2.1 Dokument 3:11 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøking av barnefattigdom
Målet med Riksrevisjonens
undersøkelse var å vurdere i hvilken grad statlige virkemidler og
tiltak som er iverksatt i kommunene, bidrar til å redusere konsekvensene
av fattigdom blant barn og unge.
Dokument 3:11 (2013–2014)
Riksrevisjonens undersøking av barnefattigdom ble sendt til Stortinget 25. juni
2014. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 4. oktober
2014, jf. Innst. 32 S (2014–2015), og saken ble behandlet av Stortinget
16. desember 2014.
Riksrevisjonens undersøkelse
viste blant annet at statlige tilskuddsordninger medvirket til at
mange kommuner hadde etablert tiltak for å gjøre det mulig for flere
barn å delta i sosiale aktiviteter, men de hadde likevel få tiltak
rettet mot fattige barn og unge. Videre viste undersøkelsen at den
statlige innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant
barn og unge ikke var godt nok koordinert. Det var lite samarbeid
mellom aktuelle direktorater, det vil si Arbeids- og velferdsdirektoratet,
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
(IMDi). For eksempel var forvaltningen av statlige tilskuddsordninger
lite samordnet. Barns behov hadde heller ikke blitt godt nok kartlagt
når foreldrene søkte om sosialhjelp hos Nav. Riksrevisjonen anbefalte
at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet skulle:
-
bidra til å styrke
kommunenes arbeid med å etablere flere og bedre tiltak for å gi
fattige barn og unge gode muligheter til sosial deltakelse.
-
bidra til at innsatsen
for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge ble
bedre koordinert.
I behandlingen
av Dokument 3:11 (2013–2014) viste kontroll- og konstitusjonskomiteen
til at mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta
i sosiale aktiviteter, og at mange kommuner opplever at det er vanskelig
å vite hvem som trenger tiltak, og hvordan tiltakene skal utformes
for å nå målgruppen, jf. Innst. 32 S (2014–2015). Komiteen påpekte
at kommunene har ansvar for å følge opp lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) og dermed
de barna som trenger ekstra hjelp.
Videre understrekte
komiteen at den var enig med Riksrevisjonen i at det er forventet
at Nav-kontorene har de nødvendige forutsetningene for å oppfylle
kravene om kartlegging og individuell vurdering av barna det gjelder.
Komiteen sluttet seg til Riksrevisjonens tilråding om at departementet
bør bidra til å styrke kommunenes arbeid med å etablere flere og
bedre tiltak for å sikre at fattige barn kan delta i sosiale aktiviteter sammen
med andre barn. Komiteen merket seg også at det er behov for å samordne
de statlige tilskuddene mot barnefattigdom på en bedre måte.
Videre merket komiteen
seg at IMDi i liten grad er involvert i arbeidet mot barnefattigdom,
selv om halvparten av barn i familier med lav inntekt har innvandrerbakgrunn.
Komiteen ba departementet vurdere hvordan kompetansen til direktoratet
bedre kan trekkes inn i arbeidet med å motvirke konsekvensene av barnefattigdom
blant innvandrere.
Komiteen var fornøyd
med at Barne- og likestillingsdepartementet, sammen med Arbeids-
og sosialdepartementet, vil utarbeide felles retningslinjer for
samarbeid og deling av ansvar mellom barnevernet og Nav.