2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Else-May Botten, Espen Barth Eide, Hege Haukeland Liadal og Runar Sjåstad, fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund, Aase Simonsen og Lene Westgaard-Halle, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Gisle Meininger Saudland, fra Senterpartiet, Sandra Borch og Ole André Myhrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Venstre, lederen Ketil Kjenseth, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, og fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, viser til regjeringens forslag til ny lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen.

Bakgrunn for loven

Komiteen viser til at denne loven er et viktig steg for å kunne legge til rette for verdiskaping innenfor en ny næring til havs.

Komiteen viser til at havnæringene er en betydelig kilde til statens inntekter og verdiskaping og et område som alltid har vært viktig for Norge. De siste hundre årene har vi bygget kompetanse som har tatt oss videre og inn i nye havnæringer. Komiteen viser til at det er viktig at næringene skal samspille og kunne samarbeide om å finne nye teknologiske løsninger. Allerede eksisterende kompetanse vil kunne være en bærebjelke for å kunne utvinne bærekraftige løsninger innenfor en ny havnæring.

Komiteen viser til at det er viktig at loven om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen bidrar til klare og forutsigbare rammer for ny næringsutvikling.

Komiteen viser til at loven skal legge til rette for kommersiell undersøkelse etter, og utvinning av, mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel. Videre er det viktig å ivareta sameksistensen med andre virksomheter.

Komiteen viser til at mineralutvinning må skje innenfor forsvarlige og bærekraftige rammer. Komiteen viser også til at mineralnæring til havs vil innebære krevende leting. Norske forskningsmiljøer ser sammen med næringen på hvordan man kan lete etter disse ressursene som befinner seg på dype havbunner, og at det i seg selv er komplekst. Komiteen viser også til at dette vil være tidkrevende og kostnadskrevende operasjoner.

Komiteen merker seg at det ikke ligger noen NOU eller et lovutvalg til grunn for denne loven. Komiteen viser til at forslaget er basert på statens eiendomsrett til mineralressursene og erfaring fra øvrig virksomhet på norsk kontinentalsokkel, spesielt nærliggende er lovverket rundt petroleumsnæringen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, støtter hovedlinjen rundt å bruke modellen Norge etablerte for utvinning av olje og gass, med partnerskap mellom den norske staten og private selskaper og strenge miljøkrav, fordi den har vist seg som en suksess. Det har gitt store inntekter til samfunnet og viktige arbeidsplasser. Flertallet ser derfor positivt på at utvinning av mineraler på havbunnen kan følge samme modell.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne merker seg at det ikke ligger noen NOU eller lovutvalg til grunn for denne loven. Disse medlemmer registrerer at lovprosessen har gått svært raskt sett i lys av hvor omfattende konsekvenser loven kan få for havmiljøet. Til sammenligning bygger mineralloven på en NOU (1996:11), der blant annet miljøvirkningene av bergverksdrift ble vurdert.

Disse medlemmer viser til at verdenshavene er sterkt truet av økende forurensing, forsuring og tap av biologisk mangfold. Norge har forpliktet seg til FNs bærekraftsmål, der utviklingsmål 14 er å «bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling», med delmål om å «hindre og gjennomføre en sterk reduksjon av alle typer marin forurensing fram mot 2025».

Videre viser disse medlemmer til at mineralutvinning på havbunnen kan gi alvorlige og irreversible skader på naturen. Disse medlemmer er spesielt bekymret for økosystemene rundt aktive hydrotermale ventiler, som regjeringen peker ut som de mest lovende områdene for mineralutvinning. Dette er unike og rike økosystemer som kan romme arter vi ikke finner andre steder. Disse medlemmer viser til at mineralutvinning i disse områdene med stor sannsynlighet vil ødelegge økosystemene rundt de hydrotermale ventilene.

Disse medlemmer mener det må utredes om det i det hele tatt er mulig å utvinne mineraler på havbunnen uten å komme i konflikt med FNs bærekraftsmål nummer 14, før man vedtar en lov som har som formål å legge til rette for utvinning av mineralforekomster.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Prop 106 L (2017-2018) Lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven) sendes tilbake til regjeringen. Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg for å utrede mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen der både miljøinteresser og de ulike næringsinteresser er representert. Utvalgets mandat må blant annet omfatte en vurdering av de miljømessige og økonomiske konsekvensene ved å åpne opp kontinentalsokkelen for mineralutvinning. »

Dersom forslaget over ikke vedtas, vil disse medlemmer fremme forslag om endringer til lovforslaget som fremkommer under.

Rammebetingelser

Komiteen viser til at det er viktig å ha et tydelig og forutsigbart lovverk på plass, og at man også innenfor denne næringen må ha en trinnvis og kunnskapsbasert tilnærming til utvinning innenfor bærekraftige rammer. Komiteen viser til at all verdiskaping trenger å ha forutsigbare rammebetingelser, og at dette er viktig å få på plass også overfor denne næringen.

Denne loven ser komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, på som et første steg for å legge til rette for leting og utvinning, men viser også til at det er viktig å få lagt de økonomiske rammebetingelsene på plass i oppfølgingen av denne loven. Flertallet forventer derfor at regjeringen legger frem forslag til skatteregler for næringen. Naturressurser bør beskattes slik at overskuddet tilfaller fellesskapet, samtidig som det ikke hindrer lønnsom lete- og utviklingsaktivitet og teknologiutvikling.

Komiteen understreker at det er utfordrende å ta stilling til forslaget om forvaltning av mineralressurser på kontinentalsokkelen uten å ha innsikt i hvilket skattesystem regjeringen anbefaler. Skattesystemet er av stor betydning for om aktører vil finne mineralvirksomhet på norsk sokkel interessant.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener et trygt og seriøst arbeidsliv er viktig. Basert på erfaringer fra andre sektorer på norsk sokkel og de utfordringene man der har sett for lønns- og arbeidsvilkår, vil disse medlemmer sikre at også de som jobber for underleverandører knyttet til leting og utvinning, har norske arbeidsforhold.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at selv om selve loven henter betydelig inspirasjon fra forvaltningen av petroleumsvirksomheten, mangler det fra regjeringens side en strategisk vurdering av hvorvidt statlig eierskap burde brukes som grep for å sikre at verdiskaping knyttet til mineralressursene på havbunnen kommer fellesskapet til gode, slik man har gjort i petroleumspolitikken. Disse medlemmer mener dette er nok et argument for at man burde tatt seg bedre tid i politikkutformingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at et av formålene med havbunnsmineralloven er å ivareta miljøinteresser, jf. § 1-1 i lovutkastet. Disse medlemmer mener imidlertid at miljøinteressene ikke er godt nok ivaretatt i loven. Det er etter lovutkastet helt opp til sektormyndighetene å avgjøre i hvilken grad det skal tas miljøhensyn ved forvaltningen av mineralressursene. Kravet til forsvarlig mineralvirksomhet i lovutkastets § 1-7 gir svake føringer for forvaltningen.

Disse medlemmer viser også til at retningslinjene i naturmangfoldloven §§ 8-12 bare gjelder på kontinentalsokkelen «så langt de passer», og at det er opp til sektormyndighetene å avgjøre hvilken vekt prinsippene skal tillegges.

Disse medlemmer viser til at Norge er folkerettslig forpliktet til å forvalte våre havområder på en økosystembasert måte og i tråd med føre-var-prinsippet, og mener dette bør gjenspeiles tydeligere i loven.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne følgende forslag:

Ǥ 1-7 skal lyde:

Mineralvirksomhet etter denne loven skal foregå på en forsvarlig måte og ivareta hensynet til sikkerhet for personell, miljø og de økonomiske verdiene innretninger og fartøyer representerer.

Mineralvirksomheten må ikke unødvendig eller i urimelig grad vanskeliggjøre eller hindre skipsfart, fiske, luftfart eller annen virksomhet eller volde skade eller fare for skade på rørledninger, kabler eller andre undersjøiske innretninger. Alle rimelige foranstaltninger skal tas for å unngå skade på naturmangfoldet i havet eller kulturminner på havbunnen og å unngå forurensning og forsøpling.

Forvaltningen av mineralressursene skal være økosystembasert og i tråd med føre-var-prinsippet.

Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser for å sikre en miljømessig forsvarlig mineralvirksomhet.

Miljømyndighetene skal påse at kravet til en miljømessig forsvarlig mineralvirksomhet overholdes, og kan fremme innsigelse mot plan for utvinning av mineralforekomst hvis miljøhensyn ikke er rimelig ivaretatt. Innsigelse skal fremmes så tidlig som mulig og senest innen den frist som er fastsatt for høringen av konsekvensutredningen. Innsigelse skal begrunnes i nasjonale mål, rammer og retningslinjer.»

Verdens behov for mineraler framover

Komiteen viser til at verdens behov for metaller og andre mineralske råstoff øker, og at det er en nøkkel til det grønne skiftet. Komiteen viser til at presset på naturresurssene øker sterkt, og til at det er avgjørende for miljø og klima at ressurser brukes og gjenbrukes mest mulig effektivt. Dette er hovedmålsettingen i den sirkulære økonomien: De ressurser vi tar i bruk, må holdes i omløp så lenge som mulig, og det vil være avgjørende at resirkulering og gjenvinning av kritiske råvarer som mineraler økes. Videre viser komiteen til at verden i et lavutslippssamfunn vil ha behov for mer elektrisitet, batterier og energieffektive teknologier, som igjen er avhengige av mineraler. Komiteen viser til at Norge her har rike naturressurser som kan utvinnes moderne og skånsomt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at verdens behov for mineraler kommer til å øke i årene som kommer, blant annet på grunn av storstilt og nødvendig utbygging av fornybar energi. Det er nødvendig å sørge for at det økte forbruket av mineraler gir minst mulig alvorlige konsekvenser for mennesker og miljø.

Flertallet viser til at det som regel er langt mer miljøvennlig å resirkulere mineraler enn å utvinne nye. Flertallet viser til at rundt halvparten av alle metaller som allerede er utvunnet, ikke lenger er i bruk. Med andre ord finnes det enorme mengder allerede utvunnede mineraler som bør utnyttes.

Flertallet viser til at nordmenn hvert år kjøper nær 2 millioner mobiltelefoner og 1,1 millioner TV-apparater, samt en rekke andre elektroniske produkter, som alle inneholder verdifulle metaller. Kun en av ti mobiltelefoner blir gjenvunnet i Norge dag. EUs «Urban mine platform» viser at Norge er det landet i Europa som kaster mest elektrisk og elektronisk avfall per person.

Flertallet mener derfor at regjeringen bør prioritere å øke gjenvinningsgraden for elektronikk og andre kilder til metaller.

Flertallet viser videre til Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi, der Stortinget ba regjeringen legge fram en strategi for sirkulær økonomi i løpet av denne regjeringsperioden.

På denne bakgrunnen fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en grundig vurdering av potensialet i urban mining og økt gjenvinning av metaller i den kommende strategien for sirkulær økonomi.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at mineralressurser på havbunnen særlig finnes på de store havdyp, og delvis utenfor nasjonal jurisdiksjon. Her er reguleringen mangelfull. Londonkonvensjonen om bekjemping av havforurensing ved dumping av avfall og annet materiale var en av de første avtalene for å beskytte havmiljøet fra menneskelig aktivitet og forurensing. Konvensjonen trådte i kraft i 1974, og gjennom en tilleggsprotokoll i 1996 regulerte den alle havutslipp strengt, men et unntak er nettopp mineralutvinning fra havbunnen.

Disse medlemmer viser videre til Havrettskommisjonen, der artikkel 156 flg. oppretter Havbunnsmyndigheten for å tilrettelegge og kontrollere virksomhet, særlig med sikte på å forvalte mineralforekomstene.

Disse medlemmer mener at man i internasjonale konvensjoner og protokoller og i havretten i sterkere grad må ivareta miljøhensyn i forvaltningen av havbunnsressursene og se på muligheten for vern av viktige naturverdier med høyt biologisk mangfold.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta et internasjonalt initiativ for sterkere vern av verdifulle naturområder på havbunnen i internasjonalt farvann for å sikre at eventuell utnytting av mineralforekomstene skjer på en miljømessig forsvarlig måte.»

Kunnskap om ressursene og utvinningen, samt aktuelle områder

Komiteen viser til at dagens kunnskap om hvilke mineraler som befinner seg på og under havbunnen, foreløpig er begrenset, og at kartlegging og leting vil kunne gi bedre svar på dette på sikt. Komiteen viser til at det er viktig at næringen selv, sammen med miljøbevegelsen og akademia, jobber sammen for å øke kompetansen på saksfeltet. Komiteen viser dessuten til at det er behov for mer kunnskapsinnhenting på hvilke arter som kan bli berørt på havbunnen, hvor særegne de er og hvordan økosystemene rundt disse fungerer. Komiteen viser spesielt til at det er viktig å se på økosystemet rundt aktive hydrotermale ventiler. Komiteen ser også at det finnes andre muligheter rundt de hydrotermale ventilene eller skorsteinene, fordi det finnes organismer med unike bioaktive stoffer i områdene rundt som kan ha kommersiell verdi for produksjon av nye legemidler, vaskemidler, enzymer til biokjemiske prosesser, bioteknologi m.m. Her kan det også bli konkurrerende arealbehov, og komiteen har forventninger til at regjeringen utreder ulike muligheter rundt slike områder. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor et selskap som utvinner mineraler, også tar opp større kvanta biologisk materiale sammen med mineralene, eller forurenser på en måte som er ødeleggende for bioprospektering i samme område. Komiteen ber om at slike virkninger ivaretas gjennom vilkår for og regulering av mineralvirksomheten i forholdet til havressurslova §§ 3 og 9.

Prinsipper og mål

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, støtter målsettingene om en samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av mineralressursene og at regelverket skal legge til rette for verdiskaping innenfor forsvarlige miljø- og sikkerhetsmessige rammer. Flertallet støtter det bærende prinsipp at fellesskapet eier naturressursene i våre havområder, samt at ressursforvaltningen er en eksklusiv rett for staten. Samtidig skal mineralvirksomhetens betydning avveies opp imot andre interesser og næringer. Flertallet støtter at dette nedfelles i loven, og at dette betyr at aktivitet som innebærer undersøkelser eller utvinning, krever tillatelse fra staten. Loven skal også bidra til at verdiskapingspotensialet kan realiseres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener verdien av mineralforekomstene skal komme fellesskapet til gode. Norge bør bruke sin eksisterende kompetanse og bygge videre på denne til å bli ledende på kunnskap og kompetanse på mineralvirksomhet på havbunnen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere etablering av et eget ressurssenter for mineralprospektering i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne viser til at det er viktig med felles kunnskap om hvilke mineraler og mengde mineraler som befinner seg på de ulike feltene. Disse medlemmer mener at det skal være åpenhet om prøver og data fra undersøkelser og prospektering, og at selskapene må levere inn data ved tilbakelevering av områder.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at man i lovens formålsparagraf har som mål å legge til rette for utvinning av mineralforekomster på havbunnen. Disse medlemmer viser til tidligere merknader og mener at spørsmålet om konsekvenser av utvinning av disse ressursene per i dag har lite kunnskapsgrunnlag, og at det slik sett er prematurt å lage lover for å fremme aktiviteten før man har gjort en grundigere utredning av konsekvensene av slik aktivitet. Disse medlemmer mener mangelen på en slik prosess taler for at føre-var-hensyn og miljøhensyn i sterkere grad inkorporeres i lovens formålsparagraf.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

Ǥ 1-1 skal lyde:

Denne loven skal sikre bærekraftig og miljømessig forvaltning av ressurser på havbunnen ved eventuell undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på kontinentalsokkelen. Aktiviteten må kun foregå på en slik måte at den ivaretar samfunnsmessige målsettinger som miljø, verdiskaping til beste for fellesskapet, sikkerhet ved virksomheten, øvrig næringsvirksomhet og andre interesser.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne merker seg at flere av høringsinstansene, blant andre Norsk Bergindustri, Direktoratet for mineralforvaltning, NHO og Miljødirektoratet, setter spørsmålstegn ved at forvaltningen av havbunnsmineralloven er plassert under Olje- og energidepartementet i stedet for under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), som forvalter den eksisterende mineralloven. NFD forvalter også andre næringer som potensielt kan komme i konflikt med mineralutvinning i havet.

Virkeområder

Komiteen viser til at den nye loven skal gjelde for kommersiell utnyttelse av alle mineraler på kontinentalsokkelen. Undersøkelse og utvinning av petroleumsforekomster vil fortsatt reguleres av petroleumsloven. Loven skal gjelde mineraler på havbunnens overflate og de som ligger under.

Komiteen viser til at loven skal gjelde indre norske farvann, i sjøterritoriet og på kontinentalsokkelen, unntatt havområdene utenfor norsk biland i Antarktis. Videre viser komiteen til at avgrensingen mot land skal gå ved grensen for privat eiendomsrett ut i sjø.

Åpning av områder for undersøkelse og utvinning

Komiteen viser til at man også for mineralvirksomhet baserer seg på en åpningsprosess tilsvarende petroleumsvirksomhet og havenergi, noe som gir staten best kontroll med utviklingen og konkurranse.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår at Kongen i statsråd kan beslutte at et nærmere avgrenset område av norsk kontinentalsokkel skal åpnes for mineralvirksomhet. Videre slås det fast at det skal gjennomføres en konsekvensutredning først, og at denne skal sendes ut på høring. Komiteen viser videre til at det er Olje- og energidepartementet som er ansvarlig for å gjennomføre konsekvensutredningen.

Komiteen viser til at det foreslås at Kongen i statsråd i særlige tilfeller kan gjøre unntak fra kravet om at et område må være åpnet før det kan gis tillatelse til mineralvirksomhet, og at nødvendige konsekvensutredninger for den enkelte virksomhet uansett vil måtte foretas. Komiteen merker seg at departementet i høringen har fått motstridende tilbakemeldinger på dette.

Komiteen viser til at de helhetlige forvaltningsplaner for våre havområder er etablert som grunnlag for en helhetlig og økosystembasert forvaltning av disse. Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at før Kongen i statsråd beslutter å åpne et område, foreslår departementet at det skal gjennomføres en strategisk konsekvensutredning. Disse medlemmer viser til at denne ordningen minner om reguleringen man har av petroleumsressursene. Disse medlemmer viser til Miljødirektoratets høringssvar, som påpeker at for mineralvirksomhet på land er regimet annerledes. Miljødirektoratets utgangspunkt er at sårbare naturverdier bør vernes, og ut over dette må undersøkelse og utvinning vurderes konkret i forbindelse med den enkelte søknad. En slik løsning ville etter deres syn kunne løst utfordringen knyttet til når områder bør kartlegges, og hvordan stille fornuftige rammer uten tilstrekkelig kunnskap. Miljødirektoratet mener den begrensede interessen for mineralprosjekter på sokkelen i dag taler for at det ikke settes i gang større åpningsprosesser. Direktoratet synes videre det er lite rimelig at staten skal bære alle kostnadene med konsekvensutredning av områder, særlig dersom utredningen tar utgangspunkt i ett eller flere bestemte prosjekter. Disse medlemmer mener dette er vektige innvendinger, og mener dette taler for at staten burde satt ned en NOU for utformingen av loven og vurdering av virksomheten. Disse medlemmer mener Miljødirektoratets innvendinger på dette også taler for grundigere vurderinger av konsekvenser særlig knyttet til prosessene i forkant av tildeling av utvinningstillatelser, og disse medlemmer viser til forslag i denne innstillingen der dette foreslås.

Disse medlemmer viser videre til at Miljødirektoratet mener det er viktig at det fastsettes nærmere bestemmelser om strategiske konsekvensutredninger, bl.a. for å unngå tvil om prosessen hva gjelder høringer. Miljødirektoratet forutsetter at berørte får anledning til å kommentere på utkast til utredningsprogram. Disse medlemmer støtter dette.

Disse medlemmer viser til at erfaringen fra åpningsprosesser for petroleum er at konsekvensutredningene som ligger til grunn, i hovedsak har konsentrert seg om konsekvensutredning av letevirksomheten. Disse medlemmer mener at når man først velger et forvaltningsregime med åpning av større områder, er en slik mangelfull konsekvensutredning ikke holdbart grunnlag for åpning siden åpning er første steget til å gi tillatelser med betydelige juridiske rettigheter også når det gjelder utvinning. Disse medlemmer forutsetter derfor at konsekvensutredningene som skal ligge til grunn for spørsmålet om åpning av nye områder for mineralvirksomhet, også må omhandle utvinningsfasen i mineralvirksomheten og innhente ny kunnskap.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringen skriver i proposisjonen at:

«Det foreslås at den konkrete beslutningen om å åpne et område legges til Kongen i statsråd, men avhengig blant annet av størrelsen på området som åpnes, vil det kunne være naturlig å forelegge saken for Stortinget før slik beslutning tas.»

Disse medlemmer mener en styrke i norsk petroleumspolitikk har vært involvering av Stortinget gjennom foreleggelse og behandling av Plan for utbygging og drift (PUD). Selv om grensen har blitt hevet for hvilke av disse planene som skal behandles i Stortinget, har praksisen likevel sikret at Stortinget har spilt en rolle i å legge premissene for næringens utvikling. Disse medlemmer viser til at mineralvirksomheten på kontinentalsokkelen har potensial til å bli en viktig industri, men også en industri som kan ha betydelig miljøpåvirkning. Dette er et viktig argument for at Stortinget er tett involvert. Disse medlemmer mener derfor det er viktig at Stortinget får en tilsvarende rolle i utviklingen av mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen, og mener det er viktig at regjeringen involverer Stortinget i stor grad når næringen kommer i gang og praksis blir utarbeidet.

Undersøkelsestillatelse

Komiteen viser til at i regjeringens forslag til ny lov foreslås at tillatelse til mineralvirksomhet kun gis for områder som er åpnet etter § 2-1. Komiteen viser til at en undersøkelsestillatelse ikke gir enerett eller fortrinnsrett i regjeringens forslag, men har merket seg at det her har kommet inn innspill i departementets høring som har motstridende syn på dette.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne merker seg at lovutkastet ikke stiller krav til konsekvensutredning i forbindelse med tildeling av undersøkelsestillatelser.

Disse medlemmer viser til at Miljødirektoratet i sitt høringssvar er bekymret for at kartleggingen av naturmangfold under lovutkastets § 2-2 ikke vil være på et detaljert nivå. På grunnlag av dette mener disse medlemmer at miljøhensyn ikke er godt nok ivaretatt i fasen før det søkes om utvinningstillatelse.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, følgende forslag:

Ǥ 3-1 annet ledd bokstav e skal lyde:

e) miljømessige konsekvenser av undersøkelsene, samt hvordan naturmangfoldet i området er tenkt ivaretatt.»

Utvinningstillatelser

Komiteen viser til at en utvinningstillatelse gir rettighetshaveren enerett til undersøkelser etter og utvinning av alle mineralforekomster i området som er omfattet av tillatelsen. Kongen skal som hovedregel offentlig utlyse det området som det kan søkes om utvinningstillatelse for. Det er klare kriterier knyttet til tildelingen, og en utvinningstillatelse skal gis for inntil ti år. Dersom utvinningstillatelsen gis for en kortere periode, er det mulig å få forlenget tillatelsen innenfor rammen på ti år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det stilles krav til konsekvensutredning som en del av plan for utvinning, men ikke som en del av søknad om utvinning. Flertallet viser til at Miljødirektoratet i sitt høringssvar mener noe informasjon om naturmangfold bør foreligge allerede i forbindelse med søknad om utvinning.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet følgende forslag:

Ǥ 4-2 bokstav d skal lyde:

d) det geografiske området som ønskes omfattet av tillatelsen, herunder identifisert naturmangfold på havbunnen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

Ǥ 4-2 bokstav d skal lyde:

d) det geografiske området som ønskes omfattet av tillatelsen, herunder identifisert naturmangfold på havbunnen og en første konsekvensutredning av naturlige virkninger en eventuell mineralutvinning vil ha for det identifiserte naturmangfoldet.»

Plan for utvinning mv.

Komiteen viser til at en plan for utvinning skal inneholde en beskrivelse av utvinningen og en konsekvensutredning.

Avslutning av virksomhet

Komiteen viser til at rettighetshaveren skal sørge for en forsvarlig opprydding mens arbeidet pågår og etter at dette er avsluttet. Her må rettighetshaver gjennomføre de tiltak departementet fastsetter om opprydding og avslutning.

Komiteen viser videre til at rettighetshaver må legge frem en avslutningsplan senest to år før en tillatelse utløper eller oppgis, eller bruken av en innretning opphører.

Sikkerhetssoner og andre særskilte krav til sikkerhet

I loven er sikkerhet og beredskap løftet høyt, og komiteen merker seg at dette gjelder både sikkerhetssoner, ulykker, tap av menneskeliv eller annen personskade og forurensing.

Registrering og pantsettelse

Komiteen merker seg at det skal føres et register over alle utvinningstillatelser gitt etter denne loven. Dette får navnet Havbunnsmineralregisteret, og departementet kan gi forskrift om at registeret også skal omfatte tillatelser til anlegg og drift.

Særlige regler om erstatning til norske fiskere

Komiteen viser til at dersom mineralvirksomhet i et område helt eller delvis beslaglegger et fiskefelt, plikter staten i den utstrekning fisket blir umuliggjort eller vesentlig vanskeliggjort, å yte erstatning for det økonomiske tapet dette medfører. Videre vil rettighetshavere være ansvarlige for skader og ulemper fra forurensing, herunder som følge av trafikk og hjelpefartøy og for innretninger som volder skade.

Alminnelige bestemmelser

Komiteen viser til at det er departementet som skal føre tilsyn med at de bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av denne loven, blir overholdt av alle som utøver mineralvirksomhet som omfattes av loven.