Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tore Hagebakken, Mani Hussaini, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland
Liadal og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Torill Eidsheim, Erlend
Larsen, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet,
Åshild Bruun-Gundersen og Jan Steinar Engeli Johansen, fra Senterpartiet,
Kjersti Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Sheida Sangtarash,
fra Venstre, Carl-Erik Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen
Geir Jørgen Bekkevold, viser til forslaget i Dokument 8:159
S (2018–2019) om å be regjeringen sørge for at Helse Nord RHF utvider
mandatet for Helgelandssykehuset 2025 til å omfatte utredning av
to lokalsykehus med fullverdige akuttfunksjoner og inntil to distriktsmedisinske
sentre. Helseministeren har uttalt seg om forslaget i brev til komiteen
av 25. september 2019. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Komiteen har
i tillegg anmodet om skriftlige innspill til representantforslaget,
og har mottatt i alt ni innspill.
Komiteen viser til at Helse
Nord i foretaksmøtet 17. november 2015 fikk godkjenning for å sette
i gang et arbeid som innebærer at sykehusstrukturen i Helgelandssykehuset
kan endres. Helgelandssykehuset omfatter 17 kommuner på Helgeland,
med en befolkning på ca. 77 000 personer. Foretaket har et budsjett
på 1,9 mrd. kroner og 1 400 ansatte. Foretaket har sykehus i Mo
i Rana (med akuttkirurgi og fødeavdeling), Mosjøen (uten akuttkirurgi,
men har akuttmedisin og fødestue) og Sandnessjøen (som har akuttkirurgi
og fødeavdeling). De har i tillegg en spesialistpoliklinikk med
fødestue i Brønnøysund. Sykehuset i Mo i Rana har et befolkningsgrunnlag
på 34 000 innbyggere, Mosjøen 16 000 innbyggere og Sandnessjøen
27 000 innbyggere.
Komiteen viser videre til helseministerens
vurdering av forslaget, hvor statsråden går gjennom både mandatet
og den nasjonale helse- og sykehusplanens definisjoner av de forskjellige
typene sykehus.
Komiteen viser til statsrådens
vurdering, som sier at Nasjonal helse- og sykehusplan har som utgangspunkt
at det er et handlingsrom når det gjelder innholdet i et akuttsykehus.
Det avgjørende vil være hensynet til lokale forhold, pasientenes
behov og muligheten til å opprettholde kvalitet og pasientsikkerhet.
Komiteen viser til at Helgelandssykehuset
har et stort geografisk opptaksområde, og at det er forståelig at det
blir stor oppmerksomhet rundt endringer i struktur og lokalisering.
Komiteen viser til at Menon
har fått i oppdrag å gjennomføre en samfunnsanalyse som omfatter
fem alternativer, i tillegg til nullalternativet (videreføring av dagens
struktur):
-
Alt. 2a-1: Stort
akuttsykehus i Mo i Rana og DMS i Mosjøen, Sandnessjøen og Brønnøysund.
-
Alt. 2a-2: Stort
akuttsykehus i Sandnessjøen og 3 DMS.
-
Alt. 2a-3: Stort
akuttsykehus i Mosjøen og 3 DMS.
-
Alt. 2b-1: Stort
akuttsykehus i Mo i Rana og akuttsykehus i Sandnessjøen samt 2 DMS.
-
Alt. 2b-2: Stort
akuttsykehus i Sandnessjøen og akuttsykehus i Mo i Rana, samt 2
DMS.
Forhold
som inngår i analysen er:
Komiteen viser
til at samfunnsanalysen skal være en del av det endelige beslutningsgrunnlaget
for fremtidig struktur som etter planen skal behandles i Helgelandssykehuset
HF 28. november 2019.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
er godt kjent med den store interessen innbyggere og lokalpolitikere
naturlig viser i saken. Kompetansearbeidsplassene et sykehus gir,
er viktige for både lokal og regional utvikling, og i tillegg til å
gi innbyggerne trygghet kompletterer det også øvrig næringsliv på
en viktig måte. Flertallet vil
derfor understreke betydningen av at prosessen er åpen og at alle berørte
parter får komme med sine innspill.
Flertallet viser til innspill
fra kommunene Alstahaug, Brønnøy, Dønna, Grane, Hattfjelldal, Herøy,
Leirfjord, Sømna, Træna, Vefsn, Vega og Vevelstad, som alle mener
at ett stort akuttsykehus med inntil tre DMS vil være den mest hensiktsmessige
strukturen for framtidens Helgelandssykehus. Forutsetningen for
dette synspunktet er imidlertid at sykehuset plasseres sør for Korgfjellet.
Flertallet viser videre til
at man finner det samme synspunktet nord for Korgfjellet, men at
lokalisering da forutsettes å bli Mo i Rana.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg kritikken rettet
mot prosessen i prosjektet Helgelandssykehuset 2025. Både ordførere
og tillitsvalgte melder om manglende åpenhet og mulighet
for innflytelse over prosessen. Disse medlemmer mener det er
avgjørende for en vellykket prosess at foretakets kommuner og tillitsvalgte
involveres.
Disse medlemmer støtter at
alternativet med to sykehus utredes, av hensyn til føde- og akuttilbudet og
tilgjengelighet.
På denne bakgrunnen
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at Helse Nord RHF utvider mandatet for
Helgelandssykehuset 2025, slik at mandatet også omfatter en utredning
av en sykehusstruktur med to lokalsykehus med fullverdige akuttfunksjoner
og inntil to distriktsmedisinske sentre. Sykehusene må minst ha
døgnberedskap innen akuttmedisin, akuttkirurgi, anestesi og tilgang
til radiologi- og laboratorietjenester, samt fødeavdeling.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener at sykehus bør ligge i eller i umiddelbar nærhet
av tettsted, av hensyn til rekruttering og muligheten av å opprettholde
fagmiljø. Disse
medlemmer mener videre at en grundig utredning av to fullverdige
akuttsykehus særlig må se på hvorvidt det vil la seg gjøre å rekruttere
tilstrekkelig helsepersonell til drift, og hvorvidt kvaliteten og
pasientsikkerheten på akuttilbudet og fødetilbudet blir likeverdig
med kvaliteten på sammenlignbare sykehus ellers i landet, utenfor
de store byene.
Disse medlemmer mener det uansett
er viktig at akutt- og fødetilbudet i Helgeland tilpasses med skreddersøm.
Geografi og værforhold krever at de prehospitale tjenestene, som
ambulansebåt og ambulansebiler, må ha tilstrekkelig kapasitet til
at folk føler seg trygge, uansett hvor på Helgeland de bor. Videre
må det være tilgang på kompetent og spesialisert helsepersonell
også utenfor de store akuttsykehusene.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til Meld. St. 11 (2015–2016) «Nasjonal
helse- og sykehusplan 2016–2019», der regjeringen foreslo at sykehus skal
inndeles i følgende fire kategorier:
«Betegnelsen regionsykehus
skal brukes om det ene sykehuset i hver helseregion som er utpekt
som hovedsykehus. De fire regionsykehusene er Universitetssykehuset
i Nord-Norge, St. Olavs Hospital, Haukeland universitetssykehus
og Oslo universitetssykehus. Disse sykehusene vil ha det største
tilbudet av regionsfunksjoner og nasjonale behandlingstjenester
i helseregionen.
Betegnelsen stort
akuttsykehus brukes om sykehus med opptaksområde på mer enn 60–80 000
innbyggere, og som har et bredt akuttilbud med akutt kirurgi og
flere medisinske spesialiteter.
Betegnelsen akuttsykehus
brukes om sykehus som minst har akuttfunksjon i indremedisin, anestesilege
i døgnvakt og planlagt kirurgi. Sykehuset kan ha akuttkirurgi dersom
geografi og bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, tilgjengelighet
til bil, båt- og luftambulansetjenester og værforhold gjør det nødvendig.
Betegnelsen sykehus
uten akuttfunksjoner brukes om sykehus med planlagt behandling som
ikke har akuttfunksjoner.»
Dette medlem konstaterer at
denne inndelingen i praksis innebar at departementet foreslo en
befolkningsgrense for akuttkirurgi på 60 000 til 80 000 innbyggere. Dette medlem viser
til at Stortinget, i behandlingen av sykehusplanen, vedtok at sykehusene som
hadde akuttkirurgi, i hovedregelen også skal ha det i fremtiden
– uavhengig av en slik befolkningsgrense (Innst. 206 S (2015–2016),
vedtak 543). Dette
medlem konstaterer at regjeringen dermed ikke fikk Stortingets
tilslutning til at den foreslåtte befolkningsgrensa skulle være
førende for hvilke sykehus som skal ha kirurgisk akuttfunksjon.
Dette medlem viser til at Den
norske legeforening har advart sterkt mot å fjerne akuttkirurgi
fra sykehus med akuttfunksjoner. I 2015 vedtok Legeforeningens landsmøte
følgende resolusjon:
«Kombinasjonen av
spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi er en forutsetning
for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling av akuttpasienter
i sykehus.
Akuttfunksjon forutsetter
døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi,
med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester.
Sykehus må gis nødvendige
ressurser til å sikre kvalitet på diagnostikk og behandling. Det
må være systemer for å opprettholde og videreutvikle robuste fagmiljøer
som rekrutterer godt.
Befolkningen må sikres
gode akuttilbud uavhengig av bosted. Velfungerende lokalsykehus
er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden. Reisetid,
geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever lokalsykehus
med full akuttberedskap.»
Dette medlem viser
til at Legeforeningen mente følgende tilbud måtte være til stede
i et sykehus med akuttfunksjon:
«Akuttfunksjon forutsetter
døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi,
med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester», og mener disse
funksjonene må være en del av tilbudet ved alle sykehus som behandler
akuttpasienter.»
Dette medlem deler Legeforeningens
vurderinger og mener at dette også må gjelde på Helgeland.
Dette medlem viser til at Senterpartiet,
i behandlingen av sykehusplanen, gikk inn for å beholde begrepene
lokalsykehus, sentralsykehus og universitetssykehus. Dette medlem tar
følgelig avstand fra begrepene «akuttsykehus» og «stort akuttsykehus»
som benyttes i Helgelandssykehuset 2025. Grunnen er at disse begrepene
først og fremst er egnet til å skape forvirring. I realiteten har
det store flertallet av dagens «akuttsykehus» kirurgisk akuttberedskap.
Når sykehusplanen ikke krever at disse sykehusene skal ha dette
tilbudet – men samtidig påpeker at de kan ha det – blir det i praksis
opp til de regionale helseforetakene å avgjøre om akuttkirurgien
skal legges ned ved sykehus hvor opptaksområdet er på under 60 000
innbyggere. Dermed plasseres en av de viktigste beslutningene om
hvilke grunnleggende funksjoner norske sykehus skal tilby, vekk
fra Stortinget og over på de regionale helseforetakene – stikk i
strid med helseministerens forsikringer om at hensikten med Nasjonal
helse- og sykehusplan skulle være det motsatte.
Dette medlem viser til at
Helgelandssykehuset HF i 2018 satte ned en såkalt «ekstern ressursgruppe» som
skulle gi helseforetaket anbefalinger om den fremtidige sykehusstrukturen.
Her ble det konkludert med at regionen bør ha ett stort akuttsykehus,
og at dette bør ligge på Mo i Rana. Dette medlem viser til at
konklusjonen blant annet er begrunnet med befolkningsgrensen som
ble foreslått av departementet i regjeringens melding om Nasjonal
helse- og sykehusplan, samt en grense som ble foreslått av helseministerens
såkalte «faglige rådgivingsgruppe», på 80 000–100 000 innbyggere
for å opprettholde akuttkirurgi.
Dette medlem viser til at
Helgeland er en region med lange avstander, utfordrende værforhold
og et stort antall innbyggere som er bosatt på øyer. Dette medlem viser
til at i perioden 2014 til 2016 ble 206 av 2012 ambulansehelikopteroppdrag
i regionen avvist eller avbrutt på grunn av værforhold (10,2 pst.),
hvilket er en høyere andel enn på landsbasis (8,4 pst.).
Dette medlem viser til nyere
forskning som viser økt risiko for mor og barns helse knyttet til
lang reisevei til fødeinstitusjon. Dette medlem viser til at dersom
Helgelandssykehuset i fremtiden kun skal ha ett sykehus lokalisert
på Mo i Rana, innebærer det at fødende fra Brønnøysund får fire
timers reisevei i bil på sommerføre for å komme frem til sykehuset. Dette medlem konstaterer
at om man skulle konkludere med at Helgeland kun skal ha ett sykehus,
men at dette skulle ligge i en annen del av regionen, vil det uansett
være mange fødende som får en betydelig lengre reisevei på grunn
av de lange avstandene og geografiske forholdene. Dette medlem viser til at
Jordmorforbundet i Norsk Sykepleierforbund støtter representantforslaget.
Dette medlem viser til uttalelse
fra helseministeren om at han ikke utelukker to sykehus med både fødeavdeling
og akuttkirurgi på Helgeland (Rana Blad, 22. mai 2019). Dette medlem minner
om at dagens mandat fra Helse Nord HF i den pågående prosessen blir
tolket dit hen at det ikke er mulig å utrede to sykehus med fullverdige
akuttfunksjoner, og at et eventuelt akuttsykehus blir et faglig
svekket «nummer to»-sykehus uten verken akuttkirurgisk beredskap
eller fødeavdeling.
Dette medlem konstaterer dermed
at det kun finnes én måte å forsikre seg om at det blir utredet
et alternativ med to sykehus som begge har både akuttkirurgi og
fødeavdeling, og det er å utvide mandatet for Helgelandssykehuset
2025. På bakgrunn av utfordringene knyttet til geografi, værforhold
og lange avstander, mener dette medlem det er behov
for å utrede også to komplette lokalsykehus som mulig fremtidig
sykehusstruktur på Helgeland.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til Oslo Economics sin analyse som ble fremlagt i oktober
2018 om lokalisering av et stort akuttsykehus på Helgeland, på oppdrag
fra Alstadhaug kommune. Flertallet viser til analysen,
som også beskriver en to-sykehus-løsning:
«Med
to sykehus lokalisert i ulike deler av regionen vil transporttiden
kunne reduseres. Det er likevel slik at denne virkningen er avhengig
av innholdet på de to sykehusene. Ved to sykehus som begge har et
«fullverdig» tilbud, vil transporttiden være mye lavere enn ved bare
ett sykehus. Med to sykehus som har en oppgavedeling, slik at noen
tjenester tilbys på bare ett av sykehusene, vil ikke transporttiden
bli vesentlig kortere enn med bare ett sykehus. Det synes klart
at en to-sykehus-løsning på Helgeland vil måtte innebære en omfattende oppgavedeling,
fordi pasientgrunnlaget ikke er tilstrekkelig til å opprettholde
et godt tilbud av spesialister på to steder parallelt. To fullverdige
sykehus vil kreve to vaktteam innenfor alle spesialiteter og derved
øke kostnadene. Behovet for oppgavefordeling vil dermed bety at
transporttiden ikke reduseres så mye som man i utgangspunktet skulle
tro. Tilgjengelighet i øyeblikkelig hjelp-tilfeller vil være en
annen mulig fordel ved to sykehus fremfor ett. Dersom det ene sykehuset
lokaliseres i innlandet, og det andre på kysten, vil for eksempel utfordringen
med flyforhold for helikoptre kunne reduseres. To sykehus vil også
redusere utfordringen knyttet til stengte veier og lange reiseveier
med bil og båt. Men også denne virkningen avhenger av at begge de
to sykehusene har en god beredskap for å håndtere disse øyeblikkelig
hjelp-situasjonene. Hvis det som en følge av oppgavedeling skulle
være slik at ett av sykehusene er klart best egnet til å ivareta
pasientens behov, er ikke situasjonen vesentlig bedre med to sykehus
enn med ett. Med to sykehus vil det også oppstå en risiko for at pasienten
først fraktes til det ene sykehuset, der det avdekkes at pasienten
bør behandles på det andre sykehuset. Dersom dette skjer, ville
det antagelig vært bedre om det bare var ett sykehus, og pasienten
ble fraktet rett dit, uten unødig forsinkelse.»
Flertallet viser videre til
at rapporten fra Oslo Economics sier følgende:
«Det er vanskelig
å se at det skal være mulig å ha grunnlag for to komplette akuttsykehus
på Helgeland, med bare 40 000 innbyggere som pasientgrunnlag for hvert
av sykehusene. To komplette sykehus vil medføre risiko for dårlig
kvalitet i enkelte deler av behandlingen, fordi volumet av enkelte
typer behandlinger blir for lite. To sykehus betyr at hvert av dem
vil få færre ansatte med økt sårbarhet til følge.»
Flertallet viser til at analysen
fra Oslo Economics i stor grad svarer på de spørsmål som forslagsstillerne har
i sitt ønske om å utrede to «fullverdige» akuttsykehus. Flertallet kan
ikke se at forslaget er fremsatt med annet enn et ønske om en utsettelse
av beslutningen av fremtidig sykehusstruktur av Helgelandssykehuset.
Flertallet viser til at styret
har bedt om å få fremlagt supplerende informasjon om følgende –
i tillegg til de helsefaglige vurderingene:
«Samfunnsanalyse
med alternative lokaliseringer i Mo i Rana og aksen Mosjøen og omegn
- Sandnessjøen og omegn (herunder Leirfjord) - inntil seks alternativer totalt.
Styret ser ikke noen særskilte forhold som tilsier at lokalisering
på Hemnes fortsatt skal utredes. Denne lokaliseringen utgår derfor
fra videre utredning.
-
Beskrivelse av psykisk
helsevern i en ny struktur.
-
Beskrivelse av fødetilbudet
i en ny struktur.
-
Bærekraftanalyse.»
Flertallet viser videre til
statsrådens vurdering av forslaget, hvor det fremgår klart at Nasjonal
helse- og sykehusplan slår fast at eventuelle endringer i sykehustilbudet
ikke skal svekke det samlede fødetilbudet. Videre at befolkningsgrensen
på 60–80 000 innbyggere for stort akuttsykehus er satt for å sikre
et tilstrekkelig pasientvolum for akuttilbudet, spesielt innen kirurgi,
men også for andre spesialiteter, men at lokale forhold enkelte
steder vil gjøre det nødvendig å etablere stort akuttsykehus for
noe mindre befolkningsgrunnlag. Ved stortingsbehandlingen av planen
ble det vedtatt å be regjeringen sørge for at sykehus som i dag
har akuttkirurgiske tilbud, fortsatt vil ha dette når hensynet til
pasienten gjør det nødvendig, og kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet registrerer at regjeringspartiene støtter
seg på en ekstern utredning og ikke vedtatte Nasjonal helse- og
sykehusplan når det argumenteres mot å utrede to sykehus på Helgeland
med fullverdige akuttfunksjoner.
Dette medlem viser til at
Senterpartiet i forbindelse med behandlingen av Nasjonal helse-
og sykehusplan fremmet forslag om en nettverksmodell for utvikling
av sykehus der det også legges opp til en viss oppgavefordeling
av de mer spesialiserte funksjonene. Forutsetningen er at alle sykehus
i en slik modell sikres breddekompetanse innen både akuttkirurgi,
akuttmedisin, anestesi, røntgen og laboratorietjenester, samt fødetilbud.
Dette medlem viser til at
dersom man skulle tatt analysen fra Oslo Economics på alvor, samt
helseministerens fastholdelse av en befolkningsgrense på 60–80 000
for å ha akuttkirurgi, ville det betydd for resten av landet at
minst halvparten av norske sykehus i dag skulle miste sine akuttkirurgiske
funksjoner.
Dette medlem mener det er
spesielt at befolkningsgrensen skal gjøre seg gjeldende på Helgeland, men
ikke i resten av landet. Det finnes mange sykehus i landet med omtrent
samme befolkningsgrunnlag. Eksempelvis Voss sjukehus, Narvik sykehus,
Notodden sykehus, Flekkefjord sykehus og Namsos sykehus. Til og med
Odda sykehus og Tynset sjukehus, med langt mindre befolkningsgrunnlag,
har fått opprettholdt akuttkirurgiske funksjoner på grunn av lange
avstander og de spesielle geografiske utfordringene i området.
Dette medlem reagerer også
på at Oslo Economics’ analyse, som regjeringspartiene støtter seg
på, setter likhetstegn mellom sykehusstørrelse og kvaliteten på
tjenestene, altså at to komplette sykehus vil medføre risiko for
dårlig kvalitet. Det er ikke dokumenterte påstander. Det finnes
mange undersøkelser og kvalitetsvurderinger av norske sykehus som
viser at dette ikke stemmer. Dårlige resultat, svikt i pasientbehandlingen og
uheldige hendelser skjer dessverre på både store og små sykehus.
Helsedirektoretat skrev i sitt innspill til Nasjonal helse- og sykehusplan
at det er kvalitetsforskjeller mellom sykehus og ulike tilbud i
Norge, men skillelinjene går ikke først og fremst mellom små og
store sykehus. Det samme skriver professor Bjarne Jensen i sin forskningsrapport
«Helsereformer på feil premisser». I forskningsrapporten vises det
til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten sine data som rangerer sykehusene
i Norge etter kvalitet for fire diagnoser: hjerteinfarkt, hjerneslag,
hoftebrudd og samlet for alle diagnoser, og til Riksrevisjonens
rapporter. I forskningsrapporten konkluderes det med at det ikke
kan påvises at større sykehus yter sykehustjenester med bedre kvalitet enn
mindre sykehus, med tre unntak. Når det gjelder hjerteinfarkt, skårer
de store sykehusene noe bedre som gruppe enn de små, når det gjelder
hjerneslag skårer gruppen mindre og mellomstore sykehus bedre enn
de store, og når det gjelder fødselsomsorg, er fødendes opplevelser
av kvalitet høyere i de små sykehusene enn i de store.
Dette medlem vil understreke
at kvalitet i sykehustilbud også henger sammen med nærhet i sykehustilbudet
og at tilbudet er forutsigbart. Dette er spesielt viktig når det
kommer til det akuttmedisinske tilbudet og fødetilbudet. Sykehusstrukturen
må selvsagt ta hensyn til de geografiske forholdene i Norge. Lokalsykehuspasienter
utgjør 60–75 pst. av alle pasientene, og 50–70 pst. av de som blir
lagt inn for øyeblikkelig hjelp, kan ferdigbehandles på lokalsykehusnivå.
Den enorme oppgavefordelingen som skisseres i Oslo Economics’ rapport, tar
ikke hensyn til at «det vanlige er det vanlige» og at en stor andel
av spesialisthelsetjenestens pasienter ikke har behov for høyt spesialiserte
tilbud. Et sykehus med god breddekompetanse kan tilby god behandling
for flertallet av pasienter som blir innlagt på sykehus, og ikke
minst stå for lokal beredskap ved uheldige hendelser og ulykker.
I tillegg er det viktig for fødetilbudet at det er akuttkirurgisk
beredskap tilgjengelig.
Dette medlem viser til at
Oslo Economics i sin analyse heller ikke ser behovet for å ha to
fullverdige sykehus ved øyeblikkelige hjelp-situasjoner. Det legges
til grunn fra Oslo Economics at oppgavefordelingen vil gjøre at
et av sykehusene ikke vil kunne håndtere slike akuttsituasjoner
selv. Dette medlem mener
at fremstillingen ikke avbilder virkeligheten for sykehus av tilsvarende
størrelse, og hva betydningen nettopp avstand har når det gjelder
traumebehandling og andre akutte hendelser. Ved å sette krav til
at begge sykehus har breddekompetanse, vil selvsagt begge sykehus
kunne settes i stand til å håndtere de vanligste øyeblikkelig hjelp-situasjoner
og gi trygghet for lokal beredskap.
Dette medlem viser til at
Oslo Economics’ analyse legger til grunn at to fullverdige sykehus
vil øke kostnadene, fordi det vil kreve doble vaktteam. Dette er påstander
som ikke er dokumentert. I forskningsrapporten «Helsereformer på
feil premisser» er det analysert om det er samvariasjon mellom sykehusstørrelse
og kostnadene ved sykehustjenester målt ved kostnader per DRG-poeng
(diagnoserelaterte grupper). Analysene viser at det ikke eksisterer
en slik samvariasjon. Analyser av fusjoner til storsykehus både
i Norge og utlandet viser at sykehusfusjoner ikke gir gevinst verken
kvalitetsmessig eller kostnadsmessig. De gir sjelden de resultater
som er forespeilet, og blir tvert imot ofte dyrere i drift, fordi
stordriftsulempene bagatelliseres. Det er altså andre faktorer enn
sykehusstørrelser som avgjør sykehusets produktivitet.
Dette medlem viser til at
Senterpartiet fremmet følgende forslag under trontaledebatten høsten
2019:
«Stortinget ber
regjeringen sikre at ingen av dagens fødeavdelinger eller andre
fødetilbud legges ned».
Dette betyr at Senterpartiet
ikke vil støtte nedleggelse av fødeavdelingen, verken i Sandnessjøen
eller Mo i Rana.
Dette medlem registrerer forslaget
som er løftet om å flytte administrasjon og ledelse av helseforetaket til
Mosjøen, og at spesialisthelsetjenestetilbudet i Mosjøen får ansvar
for all rus- og psykiatribehandling. Dette medlem mener dette er
en løsning som bør utredes som del av en struktur med to fullverdige
akuttsykehus.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti har stor sympati for representantforslaget, og
anerkjenner at Senterpartiets alternativ ikke omfattes av det som
tidligere har blitt utredet. Likevel veier lokaldemokratiet og kommunenes
mening i denne saken tyngre for dette medlem. Når 13 av 17
kommuner har uttrykt enighet om en ettsykehusmodell, er dette et avgjørende
moment ettersom spørsmålet her er lokaldemokratiske prosesser.
Dette medlem er enig i kritikken
mot prosessen i prosjektet Helgelandsykehus 2025, manglende åpenhet
og mulighet for innflytelse i prosessen. Dette anser dette medlem som
del av et større bilde og utfordringene knyttet til helseforetaksmodellen,
hvor folk ofte melder fra om unødig stor avstand mellom seg og beslutningstakere
i sykehussaker.
Dette medlem påpeker viktigheten
av at det foreligger en helhetlig plan for de prehospitale tjenestene
i de ulike alternativene som er skissert for struktur og lokasjon.
Videre mener dette
medlem at innholdet i distriktsmedisinske sentre, og særlig
i svangerskapsomsorgen, bør defineres før det fattes et
vedtak i foretaket.
På bakgrunn av dette
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det foreligger en helhetlig plan for
prehospitale tjenester i de ulike alternativene som er skissert
for struktur og lokasjon for Helgelandssykehuset 2025, samt at innholdet
i distriktsmedisinske sentre defineres før det fattes vedtak i saken.»