Norsk natur og miljø beskyttes gjennom en rekke lover som regulerer aktivitet som kan påvirke miljøet. For eksempel stiller Grunnloven § 112 krav om at miljøhensyn integreres i beslutningsprosesser, og naturmangfoldloven medfører krav om at de miljørettslige prinsippene om bærekraftig bruk i §§ 8-12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet. Dette innebærer at beslutningstaker skal ha kunnskap om og se hen til virkninger for natur i plansaker og alle andre offentlige beslutninger med konsekvenser for natur. Forurensningsloven regulerer forurensning til det ytre miljøet, Reglene om konsekvensutredning i plan- og bygningsloven skal bidra til å sikre at virkningene for miljøet utredes for visse tiltak, og reglene i miljøinformasjonsloven skal sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon, og gjøre det lettere for den enkelte til å bidra til vern av miljøet.

Kontrollen med forvaltningen skjer på ulike måter. Forvaltningsvedtak med betydning for miljøet kan påklages på vanlig måte etter de alminnelige reglene om klage på forvaltningsvedtak. Klageinstansen kan da overprøve alle sider av saken, og blant annet vurdere om de nevnte bestemmelsene i naturmangoldloven om bærekraftig bruk er fulgt. Klageretten har til formål å sikre riktige avgjørelser, og er et ledd i forvaltningens interne kontroll med egne avgjørelser.

På flere områder er det i særlovgivningen opprettet egne klagenemnder. Begrunnelsen varierer, og det kan ligge flere grunner bak. Det kan for eksempel være et ønske om å sikre en faginnsikt som et overordnet forvaltningsorgan ikke vil ha, eller en større uavhengighet for klageinstansen. Normalordningen i statsforvaltningen er imidlertid en to-instansbehandling der nærmeste overordnede forvaltningsorgan er klageinstans, og ikke en særskilt klagenemnd. Forvaltningslovutvalget viser i NOU 2019:5 til at dette fortsatt bør være normalordningen. Det vises blant annet til at det vil være i tråd med regjeringens konstitusjonelle ansvar for statsforvaltningen å bruke nærmeste overordnede organ som klageinstans og ikke en uavhengig klagenemnd, siden det innebærer at klagesaksbehandlingen følger ansvarskjeden i statsforvaltningen.

I tillegg til det alminnelige systemet for forvaltningsklager og domstolsprøving kan kontroll med forvaltningen i saker om miljø skje gjennom Sivilombudsmannen eller Riksrevisjonen. Enhver som mener seg utsatt for urett eller feil fra den offentlige forvaltningen kan klage til Sivilombudsmannen. Det gjelder også for enkeltpersoner eller miljøorganisasjoner som har til formål å ivareta naturmiljøet. Selv om en uttalelse fra Sivilombudsmannen ikke er rettslig bindende for forvaltningen, følges den så å si alltid i praksis. Sivilombudsmannen har også adgang til å behandle et større antall saker for å undersøke forvaltningspraksis nærmere samt ta saken til behandling av eget tiltak.

Riksrevisjonen er et annet kontrollorgan for statsforvaltningen som har adgang til å gjennomføre systematiske undersøkelser av Stortingets måloppnåelse. Riksrevisjonen kan undersøke om forvaltningen gjennomfører vedtatt miljøpolitikk slik at prinsippet om bærekraftig utvikling og god forvaltning av naturressursene etterleves.

Forslagsstillerne viser blant annet til Årshuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4, som de mener pålegger Norge å ha et rimelig effektivt, og overprøvingsorgan. Århuskonvensjonens bestemmelser om klage og domstolsprøving anses for implementert i norsk rett gjennom det alminnelige systemet for forvaltningsklager og domstolsprøving. Forholdet mellom denne delen av konvensjonen og norsk rett ble vurdert av Justisdepartementets lovavdeling forut for norsk ratifikasjon av konvensjonen.

Komiteen som behandler klager over brudd på Århuskonvensjonen avgjorde i 2017 en klage mot Norge. Klagen gjaldt avslag på krav om miljøinformasjon. Klager hevdet blant annet at det norske systemet for forvaltningsklager og domstolsprøving ikke var godt nok. Klager mente det systemet ikke sikrer tilstrekkelig uavhengighet mellom organet som avgjør saken og organet som avgjør klagen, og at det derfor er lite sannsynlig at klageorganet endrer avgjørelsen det klages over. Klager hevdet også at domstolsprøving var dyrt og tok for lang tid. Klagen førte ikke frem.

Det er viktig med kontroll for å sikre at forvaltningen løser de oppgavene den er pålagt av folkevalgte organer og overordnede i forvaltningen. Denne kontrollmuligheten er også viktig for å sikre samfunnets tillit til at forvaltningen fatter riktig avgjørelser. Jeg mener kontrollen med forvaltningsvedtak som har betydning for miljøet ivaretas gjennom det eksisterende forvaltningsapparatet for klagesaksbehandling, muligheten for domstolsprøving og andre kontrollorganer som Sivilombudsmannen og Riksrevisjonen.