pålagt undersøkelser etter kulturminneloven §§ 9 og 10, og vurdere å innlemme ‘utvidelser og nybygg av driftsbygninger på alminnelige gårdsbruk’ i bestemmelsen for ‘mindre, private tiltak’.»

Regjeringen skriver i meldingen:

«På grunnlag av dette ønsker ikke regjeringen å gjøre endringer i Rundskriv T-02/2007 eller i praktiseringen av dette. Regjeringen mener likevel det er grunnlag for å se nærmere på om landbruksnæringen blir urimelig belastet og vurdere hvordan dette eventuelt kan ivaretas gjennom å utarbeide nærmere retningslinjer for ‘særlige grunner’, jf. kulturminneloven § 10.»

Flertallet forventer at regjeringen på egnet måte kommer tilbake til Stortinget med en orientering om dette arbeidet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i arbeidet med å utarbeide nærmere retningslinjer for ‘særlige grunner’ etter kulturminneloven § 10, legge til grunn at utvidelser og nybygg av driftsbygninger på alminnelige gårdsbruk alltid konstituerer særlig grunn til at staten skal dekke kostnadene ved arkeologiske utgravninger.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til konfliktene som kan oppstå for utvikling når det gjøres funn av kulturmiljømessig verdi i forbindelse med utbygging og infrastrukturprosjekter. Disse medlemmer mener det må gjøres skjønnsmessige vurderinger som gjør at nødvendig utvikling av samfunnet ikke stopper opp eller unødig vanskeliggjøres i enhver slik sammenheng, og at balansen i de ulike samfunnshensynene ivaretas.

Disse medlemmer viser til den store belastningen det kan være for lokalsamfunn og ulike aktører dersom utvikling blir stoppet opp, også når det gjøres av hensyn til kulturmiljømessige forhold.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener derfor at inngripende tiltak overfor private grunneiere bør forsøkes begrenset til et absolutt minimum, og at eventuelle inngripende tiltak må kompenseres fullt ut.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg den betydelige arkeologiske aktiviteten i Norge de siste årene. Nye metoder og spennende funn har gitt oss viktig kunnskap – noe utgravningene av kongsgården på Avaldsnes, vikingskipet på Jellestad og ruinene av Klemenskirken i Trondheim til fulle illustrerer. Disse medlemmer vil dessuten nevne at det er flere velkjente problemstillinger knyttet til norsk arkeologi, for eksempel knyttet til finansiering av arkeologiske undersøkelser/utgravninger, hvordan nye metoder gir nye muligheter, og ikke minst hvordan arkeologiske funn forvaltes, formidles og forskes på.

Disse medlemmer registrerer at det er stor interesse for det arkeologiske feltet i Norge, og tror det er et uforløst potensial knyttet til sterkere statlig innsats på feltet, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding om arkeologi i Norge, hvor regjeringen legger til grunn en sterkere satsing på forskning og formidling og samtidig vurderer om staten i sterkere grad burde legge til rette for såkalte forskningsgravninger og styrke den statlige finansieringen av slike.»

Disse medlemmer vil videre peke på at norsk arkeologi i all hovedsak har fokusert på levninger som er fra før reformasjonen (1537), og at levninger som er fra etter dette tidspunkt, i regelen kan ødelegges uten arkeologisk registrering. Disse medlemmer mener at Norge på dette feltet henger etter en lang rekke land, inkludert våre naboland, og mener at en moderne kulturminnepolitikk også må gi større rom for etterreformatorisk arkeologi.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med en egen stortingsmelding om arkeologi i Norge vurdere hvilke virkemidler som kan tas i bruk for å satse sterkere på etterreformatorisk arkeologi.»

Kulturer henger sammen, og forskjellige kulturer påvirker hverandre og sameksisterer i høy grad. Komiteen ser det derfor som naturlig å legge vekt på europeisk og internasjonalt samarbeid innen forvaltning, forskning og kunnskap, slik meldingen gjør. Det er klokt.

Videre setter komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, pris på hvordan bærekraft og sirkulærøkonomiske forhold trekkes fram som et naturlig grunnlag for kulturmiljøpolitikk. Skal klimamål oppnås, må vi i større grad ta vare på eksisterende bygg og landskap. Rehabilitering av bygg vil derfor være sentralt for hvordan man integrerer klima- og kulturmiljøhensyn i de samme prosjektene. Et eksempel på hvordan man kan oppnå slike mål, er rehabiliteringen av Bergen rådhus, som sparte store CO₂-utslipp, var økonomisk bærekraftig og tok gode kulturminnehensyn. Flertallet vil understreke den klimamessige betydningen av å ivareta og renovere gamle bygninger i stedet for å rive og bygge nytt. Ivaretakelse av gamle bygningsmiljøer vil på denne måten kunne ha en trippel effekt: klimagassutslippene vil minimeres, identitetstilknytningen til et område vil forsterkes, samtidig som de estetiske og håndverksmessige verdiene av bygningene bevares. Offentlige myndigheter har et særlig ansvar i så måte.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener at for å oppnå størst mulig grad av rehabilitering kan det være nødvendig at regjeringen ser på tilpasninger i plan- og bygningsloven.

Komiteens medlem fra Senterpartiet er åpen for å vurdere endringer i plan- og bygningsloven for å ivareta kulturminnehensyn, men forbeholder seg retten til å se forslaget først. Dette medlem mener dessuten at det er underlig at flertallspartiene varsler slike lovendringer i komitéinnstillingen uten at dette er gjort i selve stortingsmeldingen.

Komiteen viser til at regjeringen i meldingen varsler at den vil «legge EVAPLAN til grunn for å se på forholdet mellom plan- og bygningsloven og kulturmiljølovgivningen» og «vurdere mulighetene som ligger i eksisterende lovverk for å forhindre spekulativt forfall».

Komiteen viser til at meldingen trekker frem bygningsvernsentrene som viktige tiltak, da de driver opplæring og rådgivning til private eiere. Komiteen understreker behovet for å ivareta håndverkstradisjoner og at det er viktig å opprettholde og videreutvikle disse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter oppstartstøtte til flere sentre, men vil samtidig understreke betydningen av at sentrene også har langsiktig finansiering. Disse medlemmer vil også understreke at med overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil den lokale kompetanseoverføringen være enda viktigere enn før.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at rådgiving er mest effektivt der den er uavhengig av myndighetsutøvelse, slik vi ser det bl.a. i Akershus bygningsvernsenter og i Murbyen Oslo. Dette medlem mener derfor at det bør opprettes bygningsvernsentre i alle fylker. Sentrene bør ha tilknytning til et museum eller en kulturvernorganisasjon, men ellers drives uavhengig.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge en plan for hvordan alle fylker kan få minst ett eget bygningsvernsenter i regi av lokale museer og/eller frivillige kulturminneorganisasjoner, og komme tilbake med forslag om statlig driftsstøtte til disse når regjeringens forslag til bevaringsstrategier fremmes for Stortinget.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, ser at meldingen legger opp til at et oppstartstilskudd til å etablere regionale rådgivningstjenester skal vurderes. Det er viktig at slike rådgivningstjenester tilpasses lokale/regionale behov og forhold. Det vil derfor være uheldig om regjeringen skal definere hvordan disse skal innrettes. Flertallet mener av den grunn at det ikke vil være riktig at det fra sentralt hold lages en detaljert plan for hvor ansvaret for tjenestene skal legges, og for hvem som skal drifte disse. Flertallet bemerker også at noen av de fagmiljøene som fungerer tilnærmet som bevaringssentre, i visse tilfeller er regionale, og at et slikt forslag som er fremmet ovenfor om fylkesvise sentre, kan splitte opp disse miljøene. Flertallet vil gjerne at det skal bevilges midler til rådgivningstjenester, men det må, som vanlig, tas gjennom de ordinære budsjettprosessene.

Komiteen minner om at eiere og forvaltere av kulturminner og kulturmiljø må ha tilgang til gode håndverkere og andre fagfolk som vet hvordan praktisk vernearbeid foregår.

Komiteen slutter seg videre til FNs bærekraftsmål og merker seg at det kan være konflikter mellom næringsinteresser, for eksempel hyttebygging og annen næringsvirksomhet, og interesser som vil bevare områder.

Komiteen mener at det sterkeste vernet et kulturminne kan få, ikke ligger i vedtak, men i engasjement: Lokalt engasjement hos enkeltpersoner og frivillige organisasjoner må ikke undervurderes i kulturminnevernet. Komiteen ser meldingens tunge vekt på deltagelse fra alle og frivilligheten som en styrke, og regner derfor med at regjeringen vil arbeide videre for å få frivillige og profesjonelle krefter til å fungere best mulig sammen innen kulturmiljøfeltet. Komiteen ønsker at man skal legge ytterligere vekt på å oppnå gode resultater ved å legge godt til rette for økt frivillighet. Det vil gi bedre nyrekruttering og økt aktivitet. Komiteen ser at friheten for frivilligheten er særlig viktig, og legger vekt på at de institusjonelle koblingene ikke legger for stramme bånd på deres handlingsrom, men i hovedsak gir gode innspill bygd på fagkunnskap.

Komiteen er enig i at frivillig innsats er den kanskje viktigste bærebjelken i det norske kulturminnevernet.

Komiteen er glad for at meldingen vektlegger det frivillige kulturvernets innsats og kompetanse.

Samtidig registrerer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at det ikke varsles en styrking av satsingen på frivilligheten.

Flertallet mener frivilligheten trenger anerkjennelse og gode arbeidsbetingelser gjennom samarbeid med myndighetene, forutsigbare rammevilkår og minst mulig byråkrati. Flertallet viser til at momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner er en viktig ordning også for organisasjonene innen kulturminnevernet, og at denne må trappes opp til full momskompensasjonsordning.

Flertallet vil også understreke at da mye av tilretteleggingen for frivilligheten skjer lokalt, er kommuneøkonomien også svært viktig for å sikre gode vilkår for frivilligheten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig at det er en stor forskjellsbehandling av de frivillige kulturvernorganisasjonene når det gjelder støtte fra staten, siden alle disse fremmer historieforståelse og engasjement for materiell og immateriell kulturarv.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å følge opp det nasjonale målet om engasjement ved å sørge for at alle medlemsorganisasjoner i Kulturvernforbundet får grunnstøtte over kap. 1400 post 70 på statsbudsjettet eller på annet egnet vis.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens signaler i Granavolden-plattformen som peker på en styrking av Kulturminnefondet slik at flere private eiere kan få tilskudd til å sette i stand verneverdige eiendommer.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke at Granavolden-plattformen er svært luftig i sin omtale av «satsing på Kulturminnefondet». Dette medlem viser til at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – som siden 2013 har utgjort flertallet i norsk politikk – ganske systematisk har stemt ned forslag om betydelige økninger i Kulturminnefondets midler samt en forpliktende opptrappingsplan for Kulturminnefondet i årene framover.

Komiteen er opptatt av tilskuddsordningene rettet mot kulturminnevernet, og særlig overfor privatpersoner som eier bygninger som er vernet. Komiteen er positiv til at rullende kulturminner omtales, og at regjeringen som oppfølging av meldingen skal kartlegge behovene og hvordan de eksisterende tilskuddsordningene fungerer, for å se om det er behov for justeringer av disse.

Komiteen merker seg at det i meldingen trekkes fram hvordan man kan arbeide med økonomisk inntjening innen kulturmiljøområdet. Komiteen vil videre påpeke at turistnæring er livsgrunnlaget i mange bygder og dalstrøk, og at komiteen setter pris på det viktige arbeidet som gjøres i denne næringen. Komiteen ser et stort potensial, innen kulturturisme spesielt, og forventer at regjeringen arbeider målrettet med videre tilrettelegging innen denne delen av kulturmiljøområdet og følger opp strategien for kulturturisme.

Komiteen ser det som naturlig at det i kulturturismen både satses på immateriell og materiell kultur. Det er ikke bare gårdsbygningene ved en vernet gård som er viktige, men også at de som driver gården skal få kunne selge opplevelse, gardsmat og drikke, til turister og andre, for å kunne ha inntjening basert på sin store innsats. Komiteen ser også at dette kan spille på lag med strategien Matnasjonen Norge 2030. Norge har alle forutsetninger for å fremme kortreist mat, ren mat og mat som kultur og næring. Vi er blant de fremste i verden på sjømat og landbruksprodukter. Komiteen mener at mat som kultur fremmer både geografisk og lokal identitet og gir grunnlag for næringsutvikling. Verdensledende norske kokker og gode resultater for norsk kokkelandslag og i Bocuse d’Or viser hvor viktig satsingen på norske matvarer og norsk matkompetanse har vært.

Komiteen ser også for seg at det videre arbeidet på området skal gi Norge flere kulturuttrykk med status på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv. Sikring av at ulike kulturuttrykk videreføres, alt fra tradisjonshåndverk til diktkultur, dans og festivaler, er viktig for komiteen. Et godt eksempel på en norsk tradisjon som har kommet på denne listen, er den norske båtbyggertradisjonen som nå er på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Komiteen vil peke på den betydningen den immaterielle kulturarven, som for eksempel tradisjonshåndverk, har for ivaretakelse av kulturmiljø. Komiteen anser kulturmiljø som en viktig del av kulturturisme. Komiteen ser derfor en stor framtid i slik immateriell kulturturisme som også bidrar til at folk kan leve og blomstre i hele Norge.

Komiteens medlem fra Senterpartiet understreker igjen den nære sammenhengen mellom immateriell og materiell kulturarv, og vil derfor gjenta at en kulturminnepolitikk som ikke evner å samordne disse to nært koblede feltene, vil spille falitt. Det er derfor underlig at flertallspartiene ikke slutter opp om forslaget om å se kulturminner/kulturmiljø/landskap og immateriell kulturarv som ett felt. Dette ville utløst langt større synergier enn det opplegget regjeringen nå går inn for.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener profileringen av Norge som reisemål er viktig, og merker seg at kulturturismen vokser. Mange norske turistmål er tett knyttet til kulturmiljø og kulturminner, og et forsterket samarbeid mellom denne sektoren og reiseliv har et stort potensial. Disse medlemmer registrerer at regjeringen har kuttet i reiselivssatsingen, samme år som strategi for kultur og reiseliv legges frem.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener dette er uheldig, og viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2020, der det foreslås 30 mill. kroner til reiselivssatsingen i Innovasjon Norge under kap. 2421 post 74. Den krisen norsk reiseliv er i på grunn av tiltakene mot korona, forsterker behovet for en offensiv reiselivssatsing.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til det store potensialet som ligger i næringsutvikling og reiselivsopplevelser innenfor kulturmiljøområdet. Flertallet ønsker en positiv ja-holdning fra nasjonale og lokale myndigheter som gir økt tilgjengelighet og mulighet for økt verdiskapning gjennom kombinasjon av kulturmiljømessige og andre reiselivsvennlige opplevelser.

Komiteen mener også at de norske parkene bidrar til utvikling av lokale og bærekraftige produkter, opplevelser og lokalt samarbeid, samt ivaretar kulturminner og kulturlandskap og gir muligheter for å løse miljø- og verdibaserte fellesskapsoppgaver med utgangspunkt i stedstilhørighet og sterke lokale nettverk.

Komiteen ønsker videre å trekke fram museenes viktige rolle som kulturbærere og kulturformidlere. Komiteen viser i denne sammenheng til Kulturdepartementets pågående arbeid med en egen museumsmelding.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke betydningen av museenes rolle og etterlyser fokus på institusjonenes rolle innen kulturminnearbeidet i meldingen. Disse medlemmer viser til at museene har lange tradisjoner for å jobbe tett med de frivillige organisasjonene om bevaring av kulturarv, i tillegg til en svært viktig rolle i å formidle vår kulturarv. Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra Norges museumsforbund, som skriver at:

«Frivillig engasjement er flott, men systematisk kunnskap om, dokumentasjon og videreføring av håndverksteknikker er helt nødvendige for langsiktig bevaring av kulturmiljøer. Dette kan ikke bare baseres på frivillighet, men er avhengig av profesjonelle institusjoner som bevarer kunnskapen for fremtiden og bidrar til å føre den videre.»

Disse medlemmer er enige med Norges museumsforbund i at det er en svakhet ved meldingen at museenes viktige rolle er nesten fraværende i meldingen og at de hadde ønsket at regjeringen i større grad hadde omtalt museenes formidlerrolle, kompetanse og hvordan denne kan brukes, samt omtalt koblingene mellom det frivillige kulturminnevernet og museene.

Komiteen viser til at fylkeskommunene gjennom regionreformen har fått utvidet ansvar og rolle i kulturmiljøforvaltningen. Komiteen mener det er viktig at det følger med midler for å støtte en slik ny rolle. Komiteen ber om at Klima- og miljødepartementet følger opp kulturmiljøforvaltningen på fylkesnivå i tråd med de oppgavene og ressursene som er overført fra statlig nivå.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at oppgaveoverføringen på kulturminneområdet i forbindelse med regionreformen i all hovedsak ble gjennomført med virkning fra 1. januar 2020, og at resterende tilskuddsforvaltning skal overføres i 2021. Disse medlemmer viser til at erfaringene fra første del av oppgaveoverføringen på kulturminneområdet har vært at fylkeskommunene ikke har fått tilfredsstillende ressurser til å håndtere de nye oppgavene, noe disse medlemmer også advarte om i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet 2020.

Disse medlemmer viser videre til at Riksantikvaren anslo et behov for 21,85 årsverk til oppgaveoverføringen, mens Klima- og miljødepartementets anslag var 22–25 årsverk. I statsbudsjettet 2020 kom regjeringens løsning, som var: «I perioden skal det totalt overføres midler tilsvarende ti årsverk, hvorav to i 2020, fire i 2021 og fire i 2022». Disse medlemmer viser til at det setter fylkeskommunene i en krevende situasjon når de fleste oppgaver overføres først, mens ressursene deretter skal fases inn over flere år.

Disse medlemmer viser til at målet om en mer helhetlig og samordnet kulturminneforvaltning blir vanskelig å oppnå dersom bemanningen ikke svarer til mengden oppgaver, noe som vil kunne bety at noen av oppgavene må nedprioriteres. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at Stortinget blir holdt løpende orientert om erfaringene ved overføringen og det samlede nasjonale vern.

Komiteens medlem fra Senterpartiet minner om at det i 2020 ble flyttet nye kulturminneoppgaver fra Riksantikvaren til fylkeskommunene uten at staten samtidig overførte midler som setter fylkene i stand til å løse disse oppgavene. Dette har blitt kritisert av en rekke fylkeskommuner. Dette medlem finner det underlig at en slik oppgaveoverføring ikke skal få særlige konsekvenser for Riksantikvaren som direktorat.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte gjøre rede for hvordan en stor oppgaveoverføring fra Riksantikvaren til fylkeskommunene ikke innebærer en vesentlig overføring av midler fra førstnevnte til sistnevnte.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2021 fremme forslag som sikrer at oppgaveoverføringen fra Riksantikvaren til fylkeskommunene fullfinansieres.»