Jeg er glad for at representantene retter søkelyset mot barnevernet. Som forslagsstillerne mener også jeg at å sikre en trygg og god oppvekst for barn er den viktigste investeringen vi kan gjøre. Jeg er også enig i at samfunnet har en plikt til å sikre barn og unge gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår.

For å sørge for at barn og unge i Norge får en god oppvekst, må barnevernet kunne gi rett hjelp på et tidlig tidspunkt. En av de sentrale målene med regjeringens barnevernsreform er å styrke tidlig innsats i barnevernet. De kommunale tjenestene har de beste forutsetningene for å oppdage og hjelpe utsatte barn og familier på et tidlig tidspunkt. Når barnevernsreformens ansvarsendringer iverksettes, vil kommunene få et økt økonomisk og faglig ansvar på barnevernsområdet. Det vil gi kommunene bedre mulighet til å prioritere kvalitet i både barnevernet og det forebyggende arbeidet.

Fordi tidlig innsats lønner seg og kommunene får større ansvar for kostbare tiltak, som for eksempel akuttplasseringer og plassering i barnevernsinstitusjoner, vil også reformen gi sterke insentiver til å prioritere forebygging.

For å forberede de kommunale barnevernstjenestene på barnevernsreformen, har regjeringen satt i gang en storstilt kompetansesatsing i det kommunale barnevernet. Det er årlig avsatt mer enn 80 millioner kroner til et omfattende etter- og videreutdanningstilbud. En stor andel av disse midlene benyttes til å frigjøre kapasitet i tjenestene, slik at ansatte skal få tid til kompetanseheving. Alle ansatte i barnevernstjenestene vil få tilbud om kompetanseheving. I tillegg er det spesiell innsats rettet mot tjenestene som har de største utfordringene.

Det er også en del av kompetansesatsingen å utrede krav til kompetanse og autorisasjon i det kommunale barnevernet.

Som representantene påpeker, er det variasjoner i kvalitet i de kommunale barnevernstjenestene. Både fylkesmennenes tilsyn med barnevernet og indikatorer for kvalitet i barnevernstjenestene viser dette. Jeg er også oppmerksom på at flere barnevernsledere og ansatte opplever kapasitetsutfordringer. Det er imidlertid store variasjoner. Enkelte tjenester har forholdsvis få saker per saksbehandler, mens andre har flere. Noen barnevernssaker kan kreve store ressurser, mens andre saker krever mindre.

Det kommunale barnevernet har blitt styrket under denne regjeringen. Vi har videreført og styrket de øremerkede midlene til stillinger i det kommunale barnevernet. I tillegg har kommunene selv stått for en betydelig økning i årsverk i det kommunale barnevernet. I perioden 2013-2017 har det vært en økning på over 1100 flere årsverk i barnevernstjenesten. Det er en økning på nesten 24 prosent. I samme periode har veksten i tiltak i barnevernet vært på i underkant av fem prosent.

Selv om disse tallene tyder på en sterk kapasitetsvekst i det kommunale barnevernet, og at kapasiteten i dag er bedre enn i 2013, vil jeg fremdeles følge med på kapasiteten i det kommunale barnevernet. Jeg mener også at ansattes tilbakemeldinger om at de har for liten tid til den enkelte sak, skal tas på alvor.

Jeg legger samtidig vekt på at barn og familier som får hjelp fra barnevernet ofte har behov for et bredt spekter av hjelpetilbud. Et godt barnevern forutsetter at flere tjenester bidrar med tiltak. Arbeidsbelastningen i barnevernet henger ofte sammen med tilgangen til andre tjenester i kommunene som tilbyr familiestøtte og oppfølging av barn og ungdom.

Jeg mener kommunene må ha frihet til å organisere tjenestetilbudet sitt på måter som gjør det enkelt å trekke veksler på relevant kompetanse, virkemidler og tilbud, enten dette ivaretas innad i barnevernstjenesten eller gjennom samarbeid med andre tjenester. Vi ser heller ingen klar sammenheng mellom antall saker per saksbehandler og utfordringene i de kommunene som sliter mest med å få på plass et godt barnevernstilbud.

Det er derfor ikke åpenbart at sentral styring gjennom øremerking av stillinger i det kommunale barnevernet eller innføring av bemanningsnormer vil være de best egnede virkemidlene for å heve kvaliteten i barnevernstjenestene, eller for å gi utsatte barn og familier hjelpen de trenger. Det er først og fremst kommunene som må vurdere behovet for ansatte og hvordan det samlede tilbudet overfor utsatte barn og familier best bør dimensjoneres og organiseres.

Regjeringen iverksetter flere tiltak som legger godt til rette for at kommunene prioriterer tilbudet til barn og familier. Gjennom arbeidet med ny barnevernslov vil vi bl.a. foreslå å innføre krav om årlig rapportering til kommunestyret om tilstanden i barnevernet, slik at ledelsen i den enkelte kommune får økt kunnskap om egen tjeneste og hva som bør gjøres for å heve kvaliteten. I tillegg har fylkesmennene fått i oppgave gjennomføre møter med alle kommuner for å drøfte situasjonen i barnevernstjenestene.

I lys av dette mener jeg det ikke er hensiktsmessig å utarbeide en opptrappingsplan for øremerkede stillinger. Jeg finner det heller ikke hensiktsmessig, på bakgrunn av de tiltakene og utredningsarbeidet vi allerede har i gang, å innføre noen veiledende bemanningsnorm eller utrede minstekrav for antall årsverk i barnevernstjenestene.

Fra 1. juli 2018 er barnevernloven en rettighetslov for barn. Barn har rett til nødvendige tiltak fra barnevernet når vilkårene for tiltaket er oppfylt. Dette gjelder også ettervern.

Regjeringen vil i høringsnotatet til ny barnevernslov foreslå å utvide retten til ettervern i barnevernet fra 23 til 25 år. Det blir også foreslått å tydeliggjøre at retten til ettervern gjelder de som har et særlig behov for hjelp fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet. Det skal ikke være en tidsfrist for når ungdommen kan ombestemme seg og få en ny vurdering av behovet for ettervern. Barnevernstjenesten i kommunene må vurdere om de skal gi ettervern ut fra ungdommen sitt behov og mandatet til barnevernet.