Søk

Innhold

12. Bærekraftig forbruk

12.1 Sammendrag

12.1.1 Innleiing

Sjølv om forbrukarpolitikk i all hovudsak dreier seg om å skape balanse i tilhøvet mellom forbrukarar og næringsdrivande, er det også viktig å sjå på kva eller kor mykje som blir forbrukt, og kva som skjer med produkt som er ferdigbrukte. Forbrukarpolitikk har dermed samstundes ein normativ dimensjon. Berekraftaspektet ligg til grunn for forbrukarpolitikken i FN og EU, og er også ein viktig del av det nordiske samarbeidet. Berekraftsomgrepet omfattar både miljø, økonomi og sosiale tilhøve. I norsk forbrukarpolitikk er forbrukarretta informasjon og opplæring dei mest sentrale verkemidla for å leggje til rette for eit meir berekraftig forbruk.

Granavolden-plattforma slår fast at regjeringa skal føre ein ambisiøs klima- og miljøpolitikk tufta på forvaltaransvaret og føre-var-prinsippet. Vidare heiter det at regjeringa skal føre ein politikk som gir Noreg større konkurransekraft, skaper grøn vekst og nye grøne jobbar og reduserer utsleppa av klimagassar. Ei omstilling til eit moderne, berekraftig lågutsleppsamfunn er naudsynt. Noreg skal vere eit føregangsland i utviklinga av ein grøn, sirkulær økonomi som gir betre ressursutnytting.

Forbrukarpolitikken skal, saman med klima- og miljøpolitikken, vere ei drivkraft for nye berekraftige løysingar ved å leggje til rette for samarbeid mellom næringsliv, styresmakter og sivilsamfunn.

12.1.2 Norsk forbruk i eit berekraftperspektiv

Det er etter kvart brei semje om at forbruksnivået vi har i dag, er høgare enn det jorda toler på sikt.

Det norske forbruket veks raskt, og miljøpåverknaden frå norsk privat forbruk er høgt i global samanheng. Mykje av det vi forbruker i Noreg, er produsert i andre land. Derfor er det nasjonale forbruket med på å skape utslepp og miljøpåverknad også utanfor landegrensene. Eit meir berekraftig forbruk må derfor skje gjennom både lokalt, nasjonalt og globalt engasjement.

12.1.3 Internasjonale plikter

Det er brei internasjonal semje om at ein må løyse klima- og miljøutfordringar gjennom internasjonale forpliktande avtaler og ambisiøse nasjonale mål. Regjeringa er ein pådrivar for internasjonalt samarbeid om eit meir berekraftig forbruk gjennom fleire forum. Samarbeid i FN, EU og Norden er dei viktigaste arenaene for samarbeid om politikkutvikling knytt til berekraftig forbruk.

EU og EØS-avtalen

Gjennom EØS-avtalen har Noreg ei rekkje plikter som legg føringar for den nasjonale politikken på mange område. Døme på rettslege plikter frå EU som legg føringar for arbeidet med berekraftig forbruk, er EU-regelverket for avfall, kjemikalieregelverket (REACH) og reglane for energimerking og miljømerkeordninga frå EU (EU Ecolabel).

I desember 2015 la EU fram ei pakke om sirkulær økonomi. Pakka inneheldt ein handlingsplan og forslag til rettsakter som mellom anna set ambisiøse krav til attvinning av materialar, avfallshandtering og forsøpling innan 2025. EU-reglane får mykje å seie for Noreg på dette området, gjennom EØS-avtalen.

12.1.4 Leggje til rette for eit meir berekraftig forbruk

Regjeringa vil vere ein pådrivar for samarbeid og frivillige ordningar som kan medverke til eit berekraftig forbruk. Pådrivarrolla krev at regjeringa legg til rette for at forbrukarar, næringsdrivande og andre aktørar tek steg i berekraftig retning. For dette siktemålet er det viktig at aktørane har relevant informasjon og kompetanse. Regjeringa legg derfor opp til kunnskapsinnsats på fleire arenaer.

Samarbeidsforum for berekraftig forbruk

Regjeringa vil etablere eit samarbeidsforum for berekraftig forbruk. Forumet skal leggje til rette for at private og offentlege aktørar kan møte kvarandre og utveksle kunnskap, idear og erfaringar med sikte på å identifisere tiltak som kan medverke til eit meir berekraftig forbruk.

Merkeordningar

For at forbrukarane skal kunne gjere gode val når dei handlar, må relevant og objektiv informasjon vere lett tilgjengeleg. Merkeordningar som gir informasjon i kjøpssituasjonen, kan vere nyttige for forbrukarane. Ulike former for produktmerking er utbreidde.

Granavolden-plattforma varslar at regjeringa vil jobbe for å styrkje dei internasjonale miljømerkeordningane. Dei siste par åra (2017 og 2018) har driftstilskotet til Stiftinga Miljømerking blitt styrkt. I kjølvatnet av dette følgde ein stor vekst i talet på svanemerka produkt. Med fleire miljømerka produkt på marknaden vil forbrukarane enklare kunne gjere berekraftige val. Styrkinga fortset i 2019. Det er eit viktig prinsipp at miljømerkinga ikkje skal verke villeiande overfor andre miljømerke eller skape avgrensingar for andre miljøsertifiserte produkt. Regjeringa vil halde fram arbeidet retta mot dei internasjonale miljømerkeordningane.

Strategi for sirkulær økonomi

Ein sirkulær økonomi går ut på å ta vare på verdiane i produktmateriala lengst mogleg og inneber ein ny måte å organisere produksjon og forbruk på. Vi kan redusere behovet for nye materialressursar ved å ta i bruk forretningsmodellar baserte på digitale plattformer med vekt på forbrukartilpassa tenester. For å sikre ei berekraftig utvikling er det viktig å bruke om att ressursar så langt som mogleg i staden for å ta i bruk nye.

I desember 2015 la EU fram ei pakke om sirkulær økonomi. Pakka inneheldt ein handlingsplan og forslag til rettsakter som mellom anna set ambisiøse krav til attvinning av materialar, avfallshandtering og forsøpling innan 2025. EU-reglane får mykje å seie for Noreg på dette området, gjennom EØS-avtalen.

Den politiske regjeringsplattforma frå Granavolden gir uttrykk for at Noreg skal vere eit føregangsland i utviklinga av ein grøn, sirkulær økonomi som gir betre ressursutnytting.

Stortinget har ved handsaminga av Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi, bede regjeringa om å utarbeide ein nasjonal strategi for ein sirkulær økonomi. Regjeringa vil komme tilbake til oppfølginga av oppmodingsvedtaket frå Stortinget.

Opplæring i berekraftig forbruk

Regjeringa vil satse på betre kunnskap om berekraftig forbruk gjennom betre informasjon og opplæring på ulike arenaer.

Skulen er ein viktig arena både for å skape forståing for etikk-, miljø- og ressursproblem og for å skape medvit om forbruk.

12.1.5 Berekraft i matkjeda

Berekraftig og miljøvennleg praksis i matkjeda gjeld mellom anna korleis kosthaldet er sett saman, matsvinn og miljøomsyn ved produksjon av mat.

I 2017 inngjekk regjeringa ein bransjeavtale om å redusere matsvinnet i Noreg med 50 pst. innan 2030.

To år etter at bransjeavtalen blei inngått har 84 norske matverksemder, inkludert alle daglegvarekjedene, slutta seg til avtalen gjennom ein eigen tilslutningsavtale. Også fleire kommunar tek del. Dei 1 600 serveringsstadene som er med i bransjeprosjektet KuttMatsvinn 2020, omfattar både sentralkjøkken, sjukeheimar, skular og barnehagar. Totalt sett gjekk matsvinnet i Noreg ned med 14 pst. per person frå 2010 til 2016. Dette vil seie at kvar innbyggjar kasta 11,5 kilo mindre mat.

Temaet matsvinn er omtalt i Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi. Stortinget har ved handsaminga av meldinga bede regjeringa om å utarbeide ei eiga matkastelov. Miljødirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide eit forslag til matkastelov.

12.1.6 Regjeringa vil

  • etablere eit samarbeidsforum for berekraftig forbruk

  • satse på betre kunnskap om berekraftig forbruk gjennom betre informasjon og opplæring på ulike arenaer

  • arbeide for å styrkje dei internasjonale miljømerkeordningane

  • utarbeide ein nasjonal strategi for sirkulær økonomi

  • halde fram samarbeidet med matbransjen om å redusere matsvinnet gjennom bransjeavtalen om matsvinn.

12.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at kapitlet om bærekraftig forbruk i hovedtrekk tar for seg temaer som sirkulær økonomi, merkeordninger, internasjonale forpliktelser, nasjonale rammer, opplæring i bærekraftig forbruk, bærekraftig kosthold og matsvinn. Komiteen mener verden står overfor store og alvorlige klima- og miljøutfordringer. Forbruk må settes i et bærekraftig perspektiv, og vi som forbrukere må endre våre vaner for at det skal ha positiv effekt på klima og miljø. Komiteen er enig med regjeringen i at vi er nødt til å omstille oss til et moderne, bærekraftig lavutslippssamfunn, og at Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn sirkulær økonomi som gir bedre ressursutnyttelse.

Komiteen registrerer at det i meldingen presenteres tiltak som styrking av internasjonale miljømerkeordninger, utarbeidelse av en nasjonal strategi for sirkulær økonomi, samarbeid med matbransjen for å redusere matsvinn, økt kunnskap om bærekraftig forbruk gjennom bedre informasjon og opplæring, og etablering av samarbeidsforum for bærekraftig forbruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig med tiltak som legger til rette for mer bærekraftig forbruk. I den sammenheng vil komiteen fremheve at en mulig utvidelse av reklamasjonsfrist for varer og nyoppførte boliger kan bidra til å påvirke kvaliteten og holdbarheten til produktene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at dette også kan påvirke forbrukeratferden i positiv retning.

Disse medlemmer anser det som fornuftig at det foretas en vurdering av om produsenter skal pålegges en obligatorisk merking av antatt holdbarhet på sine produkter. Det kan gi produsenter og importører et sterkere incentiv til å selge produkter som holder lenger, og som er enklere/billigere å reparere.

Disse medlemmer presiserer at en eventuell merkeordning ikke må svekke forbrukernes rettigheter etter gjeldende forbrukerlovgivning. Disse medlemmer viser til at det i dag er slik at en forbruker kan miste retten til å gjøre gjeldende et kontraktsrettslig krav dersom kravet ikke fremmes innen gjeldende reklamasjonsfrister, når ikke annet er avtalt. I tillegg kan forbrukeren miste retten til å gjøre krav gjeldende fordi kravet er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Disse medlemmer vurderer at det vil være fornuftig å se nærmere på hvordan forbrukeren på en hensiktsmessig måte kan gjøre krav gjeldende innenfor produktenes antatte holdbarhet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere muligheten for å pålegge produsenter en obligatorisk merking av antatt holdbarhet på produkter, samt vurdere behovet for kontraktsrettslige regler som legger til rette for at forbrukeren på en hensiktsmessig måte kan gjøre krav gjeldende innenfor produktenes antatte holdbarhet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til Granavolden-plattformen, som slår fast at regjeringa skal føre en ambisiøs klima- og miljøpolitikk tuftet på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Klimakrisen er en av vår tids største utfordringer og krever handling nasjonalt og globalt, fra politikere, næringsliv og enkeltpersoner. De grønne løsningene må finnes i alle sektorer, og det må bli enklere for folk å ta grønne valg. Forbrukerpolitikken spiller en viktig rolle i det grønne skiftet.

Disse medlemmer viser til forbrukermeldinga og er bekymret over at det private globale forbruket står for omtrent 60 pst. av klimagassutslippene i verden. At det norske forbruket vokser raskt, og at miljøpåvirkningen fra norsk privat forbruk er høy i global sammenheng, viser at det er enda viktigere å trappe opp arbeidet for å legge til rette for grønnere og mer bærekraftige forbruksmønstre. Disse medlemmer mener bevisstgjøring og kompetanse er avgjørende for å få dette til, og er glade for at regjeringa vil satse på bedre informasjon og opplæring. Det er også positivt at det foreslås å opprette et samarbeidsforum for bærekraftig forbruk, hvor ulike aktører kan utveksle kunnskap, ideer og erfaringer. Disse medlemmer viser også til de oppdaterte læreplanene i skolen, hvor bærekraftig utvikling nå er tatt inn som tverrfaglig tema.

Disse medlemmer tror at store globale utfordringer, som klimagassutslippene fra privat forbruk, bare kan løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Disse medlemmer er derfor glade for at regjeringa i Granavolden-plattformen understreker viktigheten av FNs bærekraftsmål. Disse medlemmer er også positive til det forpliktende europeiske samarbeidet Norge er en del av gjennom EØS-avtalen, og mener dette er avgjørende for å kunne nå klimamålene. Det internasjonale samarbeidet er også viktig når det kommer til å legge til rette for at enkeltmennesker kan ta gode miljøvalg. Disse medlemmer støtter derfor regjeringas forslag om å styrke de internasjonale miljømerkeordningene, slik at de kvalitetssikres og får økt legitimitet og gjenkjennelighet hos forbrukerne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener en sirkulær økonomi er nødvendig dersom forbrukerne skal kunne redusere karbonavtrykket sitt. Kjøp og kast må erstattes med gjenbruk, gjenvinning, reparasjon og lengre levetid for produkter.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til Granavolden-plattformen, som slår fast at Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi, og ser fram til at regjeringa kommer tilbake med en nasjonal strategi for sirkulær økonomi, som varslet i meldinga. Disse medlemmer mener en slik strategi bør ha et tydelig forbrukerfokus og inneholde tiltak som gjør det lettere å ta miljøvennlige valg.

Disse medlemmer viser i denne anledning til Forbrukerrådets høringsinnspill, hvor det blant annet foreslås å utrede hvordan en nedre grense for reklamasjonsfrist kan kombineres med en mer dynamisk levetidstilnærming. Slik kan produsenter få plikt til å merke produkter med antatt levetid, og så kan denne merkingen igjen bli utgangspunkt for forlenget reklamasjonsfrist.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, peker på at matsvinn er en konkret bærekraftsutfordring på forbrukerområdet. Det er et problem at en tredel av maten som produseres i verden, aldri blir spist. Klarer man å redusere matsvinnet, kan man mette flere uten å øke matproduksjonen og klimagassutslippene det medfører. Det er viktig, både i et helse- og miljøperspektiv.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, støtter regjeringas intensjon om å fortsette samarbeidet med matbransjen gjennom bransjeavtalen om matsvinn.

Komiteens medlemmer av Arbeiderpartiet vil påpeke at man, dersom man skal nå klimamålene, må se klima som rammen rundt all politikk og sørge for at våre øvrige samfunnsmål oppnås i samsvar med dette. Dette er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet for tredje gang for 2020 la fram et klimabudsjett sammen med vårt alternative statsbudsjett, der vi viser hvordan vi vil kutte minimum 45 pst. av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i perioden 2021–2030 uten bruk av EUs fleksibilitetsmekanismer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er kritiske til at forbrukermeldingen i altfor stor grad legger opp til at ansvaret legges over på forbrukerne, og etterlyser konkrete tiltak som vil senke terskelen for å gjøre mer miljøvennlige valg. Disse medlemmer tror ikke vi vil lykkes dersom dette skal skje slik regjeringen legger opp til, gjennom frivillige ordninger og der myndighetene kun legger til rette for samarbeid.

Disse medlemmer viser til at den offentlige innkjøpsmakten er stor, og at det offentlige også må bidra for at vi kan lykkes.

Disse medlemmer viser til Stortingets vedtak om minimum 30 pst. miljøvekting ved alle offentlige anbud der det er relevant, og understreker betydningen av at dette følges opp, også i forskriftene.

Disse medlemmer vil også understreke behovet for at det utredes mulige avgiftsmodeller for fossil plast og plastemballasje i løpet av 2020, og etterlyser konkrete tiltak for å redusere miljøgifter i forbruksprodukter i tillegg til mer effektiv kontroll med miljøgifter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at alle produkter som inneholder skadelige kjemikalier, skal ha en innholdsdeklarasjon som viser hvilke stoffer og mengden av disse som produktene inneholder.»

Disse medlemmer viser til at det i dag ikke foreligger noen internasjonale avtaler som omhandler symboler for bærekraftsavtrykk på vareproduksjon, slik at forbrukere kan få en mer helhetlig vurdering av varens eller tjenestens totale bærekraftsbelastning. Eksempelvis kan tøy produseres med miljøvennlig bomull, men det totale bærekraftsavtrykket kan likevel være høyt, fordi produksjon av bomull krever store vannressurser og kan båndlegge store matjordområder, være produsert ved barnearbeid samt ha lange transportstrekninger med fly. Disse medlemmer mener det ikke er tilstrekkelig med miljømerking alene. I tillegg til å bidra til å skape omstilling i næringslivet må samtidig produksjonen øke, samt utviklingen og distribusjonen av bærekraftige varer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ overfor ILO, FN, EU og andre relevante internasjonale aktører for å få på plass et internasjonalt merkesystem for bærekraft på varer og tjenester, som balanserer hensynene til arbeidstakermiljø og økonomiske interesser.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt avgiftspolitikken i Norge fremmer eller hemmer en klima- og miljøvennlig forbrukerpolitikk.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå lovgivningen på forbrukerområdet for å vurdere behov for endringer som sikrer at forbrukerpolitikken i sum bli mer bærekraftig.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forbruk av varer og tjenester i dag bidrar vesentlig til de klima- og miljøutfordringer vi står overfor. Disse medlemmer viser til at Forbruksforskningsinstituttet SIFO har lagt fram tall som viser at nordmenn har økende tro på at de selv gjennom sine forbrukervaner kan bidra til å løse klima- og miljøproblemene. Imidlertid er det ikke i dag mulig å måle norske forbrukeres innvirkning på globale klimagassutslipp, ettersom nordmenns forbruk av varer og tjenester ofte skaper produksjonsutslipp i andre land eller transportutslipp i internasjonalt luftrom eller farvann.

Disse medlemmer viser til at den nasjonale statistikken (SSB, 2017) viser at klimagassutslipp fra husholdningene er redusert med 17 pst. siden 1990 og nå utgjør bare 8,2 pst. av norske utslipp. Tallene tar derimot ikke hensyn til klimagassutslipp fra produksjon av importerte varer. I SIFOs rapport «Forbruk og det grønne skiftet» skriver de:

«Dersom man ser på klimagassutslippene på produktene vi kjøper, er forbrukerne 'ansvarlige' for mer enn 60 pst. av klimagassutslippene på kloden og mellom 50–80 pst. av verdens land-, og material og vannforbruk. Norge, med sine 10,3 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger, ligger tre ganger over det globale gjennomsnittet på 3,4 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger (Ivanova m.fl., 2015).»

Disse medlemmer viser til at det svenske Naturvårdsverket har utarbeidet en metode for å beregne forbruksbaserte utslipp for å komplementere den territorielle målemetoden og rapporterer på dette årlig. Slik er det mulig å se hvordan endringer i svenske forbruksvaner påvirker klimagassutslipp både i Sverige og internasjonalt. Disse medlemmer mener en slik komplementær målemetode for klimagassutslipp vil gi forbrukerne økt innsikt i hvordan deres valg kan bidra til å løse klima- og miljøproblemene, samt tjene som et formålstjenlig utgangspunkt for norsk forbrukerpolitikk for bærekraft.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for et norsk forbruksbasert klimaregnskap etter modell av Naturvårdsverket i Sverige.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil legge til rette for at produkter, materialer og ressurser blir brukt så lenge som mulig, samtidig som avfall minimeres. For å unngå at forbruk fortsatt skal være ensbetydende med store mengder avfall, mener disse medlemmer det er nødvendig med tiltak som øker varigheten til produktene, og at de kan repareres.

Den sirkulære økonomien handler om hele verdikjeden av produksjon og bruk av produkter, og potensialet er stort, både i form av økt konkurransekraft, levestandard og klima- og miljøgevinster. Disse medlemmer etterlyser derfor en strategi for sirkulær økonomi og en gjennomgang av virkemiddelapparatet som er avgjørende for å få fart på omstillingen.

Disse medlemmer viser til at stortingsmeldingen om avfall og sirkulær økonomi, Meld. St. 45 (2016–2017), i hovedsak fokuserte på avfallshåndtering og mindre på hvordan samfunnet kan legge til rette for sirkulær økonomi. Disse medlemmer understreker også behovet for å få på plass en matkastelov.

Disse medlemmer viser til at når vi som forbrukere velger å kjøpe nye produkter framfor å reparere den brukte varen, er det ofte fordi det er billigere og enklere å kjøpe nytt. Disse medlemmer mener det trengs insitamenter for å endre forbruksmønstrene, og vil fremheve at regelverk for reklamasjoner og garantier kan være effektive for å fremme økt kvalitet og levetid på varer som produseres.

Disse medlemmer mener forbrukerrettighetene må styrkes som et ledd i arbeidet med sirkulær økonomi for å fremme produksjon og tilbud av varer som holder, og viser til at forbrukerrettighetene i andre land, som for eksempel Finland, er sterkere enn i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om et regelverk som gjør at varer skal kunne repareres av alle profesjonelle reparatører uten at det går ut over garantien.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå forbrukerkjøpsloven og foreslå hvordan holdbarhet og tilgang til reservedeler kan innarbeides som del av grunnlaget for vurdering av om varen er i samsvar med kjøpsavtalen. Gjennomgangen må også inneholde en vurdering av hvilke krav som bør stilles til at reservedeler skal være tilgjengelige i den forventede levetiden for produktet, og av hvordan informasjon om holdbarhet og tilgang til reservedeler kan gjøres tilgjengelig for forbruker.»

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag for Stortinget til endringer av reklamasjonsretten og selgers bevisbyrde som i sterkere grad stimulerer til at varer med lengre holdbarhet tilbys på markedet.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det bør være et klart mål for forbrukerpolitikken å legge til rette for bærekraftig forbruk. Disse medlemmer mener at forbrukerpolitikkens fremste mål derfor må være hvordan man bruker den til å være en driver fra lineær økonomi til sirkulær økonomi og å legge til rette for deling av ressurser. Forbrukerpolitikken må bidra til at både gjenbruk og sambruk preger økonomien i større grad.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen erklærer sin hensikt om å følge opp vedtaket om å utarbeide en nasjonal strategi for sirkulær økonomi (Innst. 127 S (2017–2018), vedtak 493) og målsettingen om at Norge skal bli et foregangsland innen sirkulær økonomi. Disse medlemmer viser til tall fra The Global E-waste Monitor, som viser at gjennomsnittsnordmannen kaster 28,5 kilo elektronikk hvert år, mer enn i noe annet land, og at det kastes omtrent 23 kilo tekstiler per person ifølge tall fra SSB. Norge kan bare bli et foregangsland innen sirkulær økonomi om norske myndigheter legger til rette for sirkulære forretningsmodeller og gjør det rimeligere for forbruker å inngå i sirkulære handlingsmønstre.

Disse medlemmer viser til EUs økodesigndirektiv og at EU i gjeldende arbeidsplan for økodesign (2016–2019) har stilt krav til levetid, resirkulerbarhet og reparerbarhet i nye forordninger under direktivet. Disse medlemmer viser videre til at EU-kommisjonen gjennom 2020 vil utarbeide en ny arbeidsplan for økodesign for perioden 2020–2024, og at det er usikkert hvilke elektroniske forbruksvarer som vil inngå i arbeidsplanen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen prioritere å arbeidet for at mobiltelefoner og andre hyppig brukte elektriske forbrukerprodukter inngår i EUs økodesignforordninger med tydelige krav knyttet til sirkulær økonomi.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at et av de viktigste virkemidlene for overgangen til sirkulær økonomi er at man reparerer i stedet for å kjøpe nye produkter. Det finnes flere politiske grep som kan gjennomføres, og dette medlem er skuffet over mangelen på tiltak fra regjeringen for å satse på reparasjon.

Dette medlem viser til forbrukerkjøpsloven, som gir forbrukere rett til å få reparert eller erstattet produkter som det foreligger feil eller mangler ved. Reklamasjonsretten gjelder som hovedregel i to år fra kjøpsøyeblikket, men produkter som er ment å vare vesentlig lenger enn to år, har en reklamasjonsfrist på fem år. Det siste gjelder blant annet hvitevarer og mye elektronikk. EU-kommisjonen ønsker å harmonisere reklamasjonsfristen i hele Europa til to år ved netthandel. Det vil bety en svekkelse av reklamasjonsretten i Norge, siden fristen her er fem år for en rekke produkter. Dette medlem viser til Forbrukerrådet, som tar til orde for en ny ordning der reklamasjonsfristen kobles til en obligatorisk merking av antatt levetid på produktet. Levetid gitt av produsent blir utgangspunkt for forlenget reklamasjonsfrist, samtidig som alle må forholde seg til en nedre grense for reklamasjonsfrist. På denne måten må bedriftene konkurrere om å love lengst mulig levetid på produktene, og kundene får en garanti for at de faktisk holder det de lover.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til en undersøkelse fra Forbrukerrådet som viser at mer enn åtte av ti forbrukere ønsker mer informasjon om produktets levetid og reparerbarhet. Det finnes en rekke merkeordninger med fokus på bærekraft. Den best kjente i Norge er det nordiske Svanemerket, som i dag har sertifisert omtrent 27 000 produkter. Hele livssyklusen til produktet eller tjenesten blir vurdert, og mange av de kriterieriene som brukes for vurdering, er relevante også for sirkulær økonomi. Et viktig tiltak er å utvikle det nordiske Svanemerket ytterligere i en sirkulær retning. Ifølge Forbrukerrådet vil en klar merking, som helst er gjenkjennelig over hele Europa, kunne påvirke markedet på samme måte som EUs energimerking har gjort. Ved å få forbrukere til å velge mer robuste produkter har produsentene også sterke insitamenter til å tilby denne typen produkter på markedet.

Disse medlemmer viser til at det økende behovet for reparasjon og overgang til sirkulær økonomi munner ut i en stor etterspørsel etter reparasjonskompetanse og arbeidskraft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil derfor påpeke viktigheten av at utdanningene holder tritt med utviklingen, og viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2020, der det ble foreslått et løft for yrkesfagene med en yrkesfagmilliard i denne stortingsperioden og til sammen 250 mill. kroner mer enn regjeringen foreslo for 2020.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at flere fagarbeidere innen reparasjon vil være nødvendig når sirkulær- og reparasjonsøkonomien skal vokse. Derfor mener dette medlem at det bør opprettes flere fagbrev og kompetanseprogram innen reparatøryrker.

På denne bakgrunn vil dette medlem fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å endre forbrukerkjøpsloven gjennom å utvide reklamasjonsfristen ved at den kobles til en obligatorisk merking av antatt levetid på produktet, samtidig som gjeldende reklamasjonsrett på to år fra kjøpsøyeblikket fungerer som en nedre grense.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige endringer for å lovfeste en rett til reparasjon for forbrukeren og plikt til reparasjon for forhandlere og å sikre at krav til holdbarhet, tilgang til reservedeler og sirkulært design innarbeides i forbrukerkjøpsloven.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan økodesigndirektivet kan brukes enda bedre for å bidra til lengre holdbarhet og bedre reparasjonsmuligheter, spesielt for produkter som produseres i stort volum, som smarttelefoner og PC-er.»

«Stortinget ber regjeringen utrede fordeler og ulemper ved å fjerne eller redusere moms på reparasjon og rapportere tilbake til Stortinget på egnet vis.»

«Stortinget ber regjeringen utrede fordeler og ulemper ved å fjerne eller redusere moms på utleie og komme tilbake til Stortinget på egnet vis.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å innføre merkeordninger for produkters levetid og reparerbarhet.»

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en ny merkeordning for klær som standardiserer informasjon til forbruker om tekstiler og kvalitet med hensyn til forventet brukstid, slitasje og holdbarhet, og komme tilbake til Stortinget med sak på egnet vis.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å opprette nye fagbrevutdanninger for reparatøryrker som for eksempel skomaker, skredder, reparatør av klær, telefon- og/eller elektronikkreparatør.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at brukthandel også spiller en stor rolle i den sirkulære økonomien.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til behandlingen av handelsmeldingen, Meld. St. 9 (2018–2019) og Innst. 239 S (2018–2019), der Arbeiderpartiet tok til orde for å fjerne brukthandelloven.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at man må se på dagens brukthandellov. Dette medlem viser til at dagens brukthandellov er laget for å forhindre heleri, og næringen er derfor sterkt regulert med en noe omstendelig prosess der man må søke om løyve fra politiet for å drive med bruktsalg. Loppemarkeder og auksjonssalg i regi av advokater er eneste unntak. Formålet med loven er å forebygge omsetning av stjålne eller ulovlig mottatte gjenstander og lette politiets arbeid med å oppspore slike gjenstander. Brukthandelloven inkluderer detaljerte krav til føring av protokoll, samt krav om at varer som mottas ikke skal selges før tidligst etter 14 dager. Dette for at politiet skal ha tid til å sjekke at varene ikke har vært gjenstand for heleri eller ulovlig omsetning. Hos seriøse aktører i handelen framstår disse kravene som lite hensiktsmessige. Slik kontroll utføres sjelden, og burde heller ikke være nødvendig dersom handelsbedriften har kunnskap om bruktvaren, for eksempel dersom den opprinnelig er solgt i egen butikk.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre brukthandelloven gjennom å fjerne betingelsen om løyve fra politiet for å drive med bruktsalg.»

Dette medlem mener at det offentlige bør være en pådriver på veien mot en sirkulær økonomi. Derfor bør sirkulære løsninger og avfallsreduksjon kreves i alle offentlige anbud. Dette medlem viser til at det allerede eksisterer en åpning i lovverket. Ny lov om offentlige anskaffelser pålegger fra 1. januar 2017 offentlige virksomheter å innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der det er relevant. Regelverket legger også til rette for strategisk bruk av anskaffelser for å bidra til innovasjon. Loven viser til at oppdragsgiver kan oppfylle miljøkravene for eksempel ved å ta hensyn til livssykluskostnader. Dette gjør det enklere å stille krav til alle faser, herunder produksjon, transport, bruk og vedlikehold.

Dette medlem mener det er viktig å se på hvordan man kan gjenbruke mer i produksjon og satse på resirkulerte råvarer som innsatsfaktor. Dette medlem viser til at både norsk industri og avfallsindustrien tar til orde for regler om resirkulert råvare i produksjonen i sine veikart om sirkulær økonomi.

Dette medlem mener at børsnoterte selskap bør ha som krav å rapportere om avfallshåndtering, slik at man kan ha kontroll på råvarestrømmer. Dette er noe avfallsbransjen etterspør og tar til orde for. Det vil bidra til transparens og økt fokus på ressurseffektiv utnyttelse av avfallsressursene i næringslivet. I januar 2018 la EU-kommisjonen frem en tiltakspakke for sirkulær økonomi, som blant annet inkluderte et rammeverk for måling av sirkulær økonomi. Målingen skal gjøre det mulig å fastsette et referansegrunnlag, vurdere effekten av tiltak og følge utviklingen.

På denne bakgrunn vil dette medlem fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendringer som sikrer krav om resirkulert råvare som innsatsfaktor i produksjon innenfor byggeindustrien, og i produksjon av gjødsel og jordblandinger.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å sikre et eget krav til børsnoterte selskap om rapportering av avfallshåndtering, men den hensikt å sikre sporbarhet og kontroll av råvarestrømmer.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det kreves sirkulære løsninger og avfallsreduksjon i alle offentlige anbud.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å innføre et krav om innblanding av resirkulert plast i alle relevante produkter som omsettes i det norske markedet, for eksempel etter modell av innblanding av avansert biodrivstoff.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at produsentansvaret har vært et svært vellykket verktøy for å sikre innsamling og materialgjenvinning av en rekke typer avfall. Det setter krav til produsenter og importører av en spesifikk produktgruppe om å ta ansvar for håndtering av produktene når de ender som avfall. Ansvaret delegeres gjerne til såkalte produsentansvarsselskaper, betalt av næringen selv gjennom et miljøgebyr. Produsentansvarsordningene finnes i dag for emballasje, plast, elektriske og elektroniske produkter, batterier, kjøretøy, bildekk og PCB-holdige isolerglassruter og utredes nå for fiskerinæringen. I dag betaler en leverandør av produkter med lav holdbarhet det samme i miljøgebyrer som de som investerer i reparerbare produkter med lang levetid. Dette medlem mener det er på tide å utvide produsentansvaret. Et utvidet produsentansvar må gi insentiver til lengst mulig levetid for produktene, til størst mulig ombruk og egnethet for materialgjenvinning og til å redusere innhold av helse- og miljøfarlige forbindelser i produktene.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å utvide produsentansvaret slik at det gis insentiver til lengst mulig levetid for produktene, til størst mulig grad av ombruk og egnethet for materialgjenvinning og til å redusere innholdet av helse- og miljøfarlige forbindelser i produktene.»

Dette medlem mener at gjenbruk er kritisk for å rigge økonomien og forbrukerne i en bærekraftig retning. Men dette medlem mener at man også i større grad må dele som forbrukere. Det betyr at man – i tillegg til gjenbruk – må satse på sambruk. Ved å dele på ressursene sikrer vi et mer effektivt og bærekraftig forbruk. Det er en stolt sambrukstradisjon i Norge som man kan bygge videre på. I nyere tid ser man eksempler som bysykkelordninger, folkebibliotek som låner ut ulike varer, private delingstjenester som Nabobil og lignende. Dette medlem mener derfor det er viktig å gjøre terskelen for sambruk så lav som overhodet mulig.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å opprette et offentlig senter for utvikling av ny delingsøkonomi.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet vis med forslag som kan styrke sambruk i Norge, inkludert tilskuddsordninger for opprettelse av nye sambruks- og samvirkeordninger, rådgivning for slike initiativer og gjennomgang av lov- og regelverk for å foreslå endringer som gjør slik virksomhet enklere, eller på andre måter støtte opp under ideelle delingsøkonomiinitiativer og samvirker hvor man deler hverandres eller felles eiendeler.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å støtte offentlige delingstjenester som utlån av nye varer fra bibliotekene og bysykkel-ordningene.»

Forrige kapittel
Neste kapittel