Dokument 8:102 S (2018-2019)
Representantforslag om nødvendige endringer i husleieloven for å
sikre at sosiale boliger har leiepriser vanskeligstilte kan betale, og
andre forstrerkninger av den sosiale boligpolitikken
Jeg viser til Kommunal-
og forvaltningskomiteens brev 27. mars 2019, hvor komiteen ber om
departementets vurdering av ovennevnte representantforslag fra stortingsrepresentantene
Karin Andersen, Kari Elisabeth Kaski, Solfrid Lerbekk og Freddy
André Øvstegård.
Representantene
foreslår at Stortinget skal be regjeringen utarbeide og legge frem
flere forslag til endringer i husleieloven, og andre boligpolitiske
tiltak.
Alle skal kunne skaffe seg og
beholde en egnet bolig
Regjeringen har
som mål at alle skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig.
Kommunen skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke
selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med
særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger
det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker.
Medvirkningsansvaret er fastsatt både i helse- og omsorgstjenesteloven
§ 3-7 og sosialtjenesteloven § 15. Husbanken kan bidra til finansiering
både med lån og tilskudd til kommuner som ønsker å skaffe utleieboliger
til vanskeligstilte. Vanskeligstilte på boligmarkedet som kan betjene
et lån, kan få startlån og etableringstilskudd til å skaffe seg
en eierbolig.
Jeg har tillitt
til at kommunene er seg sitt ansvar bevisst, og bidrar til å skaffe
boliger til de som trenger det. Jeg kan ikke se at det er dokumentert
behov for noen lovendringer på dette området nå. Jeg kan derfor
ikke støtte forslag 1 fra representantene.
Fastsettelse av husleie
Det er den enkelte
kommune som er ansvarlig utleier og fastsetter husleien for kommunalt
eide utleieboliger. Leieforholdet mellom kommunen og beboere i omsorgsboliger
reguleres av husleieloven.
Husleieloven har
ikke spesielle regler om leiefastsettelse for omsorgsboliger, men
husleieloven inneholder et generelt leieprisvern. Det er ulovlig
å kreve urimelig høy leiepris. Etter husleieloven § 4-3 kan både
leier og utleier kreve at leien blir justert til «gjengs leie» hvert
tredje år. Gjengs leie er en slags gjennomsnittsleie for tilsvarende
leiligheter i samme område.
Omsorgsboliger vil
ofte være tilpasset beboernes konkrete behov. Dette kan gjøre det
utfordrende å finne et godt sammenligningsgrunnlag ved fastsettelse
av gjengs leie. Dersom partene ikke blir enige om hva som er gjengs
leie, vil Husleietvistutvalget ofte kunne avgjøre uenigheten. Utenfor
Husleietvistutvalgets virkeområde, kan saken avgjøres av en takstmann
etter husleieloven § 12-2.
Jeg mener det er
riktig at det er tilbud og etterspørsel i markedet som skal bestemme
leienivået. Kunstig lave leiepriser har flere uheldige virkninger
– både for kommunen og de vanskeligstilte på boligmarkedet, blant
annet fordi det innebærer en skjult generell subsidiering. Det fører
til at kostnadene knyttet til botilbudet ikke synes i kommunens
budsjett, og kommunen får ikke dekket de reelle kostnadene ved boligtilbudet.
En generell subsidiering er heller ikke behovsprøvd. Det betyr at
også de som ikke har behov for støtte, likevel får det. Det er dårlig
økonomiforvaltning.
Det er viktig at
de økonomiske virkemidlene på boligmarkedet er mest mulig målrettet.
De som trenger hjelp til å betale sin husleie, skal få det. Men
hjelpen bør være i form av støtteordninger – ikke kunstig lave leiepriser.
Jeg påpeker at det
også før husleielovens regel om «gjengs leie», ble lagt til grunn
at en person som leier en omsorgsbolig, skal betale «ordinær husleie»,
eventuelt med bostøtte, jf. rundskriv 29/97 pkt. 1.1.
Også i St.meld. nr.
50 (1996-1997) ble det anbefalt at leien skal være «kostnadsriktig»for å unngå en generell
subsidiering. I rundskriv
U-10/2002 om boligsosialt arbeid – bistand til å mestre et
boforhold, legges til grunn at prinsippet om gjengs leie også skal
benyttes på kommunale utleieboliger, jf. pkt. 3.1. At husleien for
kommunale boliger ikke skal subsidieres er dermed ikke noe nytt
– selv med skiftende regjeringer.
Når det er sagt,
så forstår jeg godt at det er vanskelig for de som får satt opp
husleien sin betydelig. Det er imidlertid den enkelte kommune som
har ansvaret for å fastsette leien for sine omsorgsboliger, herunder
om husleien skal (opp)reguleres til gjengs leie, og hvor raskt en
slik oppregulering i så fall skal gjennomføres. I de fleste kommuner
går dette bra.
Det er ikke aktuelt
å foreslå statlige reguleringer på hvor mye kommunene kan ta i husleie.
Når det gjelder eventuelle andre endringer i husleieloven, er det
noe vi vil se på i forbindelse med en senere revisjon. Jeg støtter derfor
heller ikke forslagene 2 og 4.
Bostøtte
Statlig bostøtte
er en målrettet velferdsordning for personer som har lav inntekt
og trenger bistand til boutgifter. Bostøtten har en viktig rolle
som en rettighet for den enkelte innenfor de reglene som gjelder.
Fra 2017 fikk vi på plass et system som gjør at satsene nå reguleres hvert
år i henhold til økende boutgifter og prisstigning. Den gir likevel
ikke noen garanti for at inntekter og utgifter i alle situasjoner
går i hop. Når det er sagt, er denne regjeringen opptatt av at vi
skal ha en god bostøtte, som er målrettet mot dem som trenger den
mest. Vi vil fortsatt vurdere forbedringer.
Der hvor inntektene
og bostøtte ikke strekker til, kan sosialstønad være et viktig bidrag
for å dekke utgifter til livsopphold. Selv om det ikke er ønskelig
at flere får behov for sosialstønad, mener jeg det ikke er et selvstendig
argument for å holde husleien kunstig lav i forhold til det vanlige
leienivået på stedet.
Kommunenes råderett over utbytte
fra kommunale boliger
Forslagsstillerne
vil be regjeringen utrede grenser for muligheten til å bruke utbytte
fra kommunale boliger til andre deler av kommunens virksomhet, jf.
forslag 5.
Forholdsmessighetsprinsippet
innebærer at kommunenes selvstyre ikke bør begrenses mer enn det
som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål. I den nye kommuneloven,
som Stortinget vedtok i 2018, er dette prinsippet lovfestet, jf.
ny kommunelov § 2-2. Eventuelle begrensninger i det kommunale og
fylkeskommunale selvstyret bør forbeholdes de tilfeller hvor det
er et klart behov for nasjonale føringer og hvor begrensninger er nødvendig. Det er viktig
at kommunene har et økonomisk handlingsrom og reell lokal handlefrihet
til å bruke pengene der det trengs mest i den enkelte kommune.
På denne bakgrunn
går jeg sterkt mot et forslag om å detaljstyre hva kommunene skal
bruke utbytte fra kommunale boliger til. Jeg har full tillitt til
at den enkelte kommune selv vet best hvor de bør bruke sine inntekter.
Husbankens ordninger – startlån
mv.
Regjeringen støtter
eierlinjen. Over 80 prosent bor i en bolig de eier og de fleste
bor godt. Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig
som ønsker det skal kunne eie sin egen bolig, for eksempel ved at
tiltaket «fra leie til eie» i større grad tas i bruk i hele landet,
jf. forslag 3. Det har vi uttrykt direkte i Granavolden-plattformen.
Det fremgår også av årets statsbudsjett at Husbanken skal prioritere
arbeidet med å hjelpe vanskeligstilte fra leie til eie.
Videre har det generelt
vært en stor utbygging med utleieboliger over flere år, slik at
behovsdekningen i mange kommuner nå er god. Eventuelle forbedringer
av Husbankens tilskuddsordninger er noe som må vurderes i forbindelse
med den ordinære budsjettprosessen.
Startlån fremmer
eierlinjen, og bidrar sterkt til at også vanskeligstilte skal kunne
eie bolig. Forslagsstillerne ønsker å endre forskrift om startlån,
slik at søkere som er unge eller førstegangsetablerere med betalingsevne,
men uten egenkapital, skal være i målgruppen for å få startlån,
jf. forslag 6. Regjeringen er opptatt av at Husbanken skal være
et supplement til det ordinære kredittmarkedet, ikke en konkurrent.
Startlånet skal for eksempel ikke gis til en nyutdannet jurist,
som i en periode ikke får vanlig lån på grunn av krav i boliglånsforskriften.
Det ville være å undergrave intensjonen med denne forskriften. Jeg
er derfor mot forslaget. Jeg ønsker også å påpeke at mange unge
eier boligen sin, og denne andelen har også økt. Ifølge SSB eide
42 prosent av personene i aldersgruppen 25-30 år sin egen bolig
i 2016. I 2004 var denne andelen 34 prosent.
Jeg ønsker heller
ikke å utrede og igangsette en prøveordning hvor Husbanken kan gå
inn som medeier i boliger med inntil 15 % av kjøpesummen, jf. forslag
7. Jeg mener at en slik ordning vil bidra til å øke gjeldsveksten
og dermed undergrave boliglånsforskriften. En økning i gjeldsveksten
vil også kunne føre til økte boligpriser på kort- og mellomlang
sikt, noe som igjen vil gjøre det mer krevende for vanskeligstilte
å kjøpe bolig. Jeg mener videre at det er viktig å stimulere unge
til å spare til bolig.
Oppsummering
Regjeringen har
som mål at alle skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig.
Men jeg mener at løsningen ikke ligger i å detaljstyre hvilken husleie
kommunene kan fastsette, eller å gi Husbanken utvidede rammer for
at unge uten egenkapital kan kjøpe seg bolig. Eventuelle endringer
eller styrking av Husbankens øvrige tilskuddsordninger er noe som
må vurderes i forbindelse med de årlige budsjettprosessene. Jeg
kan derfor ikke støtte noen av forslagene som er fremmet.