Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Elise Bjørnebekk-Waagen, Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Tuva
Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Torill Eidsheim, Astrid
Nøklebye Heiberg, Erlend Larsen og Sveinung Stensland, fra Fremskrittspartiet,
Åshild Bruun-Gundersen og Sylvi Listhaug, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Sosialistisk Venstreparti, Sheida Sangtarash, fra Venstre, Carl-Erik Grimstad,
og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til representantforslaget i Dokument 8:19 S (2018–2019). Helseminister
Bent Høie har uttalt seg om forslaget i brev til komiteen av 26. oktober
2018. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Det ble
avholdt åpen høring den 31. januar, hvor Fagforbundet, Fellesorganisasjonen,
Norsk Sykepleierforbund og Rådet for psykisk helse deltok. I tillegg
har det kommet høringsinnspill fra andre organisasjoner.
Komiteen mener at samhandlingsreformens
intensjoner var gode, og at reformen var nødvendig. Noen av målene
for samhandlingsreformen var:
-
en reduksjon i liggetid
i spesialisthelsetjenesten
-
bedring av akutt/øyeblikkelig
hjelp-tilbudet
-
økt oppmerksomhet
om folkehelsearbeid og forebyggende innsats i kommunene
-
forsterket og potensielt
mer fleksibel samhandling mellom helseforetak og kommuner.
Norges
forskningsråd gjennomførte en større følgeevaluering (2012–2015)
av samhandlingsreformen på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet.
På overordnet nivå konstaterte de i sluttrapporten at kommuner og
helseforetak i hovedsak lojalt har fulgt opp intensjonene i samhandlingsreformen
og søkt å realisere dem.
Komiteen viser til uttalelsen
fra helseminister Bent Høie, hvor han skriver at samhandlingsreformen ikke
har svart til forventningene, og at det er mange utfordringer for
å skape helhet og sammenheng i en framtidig helsetjeneste, innenfor
tilgjengelige ressurser.
Komiteen merker seg at forslagsstillere
og statsråd deler oppfatningen av at reformen kan forbedres.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til uttalelsen fra helseministeren om at regjeringen gjennom
flere meldinger til Stortinget har lagt til rette for en arbeidsdeling
mellom kommuner og sykehus i tråd med samhandlingsreformen. Primærhelsemeldingen
nevnes spesielt, samt alle tiltakene som følger av denne meldingen.
Også Folkehelseprogrammet, Kompetanseløft 2020, ansettelser av psykologer
i kommunene, styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten med
flere tiltak, er utført for å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestene
– i tråd med samhandlingsreformens intensjoner. Statsråden informerer
i uttalelsen om en rekke andre tiltak som utføres for å danne grunnlag
for å vurdere hva som er de beste tiltakene for å ta samhandling
enda et steg videre.
Flertallet merker seg at Nasjonal
helse- og sykehusplan (2020–2023), som etter planen skal legges
fram for Stortinget høsten 2019, skal ivareta intensjonen i representantforslagets
punkt 2.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til Riksrevisjonens rapport Dokument 3:5 (2015–2016) om ressursutnyttelse
og kvalitet i helsetjenesten etter innføring av samhandlingsreformen. Den
viser blant annet at kommunene kun i liten grad har økt kapasiteten
og styrket kompetansen etter innføring av samhandlingsreformen.
Innen rus- og psykiatriområdet er ikke tilbudet i kommunene styrket
i takt med nedbygging av døgnplasser. Disse medlemmer viser til statsrådens
uttalelse til representantforslaget, der det hevdes at regjeringen
gjennom flere meldinger til Stortinget og andre tiltak har lagt
til rette for en arbeidsdeling mellom kommuner og sykehus i tråd
med samhandlingsreformen. Disse medlemmer er uenig i
at regjeringen har sikret samhandling gjennom de meldinger og andre
tiltak som er fremmet. De meldinger og tiltak det vises til, for
eksempel primærhelsemeldingen, har ikke på noen måte sikret samhandlingsreformens
intensjoner og forutsetninger. Riksrevisjonens konkrete anbefalinger
i Dokument 3:5 (2015–2016) er etter disse medlemmers syn ikke fulgt
opp på en troverdig måte. Disse medlemmer viser til Menon-publikasjon
nr. 51-2018, som slår fast at bevilgningene til helse- og omsorgstilbud
i kommunene ikke reflekterer en utpreget satsing de siste årene,
og at samhandlingen – strukturene og maktbalansen i helsesektoren
er de samme som før. Kommunene mottar flere og ofte mer krevende
pasienter enn før, uten at dette har blitt fulgt opp tilstrekkelig
økonomisk. Mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere har mer
enn fordoblet seg siden 2015. Alvoret i situasjonen blir ytterligere forsterket
i den nylig fremlagte riksrevisjonsrapporten om kvalitet og tilgjengelighet
i eldreomsorgen (Dokument 3:5 (2018–2019)), der det blant annet
rettes alvorlig kritikk om mangler ved pasientsikkerheten i eldreomsorgen.
Disse medlemmer mener det er
uheldig om oppfølging av samhandlingsreformen, som skulle være en
retningsreform for å styrke kommunehelsetjenesten, blir lagt inn
som et kapittel i neste nasjonale helse- og sykehusplan, uten en
evaluering. Det er også liten grunn til å tro at regjeringen vil
sørge for reelle tiltak for å følge opp samhandlingsreformen i neste
helse- og sykehusplan når statsråden i sitt brev til komiteen nå
mener at samhandlingsreformen er fulgt opp, på tross av funnene
blant annet i Riksrevisjonens rapporter.
Disse medlemmer vil understreke
at regjeringens manglende oppfølging av samhandlingsreformen gjør
seg spesielt tydelig for legetjenestene i kommunene. Norge sliter
nå med en fastlegekrise. Det er tydelig meldt fra om at situasjonen
i fastlegeordningen ble særlig forverret etter innføring av samhandlingsreformen. Kortere
liggetid på sykehus har ført til at et tungt pasientansvar er skjøvet
over på fastlegene, men uten at kapasiteten er økt tilsvarende.
Økning i legeårsverk har ifølge Riksrevisjonen vært tre ganger så
stor på sykehus som i kommunene, på tross av samhandlingsreformen.
Situasjonen er et politisk ansvar.
Disse medlemmer viser til at
Norges forskningsråds evaluering av samhandlingsreformen allerede
i 2015 konstaterte en usikkerhet om hvorvidt reformen bidro til
mer helhetlige pasientforløp. Den viste til at økonomiske incentiver
kunne ha bidratt til at hjem-sykehus-hjem-forløpet ble mer oppstykket,
ikke mindre. Den pekte på fire områder som måtte forsterkes: 1)
samarbeidsavtalene mellom kommuner og sykehus, 2) fastlegenes rolle
og plass i reformen, 3) hensynet til pasient- og brukermedvirkning
for å skape mer helhetlige pasientforløp og 4) bedre utnyttelse
av digital teknologi. Disse
medlemmer mener det er kritikkverdig at regjeringen ikke har
tatt Forskningsrådets evalueringsrapport på større alvor.
Disse medlemmer viser til at
Norsk Sykepleierforbund (NSF) støtter representantforslaget i sin
helhet. Det henvises i høringsuttalelsen til at forutsetningen om
at veksten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skulle være
større enn i spesialisthelsetjenesten, ikke er fulgt opp. NSF mener
at reformen aldri er blitt fulgt opp med en forpliktende kompetanseplan.
Virkemidlene har i stor grad dreiet seg om å kutte liggetid og å
overføre oppgaver til kommunene. Avtaleinstituttet har i stor grad
dreiet seg om avtaler på et forvaltningsnivå og har i begrenset
grad bidratt til tjenesteutvikling. NSF mener det er behov for en
evaluering av reformen, men at det også er behov for tiltak raskt.
Det er fremdeles mange drivere som forsterker de utilsiktede effektene
av samhandlingsreformen, som nedjustering av DRG-vektingen på døgnbehandling
i spesialisthelsetjenesten (2018) og kommunal betalingsplikt for
utskrivningsklare pasienter innen psykisk helsevern og TSB.
Disse medlemmer viser til at
Fagforbundet i sin høringsuttalelse tar opp at kommunene må ha tilstrekkelig
økonomi og kompetanse til å ta over ansvaret for spesialiserte og
komplekse pasientoppgaver, og at situasjonen i dag rammer spesielt
den eldre geriatriske pasient. Fagforbundet er også urolig for at
man ikke har lykkes med å styrke tilbudet til sårbare grupper innenfor rus
og psykiatri i takt med nedbygging av døgnplasser i spesialisthelsetjenesten.
De viser også til behovet for økt rekruttering av sykepleiere og
helsefagarbeidere og en langsiktig plan for å ivareta helsetjenester
i primærhelsetjenesten.
Disse medlemmer viser til at
Rådet for psykisk helse mener at mangel på samhandling er en av
de største utfordringene vi står overfor i helsevesenet i dag, og at
de støtter representantforslaget. De mener at en evaluering også
må se på samhandling innad på primærhelsetjenestenivå, mellom kommuner
og mellom sosiale tjenester og helsetjenesten.
Disse medlemmer viser til at
også Fellesorganisasjonen (FO) støtter forslaget. FO viser til at
det har vært nedgang i eller svært liten økning i antall sosionomer
og barnevernspedagoger innen psykisk helsevern, og mener at dette
er tegn på at de tradisjonelle sosiale tjenestene bygges ned. Dette
bidrar ikke til å sikre helhetlige tjenester for pasientene.
Disse medlemmer mener at samhandlingsreformens
mål ikke er innfridd, og at sentrale forutsetninger for reformen
ikke har vært på plass. Samhandlingsreformen har mange steder framstått
som en oppgaveoverføringsreform og en sparereform for spesialisthelsetjenesten,
der mer pasientansvar skyves over fra spesialisthelsetjenesten til
kommunene uten at ressursene følger med. En slik utvikling går ut
over dem helsetjenesten er til for, nemlig pasienten.
På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag
«Stortinget
ber regjeringen evaluere samhandlingsreformen.»
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av evalueringen av samhandlingsreformen
fremme sak for Stortinget om nye økonomiske og strukturelle tiltak
for å nå samhandlingsreformens intensjoner om økt forebygging, en
styrket kommunehelsetjeneste og økt samarbeid mellom sykehus og
kommuner for å sikre pasientenes behov for helhetlige og koordinerte
tjenester.»
Disse medlemmer mener
at de store manglene i gjennomføring av samhandlingsreformen ikke
løses gjennom en omtale i stortingsmeldingen om Nasjonal helse-
og sykehusplan. De akutte utfordringene i kommunene må løses med
konkrete tiltak og styrket kommuneøkonomi. Disse medlemmer merker seg likevel
at statsråden har høye forventninger til at omtalen i Nasjonal helse-
og sykehusplan skal løse utfordringene med manglende samhandling. Disse medlemmer forventer
derfor at det vil komme helt konkrete tiltak i den varslede meldingen
som gjør det mulig med reell samhandling, med insentiver som legger
til rette for bedre samarbeid og kvalitetsutvikling i kommunene.