Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Else-May Botten, Espen Barth Eide, Hege Haukeland Liadal og Runar Sjåstad, fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund, Aase Simonsen og Lene Westgaard-Halle, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Gisle Meininger Saudland, fra Senterpartiet, Sandra Borch og Ole André Myhrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Venstre, lederen Ketil Kjenseth, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, og fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, viser til Representantforslag 217 S (2017–2018) om CO2-transport og -lagring.

Karbonfangst og lagring – avgjørende for å nå verdens klimamål

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det lenge har vært et tverrpolitisk ønske å realisere CO2-fangst og -lagring i Norge, dette fordi det knapt finnes klimamodeller som med en rimelig sannsynlighet makter å nå internasjonale mål om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 2 grader, og å bestrebe seg på å holde oppvarmingen til maksimalt 1,5 grad, uten å ta i bruk metoder for negative utslipp. Flertallet viser videre til at Norge har betydelig relevant industriell kompetanse, større punktutslipp som er teknologisk mulige å fange, og dessuten gunstige naturgitte forhold gjennom lagringsmuligheter i oljereservoarene på sokkelen, som gjør realisering av karbonfangst og -lagring til en lovende mulighet i kampen mot klimaendringene.

Flertallet viser til at satsingen på karbonfangst og -lagring er støttet av tunge kunnskaps- og forskningsmiljøer, fagbevegelse og industriens organisasjoner så vel som miljøbevegelsen. En slik bred støtte kom tydelig fram i komiteens høring 28. mai 2018 om dette representantforslaget.

Flertallet viser for eksempel til Norsk industri, som til høringen skriver:

«En norsk satsing på en helhetlig verdikjede for karbonfangst og – lagring kan bli et viktig bidrag for å redusere de globale utslippene. Det gir også industrielle muligheter som vi ikke kan la gå fra oss. Norge er i en unik posisjon for å bygge en konkurransedyktig karbonfangst- og lagringsindustri. Det vil trygge arbeidsplasser og legge grunnlaget for nye. En utprøvd fullskalakjede vil føre til vesentlige kostnadsbesparelser på blant annet fangstteknologi, som norske aktører leverer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mener at CO2-fangst og -lagring er viktig for å nå målene i Paris-avtalen, og CCS er avgjørende i de fleste scenarioer for å nå togradersmålet.

Disse medlemmer viser til enigheten mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ved behandlingen av Prop. 85 S (2017–2018). Der er partiene enige om følgende:

«Stortinget ber regjeringen ferdigstille kvalitetssikringen knyttet til CO2-fangstprosjektet til Fortum Oslo Varmes anlegg på Klemetsrud i løpet av sommeren 2018, og snarest sette i gang forprosjektering av CCS både på Norcem og Fortum Oslo Varme, gitt at den kvalitetssikrede informasjonen tilsier forprosjektering av Fortums anlegg som omtalt i Prop. 85 S (2017–2018). Stortinget ber regjeringen på egnet måte i løpet av våren 2019 legge fram en orientering om aktuelle finansieringsmodeller for fullskala fangst, lagring og transport av CO2

Disse medlemmer mener det er viktig at aktuelle finansieringsmodeller blir vurdert på bakgrunn av de erfaringer man har kunnet gjøre seg underveis i prosjektet, og ikke at det blir byråkratisering og mindre hensiktsmessig bruk av ressursene.

Flere fangstprosjekter trengs

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det er bred tverrpolitisk støtte til satsingen på karbonfangst og -lagring. Flertallet vil i den forbindelse vise til brev 2. mai 2018 fra gruppelederne til Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Miljøpartiet de Grønne, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i Oslo bystyre, der man ber Stortinget sikre god framdrift i forprosjekteringsfasen for karbonfangst på energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Flertallet mener det er viktig for hele satsingen på CCS at man går videre med forprosjektering av mer enn ett anlegg, og støtter anmodningen fra partiene i Oslo bystyre om at Klemetsrud sikres videre finansiering slik at forprosjekt kan gjennomføres.

Flertallet viser også til Gassnovas vurdering, referert i forslag til revidert nasjonalbudsjett Prop. 85 S (2017–2018), som skriver:

«Gassnova anbefaler at minst to fangstprosjekter blir videreført i forprosjekt siden det er en risiko for at aktører kan falle fra. Å opprettholde konkurransen mellom industriaktører og teknologileverandører frem mot investeringsbeslutning, kan også bidra til å styrke statens forhandlingsposisjon, og gi et bedre og mindre kostbart prosjekt totalt sett. Beslutning om fangstprosjekt bør først tas etter at forprosjektering er gjennomført og de kommersielle forhandlingene er konkludert.»

Behov for avklaring av rammebetingelser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at regjeringen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2018 skriver at handlingsrommet i budsjettene framover vil være smalere, og at karbonfangst og -lagring må vurderes opp mot andre klimatiltak. Regjeringen mener det vil være krevende å finansiere et prosjekt for fangst og lagring av CO2 i Norge uten betydelig finansiering fra andre kilder enn staten. Regjeringen mener man må velge effektive tiltak som gir størst mulig klimaeffekt.

Flertallet mener man ikke kan sammenligne tiltakskostanden på karbonfangst og -lagring med ferdig utviklede teknologier som er i bruk i dag for å kutte utslipp. Flertallet mener staten må avklare rammevilkårene for CO2-fangstsatsingen. Flertallet mener satsingen på CO2-fangst og -lagring kan kutte klimagassutslipp i Norge, men satsingen må også ses på som læringsprosjekter, der man bygger opp en ny industri der norske selskaper på sikt kan komme i en positiv markedsposisjon til å levere til et globalt marked. Flertallet minner om at det norske fullskalaprosjektet kan bli den første fullstendige verdikjeden for å fange, transportere og lagre CO2 fra industriproduksjon. Flertallet mener videre at dette er infrastrukturinvesteringer der man skal legge til rette for at andre aktører skal kunne lagre på sikt.

Flertallet viser til at industrien og petroleumsselskapene bruker betydelig med ressurser og kompetanse for å bidra til satsingen på karbonfangst og -lagring. Flertallet vil understreke at man vanskelig kan se for seg etableringen av en infrastruktur for fangst og lagring av CO2 uten offentlig finansiering, men at avklaringer rundt fordeling av kostnader og risiko trengs. Flertallet mener forutsigbarhet og avklaring av rammene for finansieringen trengs for satsingen også på kortere sikt.

Flertallet viser til at satsingen på CO2-fangst i Norge til nå i all hovedsak har vært finansiert gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Flertallet viser til at årlige bevilgninger over statsbudsjettet gjør det vanskelig å etablere tilstrekkelig forutsigbarhet for private aktører til faktisk å kunne gjøre en investeringsbeslutning for bygging av anleggene når den tid kommer. Flertallet vil minne om at Stortinget allerede i behandlingen av energimeldingen i 2016 ba regjeringen utrede finansieringsmodeller for karbonfangst og -lagring. Avklaringer rundt finansiering vil øke forutsigbarheten og evnen til å satse.

Finansiering av de første fangstanleggene

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil understreke at satsingen på karbonfangst og -lagring ikke blir noe av dersom man ikke får realisert de første fangstanleggene og slik demonstrert en hel verdikjede for karbonfangst og -lagring. Flertallet mener derfor det trengs å utrede ulike finansieringsmodeller for karbonfangst og -lagring, slik at man kan avklare finansieringsmodell for de første karbonfangstanleggene. Ulike aspekter som må ses nærmere på i et slikt utredningsarbeid, er organisering av satsingen, slik at det er mulig å kunne periodisere investeringen utover en lengre tidsperiode og etablere supplerende inntektsstrømmer i tillegg til direkte statlig finansiering. Siden tidspunktet for en mulig investeringsbeslutning nærmer seg, må arbeidet med finansiering ha prioritet fra statens side, slik at man ikke får unødvendige opphold.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede ulike finansieringsmodeller for karbonfangst, i dialog med industrien og de involverte aktører, og legge frem forslag for Stortinget våren 2019 til prinsipper for finansieringsmodell av det/de første karbonfangstanlegg(ene).»

Forpliktende framdriftsplan

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, understreker at det er viktig at satsingen på CCS har optimal industriell framdrift. På høringen om Representantforslag 8:217 S (2017–2018) kom det fram bekymring fra industriaktørene om at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett signaliserte at for de første fangstprosjektene kan investeringsbeslutning etter den nåværende fremdriftsplanen bli fattet i 2020/2021. Høringsinstansene mente en slik tidpslan kunne medføre uheldige opphold i arbeidet i selskapene, og at dette ville skade prosjektorganisasjonene. Flertallet mener opphold på grunn av manglende avklaringer hos staten må unngås.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til forpliktende fremdriftsplan for investeringsbeslutning om CO2-fangst og -lagringsløsning basert på optimal industriell fremdrift, slik at man muliggjør investeringsbeslutning senest våren 2020. Forslaget skal legges fram for Stortinget til behandling våren 2019.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at forslagene i representantforslaget ikke vil være til hjelp for fremdriften i prosjektet. Norge har tidligere hatt erfaring med å satse på tilsvarende prosesser som ble dyre og i liten grad kunne vise til resultater. Disse medlemmer mener det er viktig nå å sørge for at de satsingene vi gjør, skaper gode resultater.

CO2-fangst på mellomlang sikt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at miljøstiftelsen ZERO i høringen tok til orde for at virkemidler som burde ses videre på for finansiering av satsingen på mellomlang sikt, er CCS-fond finansiert av en CO2-panteordning, driftsgarantier samt muligheter for krav til karbonavtrykk ved materialer i offentlige innkjøp, og stiller seg positive til dette. På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede finansieringsmodeller for CO2-fangst på mellomlang sikt, og legge fram en slik plan til behandling i Stortinget våren 2019.»

Finansiering av transport og lagring

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at CCS vil være en nødvending teknologi for å klare å kutte utslippene raskt nok, samt for på lengre sikt å redusere CO2-mengden i atmosfæren gjennom Bio-CCS. Flertallet mener Norge har unike forutsetninger som gir oss et ekstra ansvar for å lykkes med en fullstendig verdikjede for CCS. Flertallet viser til at tidligere prosjekter ikke har ført til at det er blitt bygget karbonfangstanlegg. Det er essensielt denne gangen at vi lykkes med planleggingen og teknologiutviklingen, slik at vi klarer å nå målet om å få på plass fungerende fangstanlegg.

Flertallet mener det er viktig at staten bidrar til at prosjektfremdriften blir så sømløs som overhodet mulig. Prosjektene er allerede forsinket i forhold til det som opprinnelig var tidsplanen. Forsinkelser som kommer av teknologiutvikling, er det vanskelig å gjøre noe med, men man må unngå ytterligere forsinkelser som følge av at vedtak ikke blir fattet i tide, dårlig planlegging eller urimelig lang tidsbruk. Flertallet legger til grunn at staten bidrar til å få så rask fremdrift som mulig innenfor det som er teknologisk og kvalitetsmessig forsvarlig.

Flertallet viser til at lagring av CO2 på norsk sokkel kan bli en løsning for andre land i Europa også. I motsetning til andre europeiske land har Norge mulighet til å lagre CO2 langt fra bebyggelse og annen menneskelig aktivitet. Flere europeiske lagringsprosjekter har strandet på at de potensielle lagrene har ligget for tett inntil der folk bor. Flertallet mener det er viktig å få i gang samarbeid med fremtidige kjøpere av lagringsplass, og at dette vil bli viktig for å skape tilstrekkelig robusthet i prosjektene samt for å sikre finansiering på lengre sikt. Flertallet mener derfor det er viktig at regjeringen intensiverer arbeidet med å skaffe europeiske partnere til transport- og lagringsprosjektet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, er positive til forslaget i representantforslaget om å utrede finansieringsmodeller for transport og lagring. Norsk Industri tok i komiteens høring for eksempel til orde for å utrede en el-sertifikatlignende ordning for levert CO2 eller direkte tilskudd til forhåndsavtalt volum.

Dette flertallet viser til at det allerede i dag finnes to CO2-fangst- og lagringsanlegg på norsk sokkel: på Snøhvitfeltet og på Sleipner. Begge disse prosjektene er regnet som infrastrukturprosjekter for petroleumssektoren, noe som gjør at de finansieres innenfor oljesektorens rammebetingelser. Dette flertallet vil peke på at en etablering av et CO2-lager må ses på som en slik infrastrukturinvestering og vurderes innenfor oljesektorens rammebetingelser. Dette er også relevant fordi det ses på muligheten for å bruke gass til produksjon av hydrogen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsker å påpeke at Sleipner og Snøhvit er ledd i petroleumsvirksomhet, og at det gjør at de faller inn under petroleumslovens virkeområde. Disse medlemmer mener at et dedikert CO2-lager ikke er petroleumsvirksomhet og derfor ikke bør bli vurdert innenfor rammene til petroleumsvirksomheten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, understreker behovet for offentlig finansiering i etableringen av infrastruktur for transport og lagring. Avklaring av fordeling av kostnader og risiko trengs på både kort, mellomlang og lang sikt.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede relevante finansieringsmodeller for CO2-transport og -lagring – både på kort sikt, og i en kommersiell driftsfase – på mellomlang og lang sikt. Prinsipper for finansieringsmodell legges fram for Stortinget til behandling våren 2019.»

Flertallet mener et utredningsarbeid ikke må forsinke prosessen med å etablere fullskalaprosjektet. Tempoet med å fullføre dette må opprettholdes.

Flertallet understreker at karbonfangst og -lagring (CCS) er avgjørende for å nå FNs klimamål og Norges egne klimamål, og at både EU og mange av våre naboland ser til Norge og vårt store potensial for CCS. Flertallet peker på at et mulig europeisk sentrallager for CO2 i Nordsjøen vil kunne sikre både norske arbeidsplasser og inntekter fra norsk sokkel i lang tid framover, samt at dagens infrastruktur i Nordsjøen vil kunne brukes videre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at CCS også vil kunne åpne andre industrielle muligheter, som produksjon av hydrogen basert på norsk gass med CCS. Disse medlemmer viser videre til at vi allerede har verdensledende forskningsmiljøer på karbonfangst, -transport og -lagring, og mener Norge kan og bør ta en ledende rolle i teknologiutviklingen.

Disse medlemmer viser for øvrig til partienes merknader i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett 2018.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne understreker viktigheten av at man finner samarbeid med andre industriaktører og andre nasjoner for å få på plass en langsiktig finansiering for transport og lagring. Får Norge med flere, vil det både gjøre satsingen bedre og senke kostnadene for Norge. Disse medlemmer mener at virkemiddelapparatet må rigges slik at industriaktørene sikres langsiktighet, og viser til at det er naturlig å se på om Enova bør spille en rolle i dette.

Disse medlemmer ønsker å styrke Gassnovas arbeid med gevinstrealisering og forretningsmuligheter, samt å styrke deres rolle i det internasjonale arbeidet, for å finne finansiering, allianser og samarbeid som vil sikre karbonfangst, -transport og -lagring i Norge.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å oppdatere mandatet til Gassnova SF for å tydeliggjøre foretakets rolle i organisering av fremtidig kommersiell, storskala CO2-transport og -lagring på norsk sokkel. Det oppdaterte mandatet bør fremme tilrettelegging for å tilby utenlandske aktører CO2-transport og -lagringstjenester.»