Representantforslag 106 S (2018–2019)
om klimastreik for klimakutt
Jeg viser til brev
fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Kari Elisabeth Kaski,
Lars Haltbrekken, Arne Nævra, Mona Fagerås, Karin Andersen, Torgeir Knag
Fylkesnes og Freddy André Øvstegård datert 9. april 2019 om klimastreik
for klimakutt.
Forslagene berører
flere departementer, og svarene er samordnet med henholdsvis Olje-
og energidepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet og
Samferdselsdepartementet.
Forslagene
er vurdert og besvart under i kronologisk rekkefølge.
1. Stortinget ber
regjeringen sørge for at det ikke gis noen nye utvinningstillatelser
til oljeselskapene i Norge.
Petroleumspolitikken,
rammer for virksomheten og avveininger mot andre samfunnsforhold
har vært gjenstand for grundige vurderinger og avveininger i Stortinget
over flere tiår. Brede politiske flertall bak mål og rammebetingelser
for petroleumsnæringen har gitt stabile og forutsigbare forhold
i nærmere 50 år.
I henhold til Granavolden-plattformen
er hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk å legge til rette for
lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Regjeringen
vil videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk. Letepolitikken
skal bidra til dette. Nye, lønnsomme funn som sikrer inntekter,
verdiskaping og sysselsetting er viktig for å opprettholde vårt
velferdssamfunn. Regjeringen vil legge til rette for lønnsom produksjon
av olje og gass, blant annet gjennom forutsigbare rammevilkår, og
videreføre dagens praksis med jevnlige konsesjonsrunder på norsk
sokkel for å gi næringen tilgang på nye letearealer
En stor andel av
verdiskapingen skal tilfalle den norske stat, slik at den kan komme
hele samfunnet til gode. Olje- og gassnæringen er Norges største
og viktigste næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer
og eksportverdi. Næringen har bidratt til næringsutvikling, teknologiutvikling
og titusenvis av arbeidsplasser i hele Norge.
Petroleumsforvaltningen
skal skje innenfor forsvarlige rammer også når det gjelder hensynet
til det ytre miljø. Ved revidering av Forvaltningsplanen for Barentshavet
og Lofoten vil regjeringen legge vekt på miljøfaglige råd i eller
nær verdifulle og sårbare områder (SVO). Regjeringen vil ikke åpne
for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede i henhold til petroleumsloven,
i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2017-2021,
og ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten,
Skagerak eller på Mørefeltene. Regjeringen vil videre fortsette kunnskapsinnhentingen
gjennom videre kartlegging av petroleumsressursene, også i områder
som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet, og gjennomføre 25. konsesjonsrunde
etter at revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet er
ferdig behandlet, og ved utlysning legge vekt på miljøhensyn i tråd
med forvaltningsplanen.
Regjeringen fører
en ansvarlig og forutsigbar petroleumspolitikk i møte med klimautfordringene.
Norsk petroleumspolitikk og norsk klimapolitikk bygger på prinsippet
fra det FN-ledede klimasamarbeidet om at hvert land er ansvarlig
for utslipp fra sitt territorium og sin økonomiske sone. Petroleumsvirksomheten
i Norge er allerede underlagt streng virkemiddelbruk for å begrense
utslippene til luft fra produksjonsaktiviteten, vesentlig strengere
enn i andre petroleumsproduserende land. Virksomheten har i dag
kvoteplikt under det europeiske kvotesystemet for klimagasser (ETS)
i tillegg til CO2-avgift.
Kvoteplikt og CO2-avgiften
er hovedvirkemidlene i klimapolitikken på norsk sokkel, jf. Prop
80 S (2017-2018). Avgiftssatsen er høy og kommer på toppen av kvoteplikten.
Sammen gir disse økonomiske virkemidlene oljeselskapene kontinuerlig
en økonomisk egeninteresse av å gjennomføre alle utslippsreduserende
tiltak som har et rimelig kostnadsnivå. I henhold til Granavolden-plattformen
vil regjeringen stille strengere klimakrav under produksjonsfasen
for felt på norsk sokkel, herunder krav om beste tilgjengelige teknologi. Disse
virkemidlene begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren og
bidrar til at utslippene på norsk sokkel er langt lavere enn de
ellers ville vært.
Regjeringen har
også fått utredet klimarisikoen som norsk økonomi står overfor.
Økt kunnskap om et lands samlede eksponering mot klimarisiko vil
styrke informasjonsgrunnlaget, slik at politikk og virkemidler kan rettes
inn på en måte som reduserer landets sårbarhet for klimarisiko og
ivaretar langsiktig verdiskapning. Regjeringen vil, i henhold til
Granavolden-plattformen, vurdere og følge opp anbefalingene og vurderingene
fra klimarisikoutvalget, og stille krav til at selskapene synliggjør
klimarisiko i sine utbyggingsplaner.
Skal verden nå Parisavtalens
mål, må vi ha en omstilling til lavutslippssamfunnet. Dette krever
en styrket klimainnsats i årene framover. Norge gir et betydelig
bidrag til utviklingen av fornybare alternativer til fossil energi.
Vi er også en pådriver for at det settes en global pris på utslipp
av CO2. Sammen vil dette
på sikt gjøre fossile ressurser mindre lønnsomme å produsere. Dermed
vil også etterspørselen globalt etter olje og gass påvirkes av klimatiltak
som gjennomføres i de enkelte land.
2. Stortinget ber
regjeringen øke Norges klimamål til en reduksjon på 60 pst. kutt
innen 2030 sammenlignet med utslippene i 1990.
Som det
fremgår av Granavolden-plattformen vil Norge melde inn et forsterket
klimamål til FN i 2020. Regjeringen arbeider for at EUs samlede
ambisjonsnivå øker til 55 prosent. Norsk klimapolitikk er tett knyttet til
EU. Hvis en stor aktør som EU skjerper sine mål, vil det utløse
mer teknologiutvikling og omstilling av næringslivet.
Frem til regjeringen
legger frem et forsterket mål, gjelder målet Norge allerede har
meldt inn til FN om å redusere klimagassutslippene med minst 40
prosent innen 2030 sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Før påske
ba regjeringen Stortinget slutte seg til en avtale med EU om felles
oppfyllelse av klimamålet for 2030. Forslaget til avtale innebærer
at Norge vil ta del i EUs klimaregelverk fra 2021 til 2030. En avtale
vil være forpliktende, og EØS-avtalens vanlige system for overvåking, domstolskontroll
og tvisteløsning tas i bruk.
3. Stortinget ber
regjeringen i forslag til statsbudsjettet for 2020 legge fram en
plan med en årlig opptrapping av bistand fra Norge til klimareduserende
tiltak og klimatilpasning i utviklingsland.
Norge
er en stor bidragsyter av klimafinansiering til utviklingsland.
Særlig gjennom klima- og skogsatsingen er vi et foregangsland i
langsiktig og forutsigbar finansiering. Norge ga i 2017 4,8 milliarder
kroner i klimafinansiering til utviklingsland. Det er en økning
fra 2016 på om lag 500 millioner. Tallene for 2018 er ennå ikke klare.
Regjeringen vil
øke nivået på klimafinansering i årene som kommer for å bidra til
at utviklingslandene når målene i Parisavtalen. I utviklingsmeldingen
har regjeringen signalisert at bistanden til fornybar energi vil
dobles i løpet av stortingsperioden. Dette har allerede blitt fulgt
opp i 2019 budsjettet gjennom at regjeringen har økt bevilgningen
til fornybar energi fra 570 millioner i 2018 til over 1,1 milliarder
kroner i 2019. I tillegg er Klima- og skogsatsingen økt fra 3 milliarder
til 3,2 milliarder. Støtten til Norfund er også økt med 187,5 millioner. Totalt
vil nærmere 2 milliarder kroner bli overført til Norfund i ny forvaltningskapital
i 2019. Investeringer i fornybar energi skal utgjøre om lag halvparten
av tilført kapital. Det gjør at Norfund er et særdeles viktig supplement
til regjeringens bevilgning til fornybar energi over bistandsbudsjettet.
Regjeringen er med
dette godt i gang med å øke klimafinansieringen. Fremover vil Det
grønne klimafondet være hovedkanalen for klimafinansiering under klimakonvensjonen.
Utviklingsministeren har uttalt at bidraget til Det grønne klimafondet
økes fra 400 til 800 millioner kroner for perioden 2020-2023. Klima-
og skogsatsingen vil også fortsette frem til 2030. Norge vil derfor
også fremover tilby forutsigbar og langsiktig klimafinansiering
til utviklingslandene.
4. Stortinget ber
regjeringen gjennomføre en konseptvalgutredning og etterfølgende
ekstern kvalitetssikring for 3. rullebane på Gardermoen og andre
store flyplassutbygginger, slik det gjøres for andre store samferdselsprosjekt.
Utredningen må blant annet se utbyggingen av 3. rullebane i lys
av Norges klimamål og mål for bevaring av dyrket jord.
Det er
usikkert om og eventuelt når behovet for en tredje rullebane oppstår
og regjeringen har ikke tatt stilling til spørsmålet om utbygging.
Mener Avinor at behovet oppstår, må selskapet søke konsesjon etter luftfartsloven.
Staten vil da ta stilling til om det skal bygges en tredje rullebane
på Gardermoen gjennom en konsesjonsprosess etter luftfartsloven.
Forvaltningsloven krever at et slikt konsesjonsvedtak skal bygge
på et forsvarlig kunnskapsgrunnlag.
Avinor skal som
utgangspunkt være selvfinansierende, noe som også gjelder saken
om en tredje rullebane. Prosjektet med tredje rullebane på Gardermoen
vil derfor ikke være omfattet av den statlige ordningen for kvalitetssikring
av store statlige investeringsprosjekter, herunder reglene om konseptvalgutredning
og etterfølgende ekstern kvalitetssikring. Avinor har imidlertid
et tilsvarende system for kvalitetssikring som det statlige kvalitetssikringssystemet.
Dette vil tilsvarende gjelde for andre store flyplassutbygginger
så lenge de er selvfinansierende. Dersom det foreslås prosjekter
der staten må bidra med hel eller delvis finansiering eller garanti av
prosjektet, vil tiltaket være omfattet av kravet om konseptvalgutredning
og ekstern kvalitetssikring i tråd med føringene gitt i Finansdepartementets
rundskriv R-108/19 som trer i kraft 21. september 2019.
Videre vil kravet
om forsvarlig grunnlag for konsesjonsvedtaket i praksis innebærer
at de sentrale innholdsmessige sidene ved konseptvalgutredninger
trolig også bør inngå i det saksforberedende arbeidet med beslutningsgrunnlaget
for konsesjonsvedtaket. I en eventuell konsesjonsprosess vil regjeringen
foreta en grundig og helhetlig vurdering av saken.
5. Stortinget ber
regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2019
utrede og foreslå å innføre et ungdomskort på kollektivtransport
i Norge. Kortet skal gjelde for alle under 20 år.
En ordning
med ungdomskort i lokal kollektivtransport ble innført allerede
i 2002 i forbindelse med at staten kompenserte fylkeskommunene for
slike ordninger gjennom en økning i rammetilskuddet på 11 mill.
kr for perioden 01.08.2002-31.12.2002. For 2003 ble det lagt inn
en kompensasjon på 27 mill. kr for dette, og beløpet har blitt videreført
og prisomregnet i senere budsjetter.
Fylkeskommunene
har ansvar for å gi tilbud om ungdomskort, og de fastsetter også
prisnivået. Ordningen gjelder for ungdom fra 16 til og med 19 år,
dvs. ungdom som i all hovedsak er elever i den videregående skole.
Ungdomskortene gir
rett til et ubegrenset antall reiser innen et fylke, normalt for
en måned. Kortene gjelder på kollektivtransport som mottar fylkeskommunalt tilskudd
(dvs. ikke for eksempel NSB (Vy fra 24.04.2019), riksveiferjer og
kommersielle ekspressbusser) og mot fremvisning av legitimasjon.
En del fylkeskommuner har likevel inngått avtaler med andre aktører,
blant annet med NSB og riksveiferjene, om at kortene også skal gjelde
for disse transportmidlene.