Nærmere
om direktivet
EU vedtok 8. juni
2016 direktiv (EU) 2016/943 om beskyttelse av fortrolig knowhow
og fortrolige forretningsopplysninger (forretningshemmeligheter)
mot ulovlig tilegnelse, bruk og formidling. I EU har det ikke tidligere
vært harmoniserte regler om vern av forretningshemmeligheter. Formålet
med direktivet er å styrke foretakenes konkurransekraft og å gi
bedre forutsetninger for innovasjon og kunnskapsoverføring på det indre
markedet. Direktivet harmoniserer reguleringen av tre sentrale spørsmål
for forretningshemmelighetsvernet: hvilke opplysninger som er forretningshemmeligheter,
hvilke handlinger som utgjør ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling
av forretningshemmeligheter (inngrep), og hvilke håndhevings- og
sanksjonsmidler som skal være tilgjengelige for innehavere av forretningshemmeligheter.
Artikkel 1 sier at
direktivet gir regler om beskyttelse mot ulovlig tilegnelse, bruk
og formidling av forretningshemmeligheter. Artikkel 1 nr. 2 og 3
inneholder bestemmelser som avgrenser direktivets anvendelsesområde
opp mot en rekke hensyn. Dette gjelder blant annet ytringsfriheten,
herunder pressefrihet og mediemangfold (nr. 2 bokstav a), opplysningsplikter
i nasjonal rett eller EU-rett (nr. 2 bokstav b og c), eller retten
til å inngå kollektive avtaler innenfor rammene av EU-retten og
nasjonal rett (nr. 2 bokstav d). Artikkel 1 nr. 3 gjør det klart
at direktivet ikke skal brukes som grunnlag for å hindre arbeidstakeres
mobilitet.
Artikkel 2 gir en
definisjon av forretningshemmeligheter som er tilnærmet identisk
med definisjonen i TRIPS-avtalen artikkel 39 nr. 2. For å oppnå
beskyttelse etter direktivet må opplysningene det gjelder, ikke
være allment kjent eller lett tilgjengelig innenfor den krets som
vanligvis har befatning med den typen opplysninger, opplysningene
må ha en kommersiell verdi fordi de er hemmelige, og det må ha vært
iverksatt rimelige tiltak for å holde opplysningene hemmelige. Direktivet
inneholder også en definisjon av «krænkende varer» i artikkel 2
nr. 4. Dette er varer som har en design, kvalitet, funksjonalitet,
produksjonsprosess eller markedsføring som i betydelig grad drar
fordel av ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling av forretningshemmeligheter.
Artikkel 3 regulerer
hva som skal anses å være lovlig tilegnelse, bruk og formidling
av forretningshemmeligheter. Dette omfatter tilegnelse ved selvstendig
oppdagelse eller frembringelse (nr. 1 bokstav a), såkalt «omvendt
utvikling» der forretningshemmeligheten avdekkes ved undersøkelser
av et allment tilgjengelig eller ellers lovlig tilegnet produkt
(bokstav b), tilegnelse ved utøvelsen av arbeidstakeres og arbeidstakerrepresentanters
rett til informasjon og til å konsulteres etter EU-lovgivning og
nasjonal rett og praksis (bokstav c), og tilegnelse ved annen adferd
som anses å være i samsvar med god forretningsskikk (bokstav d).
I tillegg til disse fire særskilt angitte tilfellene skal tilegnelse,
bruk og formidling være tillatt der dette følger av EU-lovgivning
eller nasjonal rett (artikkel 3 nr. 2). Alternativet vil for eksempel
omfatte forvaltningens tilgang til og bruk av opplysninger om forretningshemmeligheter
i forvaltningssaker.
Artikkel 4 regulerer
hva som skal anses å være ulovlig tilegnelse, bruk og formidling
av forretningshemmeligheter (inngrepshandlinger). Artikkel 4 nr.
1 pålegger medlemsstatene å sikre at håndhevingsmidler etter direktivet
er tilgjengelige for innehavere av forretningshemmeligheter ved
inngrep i disse. Hva som utgjør ulovlig tilegnelse, reguleres i
artikkel 4 nr. 2. Ulovlig tilegnelse omfatter blant annet det å
skaffe seg uberettiget tilgang til og kopiere fysiske dokumenter,
elektroniske filer mv. som inneholder forretningshemmeligheter. Det
opprinnelige direktivforslaget stilte et krav om forsett eller grov
uaktsomhet, men dette kravet ble senere fjernet. Opplistingen omfattet
opprinnelig også straffbare handlinger som tyveri, bestikkelser
og bedrageri, men disse ble også tatt ut, blant annet fordi det
var en klar forutsetning fra medlemsstatene at direktivet ikke skulle
berøre strafferettslige elementer. Ulovlig bruk og formidling omfatter
etter artikkel 4 nr. 3 tilfeller der den som bruker eller formidler
en forretningshemmelighet, har tilegnet seg den ulovlig eller brutt
en plikt til å bevare fortrolighet om eller til å begrense bruken
av forretningshemmeligheten. Etter artikkel 4 nr. 4 er tilegnelse, bruk
og formidling også ulovlig dersom mottakeren visste eller burde
ha visst at opplysningene er mottatt fra noen som ikke var berettiget
til å bruke eller formidle forretningshemmeligheten. Etter artikkel
4 nr. 5 skal det også være ulovlig å produsere, tilby, markedsføre,
importere, eksportere eller lagre varer som utgjør inngrep dersom
vedkommende som utfører disse handlingene, visste eller burde ha
visst om inngrepet.
Artikkel 5 gir regler
om unntak og fastsetter i hvilke tilfeller bruk av håndhevingsmidler
etter direktivet ikke skal kunne benyttes. Dette gjelder når den
påståtte tilegnelsen, bruken eller formidlingen av forretningshemmeligheten
skjer som følge av utøvelse av ytrings- og informasjonsfriheten
(bokstav a), varsling (bokstav b), nødvendig informasjonsdeling
mellom arbeidstakere og deres representanter (bokstav c) eller for
andre legitime formål (bokstav d).
Artikkel 6 nr. 1
pålegger medlemsstatene en generell forpliktelse til å sikre det
internrettslige grunnlaget for nødvendige tiltak, prosedyrer og
rettsmidler mot ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling av forretningshemmeligheter.
Nr. 2 oppstiller generelle krav til utformingen av disse. Artikkel
7 nr. 1 slår fast at håndhevingsmidlene etter direktivet skal anvendes
på en måte som er proporsjonal, som unngår at det skapes hindringer for
legitim handel i det indre marked og som gir sikkerhet mot misbruk.
Etter nr. 2 stilles det krav om sanksjoner mot uberettigede søksmål
om ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling av forretningshemmeligheter.
I artikkel 8 gis
regler om frister for fremming av alle typer krav etter direktivet.
Det overlates til medlemsstatene å bestemme fristens utgangspunkt
og under hvilke omstendigheter det skal skje fristavbrudd, men etter
bestemmelsen kan fristens lengde ikke overstige 6 år.
Direktivet har regler
i artikkel 9 om beskyttelse av forretningshemmeligheter under rettslige
prosesser om ulovlig tilegnelse, bruk eller formidling av forretningshemmeligheter.
Det kreves at medlemsstatene sikrer at personer som blir kjent med
forretningshemmeligheter i slike rettssaker, ikke kan bruke hemmeligheten
eller formidle den. I tillegg kreves det etter nr. 2 at det er en mulighet
for retten til å gjennomføre spesifikke tiltak mot spredning av
opplysningene, blant annet i form av begrensninger på personkretsen
som får adgangen til dokumenter (bokstav a) og rettsmøter (bokstav
b). Det er likevel slik at minst én fra hver av partene samt prosessfullmektigene
må gis tilgang (nr. 2 siste avsnitt), og at en ikke-konfidensiell
versjon av rettslige beslutninger i sladdet form kan gjøres tilgjengelig
for andre utenfor en slik begrenset gruppe (bokstav c).
I tillegg inneholder
direktivet artikkel 10 til 13 bestemmelser om håndhevingsmidler
mot inngrep i forretningshemmeligheter, blant annet midlertidig
forføyning, forbudsdom og tiltak som skal bøte på følgene av inngrep
eller forebygge nye inngrep. Istedenfor å gi forbudsdom kan retten
gi tillatelse til fortsatt bruk mot rimelig vederlag i tilfeller
der inngriperen opprinnelig har vært i god tro. Direktivet har også
bestemmelser om erstatning og vederlag for inngrep i forretningshemmeligheter
i artikkel 14, og publisering av dommer i artikkel 15, samt om sanksjoner
i tilfeller der avgjørelser om å pålegge handle- eller unnlatelsesplikter
ikke etterleves, i artikkel 16.
Direktivet oppstiller
ikke krav til straffesanksjonering av inngrep i forretningshemmeligheter.