Bakgrunn for lovforslaget

Vilkåret om at avliving må anses påkrevd

Opprinnelig hadde lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven) § 11 første ledd en felles regel som ga adgang for enhver til å avlive vilt for å hindre skade på person eller bufe og tamrein, og vilkåret «må anses påkrevet» dekket begge disse situasjonene. Bestemmelsen ble splittet opp i 1993, da nødvergeretten til forsvar for husdyr ble endret for å oppfylle våre folkerettslige forpliktelser etter konvensjon av 19. september 1979 vedrørende vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen).

Vilkåret om at felling «må anses påkrevd», ble ved en inkurie ikke gjenspeilet i ordlyden i naturmangfoldloven da bestemmelsene ble overført til naturmangfoldloven fra viltloven. Forarbeidene til naturmangfoldloven gir klart og entydig uttrykk for at naturmangfoldloven § 17 andre ledd ikke skulle endre rettstilstanden fra det som gjaldt etter viltloven. På bakgrunn av at ordlyden i naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum ikke omfatter et krav om at avlivingen «må anses påkrevd», har Høyesterett i en dom inntatt i Rt. 2014 s. 238 kommet til at rettstilstanden ble endret ved vedtakelse av naturmangfoldloven § 17 og den samtidige opphevelsen av viltloven § 11. Høyesterett bemerker at dersom loven ved en glipp er blitt annerledes enn forutsatt, må dette rettes opp ved en lovendring.

I 2017 klaget Norsk Ornitologisk Forening (BirdLife Norway) Norge inn for Bernkonvensjonen på grunn av manglende gjennomføring av lovendringen. Klagen ble kategorisert som en mulig sak («possible file») og behandlet i Bernkonvensjonens permanente komité i desember 2017. Norge er bedt om å rapportere status på neste møte i komiteen i desember 2020.

Høringen og departementets vurderinger

I høringsnotatet av 6. juni 2019 foreslo Klima- og miljødepartementet at naturmangfoldloven § 17 andre ledd endres til følgende (endring i kursiv):

«Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.»

Klima- og miljødepartementet registrerer at det er mange av høringsinstansene som uttrykker støtte til høringsforslaget. Det er imidlertid mange av høringsinstansene som understreker at nødvergeretten ikke må innskrenkes, og mange av høringsinstansene setter dette som en forutsetning for sin støtte til forslaget. På den andre siden er det noen av høringsinstansene som forutsetter at nødvergeretten ikke blir utvidet. Videre er det mer støtte til å endre ordlyden til «på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep» enn til at vilkåret om at avliving «må anses påkrevd», inntas. Det er en betydelig andel av høringsinstansene som går imot forslaget om at vilkåret «må anses påkrevd» inntas.

Klima- og miljødepartementet vil bemerke at formuleringen «må anses påkrevd» innebærer at det gjeninnføres et tidligere gjeldende vilkår som fulgte av viltloven fram til bestemmelsen ble overført til naturmangfoldloven i 2009. Denne endringen kan sånn sett anses å innskrenke adgangen noe til å utøve nødverge. Den andre foreslåtte endringen i naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum, at ordlyden endres til «på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep», innebærer en kodifisering av Høyesteretts tolkning av vilkåret «under direkte angrep». Høyesteretts tolkning er allerede gjeldende rett, og endringen vil derfor kun innebære en presisering av bestemmelsen. Denne endringen kan derfor verken anses å innebære en utvidelse eller innskrenking av nødvergeretten.

Vilkåret om at avliving av vilt til forsvar for bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe må anses påkrevd, falt ut av nødvergebestemmelsen ved en inkurie. Departementet anser derfor at det er nødvendig å gjeninnta vilkåret for at bestemmelsen skal være i tråd med det som var lovgivers vilje. Klima- og miljødepartementet viser til at artikkel 9 nr. 1 i Bernkonvensjonen stiller som krav for felling av en rekke arter at det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger. En manglende oppretting av inkurien kan oppfattes som at Norge ikke har tilstrekkelig vilje til å følge opp sine folkerettslige forpliktelser. Dette vil kunne skade Norges anseelse internasjonalt og vår troverdighet når vi anmoder andre land og aktører om å følge sine internasjonale forpliktelser.

Det er mange av høringsinstansene som peker på at høringsforslaget inneholder skjønnsmessige formuleringer som vil kreve at den enkelte gjør konkrete vurderinger av om vilkårene er oppfylt i det enkelte tilfelle. Departementet vurderer at det følger av karakteren av en slik nødvergebestemmelse, som skal gjelde for alle viltarter og dekke alle relevante angrepssituasjoner, at bestemmelsen må ha en overordnet utforming som vil kreve skjønnsmessige vurderinger. Merknadene til bestemmelsen gir imidlertid nærmere veiledning om forståelsen av de ulike vilkårene i bestemmelsen, se punkt 12 i proposisjonen.

I kjennelsen inntatt i Rt. 2014 s. 1854 uttalte Høyesterett at vilkåret «under direkte angrep» måtte tolkes noe mer romslig enn det som kan sies å følge av en snever ordfortolkning, men at dette må begrenses til tilfeller hvor et angrep er umiddelbart forestående. Departementet mener at hensynet til en enkel opplysning taler for at Høyesteretts tolkning fremgår direkte av lovteksten.

På denne bakgrunn foreslår Klima- og miljødepartementet at vilkåret «når det må anses påkrevd» inntas i naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum. Departementet foreslår også at ordlyden i naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum endres fra «under direkte angrep» til «på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep».

Bakgrunn for lovforslaget

Av de to politiske plattformene Jeløya-plattformen av 14. januar 2018 og Granavolden-plattformen av 17. januar 2019 følger det at regjeringen vil

«Etablere en uavhengig rovviltklagenemnd som behandler alle klager på vedtak om kvoter for jakt og felling som er fattet av Miljødirektoratet og rovviltnemndene.»

I en flertallsmerknad fra energi- og miljøkomiteen i Innst. 204 S (2017–2018) ved behandling av Dokument 8:86 S (2017–2018) uttaler flertallet følgende:

«Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil understreke viktigheten av å etablere en uavhengig rovviltklagenemnd som behandler alle klager på vedtak om kvoter for jakt og felling som er fattet av Miljødirektoratet og rovviltnemndene.»

På denne bakgrunn foreslår Klima- og miljødepartementet endringer i organiseringen av klageinstanser på rovviltfeltet for blant annet å styrke tilliten til avgjørelser som fattes i rovviltforvaltningen, og for å legge til rette for at Klima- og miljødepartementet skal kunne føre en overordnet og forutsigbar politikk som på best mulig måte ivaretar rovvilt og hensyntar beitedyr.

Vedtak om felling av rovvilt treffes i dag av rovviltnemndene, fylkesmennene og Miljødirektoratet. Klageinstans for vedtak er Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet. Myndighetsforholdet varierer avhengig av bestandsstørrelse, tiden på året og hvorvidt det fattes vedtak om kvoter for felling eller vedtak om uttak av enkeltindivider ved skadefelling.

Etter gjeldende rett kan Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet, som klageinstans, prøve alle sider av saken. I praksis er imidlertid klageinstansen tilbakeholden med å overprøve skjønnsutøvelsen til førsteinstansen.

Som en følge av forvaltningshierarkiet kan Klima- og miljødepartementet, som overordnet organ, også instruere underliggende organer. I praksis instruerer Klima- og miljødepartementet verken Miljødirektoratet eller rovviltnemndene i enkeltsaker, men departementet gir generelle instrukser om lovforståelse og skjønnsutøvelse.

Høringen og departementets vurderinger

I høringsnotatet av 6. juni 2019 vurderte Klima- og miljødepartementet ulike løsninger og foreslo etablering av en uavhengig rovviltklagenemnd med hjemmel i en ny § 26 b i naturmangfoldloven. I proposisjonens kapittel 5.3 er nærmere omtalt drøftingene i høringsnotatet om hvorvidt det bør etableres en uavhengig rovviltklagenemnd, om den rettslige reguleringen av en eventuell rovviltklagenemnd, hvilke saker en eventuell klagenemnd bør behandle, om forholdet mellom en eventuell klagenemnd og Klima- og miljødepartementet, om myndigheten til en eventuell klagenemnd, og sammensetning av en eventuell nemnd.

En hovedandel av høringsinstansene går imot forslaget om å opprette en rovviltklagenemnd som skissert i høringsnotatet. Den gjennomgående begrunnelsen er at det ønskes at rovviltforvaltningen skal være underlagt politisk styring og kontroll, herunder at statsråden må være ansvarlig overfor Stortinget for gjennomføringen av rovviltpolitikken.

Noen av høringsinstansene mener at dagens ordning for klagebehandling fungerer godt.

En rekke høringsinstanser mener det er avgjørende for rovviltforvaltningens og -politikkens legitimitet at statsråden kan gjøres ansvarlig på parlamentarisk grunnlag for å iverksette og gjennomføre vedtatt politikk. Instansene frykter at klagenemnda vil føre til svakere politisk styring og mindre politisk ansvar i rovviltforvaltningen, samt at forslaget vil ha uheldige konsekvenser for tilliten til forvaltningen.

Klima- og miljødepartementet mener hensynet til å sikre uavhengige faglige vurderinger og derved ivaretakelse av rettssikkerheten taler for etablering av en klagenemnd på rovviltfeltet. Å styrke departementets muligheter til å utforme og gjennomføre en langsiktig, forutsigbar og helhetlig politikk på rovviltfeltet taler også for å etablere en rovviltklagenemnd. Rovviltklagenemnda vil avlaste Klima- og miljødepartementet, slik at det i større grad enn i dag kan konsentrere sin virksomhet om de overordnete føringene i rovviltpolitikken og i mindre grad om enkeltsaksbehandling.

Klima- og miljødepartementet har merket seg at hovedvekten av høringsinstansene ikke støtter forslaget om å etablere en rovviltklagenemnd. Dette taler mot etablering av en rovviltklagenemnd. Hovedbegrunnelsen er at rovviltforvaltningen skal være underlagt politisk styring og kontroll, herunder at statsråden skal være ansvarlig overfor Stortinget for gjennomføringen av rovviltpolitikken. Til dette vil Klima- og miljødepartementet understreke at rovviltforvaltningen fortsatt skal følge Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven, rovviltforlikene av 2004 og 2011, flertallsvedtaket om ulv av 2016, rovviltforskriften og generelle lov- og forskriftstolkninger av departementet, og at denne forvaltningen som helhet vil være underlagt politisk styring og kontroll. Departementet viser også til at ordningen med en uavhengig klagenemnd er benyttet på andre forvaltningsområder.

Departementet mener det på forhånd er vanskelig å fastslå med sikkerhet om en rovviltklagenemnd som foreslått vil bidra til å øke tilliten til rovviltforvaltningen og virke konfliktdempende. Departementet er imidlertid av den oppfatning at etablering av Rovviltklagenemnda blant annet vil bidra til å avpolitisere vedtakene som fattes på rovviltfeltet, sikre større forutsigbarhet og konsistens i klageavgjørelsene over tid og øke samstemtheten mellom rovviltnemndene på sikt.

Sett hen til de administrative og økonomiske konsekvensene som vil følge av opprettelse av en rovviltklagenemnd, er det ikke hensiktsmessig at klagenemnda kun skal behandle klager på vedtak om erstatning og tilskudd. Det er i tillegg viktig at klagenemnda får en rimelig stor oppgaveportefølje for at nemnda skal få tilstrekkelig oversikt over rovviltfeltet samt sikre kontinuitet på dette området.

På bakgrunn av en samlet vurdering, og med særlig vekt på hensynet til å sikre uavhengige faglige vurderinger og rettssikkerhe, samt hensynet til å styrke mulighetene til å utforme og gjennomføre en langsiktig, forutsigbar og helhetlig politikk på rovviltfeltet, foreslår Klima- og miljødepartementet at det blir etablert en uavhengig rovviltklagenemnd. Klagenemnda skal behandle klager på vedtak om kvoter for kvotejakt på gaupe, lisensfelling og skadefelling av rovvilt, vedtak om skadefelling av enkeltdyr av rovvilt, vedtak om erstatning for tap av husdyr og tamrein til rovvilt og vedtak etter tilskuddsordningene i rovviltforvaltningen.

Når det gjelder Rovviltklagenemndas nærmere myndighet i disse sakene, er Klima- og miljødepartementets vurdering at klagenemndas myndighet skal følge hovedregelen i forvaltningsloven § 34 andre ledd. Det vil si at klagenemnda kan prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter.

Klima- og miljødepartementet foreslår at Rovviltklagenemnda reguleres i ny § 19 a i naturmangfoldloven, og at denne bestemmelsen i størst mulig grad regulerer de sentrale forholdene ved klagenemnda.

Klima- og miljødepartementet foreslår at det etableres en hjemmel i naturmangfoldloven § 19 a for Kongen til å gi nærmere regler om Rovviltklagenemnda i forskrift, herunder om Rovviltklagenemndas sammensetning og kompetanse.

Rovviltklagenemnda vil være administrativt underlagt Klima- og miljødepartementet. Etter departementets vurdering må hensynet til uavhengighet, tillit og legitimitet tillegges stor vekt ved etablering av en rovviltklagenemnd. Dette tilsier, etter departementets vurdering, at Klima- og miljødepartementet ikke skal kunne instruere klagenemnda om avgjørelse av enkeltsaker, om lovtolkning og skjønnsutøvelse eller om prioritering av saker. Departementet bør heller ikke ha adgang til å omgjøre vedtak truffet av klagenemnda.

Klima- og miljødepartementet mener imidlertid at departementet skal ha adgang til å gi generelle instruksjoner til førsteinstansen om lovforståelse, skjønnsutøvelse mv., men ikke om enkeltsaker.

Sammensetningen av klagenemnda med fagpersoner uten parts- og organisasjonstilknytning og med en jurist med solid juridisk erfaring som leder, vil etter departementets mening sikre at Rovviltklagenemnda er i stand til å foreta gode faglige vurderinger samtidig som klagenemndas avgjørelser er i samsvar med gjeldende regelverk.

Rovviltklagenemnda skal oppnevnes ved kongelig resolusjon. Klima- og miljødepartementet vil, som ansvarlig departement for forvaltning av rovvilt, ha ansvaret for å fremme forslaget om medlemmer til Rovviltklagenemnda ved kongelig resolusjon. Klima- og miljødepartementet vil i en slik prosess samarbeide med Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet om medlemmer med landbruksfaglig kompetanse og samisk kompetanse om natur- og kulturgrunnlaget.

Meldingsdel

Lisensfellingsperioden innenfor ulvesonen

Klima- og miljødepartementet mener det er viktig å holde fast på grunnleggende etiske prinsipper som yngletidsfredning i jaktutøvelsen og de fellingsperioder som fastsettes. Dette må gjelde også for arter som kan gjøre skade på husdyr eller tamrein, slik som ulv. En lisensfellingsperiode som medfører stor risiko for at valper ikke overlever, vil være dyreetisk svært betenkelig.

Lisensfellingsperioden for ulv innenfor ulvesonen kan etter Klima- og miljødepartementets vurdering ikke strekkes ut over perioden 1. januar–15. februar uten å komme i konflikt med de biologiske hensyn hos arten. Departementet viser også til at dette temaet ble utredet i Meld. St. 21 (2015–2016) Ulv i norsk natur, og kan ikke se at det i ettertid har tilkommet ny kunnskap som tilsier at det er faglig forsvarlig å utvide fellingsperioden innenfor ulvesonen.

Klima- og miljødepartementet vurderer i tillegg at det heller ikke av effektivitetshensyn er et reelt behov for en utvidelse av lisensfellingsperioden innenfor ulvesonen. Erfaringen viser at lisensfellingen har blitt gjennomført svært raskt og i løpet av første dag av lisensfellingsperioden i de tilfeller det er åpnet for dette innenfor ulvesonen.

De samme biologiske og dyreetiske hensyn til valpenes overlevelse gjelder i alle etablerte ulverevir, uavhengig av om de befinner seg innenfor eller utenfor en politisk vedtatt ulvesone. Derfor gjelder lisensfellingsperiodens lengde innenfor ulvesonen også utenfor ulvesonen i tilfeller der det påvises ulverevir i slike områder. Dette er en forutsetning for at lisensfellingsperioden kan ha lengre varighet utenfor ulvesonen og samtidig være etisk forsvarlig.

Lisensfellingsperioden utenfor ulvesonen

For å ha størst mulig grad av sikkerhet for at det ikke skjer uoppdaget reproduksjon av ulv utenfor ulvesonen, er det en forutsetning med kontinuerlig og svært presis overvåking av bestanden. Dette er avgjørende for at det ut fra en faglig vurdering kan forsvares en lengre lisensfellingsperiode utenfor ulvesonen. Klima- og miljødepartementet mener kvaliteten på det arbeidet som gjøres med overvåking og bestandsregistrering av ulv, er så god at det ivaretar tryggheten for at eventuelle reproduserende ulvepar utenfor ulvesonen blir oppdaget, slik at det kan tas nødvendige biologiske hensyn i slike tilfeller. Departementet mener det på denne bakgrunn er mulig å videreføre en utvidet lisensfellingsperiode utenfor ulvesonen uten at dette kommer i konflikt med de biologiske hensyn som setter begrensninger innenfor ulvesonen.

Det er enkeltulver på vandring utenfor ulvesonen som står for tilnærmet alle ulveskader på beitedyr i Norge. Mange av konfliktene i ulveforvaltningen er knyttet til slike ulver. Klima- og miljødepartementet vurderte i forbindelse med høringen vinteren 2017/2018 muligheten for ytterligere å utvide lisensfellingsperioden om ettervinteren/våren utenfor ulvesonen, da dette ble vurdert å kunne virke konfliktdempende.

Av hensyn til den alvorlige innavlssituasjonen i den skandinaviske ulvebestanden, og på bakgrunn av høringsinnspillet fra SKANDULV, vedtok Klima- og miljødepartementet at starten på lisensfellingsperioden utenfor ulvesonen ble satt til 1. desember. Det gir bedre mulighet til å skjerme genetisk verdifulle ulver som måtte påvises i løpet av høsten/tidlig vinter.

Klima- og miljødepartementet vurderte i høringen hensynet til ulvebestandens overlevelse opp mot hensynet til å avverge skader på beitedyr. Departementet kom til at en senere start på lisensfellingsperioden utenfor ulvesonen i liten grad har noen vesentlig betydning for beitenæringene. For beitenæringene er det et viktigere hensyn å utvide lisensfellingsperioden for ulv om våren nærmere oppstarten av beitesesongen for sau. Departementet besluttet derfor at lisensfellingsperioden for ulv utenfor ulvesonen skulle vare fram til og med 31. mai.

Om lik lisensfellingsperiode innenfor og utenfor ulvesonen

Dersom man skal ha lik lisensfellingsperiode for ulv innenfor og utenfor ulvesonen, mener Klima- og miljødepartementet at det eneste faglig og dyreetisk forsvarlige alternativet vil være å innsnevre lisensfellingsperioden utenfor ulvesonen. En kortere lisensfellingsperiode utenfor ulvesonen kan medføre redusert felling av unge utvandrende ulver i beiteprioriterte områder, og økt behov for ressurskrevende skadefellinger. Av hensyn til skadepotensial på husdyr og tamrein utenfor ulvesonen, og behovet for et lavest mulig konfliktnivå rundt ulveforvaltningen, vurderer Klima- og miljødepartementet at dette ikke er et hensiktsmessig alternativ.

Nødverge

Disse medlemmer registrerer at mange av høringsinstansene uttrykker støtte til endringen i retten til nødverge. Disse medlemmer viser til at når ordlyden nå endres til «på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep», kodifiseres med dette Høyesteretts tolkning av å være «under direkte angrep».

Uavhengig klagenemnd

Disse medlemmer mener at for i større grad å kunne sikre uavhengige faglige vurderinger og styrke ivaretagelse av rettssikkerheten er etableringen av en uavhengig rovviltklagenemnd som behandler alle klager på vedtak om kvoter for jakt og felling fattet av Miljødirektoratet og rovviltnemndene, viktig. Det har over lengre tid vært stilt spørsmål ved om vedtakene fattet av Klima- og miljødepartementet har lagt faglighet til grunn, og det er således trukket i tvil hvorvidt det er tatt politiske hensyn i skjønnsutøvelsen. For å sikre en sterkere tillit til at vedtakene som fattes, ikke tar politiske hensyn utover det Stortinget har lagt til grunn for behandling av slike saker, mener disse medlemmer at en uavhengig klagenemnd for rovdyr vil bidra til å styrke legitimiteten til vedtakene. Samtidig vil det være viktig at en slik ordning evalueres etter noe tid for å følge opp om nemnden fungerer etter intensjonen. Disse medlemmer ønsker derfor at en uavhengig rovviltklagenemnd evalueres etter 3 år, og at evalueringen særlig legger vekt på om den nye klageinstansen har bidratt til å forbedre beslutningsgrunnlaget for å fatte endelige vedtak, og i hvilken grad den nye klagenemnden bidrar til konfliktdemping. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold gjøres følgende endringer:

Ny § 19 a skal lyde:

§ 19 a (Rovviltklagenemnda)

Følgende vedtak kan påklages til Rovviltklagenemnda:

• a) vedtak om kvoter for

  • 1) kvotejakt på gaupe

  • 2) lisensfelling av rovvilt

  • 3) skadefelling av rovvilt

• b) vedtak om skadefelling av enkeltdyr av rovvilt

• c) vedtak om erstatning for tap av husdyr og tamrein til rovvilt

• d) vedtak etter rovviltforvaltningens tilskuddsordninger.

Departementet kan ikke instruere Rovviltklagenemnda om lovtolkning, skjønnsutøvelse, prioritering av saker eller avgjørelser i enkeltsaker eller omgjøre klagenemndas vedtak.

I saker hvor Rovviltklagenemnda er klageinstans, kan departementet ikke instruere organet som behandler saken i førsteinstans, om avgjørelser i enkeltsaker, eller omgjøre førsteinstansens vedtak.

Kongen oppnevner medlemmene i Rovviltklagenemnda.

Kongen kan gi forskrift om Rovviltklagenemndas sammensetning, organisering og saksbehandling mv.»

Forvaltningsregioner

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av en tydelig soneforvaltning og arealdifferensiering som grunnlag for dagens rovviltforvaltning. Sonene må sørge for at rovviltprioriterte områder er store nok til å dekke arealkravet til den relevante arten, samtidig som muligheten til å sikre et levedyktig og næringsmessig beitebruk ivaretas. Disse medlemmer ser med bekymring på tap og risiko for tap av beitedyr på grunn av rovdyr i beiteprioriterte områder, og særlig i områdene som ligger nær rovviltprioriterte områder. Det er sterke faglige anbefalinger for endring i regionene, da dagens inndeling ikke fungerer godt nok med tanke på en forutsigbar forvaltning. Derfor mener disse medlemmer at det er behov for å skape regioner hvor bestanden i større grad sees i sammenheng.

Klageadgang for kommunene

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti mener det er riktig og viktig at kommuner nå gis adgang til å klage på vedtak om kvote for betinget skadefelling av rovvilt, kvote for lisensfelling av rovvilt og kvote for kvotejakt på gaupe fattet med hjemmel i rovviltforskriften.

Nye virkemidler ved lisensfelling av jerv

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti støtter at det åpnes for bruk av fast montert kunstig lys ved åtejakt på jerv, der jakten skjer som del av lisensfelling, samt at det stilles krav om rapportering ved bruk av dette virkemiddelet. Det gjelder også åpning for at tilsyn med kamera kombinert med elektronisk overvåking kan erstatte fysisk tilsyn av fangstbås ved lisensfelling av jerv.

Lisensfellingsperioden for ulv

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonens meldingsdel om lisensfellingstid for ulv og slutter seg til de endringer som er foretatt i lisensfellingsperioden.

Naturmangfoldloven paragraf 18

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti vil understreke at bestandsmålene for de ulike rovdyrartene skal være styrende for forvaltningen av rovvilt, og at praksisen er at de ulike artene skal forvaltes så nær de vedtatte nasjonale bestandsmålene som mulig.

Til proposisjonsdelen om §§ 17 og 19

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet er kritiske til forslaget om endring i § 17, hvor det legges til et nytt vilkår for når det anses som «påkrevd» å avlive vilt for å beskytte mot angrep på husdyr («bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe»). Disse medlemmer oppfatter dette som en innskrenking av adgangen til å handle i nødverge og mener regjeringen heller burde foreslått å senke terskelen for når det er hjemmel for å opptre i nødverge i slike situasjoner.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at det jevnlig omtales saker hvor eksempelvis bønder eller jegere har avlivet rovvilt for å beskytte egne dyr, men hvor de senere ilegges straff for dette fordi tilfellet ikke vurderes som nødverge. Dette skjer selv om det, i mange av tilfellene, nok kan argumenteres for at den som har utført avlivingen, har opplevd klart å opptre i nødverge for å avverge dyretragedier som følge av rovdyrangrep.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag som senker terskelen for hva som er å anse som nødverge etter naturmangfoldloven § 17, i forhold til det som er praksis i dag.»

Når det gjelder ny § 19 som i regjeringens forslag skal hjemle en uavhengig rovviltklagenemnd, er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, svært skeptiske til denne. Flertallet mener at en slik nemnd som regjeringen foreslår, flytter beslutningsmyndighet fra folkevalgte og demokratiske arenaer over til forvaltning og byråkrati og lager et profesjonssystem ut av utfordringen. Flertallet mener det er helt avgjørende at rovdyrforvaltningen fortsatt er underlagt tydelig politisk styring, og kan derfor ikke støtte forslaget slik det ligger.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde dagens klageordning med klar politisk forankring hos ansvarlig statsråd.»

Til meldingsdelen

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet er videre sterkt kritiske til de endringene som legges frem i proposisjonens meldingsdel. Disse medlemmer oppfatter at regjeringen her redegjør for endringer i enkelte paragrafer i rovviltforskriften som omhandler viktige temaer innenfor rovdyrforvaltningen, temaer som etter disse medlemmers mening skulle vært fremlagt for Stortinget for behandling. Disse medlemmer er derfor motstandere av både måten dette gjøres på, og innholdet i endringene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil særlig kommentere forslaget om endring i antall rovviltnemnder. Disse medlemmer kan vanskelig se på dette som annet enn en sentralisering av rovviltforvaltningen i Norge. Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiets standpunkt når det gjelder rovviltnemnder, er at vi ikke har for mange av dem, og at behovet heller er at disse må styrkes. Disse medlemmer er av den klare oppfatning at forslaget fra regjeringen er en veldig god måte å svekke ordningen med rovviltnemnder på.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, vil understreke at den lokale rovdyrforvaltningen er med på å forankre, balansere og praktisere nasjonal rovdyrpolitikk, og at medlemmene i nemndene har verdifull kunnskap og erfaring knyttet til utfordringene og situasjonen i de enkelte områdene i landet. Å slå sammen en rekke av disse er etter flertallets mening direkte uklokt og vil gjøre rovdyrforvaltningen fjernere for folk. Flertallet vil minne om at det var Stortinget som gjennom forlik kom frem til antallet rovviltregioner, og det bør derfor tilkomme Stortinget å endre disse.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde dagens inndeling i 8 regionale rovviltnemnder.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil videre understreke at regjeringen legger opp til en nokså teoretisk øvelse når man beskriver et tiltak som går ut på å «flytte» tre ynglinger av gaupe fra nord til sør i Norge. Disse medlemmer ser at regjeringen ser for seg at disse skal flyttes til et område som, på bakgrunn av regjeringens forslag til områder i nye rovviltregioner, ikke har gaupe per i dag. Det forrykker etter disse medlemmers syn dermed forutsetningene for rovdyrforvaltningen i andre deler av landet, en problemstilling som proposisjonen ikke behandler nærmere. Disse medlemmer mener at man ved en slik endring burde gjort en helhetlig vurdering av bestandsmålet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener at saken aktualiserer behovet for å innføre en klagenemnd i miljørelaterte spørsmål, som foreslått i representantforslag om opprettelse av en miljøklagenemnd i Norge i Dokument 8:112 S (2018–2019). I Sverige og Danmark har man en ordning med en såkalt miljøklagenemnd. Begge land gir sivilsamfunnet muligheten til å prøve forvaltningsvedtak miljørettslig i et domstolslignende organ, på en rask måte uten store kostnader.

I Norge er kostnadene ved et vanlig søksmål gjennom rettssystemet så store at det kun er unntaksvis at miljøsaker i det hele tatt når domstolene. Hvert år fattes tusenvis av forvaltningsvedtak med betydning for miljøet. Vedtakene fattes av både kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter. Natur- og miljøhensyn er underlagt lovgivning og forpliktelser som skal ivareta de felles natur- og miljøverdiene som en allmenn, overordnet samfunnsinteresse.

Da denne saken ble behandlet, ble det vist til at dette ikke var nødvendig på grunn av lovreguleringer for miljøet og en mulighet for å klage på vedtak oppover i forvaltningsorganene. I stedet for å opprette en egen rovviltklagenemnd mener disse medlemmer at det i stedet bør opprettes en generell miljøklagenemnd.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en egen miljøklagenemnd, med sikte på å opprette en slik nemnd.»