Vedr
representantforslag 110 S (2018-2019) om bevaring av ærfuglene og
den spesielle kystkulturen i de tradisjonelle egg- og dunværene
Jeg viser til brev
fra Energi- og miljøkomiteen av 11. april 2019, vedlagt representantforslag
110 S (2018-2019), med forslag om å bevare ærfuglene og den spesielle
kystkulturen i de tradisjonelle egg- og dunværene, til klima- og
miljøministeren til utredning og svar senest i løpet av mandag 29.april
2019.
Forslagsstillerne
ber regjeringen som fast ordning gi tillatelse til uttak av alle
predatorer, inkludert oter og havørn, som truer ærfuglbestanden
i de tradisjonelle egg- og dunværene.
Jeg er enig med forslagsstillerne
i at det er viktig å ta vare på kystkulturen med egg- og dunværdrift.
Likevel kan ikke enkeltår med nedgang i reproduksjonen i enkelte
egg- og dunvær legge permanente føringer for hvordan vi forvalter
bestandene av oter, havørn og andre predatorer. Vi bør fortsette
med en forvaltning innenfor fredningsprinsippet og det øvrige viltregelverket,
og velge de tiltak som kunnskap og erfaring tilsier at bidrar til
å opprettholde god hekkesuksess i egg- og dunvær.
Utviklingen av ærfugl generelt
Den kunnskapen vi
har om ærfuglbestandene generelt i Norge, viser at det har vært
en klar nedadgående trend i bestanden de fleste steder langs norskekysten
siden 1920-tallet. Det er flere grunner til at ærfuglbestanden har
gått sterkt tilbake. Redusert mattilgang og redusert beskyttelse
av mennesker er sentrale faktorer i nedgangen i bestanden, men også
endringer i klima, endringer i tareskogen, predasjon fra bl.a. mink,
forstyrrelser fra fritidsbåter, oljeutslipp og annen forurensning har
også bidratt til den nedgangen i ærfuglbestanden.
Ved introduksjon
av oppdrettsmink på 50- og 60-tallet kom det en ny periode med sterk
nedgang i ærfuglbestanden. Vi har mye kunnskap om at rømt oppdrettsmink
og etterkommere av disse har ført til stor nedgang også av andre
sjøfuglarter, som rødnebbterne, makrellterne og måkefugler.
Jeg er klar over
at også måkefugl, kråker, havørn og oter kan forårsake skade på
ærfuglen og dens egg, men det foreligger ikke kunnskap om at slik
predasjon har ført til den generelle tilbakegangen i ærfuglbestandene.
Utviklingen til ærfuglen innenfor
Vegaøyan verdensarvområde
Utviklingen av ærfuglbestanden
på Vega og i verdensarvområdet er godt dokumentert i NINA-rapport 1405.
Den viser en dramatisk nedgang i bestanden av ærfugl etter 1920.
Sammenholder en opplysninger om innsamlet dun fra 1920 med tellinger
i 1985/1986 og de siste ti årene, er bestanden i dag trolig under
5 % av det den var rundt 1920, kanskje så lav som 2-3 %.
Det finnes flere
hypoteser om årsaken til denne nedgangen, og noen blir gjennomgått
i rapporten fra NINA. Det var en omfattende fraflytting og nedleggelse av
egg- og dunvær på 1960- og 1970-tallet, som medførte opphør av den
beskyttelsen ærfuglene fikk mot predatorer ved at de kunne hekke
i e-husene, eller e-banene. I tillegg var det god tilgang til ekstra
mat for hunnfuglen før egglegging fra utkast av fiskeavskjær og
slo, så lenge fiskemottakene i værene var aktive. Dette ga trolig hunnfuglen
en god mulighet til å bygge opp en god nok kondisjon til at den
klarte å ruge ut eggene, uten å gi opp underveis i rugeperioden.
Ut fra den kunnskapen vi har nå, kan vi nok anta at det tette samspillet
mellom ærfugl og mennesker på Vegaøyan resulterte i en bestand langt utover
det som vi i dag ville definere som naturlig. Når disse menneskeskapte
faktorene opphørte, kan mye av tilbakegangen forklares med en tilpasning
til den naturlige næringstilgangen i Vega og et normalt predasjonstrykk.
Verdensarvområde fra 2004
Vegaøyan fikk status
som et verdensarvområde i 2004, og det er ærfugltradisjonen som
er en av de sentrale verdiene som utgjør grunnlaget for den statusen.
Fordi folk i all hovedsak hadde flyttet fra disse øyene, var tradisjonen
med ærfuglrøkting i ferd med å dø ut da området ble innskrevet på
UNESCOs liste over verdensarven i 2004. Hvert år bevilges det også
om lag 10 mill. kroner til verdensarvområdet som bl.a. brukes til
skjøtsel av leveområdene for sjøfuglartene, drift av egg- og dunværene,
predatorkontroll som jakt og fangst av den fremmede arten mink,
informasjon m.m. I dette området har hekkebestanden av ærfugl økt
i perioden 2006-2009, og deretter har bestanden vært noenlunde stabil fram
til i dag.
Det vises i representantforslaget
til Muddværet, som i fjor hadde en nedgang i antallet hekkende ærfugl. Det
vises videre til at det var ca. 170 hekkende ærfugl som gikk tapt
i 2018 innenfor Muddværet. Tallene som er rapportert inn viser at
175 hekkende ærfugl lå på reir, og av disse var det 70 hekkinger
som var vellykkede. Vi har så langt jeg er kjent med ingen dokumentasjon
på at den lave hekkesuksessen på Muddværet i 2018 skyldes predatorer
som f.eks. oter.
Utviklingen på Holmholmen
I forslaget er det
vist til utviklingen på Holmholmen. Holmholmen er et naturreservat
for sjøfugl som ble vernet i 2002. En holme med en svært stor tetthet med
hekkende ærfugl. Rapporteringen fra og med 2003 viser en viss nedgang
i antall hekkinger de første årene fram til og med 2006, og etter
det har antall hekkinger vært relativt stabilt.
Når det gjelder
hekkingen på Holmholmen, så skjer den i det fri på bakken og ikke
i e-hus eller e-baner. Dette skiller Holmholmen fra øyene innenfor
Vegaøyan verdensarvområde. Driften av dunværet er også nå mer uforutsigbar
etter at tidligere grunneier har flyttet fra området.
Holmen ligger dessuten
nær land, og hvert år er det derfor satt opp gjerde for å hindre
at rødrev tar seg over til holmen. Fellefangst av rømt oppdrettsmink
er også en viktig aktivitet for å få kontroll over de viktigste
predatorene.
Predasjon på ærfugl
Det er flere arter
som predaterer på ærfugl. Ut fra den kunnskapen vi har, er det den
fremmede arten mink som kan påføre ærfuglen og dens egg mest skade, dersom
minken kommer inn i et område med hekkende ærfugl. Det betyr ikke
at også andre arter som kråkefugl, måkearter, havørn, hønsehauk,
rødrev og oter kan ta voksenfugl, unger eller egg fra ærfugl. Kunnskapen
vi nå har tilsier likevel at slik predasjon ikke vil ha noen vesentlig
negativ innvirkning eller effekt på bestanden, utover det en må
forvente av samspillet i naturen.
Ærfugl som hekker
i egg- og dunværene, vil i stor grad være mer beskyttet mot predasjon
av fugler. De kan imidlertid være sårbare dersom mink eller oter kommer
inn i ehus, der det ikke er lett for hunnene å rømme unna predatoren.
I utgangspunktet
er oter primært en fiskespiser, men i likhet med andre mårdyr vil
lista over aktuelle byttedyr være lang, herunder også fugler. I
et egg- og dunvær kan det ikke utelukkes at ærfugl vil utgjøre en større
andel av dietten hos enkelte individer i de aktuelle ukene, når
de hekkende fuglene er tilgjengelig i e-husene. Jeg kan ikke se
bort fra at oteren over tid har erfart at det i slike e-hus kan
være enkelt å finne mat, og at det kan være en årsak til at fuglevokterne
rapporterer om større problemer med oter enn de har hatt tidligere. Men
en slik sammenheng er ikke påvist, ei heller synes det å foreligge
data på at problemet reelt sett har økt. I fjor undersøkte Fylkesmannen
i Nordland mageinnholdet i de ti oterne som ble skutt ved skadefelling,
og de aller fleste i Muddværet. I tre av disse ble det funnet dun og
fjær. Dette kan indikere at noen otere tar ærfugl eller egg, men
vi har ingen klar dokumentasjon på at oteren har en stor predasjon
av ærfugl.
Vi vet at mink er
en stor trussel mot bakkehekkende fugler, men kunnskap tilsier også
at oteren fortrenger minken. Vi vet dermed lite om hvilke konsekvenser
et større uttak av oter vil ha for ærfuglbestanden. Det er ikke
utenkelig at dette kan virke mot sin hensikt.
Vi vet også at havørn
kan ta ærfugl og eventuelt unger, men vi har ingen dokumentasjon
som viser at dette er et stort problem i egg- og dunværene. Erfaringer
fra forvaltningen av Holmholmen, viser at eventuell utlegging av
matavfall for å lokke havørna vekk fra dunværet kan bidra til mindre
tap. Erfaringer fra Holmholmen viser også at predasjon fra mink
og kråkefugl er en vesentlig større trussel mot de hekkende ærfuglene
enn havørn.
Jakt på mink
I representantforslaget
er det vist til at bruk av godt trenede hunder ved jakt på oter
er en vanlig jaktform, og at slik jakt på oter bør gjennomføres
før oteren har gjort skade. Jeg har ikke kunnskap om at bruk av
hund ved jakt på oter er en vanlig jaktform, men derimot er bruk av
trente hunder ved jakt på mink en vanlig jaktform, som bl.a. Statens
naturoppsyn bruker i sitt arbeide med å ta ut mink i naturreservat
og fuglefredningsområder for sjøfugl.
Fredningsprinsippet og skadefelling
Utgangspunktet i
naturmangfoldloven er at alt vilt i Norge er fredet. Jeg oppfatter
representantforslaget dit hen at det er et ønske om såkalt forebyggende
felling av alle mulige predatorer, inkludert oter og havørn, før
artene eventuelt gjør skade. Skadefelling av ulike viltarter reguleres
av forskrift 1. september 1997 om felling av viltarter som gjør
skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon
(forskrift om felling av skadegjørende vilt). Noen arter som gjør
skade av vesentlig økonomisk betydning kan felles uten særskilt
tillatelse hele året, og mink er en av disse artene. Fylkesmannen
er gitt myndighet til å tillate felling av blant annet oter. Slik
tillatelse kan Fylkesmannen gi etter skriftlig søknad, dersom arten
påfører skade av et omfang som er av vesentlig økonomisk betydning
eller som kan få tilsvarende betydning dersom skaden fortsetter,
eller dersom arten vesentlig reduserer andre arters reproduksjon.
Miljødirektoratet kan videre i andre særlige tilfeller gi tillatelse
til felling av viltarter som gjør skade.
Det er i forskriften
stilt strenge vilkår for skadefelling, og det er et ufravikelig
prinsipp at forskriften ikke skal praktiseres slik at det medfører
en uthuling av lovens fredningsprinsipp. Det er også et krav om
at skaden allerede skal ha skjedd. Videre følger det av kommentarene
til forskriften at "På
denne bakgrunn må forskriften fortolkes og praktiseres slik at det
oppnås størst mulig sikkerhet for at de individer som faktisk forårsaker
skaden, også er de som felles." Dette er regelverket for skadefelling
og dette bygger på en økologisk forståelse av at alle arter har
sin plass i naturen, men i spesielle situasjoner kan samfunnet åpne
opp for å ta ut skadegjørende individer. Den regelendringen som
foreslås vil gjøre det tillatt å felle et hvert individ som vurderes
som mulig skadegjører, uavhengig av om individet gjør skade eller
om skaden vil ha et omfang som er av vesentlig økonomisk betydning
eller av tilsvarende betydning dersom skaden fortsetter. Den foreslåtte
regelendringen bryter med viktige prinsipper om en god og forsvarlig
viltforvaltning i Norge. Videre mener jeg at mulighetene for skadefelling
i utgangspunktet gir gode nok rammer for å sikre gode rammevilkår
for egg- og dunværene. Utviklingen av antall hekkende ærfugl i de
åtte egg- og dunværene innenfor Vegaøyan verdensarvområde mener jeg
underbygger dette. Miljødirektoratet kan i særlige tilfeller også
beslutte uttak av vilt for å avverge skade.
Hva som er gitt av tillatelser til
felling innenfor Vegaøyan verdensarvområde
Det er gitt ca.
20 skadefellingstillatelser hvert år i Nordland fylke. Begrunnelsen
for disse er enten skade i oppdrettsanlegg eller egg- og dunvær.
Disse fellingstillatelsene er gitt i medhold av forskrift om felling
av skadegjørende vilt pkt. II c.
I fjor ble det gitt
fellingstillatelse på 10 otere innenfor Vegaøyan verdensarvområde.
De fleste av disse ble felt i Muddværområdet. I 2017 ble det gitt
fellingstillatelse på fem otere, men ingen ble felt.
Det er viktige forskjeller
på hvordan vi forvalter mink og oter/havørn. Mink er en fremmed
art som er uønsket i Norge, og som gjør stor skade på mange fuglebestander.
Minken kan derfor jaktes hele året, og det er gjort en betydelig
innsats for å fjerne minken fra dunværene på Vega. Jeg vil minne
om at både oteren (i Sør-Norge) og havørna er arter som er fredet
og de er ikke jaktbare arter. Oteren er dessuten ført opp som truet (sårbar)
på Norsk rødliste for arter 2015, har blitt utryddet fra store deler
av Europa, og står på listen over arter med streng beskyttelse etter
Bernkonvensjonen (vedlegg II).
Konklusjon
Ivaretakelse av
egg- og dunvær er viktig blant annet innenfor Vegaøyan verdensarvområde.
All den kunnskapen vi i dag har om denne driftsformen, og utviklingen
av hekkebestanden av ærfugl i de dunværene som i dag er i aktiv
drift, tilsier at det ikke er behov for en slik predatorkontroll
som representantforslaget tar til orde for. Min vurdering er at
vi må fortsette det gode arbeidet med å ivareta egg- og dunværene,
blant annet innenfor Vegaøyan verdensarvområde, som startet da området ble
innlemmet i UNESCO i 2004. Et godt tilsyn, eventuell skremming,
jakt og fangst av mink og i nødvendige tilfeller skadefelling og
uttak av gitte individer av for eksempel oter er etter min vurdering
godt nok for å kunne opprettholde dagens drift av egg- og dunvær
innenfor Vegaøyan verdensarvområde.
Jeg mener på denne
bakgrunn det vil være uheldig å bryte med viktige prinsipper i norsk
viltforvaltning ved å etablere en fast ordning med tillatelse til
uttak av alle arter som predaterer på ærfuglen i de tradisjonelle
egg- og dunværene, slik det foreslås i representantforslaget.