Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av 9. april 2019 vedlagt Dokument 8:111 S (2018–2019) – Representantforslag om openheit om prioriteringar i det offentlege helsevesenet og å avslutte praksisen med hemmeleghald av Statens Legemiddelverk sitt avgjerdsgrunnlag og kost-nyttevurderingar av nye legemiddel fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Nils T. Bjørke, Per Olaf Lundteigen og Marit Knutsdatter Strand. Komiteen ber om min uttalelse til forslaget.

Forslagsstillerne peker på at manglende åpenhet og innsyn i beslutningsgrunnlaget i det nasjonale systemet for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten etter hvert har blitt en stor svakhet ved systemet. Representantene trekker fram to hendelser som har bidratt til mer hemmelighold: At de regionale helseforetakene i 2016 endret sin praksis knyttet til håndtering av prisinformasjon ved innkjøp av legemidler og at Statens legemiddelverks vurdering av hvorvidt et legemiddel er kostnadseffektivt ikke lenger omtales i metodevurderinger i systemet for nye metoder.

Jeg vil begynne med å understreke at systemet for nye metoder siden innføringen i 2013 har bidratt til større åpenhet om prosessene rundt vurderinger og prioriteringsbeslutninger ved innføring av nye legemidler og metoder i spesialisthelsetjenesten. Dette har skjedd gjennom åpenhet om prinsippene som ligger til grunn for beslutningene og åpenhet om organiseringen av utrednings- og beslutningsprosessene. Dette er prosesser som tidligere i stor grad foregikk bak lukkede dører på det enkelte helseforetak eller sykehus. Prosessene kunne være tilfeldige og uten systematikk, og var ikke innrettet for å ivareta hensynet til rettferdig og likeverdig tilgang til helsetjenester.

I Meld. St. 34 (2015-2016) Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering ble det begrunnet hvorfor man ikke har fastsatt offisielle eller eksplisitte øvre kostnadsgrenser i helsetjenesten ved innføring av legemidler og metoder. Det ble pekt på tre forhold som innebærer at verken Stortinget eller departementet bør fastsette slike grenser. For det første medfører utarbeidelse av metodevurderinger for legemidler og metoder ingen beslutningsautomatikk. Metodevurderinger bør ikke tolkes eller anvendes slik at nye tiltak, som kommer under en viss kostnadsgrense per vunnet gode leveår, automatisk blir innført. Skjønnsmessige vurderinger skal også inngå og den helhetlige vurderingen bør gjøres av den som har den konkrete beslutningsmyndigheten. For det andre kan maksimale grenser fastsatt av Stortinget eller departementet påvirke forhandlingsposisjonen til myndighetene. For det tredje vil det være krevende for Stortinget å fastsette prinsipper for prioritering, totale budsjettrammer og eksplisitte kostnadsgrenser uten at disse tre størrelsene kommer i konflikt med hverandre. Det ble slått fast at Stortinget bør vedta prinsipper for prioritering og totale ressursrammer for helsetjenesten. Innenfor disse rammene og prinsippene må de som har ansvaret for å treffe prioriteringsbeslutninger for innføring av legemidler og metoder, treffe sine beslutninger basert på vurderinger av bl.a. alternativkostnaden knyttet til å innføre nye tiltak. Dette ansvaret har de regionale helseforetakene.

Prinsippene for prioritering, vedtatt av Stortinget, legger imidlertid flere føringer for de regionale helseforetakenes beslutninger om innføring av legemidler og metoder i spesialisthelsetjenesten. Et tiltak skal vurderes opp mot tiltakets alternativkostnad, dvs. nytten for andre pasienter som ellers kunne ha vært realisert med de samme ressursene. Det skal beregnes en kostnad-effektbrøk som vurderes opp mot alternativkostnaden. Det er lagt til grunn ett felles anslag på alternativkostnad i helsetjenesten som skal legges til grunn for prioriteringsbeslutninger ved innføring av legemidler og metoder, jf omtale i avsnitt 1.5 i Prioriteringsmeldingen, hvor det også slås fast at kostnad-effektbrøken skal vektes med alvorligheten av tilstanden.

Det er de regionale helseforetakene som beslutter hvilke legemidler og metoder som skal finansieres innenfor rammer og prinsipper fastsatt av Stortinget. I etterkant av Stortingets behandling av Prioriteringsmeldingen ba departementet de regionale helseforetakene og Statens legemiddelverk etablere en felles tilnærming til hvordan prinsippene for prioritering skal operasjonaliseres når det gjelder innføring av legemidler i hhv. spesialisthelsetjenesten og over folketrygden.

Når det gjelder priser på legemidler viser jeg bl.a. til mine uttalelser til Dokument 8:6 S (2018-2019) og Dokument 8:20 S (2018-2019) om dette. I tilfeller der priser på legemidler og metoder er konfidensielle vil dette ha betydning for om størrelser som beregnes i metodevurderinger, og der priser inngår som en del av disse, kan offentliggjøres. Dette kan gjelde størrelser som kostnad per kvalitetsjusterte leveår og budsjettkonsekvenser.

Jeg gjentar her min vurdering knyttet til spørsmål om åpenhet om pris på legemidler og teknologi omtalt i Prioriteringsmeldingen:

"Priser, rabatter og øvrige vilkår er relevante i en prioriteringsprosess fordi det påvirker hvor stor nytte man kan få for en gitt ressursbruk. Fordelen ved åpenhet om kostnader og priser er at alle aktører vet hva som er premissene for vurderinger og beslutninger knyttet til ny teknologi og nye legemidler, og at åpenhet muliggjør likeverdige helsetjenester. Det sikrer beslutningene demokratisk legitimitet. Åpenhet sikrer også at aktørene på egen hånd kan vurdere om det praktiseres likebehandling eller ikke. Ulempene ved åpenhet er at innkjøper, dvs. sykehusene og myndighetene, vil kunne gå glipp av til dels betydelige rabatter. Høye kostnader for nye legemidler og nytt medisinsk utstyr kan føre til at produktene enten ikke tas i bruk, eller at andre deler av tjenesten må nedprioriteres til fordel for de nye produktene. Departementet mener at det i utgangspunktet er ønskelig med åpenhet om ev. rabatter, men at dette krever samordning på et europeisk nivå. Etter departementets vurdering er ulempene knyttet til et særnorsk krav om åpenhet om priser på legemidler vesentlig større enn fordelene. For å gi beslutninger som omfatter ikke-offentlige priser legitimitet i befolkningen er det samtidig viktig med gode og åpne prosesser for prioritering."

Forslagstillerne peker på at dagens prioriteringsdebatt er for smal, og at den må handle om mer enn nye, kostbare legemidler. Jeg er helt enig i at prioriteringsdebatten bør handle om mer enn legemidler. I mange land diskuterer man ikke åpent hva som er rettferdig fordeling av helseressursene, og jeg mener det er svært positivt at vi har en offentlig debatt om prioritering i helsetjenesten. Det er viktig at vi diskuterer prioritering i helsetjenesten bredt. Blankholmutvalget overleverte i desember 2018 sin utredning NOU 2018:16 Det viktigste først – Prinsipper for prioritering i den kommunal helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester til departementet. Utredningen er sendt på bred offentlig høring med frist 22. mai 2019. Det skal etter planen utarbeides en melding til Stortinget om temaet.

Representantene foreslår å opprette et nasjonalt prioriteringsråd for å bredde ut prioriteringsdebatten. Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten ble avviklet 1. januar 2018. Rådet har spilt en rolle i å sette prioriteringsspørsmål på den offentlige dagsorden og bidratt til åpen diskusjon om prinsipielle spørsmål knyttet til prioritering på tvers av sektorer. I spesialisthelsetjenesten er det nå bygd opp mekanismer og systemer for prioritering i langt større grad enn da rådet for første gang ble oppnevnt i 2007. Jeg viser samtidig til at Blankholmutvalget i sin utredning drøfter prosesser og virkemidler for prioritering i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og for offentlig finansierte tannhelsetjenester. Gjennom dette arbeidet har vi nå fått et fundament for å kunne drøfte prinsipper, prosesser og virkemidler for prioritering i hele helse- og omsorgstjenesten som vil være med på å bredde ut prioriteringsdebatten og bidra til større åpenhet om prioriteringer i hele tjenesten. Jeg vil vurdere Blankholmutvalgets forslag og høringsinstansenes innspill ifm. oppfølgingen av utredningen.