Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred
Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og
fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til forslaget.
Det ble gjennomført høring om forslaget 25. februar 2020.
Komiteen viser til at det er
tre forvaltningsnivåer i Norge, og denne inndelingen ble igjen befestet
i juni 2017 da Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre vedtok ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå. Ikrafttredelsen
av de fleste fylkessammenslåingene skjedde fra 1. januar 2020.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser videre til Granavolden-plattformen
av 17. januar 2019, der det fastslås at det regionale forvaltningsnivået
skal bestå, og at regionreformen gjennomføres.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at forslagsstillerne
fem uker etter ikrafttredelse av fylkessammenslåingene de selv initierte,
fremmer forslag om å oppheve hele det regionale folkevalgte nivået. Flertallet viser
til at fylkeskommunene har fått nye oppgaver fra 1. januar 2020,
blant annet fylkesveiadministrasjon. Forslaget bør derfor avvises.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener at det bør være tre folkevalgte
nivåer. Disse medlemmer ønsker
sterke regioner under direkte folkevalgt styring. Regionene skal
ta et lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig
forvaltning. Sterkere regioner bør overta flere oppgaver innen sektorer
som samferdsel, utdanning, forskning, næringsutvikling og miljø.
Det regionale nivået skal beholde sine oppgaver innen skole, helse,
kollektivtransport og tannhelse. Regionene må få en sterkere samfunnsutviklerrolle,
og regionale planer skal styrkes som utviklingsverktøy.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener fylkeskommunen er overflødig.
Oppgaver som fylkeskommunen har i dag, kan organiseres bedre på
andre måter. Disse
medlemmer mener at lokaldemokratiet vil styrkes ved å avvikle
fylkeskommunen, tjenestene vil komme nærmere innbyggerne, og byråkratiet
vil reduseres. Innbyggerne kjenner liten eller ingen tilknytning
til fylkeskommunen–det er kommunen og lokalpolitikerne som leverer
de mest grunnleggende tjenestene som grunnskole, barnehage, fastlegetilbud,
sykehjem, hjemmesykepleie osv. Dette er tjenester innbyggerne møter
daglig, og som blir levert av kommunene.
Disse medlemmer mener videre
at det å avvikle fylkeskommunen er et godt politisk virkemiddel
i desentraliseringspolitikken.
Disse medlemmer mener innsparingen
ved avvikling av fylkeskommunen bør brukes til å styrke kommuneøkonomien
ytterligere. Bare politikerlønninger i fylkeskommunene utgjør om
lag tre hundre mill. kroner. Dette er midler som ville kommet kommunene
til gode ved avvikling av fylkeskommunen og fordeling av tjenesteansvar
mellom stat og kommuner. Disse medlemmer mener det er
et overforbruk i politikerlønninger, og at det er et økende byråkrati
i fylkeskommunene.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen iverksette en prosess for å avvikle fylkeskommunen
som forvaltningsnivå.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å videreføre
tre forvaltningsnivåer i Norge. Det er hele tiden nødvendig å diskutere
hvilket forvaltningsnivå som best løser en oppgave og bør ha ansvaret.
Noen oppgaver er av lokal karakter, andre av regional betydning, mens
noen oppgaver løses mest hensiktsmessig på det statlige nivået. Disse medlemmers utgangspunkt er
at oppgaver og ansvar skal ligge så nært som mulig dem det gjelder,
og gi mulighet for lokal påvirkning, samtidig som oppgaven må løses
mest mulig hensiktsmessig. Der det er politisk skjønn involvert,
bør ansvaret legges til politisk nivå, ikke byråkrati og administrasjon.
Fylkeskommunen har arbeidsoppgaver som er for store for kommunene
og for små for staten. Disse
medlemmer mener dette er en hensiktsmessig fordeling som bør
videreføres. Fylkene spiller en viktig rolle i utviklingen av sitt
område. Fylkeskommunen har stor betydning for å ivareta et aktivt lokaldemokrati
med utgangspunkt i fylkenes demografi og geografi.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i 2018 la frem forslag til oppgaveoverføring fra staten
til fylkene som en del av regionreformen. Dersom fylkene reelt skal
få mer makt og ansvar, må regjering og storting sørge for at virkemidlene
overføres sammen med oppgavene. Regjeringens forslag inneholdt verken
en betydelig overføring av makt, midler eller arbeidsplasser slik det
var lovet. Isteden la regjeringen opp til en oppstykking av oppgaver
som ikke nødvendigvis fører til mindre statlig byråkrati. For å
sikre en reell styrking av fylkeskommunenes rolle som pådrivere
for regional utvikling og næringsutvikling i hele landet må de også
få midler til å løse oppgavene. Disse medlemmer mener derfor
det er nødvendig at Stortinget prioriterer å øke fylkeskommunenes
midler til regional utvikling og distriktspolitikk for å sikre utvikling
og økt verdiskaping i hele landet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil påpeke forslagsstillernes merkelige tidspunkt for å fremme forslaget.
Så snart partiet er ute av regjering, fremmer de forslag om å oppløse
forvaltningsnivået som regjeringen de var en del av har brukt masse
ressurser på å slå sammen med tvang. Forslaget adresserer heller
ikke hvordan forslagsstillerne mener fylkeskommunens oppgaver skal
løses. Hvorvidt forslagsstillerne ønsker å tvangssammenslå kommunene
for å kunne overføre fylkeskommunens oppgaver til større og «robuste»
kommuner, eller om de mener oppgavene skal flyttes til staten og
dermed lenger fra folk, bør klargjøres.
Flertallet støtter ikke forslaget
om å avvikle fylkeskommunen. Det vises ellers til egne forslag og merknader
til Representantforslag 3 S (2018–2019), Representantforslag 4 S
(2018–2019), Representantforslag 25 S (2018–2019) og Representantforslag
46 S (2019–2020), samt til merknader og forslag til behandling av Meld.
St. 6 (2018–2019).