Jeg viser til representantforslag 117 S (2018-2019) med forslag om å innfri klimastreikernes krav fra stortingsrepresentant Une Bastholm.

Forslagene berører flere departementer, og svarene er samordnet med henholdsvis Olje- og energidepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet.

Jeg vil svare på spørsmål 1,2 og 3 separat, mens spørsmål 4,5 og 6 vil bli besvart samlet i brevet.

Forslagene lyder:

1. Stortinget ber regjeringen fra og med statsbudsjettet for 2020 utarbeide forslag til årlige sektorvise klimabudsjetter som forplikter norske myndigheter til å redusere klimautslippene fra norsk territorium med 60 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990, og 95 prosent innen 2050.

2. Stortinget ber regjeringen umiddelbart stanse tildeling og åpning av nye olje- og gassfelt på norsk sokkel og samtidig starte en gradvis og planmessig utfasing av petroleumsvirksornheten over en 15 årsperiode.

3. Stortinget ber regjeringen fremme et forslag om permanent vern mot petroleumsaktivitet i særlig verdifulle og sårbare havområder, som Lofoten, Vesterålen og Senja, iskantsonen, polarfronten i Barentshavet og Norskehavet, havområdet rundt Jan Mayen, Mørebankene, lverryggen samt Skagerak.

4. Stortinget ber regjeringen fra og med forslag til statsbudsjett for 2020 innføre en klimaprosent hvor opptil to prosent av nasjonalinntekten overføres årlig fra oljefondet til klimatiltak i utviklingsland, for å bidra med Norges rettferdige andel av de globale klimakostnadene.

5. Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2020 fremme forslag om å overføre 65 mrd. kroner fra Statens pensjonsfond utland til FNs grønne klimafond.

6. Stortinget ber regjeringen utrede hva som er Norges rettferdige andel av de globale klimakostnadene, og i forslag til statsbudsjett for 2020 redegjøre for en modell for å fastsette årlige bidrag og for hvordan disse kan benyttes til klimatiltak i utviklingsland.

Svar på spørsmål 1:

Som det fremgår av Granavolden-plattformen vil Norge melde inn et forsterket klimamål til FN i 2020. Regjeringen vil også arbeide for at EUs samlede ambisjonsnivå øker til 55 prosent, og melde inn et forsterket norsk klimamål i tråd med EUs ambisjoner.

Frem til regjeringen legger frem et forsterket mål, gjelder målet Norge allerede har meldt inn til FN om å redusere klimagassutslippene med minst 40 prosent innen 2030. Norge har også nedfelt i klimaloven at målet for 2030 skal være at utslipp av klimagasser reduseres med minst 40 prosent fra referanseåret 1990.

Rundt halvparten av Norske utslipp ligger utenfor kvotesystemet i innsatsfordelingsforordningen. Ved felles oppfyllelse med EU vil Norge få et forpliktende utslippsbudsjett om å redusere de ikke-kvotepliktige utslippene med 40 prosent i perioden 2021-2030. Dette er ikke et sektorvis klimabudsjett, men et budsjett for alle ikke-kvotepliktig utslipp. Regjeringen vil også ha sektorvise ambisjoner for kutt i klimagassutslippene i ikke-kvotepliktig sektor, herunder halvere utslippene fra transportsektoren innen 2030 sammenlignet med 2005.

Regjeringen vil at Norges ikke-kvotepliktige utslipp skal reduseres med minst 45 prosent i 2030. Dette er et høyere ambisjonsnivå enn en avtale med EU vil kreve. Målet er at reduksjonen skjer gjennom innenlandske tiltak og regjeringen planlegger for dette. Om strengt nødvendig kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes. Regjeringen vil utarbeide en plan for å oppfylle dette målet når en avtale med EU om felles oppfyllelse er på plass.

Den andre halvparten av Norges utslipp er dekket av EU sitt kvotesystem. Fra 2021 er det vedtatt en årlig nedskalering av kvotemengden slik at de samlede utslippene i systemet er 43% lavere enn 2005 nivå. Dersom den årlige reduksjonen i kvotemengden er uendret til 2050, tilsvarer dette om lag 84% reduksjon i kvotepliktig utslipp.

Klimautfordringen kan bare løses med globalt samarbeid, og regjeringen arbeider som nevnt for at EUs samlede ambisjonsnivå øker til 55 prosent i 2030. Med hensyn til 2050, så har regjeringen allerede en ambisjon om gjøre Norge til et lavutslippssamfunn i 2050, hvor klimagassutslippene reduseres med 90-95 prosent. Regjeringen vil også melde inn en lavutslippsstrategi for 2050 til FN. Både klimaloven og en avtale med EU om felles oppfyllelse har mekanismer som, på en vesentlig sterkere måte enn tidligere, sikrer at Norge må nå sine mål.

Svar på spørsmål 2:

Petroleumspolitikken, rammer for virksomheten og avveininger mot andre samfunnsforhold har vært gjenstand for grundige vurderinger og avveininger i Stortinget over flere tiår. Brede politiske flertall bak mål og rammebetingelser for petroleumsnæringen har gitt stabile og forutsigbare forhold i nærmere 50 år.

I henhold til Granavolden-plattformen er hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Regjeringen vil videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk. Letepolitikken skal bidra til dette. Nye, lønnsomme funn som sikrer inntekter, verdiskaping og sysselsetting er viktig for å opprettholde vårt velferdssamfunn. Regjeringen vil legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass, blant annet gjennom forutsigbare rammevilkår, og videreføre dagens praksis med jevnlige konsesjonsrunder på norsk sokkel for å gi næringen tilgang på nye letearealer.

En stor andel av verdiskapingen skal tilfalle den norske stat, slik at den kan komme hele samfunnet til gode. Olje- og gassnæringen er Norges største og viktigste næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Næringen har bidratt til næringsutvikling, teknologiutvikling og titusenvis av arbeidsplasser i hele Norge.

Petroleumsforvaltningen skal skje innenfor forsvarlige rammer også når det gjelder hensynet til det ytre miljø. Ved revidering av Forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten vil regjeringen legge vekt på miljøfaglige råd i eller nær verdifulle og sårbare områder (SVO). Regjeringen vil ikke åpne for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede i henhold til petroleumsloven, i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2017-2021, og ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerak eller på Mørefeltene. Regjeringen vil videre fortsette kunnskapsinnhentingen gjennom videre kartlegging av petroleumsressursene, også i områder som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet, og gjennomføre 25. konsesjonsrunde etter at revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet er ferdig behandlet, og ved utlysning legge vekt på miljøhensyn i tråd med forvaltningsplanen.

Regjeringen fører en ansvarlig og forutsigbar petroleumspolitikk i møte med klimautfordringene. Norsk petroleumspolitikk og norsk klimapolitikk bygger på prinsippet fra det FN-ledede klimasamarbeidet om at hvert land er ansvarlig for utslipp fra sitt territorium og sin økonomiske sone. Petroleumsvirksomheten i Norge er allerede underlagt streng virkemiddelbruk for å begrense utslippene til luft fra produksjonsaktiviteten, vesentlig strengere enn i andre petroleumsproduserende land. Virksomheten har i dag kvoteplikt under det europeiske kvotesystemet for klimagasser (ETS) i tillegg til CO₂-avgift. Kvoteplikt og CO₂-avgiften er hovedvirkemidlene i klimapolitikken på norsk sokkel, jf. Prop 80 S (2017-2018). Avgiftssatsen er høy og kommer på toppen av kvoteplikten. Sammen gir disse økonomiske virkemidlene oljeselskapene kontinuerlig en økonomisk egeninteresse av å gjennomføre alle utslippsreduserende tiltak som har et rimelig kostnadsnivå. I henhold til Granavolden-plattformen vil regjeringen stille strengere klimakrav under produksjonsfasen for felt på norsk sokkel, herunder krav om beste tilgjengelige teknologi. Disse virkemidlene begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren og bidrar til at utslippene på norsk sokkel er langt lavere enn de ellers ville vært.

Regjeringen har også fått utredet klimarisikoen som norsk økonomi står overfor. Økt kunnskap om et lands samlede eksponering mot klimarisiko vil styrke informasjonsgrunnlaget, slik at politikk og virkemidler kan rettes inn på en måte som reduserer landets sårbarhet for klimarisiko og ivaretar langsiktig verdiskapning. Regjeringen vil, i henhold til Granavolden-plattformen, vurdere og følge opp anbefalingene og vurderingene fra klimarisikoutvalget, og stille krav til at selskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner.

Skal verden nå Parisavtalens mål, må vi ha en omstilling til lavutslippssamfunnet. Dette krever en styrket klimainnsats i årene framover. Norge gir et betydelig bidrag til utviklingen av fornybare alternativer til fossil energi. Vi er også en pådriver for at det settes en pris på utslipp av CO₂-internasjonalt. Sammen vil dette på sikt gjøre fossile ressurser mindre lønnsomme å produsere. Dermed vil også etterspørselen globalt etter olje og gass påvirkes av klimatiltak som gjennomføres i de enkelte land.

Svar på spørsmål 3:

Norge har gjort store fremskritt i forvaltningen av norske havområder med å utvikle helhetlige forvaltningsplaner. Vi ser verdiskaping og miljø i sammenheng. Et viktig arealmessig grep i forvaltningsplanene er identifisering av særlig verdifulle og sårbare områder. Dette er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv.. Målet i forvaltningsplanene er at aktiviteter i disse områdene skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller naturmangfold. Regjeringen vil sette helhetlige rammer for næringsvirksomhet til havs, herunder sette områdespesifikke rammer for petroleumsvirksomhet i forvaltningsplanene for havområdene.

Regjeringen vil ikke åpne for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede i henhold til petroleumsloven, i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2017-2021, og ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerrak eller på Mørefeltene.

Når det gjelder vern i marine områder legger regjeringen til grunn at tverrsektorielt marint vern etter naturmangfoldloven skal bidra til å ta vare på et utvalg av representative, særegne, sårbare eller truede marine undersjøiske naturtyper og naturverdier for framtiden. Innenfor marine verneområder reguleres, i tråd med det aktuelle verneformålet, all aktivitet som kan forringe verneverdiene. Aktivitet som ikke er i strid med verneformålet vil fortsatt være tillatt.. Områdene skal, sammen med arealer som er beskyttet etter annet lovverk, danne et nettverk av vernede og beskyttede områder som skal ta vare på økosystemer og naturverdier.

Svar på spørsmål 4,5 og 6:

Det er bred politisk enighet om rammene for hvordan våre felles sparepenger i Statens pensjonsfond utland (SPU) skal forvaltes. Fondet formål er høyest mulig avkastning til et risikonivå som skal være akseptabelt. Innenfor den overordnede finansielle målsettingen skal fondet forvaltes ansvarlig. Investeringsstrategien som er fastsatt for SPU støtter opp under fondets finansielle målsetting og er bredt forankret, blant annet gjennom de årlige meldingene til Stortinget om Statens pensjonsfond.

SPU er en del av rammeverket for finanspolitikken. De løpende inntektene fra petroleumsvirksomheten overføres til SPU og omgjøres til en portefølje av finansinvesteringer i utlandet. Midlene i SPU kan bare anvendes til en beløpsmessig overføring til statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget. Midlene som overføres fra SPU er ikke øremerkede, men inngår som en del av en samlet budsjettbehandling der regjeringen og Stortinget prioriterer mellom ulike formål.

De fattigste landene rammes hardest av klimaendringene. De trenger støtte til å tilpasse seg. Og de trenger støtte til å legge om økonomiene sine slik at de kan få økonomisk vekst med lave utslipp. De industrialiserte landene har en kollektiv forpliktelse om å mobilisere 100 milliarder dollar årlig i klimafinansiering innen 2020. Norge har ikke noen individuell forpliktelse til å øke sin klimafinansiering, men Norge må bidra til at dette målet nås, i likhet med andre industriland. Norge er en stor bidragsyter av klimafinansiering til utviklingsland. Særlig gjennom klima- og skogsatsingen er vi et foregangsland i langsiktig og forutsigbar finansiering. Norge ga i 2017 4,8 milliarder kroner i klimafinansiering til utviklingsland. Det er en økning fra 2016 på om lag 500 millioner. Tallene for 2018 er ennå ikke klare.

Regjeringen vil øke nivået på klimafinansering i årene som kommer for å bidra til at utviklingslandene når målene i Parisavtalen. I utviklingsmeldingen har regjeringen signalisert at bistanden til fornybar energi vil dobles i løpet av stortingsperioden. Dette har allerede blitt fulgt opp i 2019 budsjettet gjennom at regjeringen har økt bevilgningen til fornybar energi fra 570 millioner i 2018 til over 1,1 milliarder kroner i 2019. I tillegg er Klima- og skogsatsingen økt fra 3 milliarder til 3,2 milliarder. Støtten til Norfund er også økt med 187,5 millioner. Totalt vil nærmere 2 milliarder kroner bli overført til Norfund i ny forvaltningskapital i 2019. Investeringer i fornybar energi skal utgjøre om lag halvparten av tilført kapital. Det gjør at Norfund er et særdeles viktig supplement til regjeringens bevilgning til fornybar energi over bistandsbudsjettet.

Regjeringen er med dette godt i gang med å øke klimafinansieringen. Fremover vil Det grønne klimafondet være hovedkanalen for klimafinansiering under klimakonvensjonen.

Det grønne klimafondet skal økes fra 400 til 800 millioner kroner for perioden 2020-2023. Klima- og skogsatsingen vil også fortsette frem til 2030. Norge vil derfor også fremover tilby forutsigbar og langsiktig klimafinansiering til utviklingslandene.

I klimaforhandlingene er det stor oppmerksomhet om rettferdighet, også etter man i Parisavtalen fikk enighet om et opplegg der land bestemmer sine mål ut fra nasjonale omstendigheter. Det er bra at det er offentlig diskusjon om landenes bidrag er tilstrekkelige. 2019 er et år der økte ambisjoner står på dagsorden. Norge skal i den internasjonale diskusjonen være en pådriver fort økte klimaambisjoner. Arbeidet med forsterkning av Norges klimamål er et viktig bidrag. Rettferdighet er imidlertid mer enn bare et spørsmål om byrdefordeling. Klimainnsats er ikke bare en kostnad, men byr også på muligheter. Når omstillingen skyter fart, vil land som ikke tar del i denne utviklingen bli hengende etter. Det at alle verdens land tar del i en lavutslippsutvikling er derfor en viktig del av rettferdighet. Løsningen ligger ikke bare i større pengeoverføringer. Land som mottar klimafinansiering må også prioritere egne ressurser til klimatiltak. De må lage gode rammevilkår for å tiltrekke seg finansiering og integrere klimahensyn i sine utviklingsplaner. Hvis land utnytter energikilder som sol og vind, kan de få lavere utgifter og de blir mindre avhengige av andre land. Det er bra for klima, det er bra for økonomien og det er bra for utvikling.