Representantforslag 217 S (2017-2018)
om CO2 transport og lagring
Jeg viser til brev
av 15.5.2018 med oversendelse av representantforslag 217 S (2017-2018)
til utredning. Forslaget lyder:
"1. Stortinget ber
regjeringen utrede relevante finansieringsmodeller for CO2-transport og -lagring i
en kommersiell driftsfase – på mellomlang og lang sikt.
2. Stortinget
ber regjeringen om å oppdatere mandatet til Gassnova SF for å tydeliggjøre
foretakets rolle i organisering av fremtidig kommersiell storskala
CO2-transport og lagring
på norsk sokkel. Det oppdaterte mandatet bør fremme tilrettelegging
for å tilby utenlandske aktører CO2-transport
og -lagringstjenester."
Det vises til redegjørelse
for status i arbeidet med et fullskala demonstrasjonsanlegg for
fangst og lagring av CO2 i
Prop. 85 S (2017-2018) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet 2018.
Regjeringen vil
bidra til en kostnadseffektiv teknologi for fangst, transport og
lagring av CO2 og har en
ambisjon om å realisere en kostnadseffektiv løsning for fullskala
CO2-håndtering i Norge, gitt
at dette gir teknologiutvikling i et internasjonalt perspektiv.
Regjeringen foreslår bevilgning til forprosjektering av transport,
lager og inntil to fangstanlegg. Forprosjektering er et nødvendig
skritt før en eventuell investeringsbeslutning om fullskala demonstrasjonsanlegg.
Når forprosjekteringen er fullført og ekstern kvalitetssikring er
gjennomført, vil regjeringen vurdere om demonstrasjonsprosjektet
bør realiseres. Regjeringens vurderinger vil legges frem for Stortinget.
Et eventuelt demonstrasjonsprosjekt vil gi nødvendig læring og erfaring
for utredning av en eventuell finansieringsmodell for CO2-transport og lagring i en
kommersiell driftsfase – på mellomlang og lang sikt. Vi bør derfor
gjennomføre forprosjektering slik vi foreslår i revidert nasjonalbudsjett
før vi vurderer å igangsette en slik utredning. Samtidig vil vi
kunne ta hensyn til utviklingen i relevante rammevilkår, herunder
utviklingen i kvotepriser.
Klimautfordringen
krever stor innsats i årene fremover som må møtes innenfor et smalere
handlingsrom i budsjettene. Det prioriteres betydelige ressurser
til klimatiltak i budsjettene. Beslutning om å bidra til å finansiere
investering og drift av et fullskala prosjekt for fangst og lagring
av CO2 må vurderes opp mot
andre klimatiltak. Vi må velge effektive tiltak som gir størst mulig klimaeffekt.
Sektorovergripende
økonomiske virkemidler i form av avgifter og deltakelse i det europeiske
kvotesystemet er hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. I tillegg
til kvoter og avgifter bruker myndighetene også andre virkemidler
som direkte regulering, standarder, avtaler og ulike støtteordninger
til utslippsreduserende tiltak.
Høye investerings-
og driftskostnader kombinert med lavt inntektspotensial og teknisk
risiko gjør det utfordrende for kommersielle aktører å investere
i fangst og lagring av CO2.
Flere av delene i kjeden for fangst- og lagring av CO2 har svært høye investeringskostnader. Dette
gjelder for industriselskaper med store utslipp som eventuelt må
investere i fangstanlegg. Samtidig må det investeres i transportinfrastruktur
som rør eller skip og det må investeres i anlegg for mottak, prosessering
og lagring av CO2, og driften
av hele kjeden må finansieres. Dette er komplekst, omfattende og
kostnadskrevende, og dermed er det en høy økonomisk barriere for
å realisere fangst og lagring av CO2.
En annen økonomisk
barriere er at CO2-håndteringsprosjekter
er avhengig av nye og uprøvde reguleringer og med tekniske komponenter
som får nye anvendelser. Dette kan gjøre det vanskelig å vurdere
risiko i enkeltprosjekter både for industriaktører og finansinstitusjoner.
Derfor blir finansierings- og forsikringskostnader høye. Støtte
til et prosjekt i Europa må håndteres etter EUs og EØS-avtalens
regler om statsstøtte.
For at fangst og
lagring av CO2 skal bli et
kostnadseffektivt klimatiltak over tid, trenger industrien stabile rammer
og forretningsmodeller. En høyere pris på CO2-utslipp vil være den viktigste
driveren, men er på kort sikt ikke tilstrekkelig for å utløse prosjekter.
Utslippsreguleringer, mulighet for høyere pris på sluttprodukter, regelverk
for innkjøp, ulike tilskuddsordninger for lageraktører eller industriaktører
kan være eksempler på mulige drivere for kommende CO2-håndteringsprosjekter. Det
er viktig med et internasjonalt samarbeid om slike løsninger.
Hovedformålet med
demonstrasjonsprosjektet er å bidra til læring og kostnadsreduksjoner
for etterfølgende prosjekt. For å oppnå dette målet vil et demonstrasjonsprosjekt
være avhengig av flere etterfølgende prosjekter som både lærer av
den første satsingen og investerer i egne anlegg. Teori og erfaring
fra teknologiutvikling tilsier at kostnadene ved fangst og lagring
av CO2 kan bli redusert dersom
flere anlegg blir bygget. Det er få prosjekter under planlegging
internasjonalt i dag, og ekstern kvalitetssikrer påpeker at det
er usikkert om det vil komme nye prosjekter etter et eventuelt norsk
prosjekt. Den samfunnsøkonomiske vurderingen er tydelig på at det
er avgjørende at arbeidet med å identifisere etterfølgende prosjekt
og utvikle internasjonale finansieringsmekanismer fortsetter. Olje-
og energidepartementet arbeider for å identifisere etterfølgende
prosjekter som kan lære av et eventuelt demonstrasjonsprosjekt.
Regjeringen legger
stor vekt på kostnadene i prosjektet. Et rimelig kostnadsnivå er
avgjørende for at prosjektet skal kunne bli et godt demonstrasjonsprosjekt som
viser at fangst og lagring er mulig og økonomisk realistisk.
Den ønskede lærings- og demonstrasjonseffekten i prosjektet blir
redusert dersom kostnadene i prosjektet blir for høye. Kostnadene
i prosjektet må derfor bli så lave som mulig, og industriaktørene
må ha insentiv til å gjennomføre prosjektet på en kostnadseffektiv
måte.
Olje- og energidepartementet
vil fortsette de kommersielle forhandlingene med fangstaktørene
og starte forhandlinger med lageraktørene. Endelige avtaler må inneholde
insentiver til kostnadsreduksjoner i både investerings- og driftsfasen.
Det skal være en deling av kostnader og risiko mellom staten og
industriaktørene. Olje- og energidepartementet vil arbeide med å
redusere statens del av kostnadene i prosjektet. Dette kan være gjennom
å redusere totale prosjektkostnader, at industriaktørene dekker
en større del av kostnadene eller at en får støtte fra alternative
finansieringskilder som for eksempel EU eller andre land.
Staten vil i forprosjektfasen
forhandle med selskapene bl.a. om eventuell støtte til det første
demonstrasjonsprosjektet. Det vil også være nødvendig med ytterligere
avklaringer rundt rammeverk og regulering. Mange av disse avklaringene
vil være viktige for utvikling av en mulig finansieringsmodell for
framtidige prosjekter.
Vi vil gjennom forprosjekteringsfasen
få relevant informasjon som er nødvendig for å vurdere så vel hensiktsmessigheten
som utformingen av en mulig finansieringsmodell for framtidige prosjekter.
På denne bakgrunn ønsker jeg å avvente erfaringene fra det videre
arbeidet med forprosjektering før vi vurderer å igangsette en utredning.
Gassnova har som
oppgave å følge opp arbeidet med gevinstrealisering fra demonstrasjonsprosjektet
og er i dialog med ulike aktører om utnyttelse av lagringsinfrastrukturen.
Erfaringer fra dette og det øvrige arbeidet med demonstrasjons-prosjektet
vil også være viktige når organiseringen av eventuell fremtidig
kommersiell storskala CO2-transport
og lagring på norsk sokkel vurderes, herunder Gassnovas rolle.