Regjeringen har som mål at alle skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig. Kommunen skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker. Medvirkningsansvaret er fastsatt både i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 og sosialtjenesteloven § 15. Husbanken kan bidra til finansiering både med lån og tilskudd til kommuner som ønsker å skaffe utleieboliger til vanskeligstilte. Vanskeligstilte på boligmarkedet som kan betjene et lån, kan få startlån og etableringstilskudd til å skaffe seg en eierbolig.

Jeg har tillitt til at kommunene er seg sitt ansvar bevisst, og bidrar til å skaffe boliger til de som trenger det. Jeg kan ikke se at det er dokumentert behov for noen lovendringer på dette området nå. Jeg kan derfor ikke støtte forslag 1 fra representantene.

Det er den enkelte kommune som er ansvarlig utleier og fastsetter husleien for kommunalt eide utleieboliger. Leieforholdet mellom kommunen og beboere i omsorgsboliger reguleres av husleieloven.

Husleieloven har ikke spesielle regler om leiefastsettelse for omsorgsboliger, men husleieloven inneholder et generelt leieprisvern. Det er ulovlig å kreve urimelig høy leiepris. Etter husleieloven § 4-3 kan både leier og utleier kreve at leien blir justert til «gjengs leie» hvert tredje år. Gjengs leie er en slags gjennomsnittsleie for tilsvarende leiligheter i samme område.

Omsorgsboliger vil ofte være tilpasset beboernes konkrete behov. Dette kan gjøre det utfordrende å finne et godt sammenligningsgrunnlag ved fastsettelse av gjengs leie. Dersom partene ikke blir enige om hva som er gjengs leie, vil Husleietvistutvalget ofte kunne avgjøre uenigheten. Utenfor Husleietvistutvalgets virkeområde, kan saken avgjøres av en takstmann etter husleieloven § 12-2.

Jeg mener det er riktig at det er tilbud og etterspørsel i markedet som skal bestemme leienivået. Kunstig lave leiepriser har flere uheldige virkninger – både for kommunen og de vanskeligstilte på boligmarkedet, blant annet fordi det innebærer en skjult generell subsidiering. Det fører til at kostnadene knyttet til botilbudet ikke synes i kommunens budsjett, og kommunen får ikke dekket de reelle kostnadene ved boligtilbudet. En generell subsidiering er heller ikke behovsprøvd. Det betyr at også de som ikke har behov for støtte, likevel får det. Det er dårlig økonomiforvaltning.

Det er viktig at de økonomiske virkemidlene på boligmarkedet er mest mulig målrettet. De som trenger hjelp til å betale sin husleie, skal få det. Men hjelpen bør være i form av støtteordninger – ikke kunstig lave leiepriser.

Jeg påpeker at det også før husleielovens regel om «gjengs leie», ble lagt til grunn at en person som leier en omsorgsbolig, skal betale «ordinær husleie», eventuelt med bostøtte, jf. rundskriv 29/97 pkt. 1.1. Også i St.meld. nr. 50 (1996-1997) ble det anbefalt at leien skal være «kostnadsriktig»¹for å unngå en generell subsidiering. I rundskriv U-10/2002 om boligsosialt arbeid – bistand til å mestre et boforhold, legges til grunn at prinsippet om gjengs leie også skal benyttes på kommunale utleieboliger, jf. pkt. 3.1. At husleien for kommunale boliger ikke skal subsidieres er dermed ikke noe nytt – selv med skiftende regjeringer.

Når det er sagt, så forstår jeg godt at det er vanskelig for de som får satt opp husleien sin betydelig. Det er imidlertid den enkelte kommune som har ansvaret for å fastsette leien for sine omsorgsboliger, herunder om husleien skal (opp)reguleres til gjengs leie, og hvor raskt en slik oppregulering i så fall skal gjennomføres. I de fleste kommuner går dette bra.

Det er ikke aktuelt å foreslå statlige reguleringer på hvor mye kommunene kan ta i husleie. Når det gjelder eventuelle andre endringer i husleieloven, er det noe vi vil se på i forbindelse med en senere revisjon. Jeg støtter derfor heller ikke forslagene 2 og 4.

Statlig bostøtte er en målrettet velferdsordning for personer som har lav inntekt og trenger bistand til boutgifter. Bostøtten har en viktig rolle som en rettighet for den enkelte innenfor de reglene som gjelder. Fra 2017 fikk vi på plass et system som gjør at satsene nå reguleres hvert år i henhold til økende boutgifter og prisstigning. Den gir likevel ikke noen garanti for at inntekter og utgifter i alle situasjoner går i hop. Når det er sagt, er denne regjeringen opptatt av at vi skal ha en god bostøtte, som er målrettet mot dem som trenger den mest. Vi vil fortsatt vurdere forbedringer.

Der hvor inntektene og bostøtte ikke strekker til, kan sosialstønad være et viktig bidrag for å dekke utgifter til livsopphold. Selv om det ikke er ønskelig at flere får behov for sosialstønad, mener jeg det ikke er et selvstendig argument for å holde husleien kunstig lav i forhold til det vanlige leienivået på stedet.

Forslagsstillerne vil be regjeringen utrede grenser for muligheten til å bruke utbytte fra kommunale boliger til andre deler av kommunens virksomhet, jf. forslag 5.

Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at kommunenes selvstyre ikke bør begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål. I den nye kommuneloven, som Stortinget vedtok i 2018, er dette prinsippet lovfestet, jf. ny kommunelov § 2-2. Eventuelle begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret bør forbeholdes de tilfeller hvor det er et klart behov for nasjonale føringer og hvor begrensninger er nødvendig.² Det er viktig at kommunene har et økonomisk handlingsrom og reell lokal handlefrihet til å bruke pengene der det trengs mest i den enkelte kommune.

På denne bakgrunn går jeg sterkt mot et forslag om å detaljstyre hva kommunene skal bruke utbytte fra kommunale boliger til. Jeg har full tillitt til at den enkelte kommune selv vet best hvor de bør bruke sine inntekter.

Regjeringen støtter eierlinjen. Over 80 prosent bor i en bolig de eier og de fleste bor godt. Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig som ønsker det skal kunne eie sin egen bolig, for eksempel ved at tiltaket «fra leie til eie» i større grad tas i bruk i hele landet, jf. forslag 3. Det har vi uttrykt direkte i Granavolden-plattformen. Det fremgår også av årets statsbudsjett at Husbanken skal prioritere arbeidet med å hjelpe vanskeligstilte fra leie til eie.

Videre har det generelt vært en stor utbygging med utleieboliger over flere år, slik at behovsdekningen i mange kommuner nå er god. Eventuelle forbedringer av Husbankens tilskuddsordninger er noe som må vurderes i forbindelse med den ordinære budsjettprosessen.

Startlån fremmer eierlinjen, og bidrar sterkt til at også vanskeligstilte skal kunne eie bolig. Forslagsstillerne ønsker å endre forskrift om startlån, slik at søkere som er unge eller førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten egenkapital, skal være i målgruppen for å få startlån, jf. forslag 6. Regjeringen er opptatt av at Husbanken skal være et supplement til det ordinære kredittmarkedet, ikke en konkurrent. Startlånet skal for eksempel ikke gis til en nyutdannet jurist, som i en periode ikke får vanlig lån på grunn av krav i boliglånsforskriften. Det ville være å undergrave intensjonen med denne forskriften. Jeg er derfor mot forslaget. Jeg ønsker også å påpeke at mange unge eier boligen sin, og denne andelen har også økt. Ifølge SSB eide 42 prosent av personene i aldersgruppen 25-30 år sin egen bolig i 2016. I 2004 var denne andelen 34 prosent.

Jeg ønsker heller ikke å utrede og igangsette en prøveordning hvor Husbanken kan gå inn som medeier i boliger med inntil 15 % av kjøpesummen, jf. forslag 7. Jeg mener at en slik ordning vil bidra til å øke gjeldsveksten og dermed undergrave boliglånsforskriften. En økning i gjeldsveksten vil også kunne føre til økte boligpriser på kort- og mellomlang sikt, noe som igjen vil gjøre det mer krevende for vanskeligstilte å kjøpe bolig. Jeg mener videre at det er viktig å stimulere unge til å spare til bolig.

Regjeringen har som mål at alle skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig. Men jeg mener at løsningen ikke ligger i å detaljstyre hvilken husleie kommunene kan fastsette, eller å gi Husbanken utvidede rammer for at unge uten egenkapital kan kjøpe seg bolig. Eventuelle endringer eller styrking av Husbankens øvrige tilskuddsordninger er noe som må vurderes i forbindelse med de årlige budsjettprosessene. Jeg kan derfor ikke støtte noen av forslagene som er fremmet.