Forslag 1

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at kommunen skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at Husbanken kan bidra med både lån og tilskudd til kommuner som ønsker å skaffe utleieboliger til vanskeligstilte. Disse medlemmer har tillit til at kommunene er sitt ansvar bevisst, og bistår med å skaffe boliger til de som trenger det.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til punkt 1 i representantforslaget. Disse medlemmer viser til at dagens definisjon i lovverket er at kommunen har en plikt til å «medvirke til å skaffe bolig». Det betyr at det i dag er et offentlig ansvar å medvirke til at personer som ikke selv makter å skaffe seg bolig, likevel kan få det. Disse medlemmer mener dette er tilstrekkelig og støtter ikke forslaget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det gjøres mye godt arbeid i kommunene for å sikre boliger til bostedsløse og andre vanskeligstilte som ikke selv kan skaffe seg bolig. Dette arbeidet må styrkes, og kommunene må settes i stand til å hjelpe dem som behøver det. Den beste måten å sørge for at kommunene har mulighet til å gi et godt tilbud i sin kommune, er å styrke kommuneøkonomien. Disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten av en god kommuneøkonomi, og viser til Senterpartiets prioriteringer i finansinnstillingen for 2019, hvor kommunerammen er styrket med 2,436 mrd. kroner ut over regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunene i dag ikke har en lovpålagt plikt til å tilby gode boliger til dem som ikke kan skaffe seg bolig selv i markedet. De har kun en plikt til å skaffe en midlertidig bolig, noe som kan innebære hospits eller andre utrygge og kortvarige løsninger som også kan være svært dyre for kommunen. Det er bra at antall bostedsløse er redusert og at mange kommuner jobber langt mer systematisk med både trygge leieforhold og for å bistå flere inn i eiemarkedet. Det som mangler er systematisk arbeid og ansvar både på lokalt og statlig nivå for å faktisk skaffe boliger til vanskeligstilte. I et vinterland som Norge er det åpenbart at retten til å kunne ha en nøktern og trygg bolig må være en lovfestet rettighet på lik linje med rett til helsehjelp. Virkemidlene gjennom Husbanken for å sikre dette må forsterkes.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lov som sikrer finansiering av og kommunal plikt til å tilby boliger til bostedsløse og andre vanskeligstilte som ikke selv kan skaffe seg bolig.»

Forslag 2

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at den enkelte kommune er ansvarlig utleier og selv fastsetter husleien for kommunale leieboliger.

Disse medlemmer vil understreke at det er kommunene som har ansvaret for å fastsette leien for kommunale omsorgsboliger, herunder om husleien skal reguleres til gjengs leie, og eventuelt hvor raskt den skal økes.

Disse medlemmer viser til at kommunene selv må gjøre vurderinger av hvilket nivå leieprisene skal ligge på.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til punkt 2 i forslaget. Disse medlemmer viser til at alternativet til markedsleie eller gjengs leie er en eller annen form for subsidiering av leieprisene slik at leien blir lavere enn den normalt vil være. Gjengs leie er et gjennomsnittlig leienivå for en type leieobjekt innenfor et geografisk område. Disse medlemmer har tillit til at kommunene håndterer leiepriser for sosiale boliger og omsorgsboliger i kommunalt eie på en god måte. Kommunene må blant annet ta hensyn til vedlikeholdsbehov når husleie fastsettes. En begrensning av kommunenes handlingsrom på dette området vil kunne bety at andre kommunale oppgaver vil måtte nedprioriteres. I tillegg mener disse medlemmer det er mer treffsikkert å øke bostøtten slik at personer med lav inntekt og høye boutgifter får økt sin totale disponible inntekt. For sterke begrensninger i kommunenes leieinntekter vil også kunne påvirke viljen til å bygge sosiale boliger og omsorgsboliger. Disse medlemmer støtter på bakgrunn av dette ikke forslag 2.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig med forutsigbarhet rundt husleiepriser. Det rammer enkeltpersoner hardt når leieprisene skrus opp svært mye på kort tid. Det er viktig at det fra kommunalt nivå etterstrebes forutsigbarhet i boligpolitikken, slik at de som bor i kommunale boliger har trygghet for egen bosituasjon. Disse medlemmer anerkjenner samtidig utfordringer for kommunen med å subsidiere kommunale boliger ved å ta lavere priser enn det øvrige boligmarkedet. Det fører til at kostnadene knyttet til botilbudet ikke synes i kommunens budsjett, og kommunen får ikke dekket de reelle kostnadene ved boligtilbudet. En generell subsidiering er heller ikke behovsprøvd, og ikke nødvendigvis treffsikker. Det er viktig at de økonomiske virkemidlene på boligmarkedet er mest mulig målrettet. De som trenger hjelp til å betale sin husleie, skal få det. Hjelpen bør være i form av støtteordninger, ikke kunstig lave leiepriser. Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig å innføre et generelt forbud for kommunen mot å innføre markedsleie dersom dette hovedsakelig er et problem i pressområder i noen kommuner. Dette er i dag en sak som avgjøres lokalt, og det er gode muligheter for å styre boligpolitikken i egen kommune.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener alle må kunne bo trygt enten man eier eller leier. Ikke alle har mulighet til å eie sin egen bolig. I et presset boligmarked er derfor behovet for å beskytte den svakere part, dvs. leieboerne, større. Å kunne etablere seg i et varig hjem i et leieforhold er viktig.

Dette medlem viser til at kommunene kan få støtte gjennom Husbanken til å bygge og kjøpe kommunale boliger. Dette er en del av det viktigste sikkerhetsnettet for folk uten bolig. Det er likevel lite i husleieloven som begrenser hva kommunene kan ta i leie selv om gruppen ikke har noe særlig inntekt. Loven åpner for at kommunene kan ta gjengs leie, noe som i de fleste tilfeller er tilnærmet lik markedspris. Mange kommuner tar dermed «gjengs leie» for boligene, som ofte tilsvarer markedsleie, selv om leietaker ikke kan klare en slik pris. Problemet har forsterket seg etter at svært mange har mistet eller får mindre i statlig bostøtte. Oslo kommune har vært omtalt i media, men Norsk Forbund for Utviklingshemmede har rapportert om flere kommuner hvor leien har vært opp mot 15 000 kroner i måneden – noe som blir umulig om man for eksempel har en «ung ufør»-utbetaling på ca. 19 000 kroner. Dette er mennesker som heller ikke får statlig bostøtte. For de fleste som bor enten i omsorgsboliger eller i kommunale boliger, er det umulig å skaffe seg en større inntekt fremover fordi de er gamle, sosialt vanskeligstilte, utviklingshemmede, uføre eller svært syke. Da er det direkte usosialt at de boligene som er bygget/anskaffet for å dekke et sosialt formål følger markedsleie.

Dette medlem viser til høringsinnspill fra NFU Norge og FFO under behandlingen av saken. Omsorgsboliger eller sosiale utleieboliger har ikke et velfungerende marked for utleie til private. Det er helt urimelig at mennesker som eksempelvis er utviklingshemmet skal måtte kjempe lokalt for sin rett til å bo trygt. Lovgiver må ta ansvar for å sikre at sosiale boliger er sosiale. Det er ikke hensiktsmessig at disse boligene skal omfattes av de alminnelige bestemmelsene i husleieloven.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i husleieloven slik at kommuner ikke kan kreve markedsleie eller gjengs leie for sosiale boliger eller omsorgsboliger i kommunalt eie, samt utrede en ny mekanisme for langsiktig og forutsigbar prisfastsettelse blant annet basert på inntekt.»

Forslag 3

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til regjeringens politiske plattform. Her fremkommer det at regjeringen vil sørge for at tiltaket «fra leie til eie» gir flere anledning til å eie sitt eget hjem. Disse medlemmer mener dette er et viktig tiltak for å beholde selveierdemokratiet. Disse medlemmer viser til at det hovedsakelig er et kommunalt ansvar å sørge for at flere går fra leie til eie. Disse medlemmer viser til at det er tilskuddsordninger for å gjennomføre slike prosjekter. I statsbudsjettet for 2019 er det vist til at Husbanken skal prioritere arbeidet med leie-til-eie-prosjekt. Disse medlemmer viser til at nivået på tilskuddsordningene vurderes i forbindelse med statsbudsjettet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til punkt 3 i forslaget. Disse medlemmer støtter intensjonene i forslaget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ønsker å sørge for at tilskuddsordninger gjennom Husbanken styrkes, og at det gjennomføres flere leie-til-eie-modeller. Dette er i tråd med forslag Senterpartiet har fremmet tidligere og Senterpartiets prioriteringer i alternative statsbudsjett.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelse som viser at 76,9 pst. av husholdningene eier en bolig, mens 23,1 pst. leier. Dette viser at de fleste bor i en eid bolig, men at det er et ganske stort mindretall som ikke gjør det. Det politiske målet om at man skal eie sin egen bolig er, og har vært, viktig. Det har også vært et gode for de fleste. Men det har også ført til at leiemarkedet i Norge er lite og svakt regulert. Det er få mekanismer som fastsetter leieprisen, og leietaker har ikke god beskyttelse mot å få sagt opp kontrakten og måtte flytte. Dette vises også i levekårsundersøkelsen hvor det fremgår at de som leier har gjennomgående dårligere boforhold enn de som eier. I skattesystemet belønnes de som eier blant annet med store fradrag på skatten, og med at eiendom beregnes som mindre formue enn den faktiske verdien. Dette er fradrag den som leier ikke får for sine boligutgifter, i tillegg til at leietaker ikke får delta i verdistigningen på boligen og dermed ikke får bygget opp personlig formue. Det utvikles derfor store forskjeller mellom de som eier, og de som leier. Dette medlem mener derfor det er viktig å få flere som leier over i eide boliger. Det kan gjøres ved å satse mer aktivt og med større innsats på leie-til-eie-ordninger med Husbanken.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at tilskuddsordninger gjennom Husbanken styrkes for å realisere flere leie-til-eie-modeller.»

Forslag 4

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at leietakere i kommunale utleieboliger har vern i henhold til husleieloven. Disse medlemmer viser til brev til komiteen fra statsråd Monica Mæland hvor det fremgår at det vil vurderes eventuelle andre endringer i husleieloven ved en senere revisjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til punkt 4 i forslaget. Disse medlemmer støtter ikke dette forslaget. Dette forslaget kan bryte med viktige prinsipper om likebehandling i møte med offentlige tjenester og stønader.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er positivt at leietakere kan ha medbestemmelse i forbindelse med leie av kommunal bolig. Dette er det rom for i dagens regelverk gjennom dialog mellom kommunen og leietakere. Det anses ikke nødvendig å lovfeste hvordan dette skal foregå da dette innebærer mer detaljstyring av kommunene og mindre rom for gode lokale løsninger.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under Forslag 3 og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå husleieloven og fremme forslag til endringer for å styrke leietakers rettigheter innenfor blant annet medbestemmelse og regulering av leie.»

Forslag 5

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at forslaget innebærer en detaljstyring av norske kommuner. Disse medlemmer har tillit til at kommunene selv vurderer hvordan deres inntekter skal forvaltes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til punkt 5 i forslaget. Disse medlemmer mener forslaget er en inngripen i det kommunale selvstyret. Disse medlemmer har tillit til at kommunene håndterer disse spørsmålene på en god måte og bruker sine samlede inntekter på en fornuftig måte. Disse medlemmer støtter ikke forslaget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det vil være positivt med en utredning som undersøker om det er hensiktsmessig med noen grenser for hva utbytte fra kommunale boliger kan brukes til. Eksempler på hva utbyttet med fordel kan brukes til, er å bygge flere boliger, oppgradere eksisterende boligmasse, forskjønnelse, livsløpsstandard osv. Det finnes føringer på hva utbytte kan brukes til i andre sammenhenger. Da vil det være interessant å vurdere om dette også kan være formålstjenlig når det gjelder utbytte fra utleie av kommunale boliger. Disse medlemmer vil samtidig understreke at det er mulig å foreta slike prioriteringer lokalt i dag, uavhengig av om det foreligger nasjonale føringer eller ei.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er urimelig at kommunene fritt kan ta utbytte fra sine sosiale utleieboliger og bruke på annen drift eller til prisnedslag på andre kommunale tjenester. Sosiale boliger er ikke etablert som et forretningsområde, men som et nødvendig sosialt tiltak. Derfor bør uttak av penger fra slik virksomhet ikke være tillatt, med mindre pengene brukes til boligsosiale formål.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede grenser for muligheten til å bruke utbytte fra kommunale boliger til andre deler av kommunens virksomhet.»

Forslag 6

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til merknader inntatt i Innst. 257 S (2017–2018). Disse medlemmer viser til at startlånsordningen har blitt målrettet slik at flere vanskeligstilte får dekket hele lånebehovet til egen bolig gjennom startlån. Disse medlemmer viser til at startlånsformidlingen er rekordhøy, og at dette har ført til at nesten 11 900 husstander har gått fra leie til eie i perioden 2016–2018. Disse medlemmer vil prioritere vanskeligstilte på boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at andelen unge som eier egen bolig har økt med nesten en fjerdedel i løpet av tolv år. Mens det i 2016 var 42 pst. mellom 25–30 år som eide egen bolig, var denne andelen 34 pst. i 2004. Disse medlemmer viser videre til at boliglånsforskriften er innført for å sikre at norske husholdninger ikke påtar seg mer gjeld enn de kan betjene. Disse medlemmer deler bekymringen fra Sosialistisk Venstreparti, som skriver i innstillingen at «mange av de som eier bolig har uforsvarlig høy boliggjeld». Disse medlemmer mener det vil undergrave boliglånsforskriften om flere unge får mer gjeld. Det vil videre være negativt for den enkelte som risikerer å påta seg mer gjeld enn en kan betjene. Dessuten vil mer kreditt inn i boligmarkedet bidra til å presse boligprisene opp. Disse medlemmer mener de viktigste tiltakene for å bevare selveierdemokratiet og sikre at unge fortsatt kommer seg inn på boligmarkedet er å gjøre det raskere, enklere og billigere å bygge boliger. Igangsettingstakten av nye boliger må holdes på et høyt nivå. Dette vil bidra til lavere boligpriser og lavere boligprisvekst som gjør at flere vil kunne kjøpe sin egen bolig. Disse medlemmer viser også til at regjeringen har gjort flere endringer for å styrke BSU-ordningen, blant annet ved å øke maksimalt sparebeløp og årlig innbetalt sparebeløp. I 2013 var totalt sparebeløp 150 000 kroner, årlig sparebeløp 20 000 kroner og potensielt skattefradrag på 4 000 kroner. I 2019 er totalt sparebeløp økt til 300 000 kroner, årlig sparebeløp økt til 25 000 kroner, mens potensielt skattefradrag er økt til 5 000 kroner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til punkt 6 i forslaget. Disse medlemmer støtter forslaget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet støtter forslaget om å endre forskrift om startlån fra Husbanken slik at søkere som er unge eller førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten egenkapital, skal være i målgruppen for å motta startlån. Ved å tillate at det foretas lokale skjønnsmessige vurderinger kan ordningen tilpasses boligmarkedet i kommunene og dermed være bedre tilpasset de store forskjellene på boligmarkedet rundt om i landet. Disse medlemmer mener det er viktig å ta utfordringene i boligmarkedet på alvor, både når det gjelder pressområder i byene og særskilte distriktsutfordringer. Utfordringer knyttet til oppheting i boligmarkedet i pressområder kan løses ved at det vektlegges at ordningen skal baseres på lokalt skjønn og situasjonen i den enkelte kommune. Disse medlemmer mener det er helt sentralt at todelingen ikke skal innebære en svekkelse av startlånsordningen for vanskeligstilte som dekkes av ordningen i dag, derav todelingen av ordningen. Det er dessuten avgjørende at Husbankens rammer styrkes. Disse medlemmer vil vise til Senterpartiets alternative budsjetter de senere år hvor Husbankens rammer er foreslått oppjustert sammenlignet med regjeringens bevilgninger.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at boligspekulasjon er forsøkt bremset med økte egenkapitalkrav, særlig for sekundærboliger. Isolert sett er dette fornuftig og riktig, men noen utslag må korrigeres. Boligprisene har økt voldsomt de siste årene, og startinntekt i mange vanlige yrker som omsorgsarbeider, bussjåfør, barnehageansatt, og ansatte i handel og service, er for lav til at en kan spare opp egenkapital, samtidig som en må leie bolig og betale de skyhøye utgiftene på leiemarkedet. Dette medlem påpeker at frem til 2014 kunne også de som skulle kjøpe seg bolig for første gang, få hjelp fra Husbanken til et startlån. Nå er det bare de aller mest vanskeligstilte som kan få hjelp med slike lån i Husbanken. Det har gjort at antall mottakere nesten er halvert i løpet av fire år – fra 12 514 husstander i 2012 til 6 945 husstander i 2016. Samtidig har Husbanken fått en stadig mindre ramme for å låne ut penger, og må derfor prioritere midlene i større grad enn før.

Dette medlem viser til at mange unge med vanlige jobber, og som har betalingsevne, ikke får huslån i bank fordi de mangler egenkapital og familie som kan stille opp med penger. Dette medlem viser til Representantforslag 139 S (2017–2018). Kostnadene ved å leie er ofte minst like høye som det koster å betjene det boliglånet som hadde vært tilstrekkelig for å etablere seg i egen eid bolig. Prisøkningen forsterker de økonomiske forskjellene kraftig også fordi det å eie egen bolig og å bruke penger til egen sparing i bolig er viktig for privatøkonomien. Det er også klart at de som eier sin egen bolig, har bedre levekår og bor tryggere og bedre.

Dette medlem mener det må åpnes for at unge førstegangsetablerere igjen kan få Startlån for å sikre at flere unge med betalingsevne kommer inn i eiemarkedet raskere. Denne ordningen skal ikke gå på bekostning av Husbankens innsats for vanskeligstilte og bostedsløse. Husbankens rammer må økes betraktelig. Dette medlem minner om at Husbanken så å si ikke har tap på sine lån, så en slik økning vil ikke innebære noen finansiell risiko for staten.

Dette medlem foreslår at det skal være opp til hver enkelt kommune å forvalte denne ordningen etter skjønnsmessige vurderinger lokalt, slik at alle kommuner kan bruke ordningen til å sikre at unge og førstegangsetablerere får mulighet til å bosette seg i eid bolig. Dette medlem mener det er hensiktsmessig at Startlånsordningen deles i to ordninger, én for dagens målgruppe og én for unge førstegangsetablerere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre forskrift om startlån fra Husbanken, slik at søkere som er unge eller førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten egenkapital, skal være i målgruppen for å motta startlån. Det skal være opp til hver enkelt kommune å forvalte denne ordningen etter skjønnsmessige vurderinger lokalt, slik at alle kommuner kan bruke ordningen til å sikre at unge og førstegangsetablerere får mulighet til å bosette seg i kommunene.»

«Stortinget ber regjeringen dele Startlånsordningen i to, én for dagens målgruppe og én for unge førstegangsetablerere.»

Forslag 7

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at en modell med delt eierskap ikke har vært forsøkt i Norge. Disse medlemmer viser til at en slik modell ble vurdert i forbindelse med det regjeringsoppnevnte boligutvalget i 2011 (NOU 2011:15). Utvalget ga ikke sin tilslutning til en slik modell. Det ble pekt på at en slik ordning ville kreve mer administrasjon og kostnader fra kommunene, som unødvendig ville komplisere kommunens bruk av de boligpolitiske verktøyene. Dessuten mener disse medlemmer at en slik ordning vil bidra til å undergrave boliglånsforskriften, og føre til en økning i boligprisene.

Disse medlemmer vil vise til at forslaget fra Sosialistisk Venstreparti skiller seg fra Stavanger Høyres forslag om å garantere for egenkapitalen. Disse medlemmer viser for øvrig til at Stavanger Høyres initiativ viser at kommunene og private aktører selv kan igangsette prosjekter for å få flere inn på boligmarkedet uten statlig inngripen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener forslaget om en prøveordning hvor Husbanken kan gå inn som medeier i boliger med inntil 15 pst. av kjøpesummen er interessant. Det er likevel krevende å vurdere konsekvensene av de samlede endringene som foreslås i representantforslaget. Av hensyn til stabilitet og forutsigbarhet i boligmarkedet vurderes det at forslaget ikke kan støttes når konsekvensene er ukjente. Det vurderes slik at de andre foreslåtte endringene disse medlemmer støtter vil være positivt for førstegangsetablerere og vanskeligstilte, uten at de regulerende tiltakene i boligmarkedet svekkes i for stor grad.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at for å kjøpe bolig i dag er det en forutsetning med en høy egenkapital, men det forutsetter ofte hjelp fra familien. Det skaper store forskjeller. For å løse problemet med manglende egenkapital foreslås det at det opprettes en prøveordning der Husbanken tilbyr personer som ikke har egenkapital, å bli medeier i boligen tilsvarende 15 pst. av kjøpesummen eller mindre. Prinsippet er at Husbanken blir medeier i boligen og får tilbake verdien av den andelen staten eier, ved et eventuelt salg. Personen som eier hoveddelen av boligen, kan når som helst kjøpe ut statens eierandel til markedsverdi. Ordningen må innrettes slik at den ikke blir mer attraktiv enn finansiering av egenkapital gjennom oppsparte midler, arv eller lån fra foreldre. Høyre i Stavanger har nylig foreslått en tilsvarende løsning hvor kommunen garanterer for egenkapitalen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og igangsette en prøveordning hvor det offentlige kan gå inn som medeier i boliger med inntil 15 pst. av kjøpesummen etter søknad fra personer som kan betjene et boliglån, men som ikke har egenkapital.»