Hvis
verdiene i fondet deles mellom staten og Den norske kirke
Det andre alternativet
for en løsning av eierspørsmålet som departementet ser som aktuelt,
er at verdiene i fondet deles mellom staten og Den norske kirke. Løsningen
er drøftet i kapittel 8 og bygger på at kirken får eiendomsretten
til eiendommer som gjennom sin bruk, beliggenhet eller historie
representerer en særskilt verdi for kirken. Eiendommer og øvrige
eiendeler i fondet som ikke har en slik særskilt verdi for kirken,
vil staten være eier av.
Med en slik fordeling
av verdiene mellom staten og Den norske kirke vil utgangspunktet
være at eiendomsretten til de av fondets presteboliger som er egnet
til sitt formål, skal tilfalle kirken. Det samme gjelder andre eiendommer
med en kulturhistorisk verdi for kirken. Dette kan være forpaktningsbruk
og enkelte bygninger eller gårdstun på jordleiebrukene. Jordleiebrukene
ellers og fondets skoger og utmark har i utgangspunktet ingen særskilt
verdi for kirken, og staten vil da være eier av disse. Det samme
gjelder i utgangspunktet for fondets festetomter, men festetomter
eller andre tomtearealer som gjennom dagens bruk eller som på annen
måte representerer en særskilt kirkelig verdi, kan det likevel være
aktuelt å gi Den norske kirke eiendomsretten til.
Fondet har eierandeler
i kontorbygg som i de fleste tilfellene benyttes av Den norske kirke,
blant annet bispedømmenes kontorbygg i Hamar, Fredrikstad og Tromsø.
Disse og andre kontoreiendommer eies av egne selskaper under fondet.
Eventuell utskilling av eiendomsaktiva for overføring til kirken
må vurderes konkret, blant annet i lys av konsekvensene for selskapene.
Hvilke konkrete eiendommer
som Den norske kirke bør få eiendomsretten til, må avklares i drøftinger med
kirken. Deling og overdragelse til Den norske kirke av eiendommer
som tilhører en landbrukseiendom, må dessuten vurderes og behandles
i tråd med landbrukslovgivningen. Det er ikke mulig på forhånd å
kunne si noe om utfallet av slike saker.
Mange av de eiendommene
som Den norske kirke i tilfelle blir eier av, blant annet presteboligene,
gir ikke tilstrekkelige inntekter til driften og vedlikeholdet av
eiendommene. Mange er preget av et betydelig etterslep i vedlikeholdet.
Kirken bør derfor tilføres midler – en viss kapital – som setter
kirken i stand til å drifte eiendommene og sette bygningene i stand.
Den norske kirke
vil også ved denne løsningen av eierspørsmålet kunne komme til å
bli skattepliktig for den økonomiske aktiviteten som eiendelene
representerer, og det vil på vanlig måte kunne påløpe offentlige gebyrer
og dokumentavgift til staten ved eiendomsoverdragelsene. Kapitaltilførselen
til kirken bør i tilfelle ta hensyn til de skatte- og avgiftsmessige
konsekvensene.
Departementet antar
at også denne løsningen innebærer at enkelte ansatte i forvaltningsorganet
kan bli omfattet av reglene om virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljøloven
kapittel 16.
Ved en deling av
verdiene mellom staten og Den norske kirke slik som skissert, er
det ikke meningen at kirken skal få styrket sin økonomiske stilling
eller oppnå økonomiske gevinster til fordel for sin alminnelige virksomhet.
Departementet legger derfor til grunn at denne løsningen av eierspørsmålet
ikke skal medføre noen endring i det økonomiske ansvaret som staten
og kommunene har på kirkens område.
I lys av Grunnloven
§ 116 legger departementet dessuten til grunn at de eiendelene i
fondet som vil være bestemt som eiet av staten, må holdes samlet
som i dag, og at disse eiendelene – det gjenværende Opplysningsvesenets
fond – fortsatt skal forvaltes av forvaltningsorganet for fondet,
men trolig bør det vurderes å omdanne forvaltningsorganet til et
særlovsselskap, for eksempel etter mønster av Folketrygdfondet.
De verdiene i Opplysningsvesenets
fond som ved denne løsningen av eierspørsmålet vil være eiet av
staten, vil utgjøre størstedelen av fondets verdier. I lys av fondets
opprinnelse, formål og kirkelige betydning i alle år er det departementets
syn at den reelle verdien av de eiendelene som staten blir eier
av, skal komme Den norske kirke til gode. Departementet ser dette
som en betingelse for denne løsningen av eierspørsmålet. Mot denne
bakgrunnen går departementet inn for at de verdiene i fondet som
staten i tilfelle blir eier av, skal motsvares ved en tilsvarende
statlig innsats for istandsetting og sikring av de kulturhistorisk
viktige kirkebyggene. Så å si alle disse kirkene er i daglig bruk
som menighetskirker for Den norske kirke, med soknene i Den norske
kirke som eier. Behovet for å sikre kirkebyggene mot brann og bringe
dem opp på et ordinært vedlikeholdsnivå er betydelig.