Sammendrag
Samferdselsdepartementet
fremmer i proposisjonen forslag til ny § 13 b i lov 18. juni 1965
om vegtrafikk (vegtrafikkloven) kapittel III. Videre fremmer departementet
anmodning om samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger.
Lovendringen behandles i en egen innstilling, se Innst. 42 L (2018–2019).
I denne innstillingen
behandles anmodningen om samtykke til godkjenning av to beslutninger
fra EØS-komiteen.
Forordningene det
her er snakk om, angir krav om gjennomsnittlig tillatt CO2-utslipp fra henholdsvis nye personbiler
og nye varebiler. Utslippskravene retter seg ikke mot det enkelte
kjøretøy, men mot bilprodusentene, og det er den enkelte produsents
gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp
som reguleres. Den ene forordningen gjelder for personbiler, og
den andre gjelder for varebiler. Begge forordningene er senere endret
gjennom tilknyttede rettsakter. De tilknyttede rettsaktene inneholder
bl.a. regler om rapportering og overvåking, søknad om unntak fra
utslippskravene, overvåking av CO2-utslipp
for kjøretøy som godkjennes etappevis og fremgangsmåte for godkjenning
av innovative teknologier (miljøinnovasjoner).
Forordningene gir
Kommisjonen myndighet til å ilegge og innkreve overtredelsesgebyr
overfor bilprodusenter som overskrider forordningenes utslippsgrenser for
gjennomsnittlig spesifikt CO2-utslipp.
Flere bilprodusenter kan gå sammen og danne en pool. Opprettelse av
en pool betyr at to eller flere bilprodusenter går sammen om å oppfylle
forpliktelsene etter forordningene og dermed bli betraktet som én
produsent. Kommisjonen gis samme myndighet overfor lederen av poolen som
overfor enkeltstående bilprodusenter. I henhold til EØS-komiteens
beslutninger om innlemmelse av forordningene er myndigheten til
å ilegge og innkreve overtredelsesgebyr for EFTA/EØS-statene lagt
til EFTAs overvåkingsorgan (ESA).
I tråd med forordningene
har Kommisjonen myndighet til etter søknad fra en bilprodusent eller
en leverandør å godkjenne innovativ teknologi som bidrar til at
CO2-utslippet reduseres. Reduksjon
i CO2-utslipp som oppnås ved
bruk av en godkjent miljøinnovasjon, kan bli kreditert bilfabrikanter
ved beregning av fabrikantenes gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp etter nærmere fastsatte
regler. For at Kommisjonens beslutninger om godkjennelse av en innovativ
teknologi skal få virkning for EØS/EFTA-statene, må beslutningene innlemmes
i EØS-avtalen.
Gjennomføringen av
EØS-komiteens beslutning i norsk rett vil kreve lovendring. Lovendringen
behandles som nevnt innledningsvis i Innst. 42 L (2018–2019). Det
legges opp til at forordningene det her er snakk om, begge med tilknyttede
rettsakter, tas inn i norsk rett i én forskrift. Samferdselsdepartementet
foreslår i proposisjonen en ny bestemmelse § 13 b i vegtrafikkloven
kapittel III som vil gi nødvendig forskriftshjemmel til å innlemme
ovennevnte forordninger i norsk rett.
EØS-komiteens beslutninger
innebærer også overføring av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan
(ESA) og anses for å være en sak av særlig stor viktighet. Stortingets
samtykke til godkjenning av beslutningene er derfor nødvendig i
medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.
For en detaljert
beskrivelse av forordningenes innhold og de to aktuelle beslutningene
i EØS-komiteen vises det til kapittel 2, 3 og 4 i proposisjonen.
Forholdet til norsk rett og myndighetsoverføring er omtalt i proposisjonens
kapittel 4.1 og 4.2.