Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Espen Barth Eide, Hege Haukeland Liadal, Else-May Botten
Norderhus og Runar Sjåstad, fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund,
Aase Simonsen og Lene Westgaard-Halle, fra Fremskrittspartiet, Terje
Halleland og Gisle Meininger Saudland, fra Senterpartiet, Sandra
Borch og Ole André Myhrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars
Haltbrekken, fra Venstre, lederen Ketil Kjenseth, fra Kristelig
Folkeparti, Tore Storehaug, og fra Miljøpartiet De Grønne, Kristoffer
Robin Haug, viser til Dokument 8:112 S (2018–2019), Representantforslag
om opprettelse av en miljøklagenemnd i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, merker seg at forslagsstillerne som bakgrunn for forslaget
hevder at miljøet mangler rettssikkerhet, og at dette utgjør en
trussel mot natur og klima. Forslagsstillerne viser til at Sverige
og Danmark har en ordning med såkalt miljøklagenemnd, der de gir
sivilsamfunnet muligheten til å prøve forvaltningsvedtak miljørettslig,
samt til Norges forpliktelser etter Århuskonvensjonens artikkel
9. Videre viser forslaget til at kostnadene i Norge ved et vanlig
søksmål gjennom rettssystemet er høye, slik at miljøsaker kun unntaksvis
når domstolene.
Flertallet registrerer at tilsvarende
forslag ble fremmet av Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne under behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) i 2016,
men fikk ikke støtte fra andre enn disse partienes representanter. Flertallet viser
til at forslagsstillerne også den gang henviste til ordninger i
andre land samt Norges forpliktelser etter Århuskonvensjonen. Imidlertid
mente flertallet at Århuskonvensjonen allerede var gjennomført i
norsk rett gjennom det alminnelige systemet for forvaltningsklager
og domstolsprøving, og understreket at det finnes en rekke juridiske
og økonomiske virkemidler som bidrar til en god og økosystembasert
forvaltning. Dette påpekes i statsrådens svarbrev til energi- og
miljøkomitéen, datert 13. mai 2019 (vedlagt innstillingen).
Flertallet merker seg at statsråden
i sitt svarbrev til energi- og miljøkomitéen viser til at norsk
natur og miljø beskyttes gjennom en rekke lover som regulerer aktivitet
som kan påvirke miljøet. Eksempelvis stiller grl. § 112 krav om
at miljøhensyn integreres i beslutningsprosesser, og naturmangfoldloven
medfører krav om at de miljørettslige prinsippene om bærekraftig bruk
i §§ 8–12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av
offentlig myndighet. Slik skal beslutningstaker både ha kunnskap
om og se hen til virkninger for natur i plansaker og alle andre
offentlige beslutninger med konsekvenser for natur. Videre regulerer forurensningsloven
forurensning til det ytre miljøet, reglene om konsekvensutredning
i plan- og bygningsloven skal blant annet bidra til å sikre at virkningene
for miljøet utredes før visse tiltak, og reglene i miljøinformasjonsloven
skal sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon. Flertallet registrerer
videre at forvaltningen også kontrolleres på ulike måter. Forvaltningsvedtak
med betydning for miljøet kan påklages på vanlig måte etter de alminnelige
reglene om klage på forvaltningsvedtak, og klageinstansen kan da
overprøve alle sider av saken, eksempelvis hvorvidt naturmangfoldlovens
krav om bærekraftig bruk er overholdt. Denne forvaltningsrettslige
klageretten har til formål sikre riktige avgjørelser og er et ledd
i forvaltningens interne kontroll med egne avgjørelser.
Flertallet viser, slik statsråden
påpeker i sitt svarbrev, også til at det på flere områder i særlovgivningen
er opprettet egne klagenemnder. Opprettelsen har ulike begrunnelser
og kan variere fra et ønske om å sikre en faginnsikt som et overordnet
forvaltningsorgan ikke vil ha, til større uavhengighet for klageinstansen. Flertallet presiserer
imidlertid at normalordningen i statsforvaltningen er en to-instansbehandling,
der nærmeste overordnede forvaltningsorgan er klageinstans – ikke en
særskilt klagenemnd. Forvaltningslovutvalget viser også i NOU 2019:5
til at dette fortsatt bør være normalordningen, og det vil være
i tråd med regjeringens konstitusjonelle ansvar å bruke nærmeste
overordnede organ som klageinstans, slik at dette ikke krever en
særskilt klagenemnd.
Flertallet viser videre til
at statsråden i sitt svarbrev viser til at i tillegg til det alminnelige
systemet for forvaltningsklager og domstolsprøving utøves det også kontroll
med forvaltningen gjennom Sivilombudsmannen eller Riksrevisjonen,
der enhver som føler seg utsatt for urett eller feil fra den offentlige
forvaltning, kan klage til Sivilombudsmannen. Dette inkluderer enkeltpersoner
eller miljøorganisasjoner som har som formål å ivareta naturmiljøet.
Riksrevisjonen, som er et annet kontrollorgan for statsforvaltningen
med systematisk undersøkelse av Stortingets måloppnåelse, kan videre undersøke
om forvaltningen gjennomfører vedtatt miljøpolitikk.
Flertallet registrerer at statsråden
mener at Århuskonvensjonens bestemmelser om klage og domstolsprøving
anses for implementert i norsk rett gjennom det alminnelige systemet
for forvaltningsklager og domstolsprøving. Statsråden viser til
at forholdet mellom denne konvensjonen og norsk rett ble vurdert
av Justisdepartementets lovavdeling forut for norsk ratifikasjon
av konvensjonen. Flertallet registrerer
også at komiteen som behandler klager over Århuskonvensjonen i 2017,
avgjorde en klage mot Norge som gjaldt avslag på krav om miljøinformasjon.
Klager hevdet her blant annet at det norske systemet for forvaltningsklager
og domstolsprøving ikke var godt nok, og viste til at systemet ikke
sikrer tilstrekkelig uavhengighet mellom organet som avgjør saken,
og organet som avgjør klagen. Klager viste også til at domstolsprøving
var dyrt og tidkrevende, slik forslagsstillerne her gjør. Flertallet merker
seg at klagen imidlertid ikke førte frem på noe punkt.
Flertallet viser til at statsråden
presiserer viktigheten av å sikre kontroll med at forvaltningen
løser de oppgavene den er pålagt av folkevalgte og overordnede i
forvaltningen, og at denne kontrollmuligheten er viktig for å sikre
samfunnets tillit til at forvaltningen fatter riktige avgjørelser. Flertallet viser
videre til at statsråden mener at kontrollen med forvaltningsvedtak
som har betydning for miljøet, allerede ivaretas gjennom det eksisterende
apparatet for klagesaksbehandling, muligheten for domstolsprøving
og andre kontrollorganer.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at i Norge er kostnadene ved et vanlig søksmål gjennom rettssystemet
så store at det kun er unntaksvis at miljøsaker når domstolene.
Sivilsamfunnet og frivillige organisasjoner har ikke ressurser til
å ta forvaltningsvedtak gjennom rettssystemet, og det som kan være feilaktige
vedtak som rammer natur og klima, blir stående.
Hvert år fattes tusenvis
av forvaltningsvedtak med betydning for miljøet. Vedtakene fattes
av både kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter. Natur-
og miljøhensyn er underlagt lovgivning og forpliktelser som skal
ivareta de felles natur- og miljøverdiene som en allmenn, overordnet
samfunnsinteresse.
De fleste sektorlover
som berører natur og miljø, stiller miljørettslige krav til den
aktuelle virksomheten. I tillegg skal de miljørettslige prinsippene
i naturmangfoldloven §§ 8-12 ivaretas i all offentlig beslutningstaking,
jf. naturmangfoldloven § 7. Et sunt miljø, en natur der produksjonsevnen
og mangfoldet ivaretas, og disponering av naturressursene til det
beste for kommende slekter er også en menneskerettighet nedfelt
i Grunnloven § 112.
Disse medlemmer viser til at
når den rettslige reguleringen på miljøområdet blir stadig viktigere,
må også den miljørettslige kontrollen med vedtakene styrkes og ivaretas.
Likevel er domstolskontrollen i miljøsaker nesten fraværende. Undersøkelser
viser at av alle sivile saker i norske domstoler i perioden 1996
til 2005 handlet bare omkring 0,4 pst. om miljø. (Ref. Fauchald. Environmental
Justice in Courts – a Case Study from Norway. Nordisk miljörettslig
tidsskrift/Nordic Environmental Law Journal 2010:1. s. 54). Det
at så få saker i rettssystemet omhandler en såpass stor del av forvaltningsvedtak
som fattes, er ikke adressert av statsråden i svarbrevet til komiteen,
og disse medlemmer legger
til grunn at denne skjevheten dermed heller ikke anses som et problem.
Disse medlemmer vil peke på
at for å sikre at en miljørettslig kontroll med forvaltningsvedtak
blir ivaretatt, trengs et rimelig, effektivt og uavhengig overprøvingsorgan,
en miljøklagenemnd, som påser at miljølovgivningen overholdes i
forvaltningen, noe Norge i henhold til Århuskonvensjonen også er
pålagt å ha, jf. konvensjonens artikkel 9.
Disse medlemmer viser til at
domstolene under denne regjeringen har hatt gjentakende kutt i drift, og
at dette har ført til et økt press på ressursene i domstolene. I
enkelte lagmannsretter er det nå en forventet berammingstid på rundt
ett år. I den siste budsjetthøringen for statsbudsjettet 2019 uttalte
Domstoladministrasjonens direktør Sven Marius Urke at:
«Vi er en mager virksomhet
som ikke tåler å bli avmagret enda mer.»
Budsjettsituasjonen
utgjør en stor utfordring for rettssikkerheten. Dette er med på
å presse frem et behov for andre løsninger, spesielt i saker som
er avhengige av at natur- og miljøorganisasjoner tar prosessrisikoen uten
at de har en økonomisk fortjeneste i å vinne frem, slik situasjonen
er i de fleste andre tvistesaker som omhandler selskaper eller enkeltpersoners
økonomiske interesse. Dette gjør at terskelen for å ta saker til
retten på vegne av miljøet blir enda høyere enn det som allerede er
en svært høy terskel for andre. Samtidig er det i samfunnets – og
miljøets – interesse at saker hvor det er miljøinteresser som er
viktigst, blir gjenstand for prøving, noe de i praksis ikke blir
nå.
Disse medlemmer viser til at
statsråden viser til Riksrevisjonen som et verktøy for å vurdere
måloppnåelse for Stortingets vedtak. Det er ikke et verktøy som
reelt sett går inn i saker og omgjør forvaltningsvedtak, og vil
– og skal – ikke fungere slik en nemnd eller domstol skal. Disse medlemmer viser
også til at statsråden viser til Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen
skal ikke fungere som en domstol, men som en sikkerhetsventil for
kontroll av forvaltningen. Sivilombudsmannen kan avvise saker uten
realitetsbehandling, noe en nemnd eller domstol ikke har adgang
til ut over silingsregler. I tillegg har også denne funksjonen fått
økt antall klagesaker og restanser uten tilsvarende budsjettøkning,
noe som setter rettsikkerhetssituasjonen knyttet til offentlige
vedtak under ytterligere press.
Disse medlemmer viser til at
Sverige har en egen miljødomstol, og Danmark har en miljøklagenemnd.
I Norges naboland blir mange forvaltningsvedtak hvert år gjenstand
for effektiv miljørettslig kontroll gjennom disse ordningene. Disse medlemmer mener
det derfor er påfallende at regjeringen ikke ønsker å utrede muligheten.
På den bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en egen miljøklagenemnd, med sikte på å opprette
en slik.»