Register over helsepersonell
som er ansatt i eller jobber på oppdrag for den offentlige helse-
og omsorgstjenesten og samtidig mottar honorar fra legemiddelindustrien
Det finnes i dag
et omfattende regelverk som skal motvirke uheldig samhandling/bindinger
mellom helsepersonell og helse- og omsorgstjeneste og andre aktører.
Gjeldende regelverk er fordelt på flere lover og forskrifter, og
det finnes ingen enkelt lov eller forskrift som uttømmende regulerer
alle aspekter knyttet til slik kontakt eller samhandling. I tillegg
til slikt formelt regelverk er det inngått flere samarbeidsavtaler
mellom aktørene og det er også fastsatt interne regler for de regionale
helseforetakene.
Jeg vil i det videre
redegjøre for det mest relevante regelverket og avtaler som eksisterer.
For enkelthets skyld vil deler av redegjørelsen henvise til "leger".
Dette er naturlig siden leger i hovedsak er den personellgruppe
som kan forskrive eller rekvirere legemidler til pasienter. Samtidig
vil jeg presisere at mye av regelverket retter seg mot helsepersonell
generelt, og altså ikke bare leger.
Myndighetsfastsatt regelverk
Helsepersonelloven inneholder
flere bestemmelser som direkte eller indirekte har betydning for
relasjonen mellom helsepersonell og legemiddelindustrien. Allerede
lovens formålsbestemmelse indikerer at det må gjelde visse begrensninger
eller krav til relasjonene eller samhandlingen mellom helsepersonell
og legemiddelindustrien. Av § 1 fremgår at «(L)ovens formål er å bidra til
sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten
samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.» Slik
sett vil det være i strid med lovens formål dersom relasjonene eller
samhandlingen mellom helsepersonell og legemiddelindustrien er av
en slik art eller et slikt omfang at det undergraver befolkningens/pasientens
tillit til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.
Helsepersonelloven
inneholder imidlertid også bestemmelser som mer spesifikt regulerer
relasjonen mellom helsepersonell og legemiddelindustrien. Lovens
§ 4 pålegger helsepersonellet en plikt til å utøve sin virksomhet
forsvarlig, jf. særlig bestemmelsens første ledd hvor det heter
at «(H)elsepersonell
skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet
og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets
kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.» Av
lovens § 11 fremgår at retten til å rekvirere reseptbelagte legemidler
som hovedregel er forbeholdt leger og tannleger, og forsvarlighetsplikten
etter § 4 vil gjelde også for slik rekvirering. Rekvirering av legemidler
skal altså skje i samsvar med det som etter en konkret vurdering
fremstår som faglig forsvarlig i forhold til den aktuelle pasient,
og skal ikke på en utilbørlig måte påvirkes eller styres ut fra
legens eventuelle kontakter med eller bindinger til legemiddelprodusenter.
Også helsepersonelloven
§ 6 er av betydning for relasjonene eller samhandlingen. Av bestemmelsen
fremgår at helsepersonell «skal sørge for at helsehjelpen
ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig
tidstap eller utgift.» Selv om en konkret medikamentell behandling
i seg selv er forsvarlig i henhold til § 4, vil behandlingen kunne
være i strid med § 6 dersom behandlingen påfører pasienten eller
andre unødvendig tidstap eller utgift.
I lovens § 9 er
det oppstilt et forbud for helsepersonell mot å motta gaver mv.
i tjenesten. I bestemmelsens forarbeider er det vist til nødvendigheten
av at det er allmenn tillit til at helsepersonell opptrer utfra
pasientens interesser for å gi adekvat helsehjelp og ikke utfra
andre utenforliggende hensyn eller hensynet til egen vinning. Bestemmelsens
første ledd innebærer et forbud mot at helsepersonell mottar gaver
e.l. som er egnet
til å påvirke deres tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte.
Forbudet vil omfatte gaver og tjenester med økonomisk verdi, samt
også ytelser som ikke har et økonomisk aspekt. Forbudet rammer ikke
bare gaver, tjenester og andre ytelser rettet mot helsepersonell
selv, men også mot andre personer. Bestemmelsens andre ledd fastslår
at helsepersonellet fra en pasient bare kan motta gave, provisjon,
tjeneste eller annen ytelse, såfremt denne er av ubetydelig verdi.
Med hjemmel i bestemmelsens
tredje ledd har Helse- og omsorgsdepartementet fastsatt forskrift 29. august
2005 nr. 941 om begrensninger i helsepersonells adgang til å motta
gave, provisjon, tjeneste eller andre ytelser. Forskriften
gjelder for alle helsepersonellgrupper og innebærer en mer tydelig
og konkret regulering av helsepersonells adgang til å motta gaver
eller andre ytelser. Forskriften klargjør de begrensninger som gjelder
for helsepersonell og gir en rekke eksempler på ytelser det kan
være forbudt å motta. Videre presiseres det hvilken vurdering helsepersonell
må foreta når de tilbys eller mottar gaver/ytelser og at det er
et eventuelt gaveelementet ved ulike ytelser som ofte vil være problematisk,
med andre ord der hvor det er misforhold mellom ytelse og motytelse.
Av helsepersonellovens
§ 13 første ledd fremgår at markedsføring av helse- og omsorgstjenester
skal være «forsvarlig,
nøktern og saklig.» Bestemmelsen gjelder i hovedsak helsepersonellets
markedsføring av egen virksomhet, og antas å være mindre aktuell
for forholdet mellom leger og legemiddelindustri, eller legemiddelindustrien
i seg selv. Imidlertid vil bestemmelsen kunne anvendes overfor en
leges markedsføring dersom legen markedsfører bestemte former for
legemidler eller behandlingsformer, og særlig dersom legen mottar økonomisk
kompensasjon eller andre fordeler som betaling for markedsføringen.
I hovedsak vil imidlertid legemiddelloven med forskrifter være mer
relevant for denne type markedsføring, jf. nærmere om dette nedenfor.
Etter helsepersonelloven
§ 19 plikter helsepersonell å melde fra til arbeidsgiver om bierverv,
engasjementer og eierinteresser i annen virksomhet. I bestemmelsens
forarbeider er det vist til at det særlig blant offentlig ansatt
har vært vanlig å ha bierverv, men at det er stor variasjon i arten
og omfanget. Det fremheves at slike bierverv kan ha flere positive
virkninger, og det vises til at slikt ekstraarbeid kan innebære
en mer effektiv utnyttelse av det enkelte helsepersonells ressurser,
samt at offentlig ansatt helsepersonell gjennom bierverv vil kunne
få erfaring som vil være til nytte i hovedervervet. I forlengelsen
av dette understrekes det imidlertid at bierverv også kan ha negative
konsekvenser. Biervervet kan bli så omfattende at det går ut over
hovedervervet, helsepersonell kan som følge av bierverv havne i
interesse- eller lojalitetskonflikter med hovedarbeidsgiver og bierverv
kan være egnet til å svekke tilliten til at offentlig ansatt helsepersonell
treffer avgjørelser på grunnlag av rent faglige og samfunnsøkonomiske
vurderinger.
Bestemmelsens første
ledd pålegger derfor helsepersonell en plikt til av eget tiltak
å melde fra til arbeidsgiver der de har bierverv av en slik art
som vil kunne innebære en interessekonflikt med arbeidsgiver. I
forarbeidene til bestemmelsen er det blant annet vist til at vurderingen
er objektiv. Det innebærer at det ikke er den enkeltes subjektive
oppfatning av om det foreligger et potensiale for en interessekonflikt
som er avgjørende. Det er likevel det enkelte helsepersonell som
i første omgang må vurdere om deres bierverv kan føre til en interessekonflikt
med arbeidsgiver. Det er ikke avgjørende om det eksisterer en aktuell
interessekonflikt. Dersom det foreligger en mulighet for det, enten
nå eller i overskuelig fremtid, inntrer meldeplikten.
I bestemmelsens
andre ledd er det inntatt en bestemmelse om meldeplikt som kan aktiveres
av arbeidsgiver hvis denne har behov for opplysninger om de ansattes
bierverv. Denne meldeplikten innebærer at helsepersonellet skal
gi opplysninger om all
helsefaglig virksomhet i form av bierverv, engasjementer i
annen virksomhet eller privat virksomhet når arbeidsgiver ber om det,
uavhengig av den enkeltes egenvurdering av konfliktpotensialet.
Helsepersonellets egen plikt etter første ledd til å melde fra om
bierverv som kan medføre interessekonflikter, vil imidlertid gjelde
uavhengig av om arbeidsgiver benytter muligheten i annet ledd eller
ikke. I bestemmelsens tredje ledd er det fastsatt hvilke opplysninger
som skal gis etter første og andre ledd, og i fjerde ledd er det
presisert at bestemmelsene i § 19 ikke begrenser plikt til å opplyse
om bierverv som eventuelt kan følge av avtale eller andre rettsregler.
Sistnevnte vil typiske gjelde dersom arbeidsgiver ber om mer utførlige opplysninger
enn det som følger av loven eller dersom det i arbeidsavtalen er
lagt til grunn en strengere norm for plikten til å opplyse om bierverv.
Riksrevisjonens
kontroll med forvaltningen av statlige selskaper i 2017, Dokument
3:2 (2018–2019) påviste svakheter med helseforetakenes håndtering
av ansattes bierverv. Riksrevisjonen la i sin undersøkelse til grunn
at helsepersonell har plikt til å opplyse arbeidsgiver om bierverv.
Hensikten med denne meldeplikten var ifølge Riksrevisjonen å forebygge
at det kan reises spørsmål og tvil om integritet, habilitet og uavhengighet.
I felles foretaksmøte i januar 2018 ble de regionale helseforetakene pålagt
å følge opp Riksrevisjonens undersøkelser.
Helseforetakene
har i 2018 arbeidet med oppfølging av Riksrevisjonens anbefalinger.
Videre har de regionale helseforetakene etablert et samarbeid om
nødvendig forbedringsarbeid, og for å lære av hverandre. Dette arbeidet
vil fortsette også i 2019. I tillegg har departementet i felles
foretaksmøte 15. januar 2019 bedt de regionale helseforetakene sørge
for at alle arbeidsgivere i spesialisthelsetjenesten innfører meldeplikt
for ansatt helsepersonell etter helsepersonelloven § 19 andre ledd
i løpet av 2019. Meldeplikt etter bestemmelsen omfatter som nevnt
ovenfor «all helsefaglig
virksomhet som helsepersonellet utfører som selvstendig næringsdrivende,
for andre arbeids- eller oppdragsgivere i Norge eller i utlandet,
og om eierinteresser, samarbeidsforhold o.l.»
Legemiddelloven, med tilhørende
forskrifter, regulerer markedsføring og bruk av legemidler. Lovens
definisjon av legemiddel i § 2 første ledd er vid, idet det her siktes
til «(...) stoffer,
droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes
til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller
smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr,
eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom.»
Det følger av definisjonen
at et produkt kan anses som legemiddel enten fordi det utgis for
å ha medisinsk effekt, eller fordi det etter sitt innhold faktisk
har medisinsk effekt. Reklame for legemidler reguleres blant annet
av legemiddelloven § 19 som fastslår at reklame for legemidler «skal være nøktern
og sann». I legemiddelloven § 21 er det fastsatt at det i
reklame ved tekst eller bilder eller på annen måte, ikke må «direkte eller indirekte gis
uriktige, misvisende eller villedende opplysninger om en vares medisinske
virkning eller egenskaper.» Med hjemmel i loven § 19 er det
fastsatt utfyllende bestemmelser om innholdet i og kontrollen av
legemiddelreklame i forskrift
av 18. desember 2009 nr. 1839 om legemidler (legemiddelforskriften).
Forskriften kapittel 13 inneholder en rekke regler om reklame for
legemidler. Av forskriften § 13-1 fremgår at bestemmelsene om reklame
som hovedregel vil få anvendelse «ved alle former for markedsføring
mellom produsent/leverandør og helsepersonell eller allmennhet,
herunder konferanser, møter og andre salgsfremmende tiltak samt
støtte til produksjon av trykksaker, filmer eller annet materiale.» Etter § 13-2
vil reklame for legemidler i henhold til forskriften være «enhver form for
skriftlig og muntlig omtale, bilde, samt utdeling av gratisprøver
av legemidler for mennesker og dyr samt naturlegemidler, som er
utformet i den hensikt å fremme salget eller bruken/anvendelsen.» Av § 13-3
første ledd fremgår at reklame for legemidler skal være nøktern
og saklig og den må ikke «gi et misvisende eller overdrevet
bilde av et legemiddels egenskaper eller medisinske verdi. Reklamen
må ikke føre til bruk av legemidlet som ikke er medisinsk begrunnet.»
I forskriften §§ 13-5
og 13-6 er det gitt nærmere bestemmelser om reklame til allmennheten,
mens det i §§ 13-7 til 13-12 er gitt regler om reklame til helsepersonell
og regler som ellers regulerer forholdet mellom helsepersonell og
legemiddelindustri. I § 13-7 første til fjerde ledd er det gitt
detaljerte regler om reklame til helsepersonell, herunder hvem reklamen
kan rettes mot, hvordan reklamen skal være utformet og hvilke opplysninger
slik reklame skal og kan inneholde. Bestemmelsens femte ledd regulerer
i hvilken utstrekning det i reklamesammenheng er anledning til å
utdele gaver, tjenester eller andre ytelser av økonomisk verdi,
idet det her heter:
«Reklame til helsepersonell
må ikke være forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester,
premier eller noen annen form for ytelser av økonomisk verdi. Helsepersonell
må heller ikke anmode om eller motta slike ytelser. Dette forbud
er ikke til hinder for utdeling av gjenstander med ubetydelig verdi
som står i forbindelse med utøvelse av vedkommende helsepersonells
virksomhet.»
I § 13-8
er det oppstilt nærmere krav til utdeling av gratisprøver og i § 13-9
er det oppstilt krav til salgsrepresentanter. Av § 13-10 første
og andre ledd fremgår at Statens legemiddelverk skal overvåke reklame
for legemidler. Legemiddelverket kan kreve stoppet en konkret reklame
som er i strid med regelverket, og også forby all reklame for vedkommende
produkt. Av bestemmelsens tredje ledd fremgår at legemiddelbransjen
uavhengig av første og andre ledd, selv kan etablere et eget kontrollorgan
for legemiddelreklame, og at overtredelser kan behandles i dette
organet. Dette kontrollorganet omtales nærmere nedenfor.
Med hjemmel i legemiddelloven
§ 3 er det fastsatt forskrift
30. oktober 2009 nr. 1321 om klinisk utprøving av legemidler til
mennesker. Av forskriften § 3-1 fremgår at forut for at klinisk
utprøving igangsettes, skal utprøvingen ha vært forelagt etikkomiteen
(Den regionale komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, REK),
og studien kan ikke igangsettes før det foreligger en forhåndsgodkjenning
fra komiteen. Av bestemmelsens bokstav k) - m) fremgår at REK blant
annet skal vurdere størrelsen av eventuelt honorar eller kompensasjon
til utprøverne eller forsøkspersonene, eventuell kontrakt mellom
sponsor og utprøvingssted og hvordan forsøkspersoner rekrutteres.
Etter søknad kan Statens legemiddelverk godkjenne klinisk utprøving,
jf. særlig forskriften kapittel 4 og 5. Slik søknad skal blant annet
inneholde meldingen til REK, kopi av den skriftlige informasjon
som er planlagt gitt pasientene eller forsøkspersonene og informasjon
om den kliniske utprøvingens finansiering.
Spesialisthelsetjenesteloven inneholder
ingen bestemmelser som spesifikt gjelder forholdet mellom leger
og legemiddelindustri. Imidlertid følger det av lovens § 3-8 at
sykehus i tillegg til pasientbehandling, også skal ivareta utdanning
av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende.
Det finner sted ulike former for samarbeid mellom det enkelte sykehus og
legemiddelindustrien, særlig når det gjelder forskning, men også
videreutdanning av helsepersonell. Tilsvarende følger det av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 8-1
og 8-2 at kommunen er forpliktet til å medvirke til undervisning
og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder videre- og etterutdanning.
Kommunen skal også sørge for at dens ansatte får påkrevet videre-
og etterutdanning. Etter § 8-3 skal kommunen medvirke til og tilrettelegge
for forskning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Helseforskningsloven regulerer
medisinsk og helsefaglig forskning på mennesker, humant biologisk
materiale eller helseopplysninger, jf. loven § 2 første ledd. Av loven
§ 39 fremgår at den forskningsansvarlige eller prosjektlederen skal
sørge for åpenhet rundt forskningen. Av § 41 fremgår at enhver ved
henvendelse til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
skal få vite hvilke forskningsprosjekter etter denne loven som en
forskningsansvarlig eller prosjektleder er eller har vært involvert
i, samt formålet med prosjektet. Av § 44 følger at Den regionale
komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk skal føre en
systematisk fortegnelse over innmeldte og avsluttede forskningsprosjekter
basert på opplysninger i søknad og sluttmelding, jf. loven §§ 10,
11 og 12. Disse registrene skal være offentlig tilgjengelige.
Hvilke opplysninger
som skal inngå i søknad om forhåndsgodkjenning av et forskningsprosjekt
er fastsatt i forskrift 1. juli 2009 nr. 955 om organisering av
medisinsk og helsefaglig forskning. Av forskriften § 7 første ledd
bokstav f) fremgår at søknad om forhåndsgodkjenning skal inneholde
«opplysninger om
sikkerhet, interesser, herunder opplysninger om finansieringskilder,
eventuelle interessekonflikter og økonomiske forhold knyttet til
det aktuelle forskningsprosjektet, og offentliggjøring av resultater.» Videre
fremgår det av forskriften § 8 første ledd bokstav f) at forskningsprotokollen
skal angi «finansieringskilder,
interesser og avhengighetsforhold, herunder forskere og forskningsdeltakeres
eventuelle økonomiske forhold knyttet til det aktuelle forskningsprosjektet.»
Bransjeinterne regler – samarbeidsavtaler
Legemiddelbransjen
opprettet i 1975 et selvjustisorgan (Legemiddelindustriens informasjonsnemnd)
for vurdering av legemiddelreklame. Senere har det vært en rekke
endringer i nemndas sammensetning og retningslinjene for nemndas
virksomhet. Med virkning fra 1. januar 2001 ble Legemiddelindustriforeningen
og Legeforeningens «Råd
for legemiddelinformasjon» (Rådet) opprettet. Rådet overvåker
legemiddelreklamen etter vedtekter fastsatt av Legemiddelindustriforeningen
og Legeforeningen ("Dnlf
og LMIs Råd for legemiddelinformasjon – Vedtekter for rådet og ankenemnden"),
fastsatt senest i februar 2017.
Rådets virksomhet
bygger på en samarbeidsavtale inngått mellom Legemiddelindustriforeningen
og Legeforeningen om forholdet mellom leger og industrien (”Retningslinjer
for samarbeid og samhandling mellom leger, Legeforeningen og legemiddelindustrien”).
Denne avtalen ble opprinnelig først inngått i 1990 og har blitt revidert
en rekke ganger med innføring av strengere og mer detaljerte regler.
Hovedmålet med samarbeidsavtalen er å bidra til at samhandling mellom
leger og legemiddelindustri skjer på en troverdig og tillitvekkende måte
og at hensynet til god utvikling av legemidler og riktig bruk av
legemidler ivaretas. Det understrekes at samarbeid mellom leger
og legemiddelindustri skal skje i former og på måter som verken
skaper avhengighetsforhold - eller er egnet til å så tvil om dette.
Etter retningslinjene skal all samhandling være preget av ryddighet,
åpenhet og transparens.
Legeforeningen og
Legemiddelindustriforeningen har forpliktet seg til å tilstrebe
at medlemmene overholder retningslinjene ved løpende å orientere
medlemmene om slike spørsmål og om den faktiske praktisering av
avtalen. Retningslinjene er detaljerte, og inneholder bestemmelser
om informasjon og markedsføring ved møter, kongresser eller arrangementer
i regi av legemiddelfirmaer. Det er videre gitt detaljerte regler om
i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår legemiddelindustrien kan
dekke kostnader forbundet med arrangementer som er sponset av eller
i regi av legemiddelindustrien. Retningslinjene har også bestemmelser
om bidrag fra den farmasøytiske industri til legestanden til forskning,
utvikling og klinisk utprøving, honorering for oppdrag og habilitet.
Legemiddelindustriforeningen
har inngått noenlunde tilsvarende samarbeidsavtaler med Norsk sykepleierforbund
og Norges Farmaceutiske Forening.
I tillegg til ovennevnte
er det inngått likelydende samarbeidsavtaler mellom Legemiddelindustriforeningen
og de fire regionale helseforetakene, med virkning fra 1. januar
2006. Samarbeidsavtalene regulerer detaljert samhandlingen mellom
helseforetakene, helseforetakenes ansatte og legemiddelindustrien.
Avtalen gjelder for alle helseforetakene og alle foreningens medlemsfirmaer.
Helseforetakene er dessuten pålagt å anvende avtalen overfor legemiddelselskaper
som ikke er medlem av Legemiddelindustriforeningen.
Forholdet mellom
leger og legemiddelindustrien er også omtalt i Legeforeningens «Etiske
regler for leger», jf. Del I, § 12 andre ledd hvor det heter: «En lege må ikke inngå
forbindelse med den farmasøytiske industri og/eller leverandører
av medisinsk utstyr som kan føre til at tilliten til legens faglige
vurderinger svekkes.” Videre heter det i Del III, § 5: ”En lege må ikke
drive reklame for medikamenter eller medisinske forbruksartikler.
Omtale i faglig-medisinsk sammenheng i artikler, foredrag o. l.,
uten vinningsøyemed, er ikke å anse som reklame».
Min vurdering av dagens regulering
og behov for et særskilt register over helsepersonell som er ansatt
i eller jobber på oppdrag for den offentlige helse- og omsorgstjenesten
og samtidig mottar honorar fra legemiddelindustrien
Som nevnt har helsepersonell
etter helsepersonelloven § 4 en plikt til å drive forsvarlig virksomhet,
herunder holde seg faglig oppdatert og til å gi best mulig behandling
til den enkelte pasient. For å oppfylle dette må det skje et samarbeid
eller en samhandling mellom helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell,
og legemiddelindustri, når det gjelder faglig oppdatering, videreopplæring,
medisinsk forskning og nyvinning. Det er ikke realistisk eller ønskelig
at det offentlige skal utføre og finansiere all slik virksomhet
selv. Slik sett må legemiddelindustriens virksomhet i seg selv sies
å være et gode for pasienter og for helse- og omsorgstjenesten og helsepersonellet.
På den andre siden
er det grunnleggende at pasienter og andre har tillit til helsetjenesten
og helsepersonell. Det skal ikke være tvil om at den helsehjelp
man får er basert på en konkret medisinskfaglig forsvarlig vurdering,
og ikke basert på utilbørlig påvirkning fra ett eller flere legemiddelfirmaer.
Det må derfor finnes regler for samhandlingen for å sikre rettferdig
fordeling og tilgang til helse- og omsorgstjenester, effektiv utnyttelse av
helsepersonell og offentlige ressurser og faglig uavhengighet.
Som det er redegjort
for har man i dag en lang rekke bestemmelser (lov og forskrift)
som er relevante for samhandlingen mellom helsepersonell, og da
spesielt leger, og legemiddelindustri. I tillegg til slikt formelt
regelverk er det inngått samarbeidsavtaler mellom sentrale aktører
som Legemiddelindustriforeningen, Legeforeningen og De regionale
helseforetakene. Disse avtalene gir detaljerte føringer for hvordan
samarbeid mellom industrien og helse- og omsorgstjenesten/helsepersonellet
skal skje. I tillegg har det som nevnt vært arbeidet i flere år
med å få på plass gode oversikter/rapporteringsordninger for helsepersonells
bierverv. Det vil bli arbeidet videre med dette i 2019 og som nevnt
har departementet i foretaksmøte 15. januar 2019 i tillegg bedt
de regionale helseforetakene sørge for at alle arbeidsgivere i spesialisthelsetjenesten
innfører meldeplikt for ansatt helsepersonell etter helsepersonelloven § 19
andre ledd.
For helsepersonell
ansatt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og privatpraktiserende
helsepersonell vil gjeldende regelverk, og da særlig regelverk om adgangen
til å motta gave eller andre ytelser, samt samarbeidsavtalen mellom
Ledemiddelindustriforeningen og Legeforeningen, legge føringer for
kontakten mellom helsepersonell og industrien.
I samsvar med dette
håndheves deler av regelverket av det offentlige, og da særlig tilsynsmyndigheter
som Statens helsetilsyn og Statens legemiddelverk. Andre deler av
regelverket håndheves av bransjen selv, jf. ovenfor om Legemiddelindustriforeningen
og Legeforeningens «Råd for legemiddelinformasjon».
Alt helsepersonell
har en selvstendig plikt til å påse at de driver sin virksomhet
i henhold til lov- og forskriftsverk, samt i tråd med retningslinjer/avtaler
på sin arbeidsplass. Arbeidsgivere, og da spesielt de regionale helseforetakene
og helseforetakene, har plikt til å påse at egne ansatte overholder
de retningslinjer/avtaler som gjelder for arbeidsplassen og også
plikt til å legge til rette for at dette er mulig for det enkelte
helsepersonell. Regelverk og retningslinjer bør være godt kjent
for helsepersonellet og etter min vurdering har vi et regelverk som
i all hovedsak må sies å være godt nok. Slik jeg vurderer det virker
derfor problemet i større grad å være at regelverket ikke etterleves
fullt ut. Dette er et holdningsspørsmål som må ha fokus både hos
det enkelte helsepersonell, offentlige og private arbeidsgivere
og industrien/kommersielle aktører.
Etablering av et
nytt register over helsepersonell som er ansatt i eller jobber på
oppdrag for den offentlige helse- og omsorgstjenesten, og samtidig
mottar honorar fra legemiddelindustrien, vil ha administrative og
økonomiske kostnader. Jeg er usikker på om kostnadene ved opprettelse
og drift av et nytt offentlig register vil stå i forhold til den
mer-informasjon man her kan tenkes å få sammenlignet med det man
allerede i dag kan få. Etter min vurdering vil det være mer hensiktsmessig
å arbeide videre basert på det regelverk og de systemer og ordninger
som allerede er etablert, fremfor å etablere et nytt register. Mye
av den informasjon et slikt nytt register kan tenkes å skulle inneholde,
vil allerede fremgå av de rapporteringer som helsepersonell ansatt
i RHF/HF skal gjøre. Dette gjelder særlig nå som det er besluttet
at rapporteringsordningen skal utvides i løpet av 2019 slik at helsepersonell
skal rapportere om all helsefaglig virksomhet.