2.1 Komiteens generelle merknader

Komiteen gjennomførte 24. mai 2018 åpen høring i sin behandling av Prop. 88 S (2017–2018).

Komiteen viser til at kommunene er bærebjelken i folkestyret og velferdssamfunnet. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag og samfunnsutviklingen.

Komiteen merker seg at regjeringen mener kommunereformen bør videreføres, og at større kommuner legger til rette for bedre velferdstjenester, en mer bærekraftig samfunnsutvikling og et sterkere lokalt folkestyre.

Komiteen viser i denne sammenheng til Stortingets vedtak ved behandling av Innst. 52 S (2017–2018):

Vedtak 93:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at gode og frivillige prosesser skal være utgangspunkt for endringer av kommunestrukturen. Eventuelle kommunesammenslåinger i perioden 2017–2021 skal utelukkende bygge på frivillighet.»

Vedtak 94:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.»

Komiteen viser til at den gjennomsnittlige årlige veksten i kommunesektorens frie inntekter i perioden 2013–2017 var på 2,1 pst. I samme periode har befolkningen økt, og den gjennomsnittlige årlige veksten i frie inntekter per innbygger var på 1,1 pst.

Komiteen viser til at regjeringen legger opp til en realvekst i frie inntekter på mellom 2,6 og 3,2 mrd. kroner i 2019. Dette tilsvarer en vekst på mellom 0,7 og 0,9 pst. Innenfor veksten er 200 mill. kroner begrunnet med opptrappingsplanen for rusfeltet og 100 mill. kroner med opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering.

Komiteen viser til at det legges opp til at fylkeskommunene får mellom minus 0,1 mrd. kroner og pluss 0,1 mrd. kroner av den foreslåtte veksten i frie inntekter. Dette sees i sammenheng med at fylkeskommunene antas å få en nedgang i sine demografiutgifter som følge av anslåtte endringer i befolkningens sammensetning.

Komiteen viser til høringsuttalelse fra KS til komiteen, hvor det foreslås å styrke bevilgningene til vedlikehold av fylkesveier gjennom en særskilt statlig satsing.

Komiteen viser til at regjeringen anslår at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter blir mellom 1 og 2 mrd. kroner i 2019. Anslaget for veksten i samlede inntekter er lavere enn veksten i frie inntekter. Dette skyldes at kommunesektoren i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2018 er foreslått tildelt 2,4 mrd. kroner som følge av vekst i oppdrettsnæringen. Dette er engangsinntekter og bidrar til lavere vekst fra 2018 til 2019. Midlene fra Havbruksfondet fordeles mellom kommuner og fylkeskommuner med oppdrettsvirksomhet, om lag 160 kommuner og 10 fylkeskommuner.

Komiteen viser til at regjeringen antar at veksten i kommunesektorens samlede pensjonskostnader vil være om lag 650 mill. kroner ut over det som dekkes av den kommunale deflatoren.

Komiteen merker seg regjeringens ønske om å synliggjøre effektiviseringspotensialet som ligger i kommunesektoren, og at det vises til at dersom sektoren klarer å effektivisere med 0,5 pst., tilsvarer det i 2019 1,2 mrd. kroner.

Komiteen viser til at regjeringen på vanlig måte legger opp til at de kommunale og fylkeskommunale skattørene for 2019 fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det legges opp til at skattøret fastsettes ut fra målsettingen om at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter.

Komiteen viser til at regjeringen legger prinsippet om juridisk og økonomisk rammestyring til grunn for styringen av kommunesektoren. Det vises til at forslaget til ny kommunelov er lagt fram, og at det i dette lovforslaget bl.a. er foreslått å lovfeste det kommunale selvstyret og prinsipper for forholdet mellom nasjonale myndigheter og kommunesektoren.

Komiteen mener rammefinansiering av kommunesektoren bidrar til effektiv bruk av offentlige ressurser og til at innbyggerne får et best mulig tilbud innenfor de gitte økonomiske rammene. Det vises i denne sammenheng til at regjeringen har gjennomgått øremerkede tilskudd i kommunesektoren, og at det ble kartlagt nærmere 250 tilskuddsordninger.

Komiteen viser til regjeringens målsetting om å oppnå en reduksjon i antallet øremerkede tilskuddsordninger og er enig med regjeringen i at dette vil gi en mer hensiktsmessig forvaltning.

Komiteen viser til at regjeringen mener arbeidet med innovasjon i offentlig sektor må forsterkes, og at arbeidet med digitalisering av offentlige tjenester vil fortsette i tråd med føringene i Digital agenda for Norge.

Komiteen understreker forutsetningene fra regjeringen om at det skal legges til rette for et styrket samarbeid mellom staten og kommunesektoren om digitalisering, klart språk og andre tiltak som fremmer brukerorientering, innovasjon og effektivitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, konstaterer at det legges opp til et stramt budsjett for kommunesektoren i 2019. Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter skal dekke vekst i tilskudd til rusreform, habiliterings- og rehabiliteringsreform og økte pensjonskostnader. I tillegg skal kommunene gjennomføre Stortingets vedtak om økt lærertetthet for 1. til 4. trinn og innføring av ny bemanningsnorm for barnehagene. Det vises til at KS i komiteens høring kritiserte regjeringen for at bemanningsnormen for barnehagene ikke er finansiert, og at de mener det er dokumentert at kommunene i 2019 vil mangle 450 mill. kroner stigende til en 900 mill. kroner i 2021.

Flertallet viser til at regjeringen legger opp til at kommunene fra 2019 skal betale for utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern og fra tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Det overføres 150–220 mill. kroner fra helseforetakenes rammefinansiering til kommunenes rammetilskudd. I komiteens høring ga KS uttrykk for at overføringen ikke er godt nok utredet, at det er en uklar definisjon av utskrivningsklar for denne gruppen, at ordningen har usikker effekt, og at den skaper et unødig byråkrati. Flertallet viser til at anslaget for utvikling i frie inntekter ikke vil gi rom for fylkeskommunene til å ta igjen noe av vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det i dag ikke er samsvar mellom lovkrav og pålegg og kommunenes inntekter. Dette flertallet viser til at mange kommuner har redusert sin virksomhet på viktige områder for å balansere budsjettene. Mange kommuner har utfordringer i barnevern, jordmortjeneste, rehabilitering og eldreomsorg for å nevne noe. Mange kommuner har et stort vedlikeholdsetterslep og har vært nødt til å øke eiendomsskatten. Mange nye kommuner har innført eiendomsskatt under denne regjeringen.

Dette flertallet viser til at regjeringens egne tall viser at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens frie inntekter for årene 2018 og 2019 er 0 pst. Regjeringen legger med dette opp til at sektoren ikke skal ha noen reell vekst i sine inntekter i 2018 og 2019. Dette flertallet mener regjeringen med et slikt økonomisk opplegg prioriterer ned skole, eldreomsorg og andre viktige velferdstjenester i kommunene.

Dette flertallet viser videre til at regjeringens egne tall viser at realveksten i kommunesektorens frie inntekter for årene 2014 til og med 2019, gitt regjeringens forslag i kommuneproposisjonen, vil være 1,4 pst. Dette flertallet vil i denne sammenheng peke på at veksten i perioden med rød-grønn regjering var 1,8 pst. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at veksten i kommuneøkonomien er sterkere nå enn tidligere.

Dette flertallet registrerer at regjeringen denne gang ikke opererer med en egen tabell i proposisjonen som skal vise et økonomisk handlingsrom for sektoren som følge av regjeringens forslag de siste årene. Dette flertallet mener dette er en klok vurdering, ettersom tabellen gir et misvisende inntrykk av hva det faktiske økonomiske handlingsrommet for kommunene er.

Dette flertallet mener regjeringens opplegg for 2019 vil føre til at både kommunene og fylkeskommunene må redusere sitt tjenestetilbud på viktige områder for å dekke opp for nye lovpålagte oppgaver. Innføringen av bemannings- og pedagognormer for skole og barnehage uten at det følger med penger, er eksempler på at det må overføres penger til disse sektorene fra andre områder. Omsorgssektoren vil være spesielt utsatt. Det er vanskelig å ta på alvor eldreministerens kritikk av kommunene for at de ikke bruker mer penger på å bygge sykehjemsplasser, men i stedet prioriterer badeanlegg og rådhus.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er behov for en sterkere inntektsutjamning og økte inntekter dersom alle kommuner skal ha like muligheter til å oppfylle sine forpliktelser og kunne utvikle moderne, gode lokalsamfunn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ulike statlige tilskudd som innlemmes, eksempelvis Husbankens boligsosiale tilskudd, er så små at de gir umerkelige økninger i enkeltkommuner. Tilbakemeldinger fra blant andre Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd viser at organisasjonen mister muligheten til å søke om prosjektmidler som gjør det mulig å gjennomføre endringer som monner, den mister tilgangen på et sterkt fagmiljø i Husbanken, og lokalt taper boligsosialt arbeid kampen om penger mot lovpålagte oppgaver. Dette er alvorlig, og regjeringen bør ta erfaringene fra praksis inn over seg.

Flertallet gikk imot denne innlemmingen og ønsker å styrke det boligsosiale arbeidet gjennom Husbankens ordninger.

Flertallet viser til at disse partiene vil desentralisere makt og delegere mer ansvar til dem som jobber i førstelinjetjenesten, for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt. Flertallet vil arbeide for en tillitsreform basert på å fremme ansvarlighet og tillit framfor kontroll og byråkrati, og mener dette vil gi en bedre og mer effektiv offentlig forvaltning.

Flertallet viser til at det allerede har vært satt i gang forsøk med slike tillitsreformer også i Norge. I Oslo ble det i 2015 satt i gang et forsøksprosjekt med en tillitsreform i hjemmetjenesten. Ansatte skal gis større ansvar og myndighet til å ta selvstendige beslutninger. Målet er at reformen skal gi økt arbeidslyst hos dem som jobber i tjenesten, og skal sørge for at brukerne får færre personer på besøk og en bedre tjeneste. Kommunene bør samtidig få økte midler til å ansette flere og ha en tilstrekkelig bemanning.

Flertallet mener det må legges større vekt på at flyktninger bosettes over hele landet. Mange mindre kommuner i distriktene har vist stor evne til å inkludere bosatte flyktninger i lokalsamfunnet og til å skaffe dem plass i arbeidslivet. Spredt bosetting motvirker faren for utvikling av parallellsamfunn.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener de siste tiårene har vært en svært god periode for norsk økonomi. En mer urolig internasjonal situasjon, fall i oljeprisen og demografisk utvikling gjør at Norge går strammere tider i møte. Man må finne nye løsninger, skape nye verdier og skape bedre løsninger for å utføre velferdsoppgavene. Det betyr at også offentlig virksomhet og kommuner må ha en bevisst pengebruk framover og få mest mulig ut av hver krone.

Disse medlemmer mener kommunene har hatt en svært god inntektsvekst de siste årene. Dette kommuneopplegget legger til rette for at kommunene kan fortsette sitt gode arbeid innenfor skole, eldreomsorg, rus og barnevern. Regjeringen foreslår at kommunene får en vekst i frie inntekter på mellom 2,6 og 3,2 mrd. kroner i 2019. Det sosiale sikkerhetsnettet styrkes, slik at flere løftes opp og færre faller utenfor. Av de frie inntektene skal 200 mill. kroner gå til opptrappingsplanen for rusfeltet og 100 mill. kroner skal gå til habilitering og rehabilitering.

Kommunene har de siste årene hatt en sterk vekst og solide resultater. Veksten i frie inntekter har vært høyere enn i den rød-grønne perioden. Det har gitt kommunene mulighet til å sikre gode og trygge barnehager, kunnskap i skolen og kvalitet i helsetjenestene.

Det gode driftsresultatet de tre siste årene har gjort at antallet kommuner i økonomisk ubalanse har gått kraftig ned. Det er nå et rekordlavt antall kommuner i ROBEK, og ved utgangen av året vil det trolig bare stå igjen 13 kommuner i registeret.

Disse medlemmer mener at dersom kommunesektorens demografikostnader i 2019 blir om lag i samme størrelsesorden som i 2018, vil veksten i frie inntekter kunne dekke både demografi, økte pensjonskostnader og bindinger på veksten. I tillegg vil det være rom for noe styrking av tjenestetilbudet ut over det, selv når en holder effektivisering utenom.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har beregnet kostnadene for barnehagenormen på samme måte som andre oppgaveendringer i kommunene, ved å ta utgangspunkt i merbehovet i kommunesektoren samlet sett. Kommunene kompenseres gjennom rammetilskuddet (barnehagenøkkelen). Kommuner med mange ansatte i barnehagen og høy pedagogtetthet vil få mer i kompensasjon enn utgiftene øker, mens kommuner som i dag ligger lavere, vil kunne oppleve at kompensasjonen isolert sett ikke dekker de økte utgiftene. Det vises til at det i enighet om revidert nasjonalbudsjett er satt av 100 mill. friske kroner til bemanning i barnehage for høsten 2018. Disse medlemmer mener at slik vil det være ved enhver oppgaveendring som finansieres gjennom rammetilskuddet. Dersom man ser alle sektorer under ett og over tid, vil dette jevne seg ut.

Disse medlemmer mener at pedagognormen som nå er fremmet for Stortinget, er tilstrekkelig finansiert med de midlene Stortinget har bevilget til flere barnehagelærere. I 2018 er rammetilskuddet til kommunene økt med 424 mill. kroner for å finansiere økte kostnader som følge av den skjerpede pedagognormen. Ut over dette er 200 mill. kroner av veksten i frie inntekter i 2018 begrunnet med tidlig innsats i barnehage og skole. Dette er penger som kommuner kan velge å bruke på å styrke bemanningen i barnehagene.

Disse medlemmer viser til at de ikke-sosialistiske partiene i budsjettforliket om statsbudsjettet 2018 ble enige om å innføre en lærernorm på skolenivå, og at det ble bevilget 200 mill. kroner for å finansiere normen i 2018. Disse medlemmer understreker også at veksten i frie inntekter per innbygger har vært nær dobbelt så høy med denne regjeringen sammenlignet med forrige.

Disse medlemmer viser til Jeløyplattformen, der regjeringen gir uttrykk for at flere barn vil få mulighet til å delta på et kulturskoletilbud gjennom å legge til rette for samarbeid mellom kulturskole, skolefritidsordninger og frivilligheten, samtidig som kulturskolens egenart ivaretas. Disse medlemmer viser til at regjeringen vil sikre kommunene frihet til selv å finne de løsningene som gir best kulturskole- og fritidstilbud hos seg, men legge til rette for tilgjengelighet, mangfold og kvalitet i det tilbudet som blir gitt.

Disse medlemmer mener at det ikke er noen overraskelse at regjeringen innfører ordningen med utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Regjeringen Stoltenberg II varslet første gang allerede i 2012 at den tok sikte på å innføre ordningen for psykisk helsevern og rusbehandling, og denne regjeringen har vært tydelig på at den vil innføre ordningen så snart den mener det er forsvarlig. Disse medlemmer mener tidspunktet nå har kommet. Målet er å gi pasienter et bedre tilbud hvor de ikke blir liggende unødvendig lenge på døgnavdelinger etter at de har fått behandling der, men raskere kan vende tilbake til et normalt liv i sin hjemkommune.

Disse medlemmer mener at i forskriftene, som jo allerede gjelder for psykisk helsevern og TSB, er det tatt inn ekstra tydelige krav om samarbeid med kommunen. Spesialisthelsetjenesten gis blant annet ansvar for å kalle alle berørte parter inn til et møte for å planlegge videre oppfølging. Ut fra data i Norsk pasientregister ser vi at antall utskrivningsklare liggedøgn har falt betydelig de siste årene. Det er bra, men fortsatt er det, først og fremst i psykisk helsevern, for mange pasienter som blir inneliggende etter at de er ferdigbehandlet i døgninstitusjoner. Disse medlemmer mener at denne ordningen vil bidra til å bøte på dette.

Disse medlemmer viser til at datagrunnlaget fremdeles ikke er komplett, og regjeringen varsler derfor at den vil legge til grunn at antall utskrivningsklare oppholdsdøgn i psykisk helsevern og rusbehandling befinner seg anslagsvis i intervallet 32 000 til 47 000 døgn (tilsvarer en rammeoverføring mellom 150 og 220 mill. kroner), og at regjeringen vil komme tilbake med et endelig forslag i statsbudsjettet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til budsjettforlikene de senere årene som har bidratt til å sikre alle familier med ulik økonomi en likere og bedre tilgang til barnehage. Disse medlemmer vil trekke frem at utvidet opptaksperiode, innføring av gratis kjernetid og redusert foreldrebetaling er eksempler på dette. Videre vil disse medlemmer trekke frem at rammeplanen for barnehagene, og nå oppfølgingen av en norm for antall pedagoger, bemanningsnorm og andre kvalitetskrav, vil bidra positivt til at alle barnehager i hele landet vil følge et minimum av rammer som bidrar til kvalitet. Disse medlemmer vil understreke at innføringen av normene sikrer en nedre grense for bemanning og pedagogtetthet, og at barnehageeier har ansvar for en forsvarlig bemanning gjennom hele åpningstiden. Disse medlemmer er kjent med at aktører i barnehagesektoren har ytret behov for noe omstillingstid fra Stortinget fatter vedtak i saken til lovens bestemmelse om bemanningsnorm trer i kraft. Disse medlemmer viser til at barnehageloven § 26 fjerde ledd gir departementet lovhjemmel til å fastsette forskrift med overgangsregler, og legger til grunn at denne bestemmelsen gir departementet lovhjemmel til å fastsette overgangsregler ved innføringen. Disse medlemmer forutsetter at denne hjemmelen benyttes for å skape en viss fleksibilitet, og at barnehageeiere får frem til 1. august 2019 til å følge kravet til minimumsbemanning. Det vises til Prop. 67 L (2017–2018) og vedtak 804.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener kommunene er avgjørende for å sikre gode velferdstjenester i hele landet. God eldreomsorg og en god skole er bare mulig om kommunene holder høy kvalitet på sine tjenester og sikres en sterk og forutsigbar økonomi. Disse medlemmer mener det krever en politikk som utjevner forskjeller mellom kommunene, blant annet på grunn av ulikheter i skatteinntekter, flyttestrømmer og demografiske endringer.

Disse medlemmer mener den viktigste demografiske utfordringen kommunene står overfor, er den kraftige økningen i antall eldre. Det krever at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet med tilstrekkelige dekningsgrader.

Etter disse medlemmers syn er kommunenes viktigste ressurs menneskene som jobber der. Kommunene må organisere sine tjenester på en måte som gjør dem attraktive som arbeidsplasser, med flere heltidsstillinger og faste ansettelser. Kommunene skal anerkjenne og investere i de ansattes kompetanse.

Disse medlemmer vil styrke kommuneøkonomien for å gi innbyggerne bedre kvalitet på viktige velferdstjenester som barnehage, skole, eldreomsorg, helsetjenester og andre sentrale tjenester kommunene og fylkeskommunene har ansvaret for. Disse medlemmer viser til at sektoren under regjeringen Stoltenberg II fikk et betydelig økonomisk løft, og at Arbeiderpartiet har videreført satsingen på velferd lokalt i sine alternative statsbudsjett forrige periode og inneværende periode.

Disse medlemmer viser til at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens samlede inntekter i årene 2006–2013 var 2,5 pst. Med Høyre- og Fremskrittspartiregjeringen er veksten i samlede inntekter redusert, på tross av sterk vekst i eiendomsskatten de siste årene.

Disse medlemmer viser til at regjeringen legger opp til en reell nedgang i kommunesektorens frie inntekter på 2,6 mrd. kroner i 2018, tilsvarende minus 0,7 pst. For 2019 antyder regjeringen en vekst i de frie inntektene på 2,6–3,2 mrd. kroner, tilsvarende 0,7 til 0,9 pst. Med dette legger regjeringen dermed opp til at den reelle veksten i de frie inntektene for kommunesektoren for 2018 og 2019 samlet skal være tilnærmet null. Disse medlemmer mener dette er for dårlig dersom man har ambisjoner om bedre kvalitet på viktige tjenester i folks hverdag.

Disse medlemmer viser til at sysselsettingsveksten i kommunene har gått ned med denne regjeringen. Dette viser at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har satt kommunene i stand til å ansette flere lærere, sykepleiere og andre yrkesgrupper som er viktige for tjenestetilbudet til innbyggerne. Tall fra nasjonalregnskapet viser at i perioden 2006–2013 ble det i snitt årlig 8 500 flere ansatte i kommunesektoren. I perioden 2014–2017 har dette sunket til et årlig snitt på 4 900.

Disse medlemmer viser til at de siste årene har kommuneøkonomien blitt reddet av engangspenger fra ekstra skatteinntekter. I tillegg har kommunene benyttet sine egne inntektsmuligheter gjennom eiendomsskatt. Disse medlemmer mener kommunenes inntekter må styrkes gjennom at Stortinget prioriterer å øke veksten i sektorens inntekter betydelig sammenlignet med regjeringens forslag. Regjeringen har i forslaget til revidert nasjonalbudsjett 2018 nedjustert sektorens skatteanslag for 2018, og det tilsier at sektoren dette året ikke vil få ekstraordinære skatteinntekter. Derfor må kommuner og fylkeskommuner styrkes med varige midler.

Disse medlemmer mener kommunesektorens inntekter må styrkes med 3–4 mrd. kroner ut over regjeringens forslag og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2019 øke kommunesektorens inntekter med mellom 3 og 4 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2019.»

Disse medlemmer vil peke på at dette vil gi kommunene rom til blant annet å satse på flere lærere og tidlig innsats i skolen, styrke bemanningen rundt de aller yngste i barnehagene og bygge ut eldreomsorgen med flere plasser og flere ansatte.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra og derfor vil spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Målet er at alle skal ha mulighet til å bosette seg der de selv ønsker. Utviklingen av kommunesektoren er viktig for å nå målene om å opprettholde spredt bosetting og et variert næringsliv i hele landet.

Disse medlemmer vil utvikle et godt offentlig tjenestetilbud i hele Norge. Helse, skole og velferd skal være utbygd i alle deler av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud, uavhengig av hvor man bor. Kommunesektoren skal gis en finansiering som gjør dette mulig.

Disse medlemmer mener det lokale selvstyret og folkestyret må styrkes, slik at flere får ta del i utviklingen av sine lokalsamfunn. Det er derfor behov for å opprettholde en variert kommune- og fylkesstruktur.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet er imot regjeringens kommune- og regionreform fordi Senterpartiet mener kommune- og fylkessammenslåinger skal være basert på frivillighet og på lokale initiativ hvor innbyggerne får si sin mening gjennom lokale folkeavstemminger.

Disse medlemmer mener det må gjennomføres omfattende oppgave- og myndighetsoverføring til kommuner og fylkeskommuner på områder som vil tjene på at lokale interesser og lokal kompetanse blir lagt til grunn til når oppgavene skal løses. Disse medlemmer konstaterer at regjeringens reformer ikke følger opp løftene om overføring av vesentlig myndighet og oppgaver fra statlig sektor til kommuner og fylkeskommuner.

Disse medlemmer viser til at det er gjennomført store endringer i inntektssystemene for fylkeskommunene og kommunene i henholdsvis 2015 og 2017. Endringene har gitt en omfordeling ved at områder med lavt folketall og store avstander har fått redusert sine inntekter. Fordelingsvirkningene av omleggingen for fylkeskommunene gir Oslo en vekst på 950 kroner per innbygger etter innfasing over fem år, mens Sogn og Fjordane og Nordland taper henholdsvis 2 427 og 1 043 kroner per innbygger. Endringene som ble gjennomført i inntektssystemet for kommunene i 2017, førte til at blant kommuner med mellom 2 000 og 25 000 innbyggere tapte 239 kommuner på omleggingen, mens 51 gikk i pluss. Alle kommuner med over 25 000 innbyggere gikk i pluss.

Disse medlemmer viser til at regjeringens forslag til rammer for frie inntekter i 2019 i realiteten svekker kommunesektorens økonomiske grunnlag. Beregningene fra KS viser at etter nye endringer i befolkningssammensetning, pensjonsutgifter og nye øremerkede tilskudd vil kommunene stå igjen med 250 til 850 mill. kroner av regjeringens forutsatte økning i frie inntekter i intervallet 2,6 til 3,2 mrd. kroner. Regjeringen har imidlertid ikke lagt inn dekning for innføringen av en bemanningsnorm for barnehagene, som ifølge KS vil koste om lag 450 mill. kroner i 2019. Videre er det usikre anslag for innføringen av betalingsplikt for psykiatri og rus. Også endringer i medfinansieringsordningen for ressurskrevende brukere skaper usikkerhet. Økt innslagspunkt før statlig medfinansiering har de siste tre årene gitt kommunene 700 mill. kroner i økte kostnader. I tillegg kommer reduserte refusjoner fra staten som følge av administrative innstramminger.

Disse medlemmer viser til at for fylkeskommunene forutsetter regjeringens opplegg en rammejustering på minus 100 mill. kroner til pluss 100 mill. kroner. 0-veksten er begrunnet med noe nedgang i elevtallene i videregående skole. Dette gir ingen mulighet til satsing innenfor videregående skole, kollektivtrafikk, vedlikehold av fylkesveiene, gang- og sykkelveier eller andre områder som fylkeskommunen har ansvar for. Det vises til at et samlet storting er enig om at det er behov for en særskilt innsats for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. KS viste i sin høringsuttalelse til komiteen til at fylkeskommunene hvert år har prioritert større vekst til drift og vedlikehold av fylkesveier enn til i sine øvrige ansvarsområder. Likevel anslo KS at 40 pst. av fylkesveiene har dårlig eller svært dårlig dekketilstand, og at bevilgningene bør øke med minst 1,5 mrd. kroner årlig for å hindre økt vedlikeholdsetterslep.

Disse medlemmer foreslår å styrke kommunesektorens inntekter med mellom 3–4 mrd. kroner ut over regjeringens forslag. Av dette beløpet skal det avsettes midler til et vedlikeholdsprogram for fylkesveiene.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke kommunesektorens inntekter i intervallet 3–4 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2019. Innenfor økt ramme skal det avsettes midler til et vedlikeholdsprogram for fylkesveiene.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fjerne nytt strukturkriterium og legge likt basistilskudd til alle kommuner på 2016-nivå og småkommunetilskudd til alle kommuner med under 3 200 innbyggere, til grunn for fordeling av inntektsrammene mellom kommunene for 2019.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil styrke kommunenes og fylkenes økonomi. Dette er et verdivalg der fellesskapet for de mange settes foran skattelette til de få og rikeste. God offentlig velferd og service er en bærebjelke for et godt samfunn, for trygghet i hverdagen for folk og helt nødvendig infrastruktur for næringslivet. Da må kommuneøkonomien gi rom for denne store oppgaven. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis kommunesektorsatsing og budsjettopplegg vil bidra til å stabilisere økonomien, gi god velferd og skole og mindre økonomisk ulikhet, redusere arbeidsløshet og gjøre kommunesektoren til en bedre samarbeidsaktør for næringslivet.

Dette medlem viser til at forskjellen mellom partiene handler om hvor høyt man vil prioritere velferd. Det er ikke skoleeleven, hjelpepleieren eller bestemor som er for dyr. Det som mangler, er mot og evne til å prioritere det som er viktigst, til å fordele goder og byrder mer rettferdig og til å sette inn en storoffensiv mot økonomisk kriminalitet, noe som tapper fellesskapet for milliarder av kroner hvert år.

Dette medlem foreslår en storsatsing for flere lærere både i skole og barnehage, flere ansatte i omsorg og pleie, opptrapping på rehabilitering, og bedre barnevern og skolehelsetjeneste. I tillegg må kommuner og fylker kunne håndtere sitt ansvar for å sørge for tilstrekkelige tilpasninger til klimaendringene og hvordan de kan bidra til reduserte klimautslipp. En slik satsing vil gi arbeid til mange og et bedre liv for store og små.

Dette medlem vil framheve at en styrking av kommunesektorens inntekter vil øke sysselsettingen samtidig som det vil øke arbeidstilbudet. Mange jobber i offentlig sektor er attraktive for kvinner og gjør at de melder seg på arbeidsmarkedet. Økt sysselsetting gir økt verdiskaping.

Dette medlem mener dagens regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste prioriteres foran velferd og fellesskap, uten at det gir vekst og utvikling i næringslivet. Kutt i velferd, mange tusen færre som får bostøtte, og kutt til arbeidsledige og flyktninger gjør at forskjellene og fattigdommen øker. Antall fattige barn øker, og arbeidsledigheten er fortsatt for høy. Kommuneøkonomien og statsbudsjettet for 2019 må i større grad sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å møte disse menneskelige og nasjonale utfordringene.

Dette medlem viser til at mange kommuner melder at de har skåret kraftig ned på kvalitet og omfang på kommunale tjenester for å oppfylle kravene til budsjettbalanse. Med regjeringens forslag vil det i realiteten ikke bli rom verken for den kvaliteten eller det volumet som er nødvendig for å dekke innbyggernes behov eller kvalitetskrav som stilles i lovverk og andre styringsdokumenter.

Dette medlem mener en større andel av samfunnets ressurser må brukes på trygg oppvekst og god utdanning. Investeringer i oppvekst og utdanning er de mest lønnsomme investeringer et samfunn kan gjøre, og mye mer langsiktige og trygge investeringer enn skattekutt.

Dette medlem viser til at det ikke er forskningsmessig belegg for at de urettferdige og skeivfordelte skattekuttene regjeringen og støttepartiene har gjennomført, skaper flere arbeidsplasser. Dette medlem vil blant annet vise til at Finansdepartementet selv sier (Meld. St. 1 (2014–2015)):

«Det er ikke grunnlag for å budsjettere med dynamiske effekter i 2015 av forslagene til skatteendringer».

Det er derimot godt belegg for å si at det skaper økende sosiale forskjeller.

Dette medlem vil peke på at en sterk kommuneøkonomi er en bærebjelke i distriktspolitikken. Dette medlem konstaterer at regjeringen og samarbeidspartiene er mer opptatt av å tegne nytt kommunekart, og bruke penger på en dyr kommune- og regionreform, enn av å sikre innbyggerne kvalitet i velferd, omsorg og skole.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti støtter en frivillig kommunesammenslåing. Dette medlem er uenig i at regjeringens planer og prosess rundt videreføring av kommunereform vil føre til mer demokrati og bedre velferd, og de er heller ikke i tråd med Stortingets vedtak. Dette medlem viser til at endringene i kommunenes inntektssystem fra 2017 ikke er reformnøytrale, men utformet for å tvinge kommuner til å velge sammenslåing. Dette medlem er uenig i alt dette.

Dette medlem er imot å legge til rette for at omsorg eller annen velferd skal bli satt ut på anbud. Dette medlem er sterkt uenig i utviklingen mot at skole og omsorg ses på som resultatenheter for produksjon. Velferdsoppgaver som opplæring og omsorg er vesensforskjellige fra forretningsvirksomhet og har sin begrunnelse i verdigrunnlaget solidaritet, felleskap og rettferdighet. Jakten på forretningsmessige resultater skal ikke være et mål i velferdstjenestene. Dette medlem mener penger avsatt til velferd i sin helhet skal gå til å sikre kvaliteten og omfanget på velferd og omsorg. Ved å sette omsorg, velferd og offentlige oppgaver ut på anbud, vil det være svært vanskelig å sikre at pengene går til formålet, i stedet for å gå til profitt i selskapene.

Dette medlem viser til merknader og forslag om nødvendig innsyn også i regnskaper og pengestrømmer ved anbudsutsettelse framsatt under behandlingen av Prop. 47 L (2017–2018) om ny kommunelov.

Dette medlem viser til at regjeringen i Kommuneproposisjonen 2019 selv sier er at det er viktig å tilstrebe bedre bruk av skattebetalernes penger. Dette medlem mener det er feil bruk av skattebetalernes penger og fellesskapets midler når økt bruk av anbud også innen kommunenes kjerneoppgaver har som konsekvens at mer av disse pengene skal bli forretningsmessig utbytte i private bedrifter.

Dette medlem viser til at anbud i tillegg ofte fører til kutt i pensjon for mange ansatte. Det er totalt urimelig at noen skal tjene penger på å kutte hjelpepleieres og renholderes pensjon, og dette medlem viser til egne forslag i Dokument 8:101 S (2017–2018) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Solfrid Lerbrekk, Gina Barstad og Kari Elisabeth Kaski om å lovfeste retten til trygge pensjonsvilkår ved konkurranseutsetting av offentlige virksomheter – om å sikre likeverdige pensjonsordninger uavhengig av driftsform, jf. sykepleierordningen, slik at ansatte beholder minst like gode pensjonsytelser som før ved anbudsutsetting av virksomhet i offentlig sektor.

Dette medlem mener det er manglende full statlig finansiering av satsinger og systematisk underfinansiering av kommunesektoren som gjør at det ikke blir nødvendig lokalt økonomisk handlingsrom. Dette er et hovedproblem, ikke øremerking av satsinger fra statens side. Dette medlem viser til at det er viktig for tilliten til felleskapet at dersom det loves et løft for barnevern eller rusomsorgen, så skal det også merkes ute i hverdagen i kommunene. Da er øremerking nødvendig. På samme måte er det viktig at øremerking synliggjør statens faktiske bidrag til ønskede eller pålagte satsinger, noe som ikke er mulig ved rene rammebevilgninger.

Dette medlem mener eiendomsskatten er en viktigere inntektskilde for kommunene nå, og flere kommuner tar inn slik skatt enn før. Det er reist kritikk mot ordningen fordi det er for lite rom til å ta sosiale hensyn, og fordi administrasjonskostnadene, særlig knyttet til taksering, er høye.

Dette medlem viser til at regjeringen ønsker å gjøre ordningen enda mer urettferdig og usosial ved at kommunene pålegges å skjerme dem med de største husene og hyttene, og sette et tak, altså fradrag for rikdom.

Dette medlem viser til at kommunene trenger disse inntektene til eldreomsorg og bedre veier, men det trengs en enklere ordning som gir kommunene sikre inntekter, med mindre byråkrati og med obligatoriske skjermingsfradrag slik at skatten blir mer rettferdig.

Dette medlem mener det er grunn til å få utredet en ny modell for kommunal eiendomsskatt med bruk av ligningstakst for verdifastsettelse. Da slipper kommunene mye arbeid med taksering for alle, og ulikheter når det gjelder hva som er grunnlaget fra kommune til kommune blir borte. Det er også behov for et obligatorisk skjermingsfradrag i bunnen så skatten blir mer rettferdig. Det må også innføres obligatoriske ordninger med for eksempel utsatt skatt til eierskifte, der for eksempel en eldre minstepensjonist med stor bolig kan slippe å betale nå, og at skatten utsettes til arveoppgjøret.

Ut fra en slik modell kunne en sette skattesatser som gjør at kommunene kan få inntekter omtrent tilsvarende dagens modell.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en ny modell for kommunal eiendomsskatt basert på eiendommens ligningsverdi, med obligatoriske bunnfradrag og skjermingsordninger som eksempelvis utsatt skatt til eierskifte.»

2.2 Det økonomiske opplegget for 2019

Komiteen viser til sine respektive partiers generelle merknader under pkt. 2.1.

2.3 Endringer i det økonomiske opplegget for 2018

Komiteen viser til at samtidig med Kommuneproposisjonen 2019 la regjeringen fram revidert nasjonalbudsjett for 2018 (Prop. 85 S (2017–2018)) og forslag til bevilgningsendringer i statsbudsjettet for 2018.

Komiteen viser til at skatteinntektene til kommunesektoren ble 1,8 mrd. kroner høyere i 2017 enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet for 2018. Dette sees i sammenheng med uventede store uttak av utbytter til personlige skatteytere. De ekstra skatteinntektene er ikke videreført i inntektsanslagene for 2018. Anslaget på lønnsvekst er nedjustert fra 3 pst. til 2,8 pst. Som følge av dette er skatteinntekter i 2018 nedjustert med knapt 0,5 mrd. kroner. Øremerkede tilskudd øker med 2,8 mrd. kroner, hvorav nær 2,4 mrd. kroner er vederlag for tildeling av oppdrettstillatelser i havbruksnæringen.

Komiteen viser til at regjeringen anslår realveksten i kommunesektorens samlede inntekter i 2018 til 1,9 mrd. kroner. Det anslås en reell nedgang i de frie inntektene på 2,6 mrd. kroner. Dette må sees i sammenheng med at de ekstra skatteinntektene i 2017 ikke videreføres, samt med nedjusteringen av skatteanslaget for 2018.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at kommunesektorens økonomi i 2018 blir dårligere enn i 2017. Veksten i øremerkede tilskudd knyttet til oppdrettstillatelser i havbruksnæringen kommer bare 160 av 422 kommuner og 10 av 18 fylker til gode.

Flertallet viser til at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett 2018 foreslår å nedjustere kommunesektorens skatteanslag med 500 mill. kroner for inneværende år. Da revidert nasjonalbudsjett ble behandlet for ett år siden, nedjusterte også regjeringen skatteanslagene i sektoren, da med 850 mill. kroner. Senere skulle det vise seg at regjeringen bommet grovt i sine anslag. I nasjonalbudsjettet for 2018, et halvt år senere, justerte regjeringen opp skatteanslagene med 4 mrd. kroner sammenlignet med revidert budsjett. De endelige regnskapstallene for 2017 viste en ytterligere skattevekst på 1,8 mrd. kroner.

Flertallet finner grunn til å bemerke at 2017 er andre året på rad at regjeringen grovt undervurderer skatteveksten i kommunene. I 2016 ble skatteinntektene drøyt 5,3 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i revidert budsjett, mens de ble 5,8 mrd. kroner høyere i 2017. Regjeringen har med dette undervurdert skatteveksten i sektoren med drøyt 11 mrd. kroner på to år.

Flertallet registrerer at skatteveksten så langt i år ifølge tall fra SSB er 4,3 pst. i kommuneforvaltningen. Likevel finner regjeringen i revidert budsjett grunn til å redusere vekstanslagene og legger opp til en skattevekst på 1,3 pst.

Flertallet viser til svarbrevet fra statsråden datert 5. juni, der statsråden ikke svarer på spørsmålet om hvorfor skatteveksten nedjusteres når skatteinntektene så langt vokser mer enn regjeringen la opp til i budsjettet for 2018. Flertallet viser til at Stoltenberg II-regjeringen i revidert budsjett både i 2011 og 2012 oppjusterte sektorens skatteinntekter. På den måten sørget daværende regjering for økte varige inntekter for kommunesektoren, og ikke kun engangsinntekter slik som denne regjeringen gjør.

Flertallet viser til at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens samlede inntekter i årene 2006–2013 var 2,5 pst. Med Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen er veksten i samlede inntekter redusert, på tross av sterk vekst i eiendomsskatten de siste årene.

Gitt regjeringens forslag og forutsetninger i Kommuneproposisjonen 2019 viser flertallet til at realveksten i kommunesektorens frie inntekter med denne regjeringen er 1,4 pst. for årene 2014–2019. I perioden 2005–2013 med rød-grønn regjering var realveksten 1,8 pst. For årene 2018 og 2019 legger regjeringen opp til en samlet vekst i de frie inntektene på 0 pst.

Flertallet viser til at kommunene innenfor sine frie inntekter må dekke en større andel av kostnadene til ressurskrevende brukere. Etter regjeringens opplysninger blir den statlige medvirkningen i 2018 redusert med 300 mill. kroner som følge av heving av innslagspunktet for statlig medfinansiering. De tre siste årene er kommunene påført 700 mill. kroner i økte kostnader på grunn av redusert statlig bidrag til ressurskrevende brukere. I tillegg kommer reduserte refusjoner fra staten som følge av administrative innstramminger.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til en gjennomsnittlig årlig vekst i kommunesektorens frie inntekter på 2,1 pst. i perioden 2013–2017, mot 1,8 pst. i perioden 2005–2013. For 2018 blir det en realnedgang som skyldes reduserte engangsinntekter.

Disse medlemmer viser til at regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens frie inntekter i 2019 på mellom 2,6 og 3,2 mrd. kroner. Dette tilsvarer en realvekst på mellom 0,7 og 0,9 pst.

2.4 Lokaldemokrati

Komiteen understreker at forutsetningen for et godt lokaldemokrati er at kommunene har oppgaver, frihet og ressurser til å foreta egne politiske valg. Regjeringen viser til at innbyggernes medvirkning i kommunale beslutningsprosesser er en viktig del av et levende lokaldemokrati. Det var på dette grunnlag de fleste kommuner gjennomførte folkeavstemminger i spørsmålet om kommunesammenslåing.

Komiteen deler regjeringens understreking av betydningen av å utvikle bedre digitale løsninger når kommunene kommuniserer med innbyggerne, og viser til utviklingen av en nettportal, Minsak.no, som skal gjøre det mulig for innbyggerne å fremme innbyggerforslag på Internett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener endret kommune- og fylkesinndeling er en viktig sak som det er naturlig å involvere innbyggerne i. Det er naturlig at mange vil oppleve det som en svekkelse av lokaldemokratiet om regjering og storting overprøver flertallet i folkeavstemminger, slik det er gjort i flere tilfeller både når det gjelder kommunesammenslåinger og fylkessammenslåinger.

Flertallet viser til at det 7.–14. mai 2018 ble gjennomført folkeavstemming i Finnmark om sammenslåingen med Troms, som Stortinget vedtok i 2017. 87 pst. av velgerne sa nei til sammenslåing. 58 pst. av innbyggerne deltok i avstemmingen, som ble gjennomført både med ordinær avgivelse av stemme i valglokaler og digitalt. I komiteens høring sa fylkesvaraordfører i Finnmark at han håper Stortinget velger å gjøre det eneste riktige i denne saken, som er å behandle saken om sammenslåingen av Finnmark og Troms fylkeskommuner på nytt, oppheve tvangssammenslåingen og lytte til befolkningen i Finnmark.

Flertallet viser for øvrig til at flertallet stemte imot tvangssammenslåinger av fylkeskommunene og mener sammenslåinger av kommuner og fylker skal bygge på reell frivillighet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget var godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Dette var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017. Disse medlemmer viser til at saken ble behandlet på nytt etter stortingsvalget i 2017. I Representantforslag 13 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om at fylkene Finnmark og Troms ikke tvinges til å slå seg sammen til én region, ble det også vist til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark regionråd, mot sammenslåingen. I høringen om representantforslaget var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker større og sterkere fylkeskommuner.

Disse medlemmer viser til at Troms 14. mars 2018 vedtok avtalen med stemmene til Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Kun Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne stemte imot sammenslåingen forhandlet fram ved mekling ledet av fylkesmann Knut Storberget. Finnmark avviste avtalen 15. mars. Finnmark vedtok samtidig å gjennomføre en folkeavstemning om sammenslåing, bare måneder etter Stortinget sitt vedtak.

Disse medlemmer mener det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen rammene for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan få. Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå. Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslutningen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at en effektfull gjennomføring av regionreformen vil gi de nye fylkeskommunene vesentlig mer styring med virkemidler og samfunnsutvikling i eget fylke.

Komiteen viser til at regjeringen har satt i gang et toårig prosjekt for å støtte kommuner som skal slå seg sammen, og som ønsker å arbeide med å utvikle og fornye sitt lokaldemokrati. Alle de 89 kommunene som skal bli 32 nye kommuner fra 2020, er invitert til å delta. Én kommune har valgt ikke å delta. Det gis et tilskudd på 100 000 kroner til hver av de nye kommunene og i tillegg et tilskudd til KS til gjennomføring av lokaldemokratiundersøkelse i kommunene som ønsker det.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser at sammenslåtte kommuner vil ha særlige utfordringer med å utvikle sitt lokaldemokrati, men mener prinsipielt det ville vært ønskelig at alle kommuner burde fått anledning til å delta i prosjektet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen ønsker en helhetlig forvaltningsstruktur som møter framtidens utfordringer, der de ulike delene av forvaltningen fungerer godt sammen. Vedtaket Stortinget gjorde om inndeling av Nord-Norge, vil gi en god balanse mellom fylkene i Nord-Norge og også på landsbasis, samt støtte opp under samfunnsutviklingsarbeidet i landsdelen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener fylkene Troms og Finnmark utgjør Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, har en framskutt posisjon i nordområdene og representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Troms og Finnmark har et interessefellesskap som vil støtte opp under utviklingen for innbyggere og virksomheter.

Disse medlemmer mener en forutsetning for å fylle en strategisk rolle som samfunnsutvikler og møte utfordringene i samfunnet er tett knyttet til regional struktur. Ny struktur er også en forutsetning for å overføre nye oppgaver til regionalt folkevalgt nivå, som regjeringen har startet på nå med ekspertutvalgets fremlegg om oppgaveoverføring.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen selv fastslår i sin Nordområdestrategi 2017 at det er nordområdene som er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Flertallet er enig med regjeringen i at nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og viser til at dette har det vært bred enighet om fra skiftende stortingsflertall og regjeringer. Flertallet stiller seg derfor uforstående til at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti nå mener at det er slik at «fylkene Troms og Finnmark utgjør Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde».

Flertallet viser til at blant annet fylkeskommunene Troms, Finnmark og Nordland har en viktig rolle i Norges samarbeid med Russland og i arbeidet i Arktis. Finnmark fylke er Norges nærmeste nabo til Russland. Flere kommuner i Nordland, Troms og Finnmark har vennskapskommuner og fylkene har vennskapsregioner i Russland. Det er av stor nasjonal betydning at dette arbeidet fortsetter. Flertallet mener derfor at det er i Norges interesse at folketallet også i nord opprettholdes. Motstanden mot fylkessammenslåingen som stortingsflertallet har presset gjennom på tvers av lokale vedtak, er bl.a. begrunnet med faren for sentralisering av aktivitet og bosetting. Flertallet viser til at nordområdene representerer store muligheter for økonomisk vekst, forskning, utvikling og innovasjon. Det er nødvendig med en helhetlig nordområdestrategi som sikrer koordinering mellom de ulike myndighetsorganenes og forvaltningsnivåenes nordområdeinteresser, og som samtidig legger til grunn en bærekraftig utvikling av hele området både på land og til sjøs.

Flertallet mener en bedre representasjon av kvinner i lokalpolitikken er avgjørende. Skal vi ha et reelt demokrati, må kvinner delta i like stor grad som menn. Flertallet understreker partienes ansvar for å sikre likeverdig representasjon og mener for eksempel kvotering og andre virkemidler i større grad bør brukes som verktøy for å oppnå likeverdig representasjon.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av ny kommunelov Innst. 369 L (2017–2018) og til egne merknader og forslag der om at også åpenhet må være en del av formålsparagrafen, lovendringer for å sikre mer kvinnerepresentasjon og nødvendig rett til innsyn for kommunene i regnskaper hos private leverandører av lovpålagte oppgaver kommunene har ansvaret for. Dette medlem viser også til at regjeringen heller ikke ønsker å lovfeste at alle kommuner skal ha ungdomsråd, og viser til egne forslag om dette i ulike innstillinger og senest under behandlingen av ny kommunelov.

Dette medlem er uenig med regjeringen når den avviste å videreføre og utvide forsøket med stemmerett for 16-åringer. Å gi stemmerett er å gi tillit og ansvar, og det må være helt særlige argumenter for å begrense innbyggeres stemmerett. Det foreligger ikke i denne saken. Dette medlem er ikke i tvil om at ungdommer på 16 år vil forvalte den tilliten godt og på linje med dem over 18 år. Dette medlem viser til at sluttrapporten fra forsøket viser at valgdeltakelsen lå på 58 pst. blant forsøkspersonene, og det er betydelig høyere enn for vanlige førstegangsvelgere mellom 18 og 21 år, som har en deltakelse på rundt 46 pst. Dette er bra. Dette medlem vil understreke viktigheten av at flere unge stemmer, og at det ikke bør stilles andre krav til interesse hos unge enn hos voksne og eldre for å ha stemmerett. Det er ingen krav til innbyggere over 18 om at de skal få økt politisk interesse av å stemme ved valg. Dette medlem vil at demokratiet skal utvides, inkludere flere og fordele mer makt.

Dette medlem påpeker at konklusjonen etter forsøket med 16 års stemmerett må være å utvide forsøket med målsetting om å gjøre det til en permanent ordning.

Dette medlem viser til egne grunnlovsforslag om å utvide stemmeretten til å omfatte 16-åringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere ett nytt og større forsøk med stemmerett for 16-åringer og ta med de største byene i forsøksordningen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser også til at likestilt demokrati forutsetter at alle som vil, får avgi stemme hemmelig. Dette var ikke tilfelle ved siste valg, der over 50 blinde og svaksynte ikke fikk det. Flertallet viser til forslag i Innst. 16 S (2017–2018) om å sikre en digital e-valgløsning for kommune- og fylkestingsvalget 2019 og ut fra disse erfaringene etablere en permanent ordning for både stortings- og kommunevalg.

2.5 Forholdet mellom stat og kommune

Komiteen viser til at regjeringens forslag til ny kommunelov behandles i Stortinget våren 2018. I lovforslaget er det blant annet foreslått å lovfeste det kommunale selvstyret og prinsipper for forholdet mellom nasjonale myndigheter og kommunesektoren.

Komiteen har merket seg at det er bred enighet om lovfesting av det kommunale selvstyret, men at blant andre KS mener at gjeldende lovs henvisning til folkestyret i formålsparagrafen bør videreføres.

Komiteen er enig i regjeringens forslag til å videreføre kommunenes vide adgang til å organisere både den administrative og folkevalgte delen av sin virksomhet slik de mener det er formålstjenlig. Av hensyn til demokratisk deltakelse og kontroll legges det vekt på å ivareta hensynet til åpenhet og gjennomsiktighet i forslaget til ny kommunelov.

Komiteen viser til at en ekspertgruppe har gått gjennom øremerkede tilskudd i kommunesektoren med sikte på å vurdere forenklinger og innsparinger. Av ekspertgruppens rapport framgår det at den mener det er behov for en kraftig reduksjon i de 247 tilskuddsordningene hvor kommunesektoren mottar og/eller forvalter tilskudd. Gruppen foreslår at 64 ordninger bør innlemmes i rammetilskuddet, og at 38 ordninger bør slås sammen til færre og større ordninger.

Komiteen merker seg at regjeringen mener ekspertgruppens forslag til innlemmelser gir et godt grunnlag for videre arbeid og at det tas sikte på å komme tilbake med en samlet plan for innlemminger senest i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2020.

Komiteen er enig i behovet for å redusere det store antallet øremerkede ordninger i finansiering av kommunesektoren og imøteser regjeringens oppfølging av ekspertutvalgets forslag.

Komiteen viser til regjeringens redegjørelse for ESAs brev fra 2015 om at det generelle skattefritaket og konkurranseimmuniteten for kommunene er i strid med reglene for statsstøtte når kommunene utfører økonomisk aktivitet i EØS-rettslig forstand.

Komiteen merker seg at en arbeidsgruppe nedsatt av regjeringen som har vurdert ESAs brev, konkluderer med at oppgaver knyttet til utdanning, spesialisthelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgstjenester, barnehager og barnevern i all hovedsak ikke er EØS-rettslig økonomisk aktivitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at kommunesektoren generelt sett løser oppgaver ut fra selvkostprinsippet og ikke er markedsaktører med formål om avkastning på innsatt kapital. Det er derfor urimelig om det skal forlanges en konkurranseutsetting av oppgaver i kommunesektoren ut fra det EØS-rettslige markedsaktørprinsippet. Flertallet mener Norge må motsette seg dette.

Slik komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har forstått markedsaktørprinsippet og arbeidsgruppens flertall, sier de ikke noe om konkurranseutsetting. De sier bare noe om hvordan tjenester og oppgaver som er EØS-rettslig økonomisk aktivitet, skal organiseres, og ikke at det må ut på konkurranse. Det at man må opprette et AS for å levere en tjeneste, ev. opprette separat regnskap og betale skatt, er ikke det samme som å konkurranseutsette. ESA-saken handler ikke om hvem som skal utføre tjenesten, bare hvordan. Videre handler saken kun om de tilfellene der kommunen leverer varer og tjenester som det finnes et marked for, og som kommunen velger å delta i.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til omtalen i proposisjonen av ESA-saken og at arbeidsgrupperapporten fra Hjelmeng-utvalget har vært ute på høring. Flertallet viser til merknad fra medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018:

«Disse medlemmer mener det er kritikkverdig at regjeringen her ikke følger opp den politiske enigheten om å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen og står opp mot et forslag som har versert siden 2013, og som mangler viktig juridisk grunnlag. Disse medlemmer mener regjeringen langt på vei aksepterer at Norge skal være første land ut for et europeisk myndighetspålegg. Disse medlemmer mener regjeringen gjennom denne passiviteten svekker Norges interesser overfor senere prosesser.»

Flertallet viser til at Hjelmeng-utvalgets mandat går lenger enn det som er nødvendig ut fra et EØS-rettslig ståsted. Flertallet viser til Jeløyerklæringen, som slår fast at regjeringen ønsker å legge til rette for mer konkurranse mellom offentlig og privat virksomhet, og at det kan synes som det er det regjeringen ønsker å legitimere gjennom utredningen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at lovfesting av internkontroll, mindre øremerking og bedre koordinering av tilsyn overfor kommunesektoren verken skal svekke statens ansvar for å finansiere oppgavene eller ansvaret kommunesektoren har for lov- og regelfestede rettigheter til innbyggerne. Det vises til egne merknader om dette i Innst. 369 L (2017–2018) Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norges ambisjoner om å nå internasjonale klimamål bare kan nås hvis byer og tettsteder blir en del av løsningen, spesielt gjelder dette for transportsektoren. En tredel av befolkningen i Norge bor i landets fem største byområder. Både disse byene og kommunene rundt opplever kraftig befolkningsvekst. Disse medlemmer mener storbyområdene med sin befolkningsvekst har særskilte utfordringer knyttet til transport. Flere personreiser og økt næringstransport vil uten en aktiv politikk føre til dårligere framkommelighet, økte klimautslipp og mer lokal forurensning.

Disse medlemmer ser det som en offentlig oppgave å styre by- og stedsutviklingen og mener transportplanleggingen i større grad må integreres med arealplanleggingen.

Disse medlemmer vil vurdere hvordan belønningsordningen for kollektivtrafikk og bymiljøavtaler kan utvides til å omfatte flere byområder.

Disse medlemmer forventer at de kommunene som får større statlige kollektivutbygginger, forplikter seg til en sterkere koordinering av boligbygging, arealbruk og utbygging av transportsystemet. Disse medlemmer mener vi skal ha mest mulig igjen for offentlige investeringer, og at økt boligutbygging skal tillegges vekt i framtidige prioriteringer av statlige infrastrukturprosjekter i og rundt de største byregionene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om statsbudsjettet for 2018, der det ble bestemt at de kommunene som taper på bortfallet av eiendomsskatt på verk og bruk, skal få tilnærmet full kompensasjon for bortfall av skatteinntekter etter en modell som skal utarbeides. Flertallet viser til tilbakemeldinger fra blant andre KS om at kommunesektoren vil få problemer med taksering av de aktuelle skatteobjektene gjennomført på kort tid. Flertallet understreker dermed at det må tas høyde for at kommunene ikke blir skadelidende for eventuell mangel på takseringskapasitet. Flertallet viser til at konsekvensen av at man ikke rekker en retaksering av alle verk og bruk innen fristen, vil bli at kommunene må tilbakebetale all eiendomsskatt, jf. Sivilombudsmannens uttalelse 21. oktober 2016, SOM-2016-1368. Dette vil i så fall få dramatiske følger for kommunesektoren.

Flertallet fremmer på den bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tilpasse kompensasjonsordningen til kommunene for endringer i eiendomsskatteloven, slik at de kommuner som eventuelt ikke har fått retaksert sitt eiendomsskattegrunnlag på verk og bruk innen fastsatt frist, får kompensert for skattebortfallet som følge av at retaksering ikke har latt seg gjøre innen fristen. Det forutsettes at kommunene går i gang med sitt arbeid med taksering snarest mulig, og at de eventuelt dokumenterer det dersom det ikke var mulig å få gjennomført taksering innen fristen.»

2.6 Kommunereformen

Komiteen viser til at det i perioden 2014–2017 er vedtatt å slå sammen 119 kommuner til 47 nye kommuner. 109 av kommunene gjennomfører sammenslåingen fra 2020. Det vil da være 356 kommuner i Norge. Det er utbetalt tilskudd til engangskostnader ved sammenslåingene, og regjeringen viser til at det til sammen er utbetalt 1,3 mrd. kroner i tilskudd til å dekke disse kostnadene. I tillegg kommer andre tilskudd som er utbetalt for å fremme sammenslåingsprosessene.

Komiteen merker seg at regjeringen i kommuneproposisjonen sier at etter at den første fasen av kommunereformen nå er gjennomført, skal arbeidet med kommunesammenslåing fortsette. Dette begrunnes blant annet med at om lag halvparten av landets kommuner fortsatt vil ha færre enn 5 000 innbyggere, og flere enn 120 kommuner vil ha færre enn 3 000 innbyggere. Regjeringen mener mange av disse vil være sårbare i møte med krav, forventninger og utfordringer de står overfor.

Komiteen viser til at Stortinget ved behandling av Innst. 52 S (2017–2018) fattet følgende vedtak:

Vedtak 93:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at gode og frivillige prosesser skal være utgangspunkt for endringer av kommunestrukturen. Eventuelle kommunesammenslåinger i perioden 2017–2021 skal utelukkende bygge på frivillighet.»

Vedtak 94:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.»

Komiteen merker seg at regjeringen sier den vil legge anmodningsvedtak 93 til grunn for det videre arbeidet, og at den ikke vil legge opp til noe samlet reformløp slik det var i perioden 2013–2017, men at det blir opp til den enkelte kommune å avgjøre om det skal skje endringer i kommunestrukturen.

Komiteen viser til regjeringens henvisning til fylkesmennenes sentrale rolle i reformarbeidet i perioden 2013–2017 og til at regjeringen også vil gi fylkesmennene en rolle i arbeidet med videreføring av kommunereformen. I oppdragsbrevet til fylkesmennene for 2018 er det nedfelt at det vil være en del av oppdraget til fylkesmennene å bidra til kommunesammenslåinger der det er hensiktsmessig.

Komiteen viser til at alle kommuner og fylkeskommuner ble pålagt å gjennomføre utredninger om sammenslåing med én eller flere nabokommuner og -fylker i forrige stortingsperiode. Dette ble fulgt opp. Det ble brukt store ressurser, både økonomisk, administrativt og politisk, på å gjennomføre sammenslåingsprosessene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flertallet av kommuner og fylker mente at de var best tjent med å fortsette som egne kommuner/fylker. Stortingets anmodningsvedtak 93 pålegger regjeringen å respektere dette. Det er derfor ikke i henhold til Stortingets vilje når regjeringen ønsker å videreføre kommunereformprosessen gjennom å instruere fylkesmennene om å bidra til kommunesammenslåinger der embetet mener det er hensiktsmessig.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge vedtak 93 og 94 fra behandlingen av Innst. 52 S (2017–2018) til grunn. Det innebærer at fylkesmennene ikke instrueres om å videreføre sitt arbeid med å fremme endringer i kommunestrukturen og at inntektssystemet endres slik at det gir grunnlag for likeverdige tjenestetilbud uavhengig av kommunestruktur.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet leser ikke i proposisjonsteksten at fylkesmennene skal «bidra til kommunesammenslåinger der embetet mener det er hensiktsmessig». Disse medlemmer leser at «fylkesmennene skal bidra til kommunesammenslåinger der det er hensiktsmessig». I dette ligger det at fylkesmennene skal bidra der det lokalt ligger til rette for det / er hensiktsmessig.

Disse medlemmer viser til at regjeringen legger opp til nye virkemidler for å videreføre kommunereformen som allerede er kommet godt i gang. Kommunereformen er kanskje den viktigste moderniseringen av offentlig sektor på 50 år. Hittil i reformen har 156 kommuner vedtatt at de ønsker sammenslåing. Stortingets vedtak 8. juni 2017 innebar at 121 kommuner skulle slås sammen til 47 nye kommuner, og samla så ville hver tredje innbygger i landet bo i en ny kommune.

Disse medlemmer mener at kommunene gjennom flere tiår har fått langt større, flere og mer komplekse oppgaver. Eksempler er barnehager og bemanningsnorm, barnevern, eldreomsorg, tilbud til psykisk utviklingshemmede og kunnskapsløftet i skolen. Dette skal håndteres med høy kvalitet – uansett om kommunen har 700 innbyggere eller 700 000 innbyggere. Mange av dagens kommuner er allerede for små for dagens oppgaver, uavhengig av fremtidige oppgaver.

Disse medlemmer oppfatter at det er bred tilslutning i Stortinget til behovet for en kommunereform, målet og hovedlinjene i reformen.

Kommunestrukturen har i liten grad endret seg i tråd med hvor folk bor, jobber og tilbringer hverdagen. Kommunegrensene må i større grad reflektere «hverdagsregioner» for å unngå uheldig konkurranse og uenighet mellom kommuner. Derfor er det viktig og riktig å videreføre kommunereformen. Fylkesmennene kjenner kommunene godt og har bl.a. gjennom tilsyn og oppfølging god kunnskap om kommunenes utfordringer og fortrinn. Disse medlemmer ser det som naturlig at denne kunnskapen blir brukt videre i arbeidet med kommunereformen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at regjeringen mener det kan stilles spørsmål ved om mange av dagens kommuner er for små til å fylle sin rolle i det norske generalistkommunesystemet. Regjeringen mener en mer ensartet kommunestruktur er en forutsetning for sterke velferdskommuner. Det vises til at fylkesmennene i oppdraget for 2018 skal bidra til kommunesammenslåinger der det er hensiktsmessig.

Flertallet mener Norge på grunn av spredt bosetting må legge til grunn at en variert kommunestruktur er nødvendig for å sikre innbyggernes nærhet til tjenester og mulighet til deltakelse i det kommunale arbeidet. Generalistkommuneprinsippet skal videreføres. Det er imidlertid gode erfaringer med interkommunalt samarbeid om oppgaver som best kan løses i større enheter. Regjeringen underkjenner verdien av interkommunalt samarbeid ved å antyde krav til fagmiljøer på en rekke områder innenfor hver enkelt kommune.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at interkommunale samarbeid fortsatt skal anerkjennes som et viktig virkemiddel for at kommuner samarbeider om å løse sine oppgaver best mulig, særlig innenfor ansvarsområder som kan løses bedre i større enheter, og i fellesskap med andre kommuner. Kompetansekrav skal ikke knyttes til ansatte i hver enkelt kommune, men til funksjoner som kommunene er pliktige til å ivareta, i egen kommune eller i forpliktende interkommunalt samarbeid.»

Komiteen viser til at regjeringen foreslår at tilskudd til engangskostnader og reformstøtte slås sammen til ett nytt «engangstilskudd» som utbetales når sammenslåingen er vedtatt. Tidligere ble reformtilskudd utbetalt når den nye kommunen formelt sett trer i kraft. Inndelingstilskuddet videreføres gjennom at sammenslåtte kommuner får videreført tidligere kommuners overføringer i 15 år etter sammenslåingen før det deretter trappes ned over fem år. Det foreslås videre at kommunene får full kompensasjon for tap av basistilskudd og netto nedgang i distriktstilskudd som følge av sammenslåingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i budsjettet for 2018 – Innst. 16 S (2017–2018) – fremmet forslag om å avvikle ordningen med regionsentertilskudd og å innlemme avsatte bevilgninger i rammetilskuddet til kommunene i framtidige budsjetter.

Flertallet mener regionsentertilskudd til kommuner som får om lag 8 000 innbyggere etter sammenslåing, ikke har noen saklig begrunnelse ut over å gi tilskudd til sammenslåtte kommuner.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvikle ordningen med regionsentertilskudd til sammenslåtte kommuner som får om lag 8 000 innbyggere etter sammenslåing.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er fornuftig med endringer i kommunestrukturen der dette betyr en styrking av tjenestetilbudet for innbyggerne. Endringene skal baseres på frivillighet og gode lokale prosesser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil forsterke økonomiske insentiver som reformstøtte og engangsstøtte for å stimulere til flere kommunesammenslåinger. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette i behandlingen av statsbudsjettet for 2019.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det i Stortingets anmodningsvedtak 94 slås fast at inntektssystemet ikke skal brukes som element i videreføring av kommunereformen. Ved omleggingen av inntektssystemet for kommunene i 2017 og innføring av et nytt strukturkriterium basert på «frivillige og ufrivillige små kommuner», ble det gjort vanskeligere for såkalt frivillige små kommuner å fortsette alene. Også forslaget til endringer i distriktsindeksen, som regjeringen forutsetter skal gjennomføres fra 2020, og omleggingen av kriteriene for utgiftsutjevningen i årets kommuneproposisjon vil føre til reduserte inntekter til mange små og mellomstore kommuner.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er i konflikt med anmodningsvedtak 94 når det foretas omfordelinger gjennom inntektssystemet som må forstås som endringer som straffer små og mellomstore kommuner som har valgt å bli videreført som egne kommuner. Det vises til forslag i innstillingen her.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener kommuneproposisjonen ikke er i strid med Stortingets anmodningsvedtak, og legger til grunn at endringene i inntektssystemet og forslaget til endringer i distriktsindeksen ikke er i strid med anmodningsvedtaket. Det er ikke foreslått en omlegging av «kriteriene for utgiftsutjevning».

Komiteen viser til anmodningsvedtak 95 ved behandling av Innst. 52 (2017–2018), hvor Stortinget ber regjeringen ikke videreføre arbeid med grenseendring mellom Ski og Ås ut fra de klare vedtak som er gjort i saken fra Ås kommune.

Komiteen merker seg at regjeringen har bedt Fylkesmannen videreføre sitt arbeid med grensejustering for ett av områdene, Østensjø krets, ut fra at kommunestyret i Ås i april 2018 vedtok å gå i dialog med Ski om grensejustering for det aktuelle området etter at et klart flertall av innbyggerne i det aktuelle området ønsker det.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen foreslår at fylkesgrensene mellom Oppland og Buskerud og Oppland og Akershus justeres slik at kommunene Lunner og Jevnaker blir en del av det nye fylket bestående av Buskerud, Akershus og Østfold fra 1. januar 2020. Flertallet registrerer at initiativet til fylkesbyttet har kommet fra de to kommunene selv, og at det er klare flertall i begge kommunestyrene for et fylkesbytte.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener forslaget om overføring av Jevnaker og Lunner til nye Viken region ikke bør gjennomføres før konsekvensene er vurdert bedre og mer helhetlig. Hadelandsregionen med kommunene Jevnaker, Lunner og Gran er en sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregion. Disse medlemmer er kritiske til hvor lite grunnlag og utredninger som ligger bak søknaden om overflytting til nytt fylke, både når det gjelder praktiske konsekvenser og hvordan prosessen er gjennomført med liten grad av innbyggerinvolvering.

Flyttingen splitter Hadelandsregionen i to med tanke på skole, fylkesveg, kollektivtransport, bo- og arbeidsplasser, helsesamarbeidet og lokalmedisinsk senter, det videregående skoletilbudet og regionsenteret. Videregående skole og regionsenteret vil fortsatt ligge i Hedmark og Oppland. Med bakgrunn i investeringene gjort på Hadeland, fremstår utflytting lite formålstjenlig for hele regionen og innbyggerne der.

Det vises i denne sammenheng til følgende vedtak fra fylkestinget i Oppland 13. februar 2018, fremmet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

• «1. Fylkestinget har i arbeidet med regionreformen forutsatt - og håper fortsatt - at alle dagens kommuner i Oppland blir en del av nye Innlandet fylkeskommune. Hadeland har alt å vinne på å stå samlet, og vil fortsatt være en viktig vekstregion i Innlandet.

• 2. Fylkestinget påpeker at prosessen bærer preg av korte frister og at det derfor har vært vanskelig å utrede spørsmålet om fylkestilhørighet på en grundig nok måte.

• 3. Fylkestinget har forståelse for at kommunestyret i Jevnaker ønsker tilhørighet til nye Viken fylkeskommune basert på allerede eksisterende samarbeid innen blant annet politi, brann, sykehus og opplæring.

• 4. Fylkestinget har forståelse for at kommunestyret i Lunner ser gevinster ved en endret fylkestilhørighet, men ser utfordringer med ei fylkesgrense som skiller Gran og Lunner som allerede har interkommunalt samarbeid på en rekke områder.»

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en utredning som analyserer konsekvensene av en oppsplitting av en så kompakt region som Hadeland er i dag. Utredningen må gi svar på hvilke konsekvenser oppsplitting i flere fylker vil ha for viktige samfunnsstrukturer og for fremtidig samhandling i Hadelandsregionen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets vedtak av 8. juni 2017 om deling av Tysfjord og har merket seg at regjeringens beslutning om grensefastsetting er påklaget av Fellesnemnda for nye Narvik kommune. Disse medlemmer har også merket seg at regjeringens beslutning ikke er i tråd med Fylkesmannen i Nordland sin innstilling.

Disse medlemmer mener regjeringen må legge til grunn at Stortingets vedtak om frivillig sammenslåing følges slik det var forutsatt.

Disse medlemmer viser til at dersom regjeringen skal bruke inndelingslova i slike saker, kan ikke økonomiske hensyn vektlegges ved deling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at enkelte sammenslåtte kommuner har fått redusert sine statlige overføringer på grunn av utilsiktede virkninger av kriteriene i inntektssystemet. Flertallet viser til at fellesnemnda for Sunnfjord kommune tok dette opp på sitt møte 9. mai og kom da med en felles uttalelse:

«Fellesnemnda for Sunnfjord kommune er kjent med utrekningar som syner kva utslag nytt inntekssystem for den nye kommunen vil gi, reduserte overføringar med ca 23 millionar per år. I samsvar med kva ein var førespegla i 2014/15 forventar fellesnemnda at utrekna tapte inntekter fullt ut blir kompensert.»

Flertallet viser til at nye Sunnfjord kommune er en frivillig sammenslåing av kommunene Førde, Naustdal, Gaular og Jølster og blir etter sammenslåingen en kommune på om lag 22 000 innbyggere. Flertallet viser til at det ble forespeilet at ingen sammenslåingskommuner skulle tape statlige overføringer, og forutsetter at regjeringen raskt finner en løsning som kompenserer for tapet. Det er også viktig med tanke på motivasjon for nye kommuner til å gå i gang med sammenslåingsprosesser.

Komiteen viser til at enkelte kommuner som slår seg sammen, får en reduksjon i den samlede verdien på bosettingskriteriene i inntektssystemet som følge av sammenslåingen. Et fåtall kommuner får et betydelig tap.

Komiteen fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at sammenslåtte kommuner som får tap på grunn av reduksjonen i bosettingskriteriene, eller andre utilsiktede virkninger av inntektssystemet, blir kompensert for dette.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet oppfatter at inntektssystemet per i dag ikke er nøytralt med tanke på kommunesammenslutninger, når to kommuner som slår seg sammen, får en reduksjon i inntektene som følge av sammenslåingen. Inndelingslova slår fast at kommunene skal kompenseres for dette (den sier ikke noe om nivået på kompensasjonen), og inndelingstilskuddet ble derfor innført i 2001. Inndelingstilskuddet er ikke et resultat av endringene i inntektssystemet i 2017 og kan derfor ikke sies å være et brudd på anmodningsvedtaket om inntektssystemet.

2.7 Regionreformen

Komiteen viser til Stortingets vedtak av 8. juni 2017 om sammenslåing av fylkeskommuner slik at landet får 11 fylker. Ved behandlingen av Innst. 49 S (2017–2018) gikk Stortingets flertall mot forslag om at fylker som ble tvangssammenslått, kunne få vedtaket omgjort og bestå som eget fylke. Etter dette har Finnmark fylkeskommune gjennomført folkeavstemning om sammenslåingen med Troms. 87 pst. stemte nei til sammenslåing. Valgdeltakelsen var på 58 pst.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det klare resultatet av folkeavstemningen i Finnmark må føre til en ny vurdering av Stortingets vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark, og viser i denne sammenheng til henstillingen fra Finnmark fylkeskommune under komitéhøringen, se nærmere omtale pkt. 2.4.

Komiteen viser til at regjeringen i Prop. 65 L (2017–2018) har fremmet forslag om fastsetting av navn på de nye fylkeskommunene, og viser til partienes respektive merknader og forslag i Innst. 328 L (2017–2018). Regjeringen foreslår at fylkesmannsembetene tar i bruk de nye fylkesnavnene fra 1. januar 2019.

Komiteen merker seg at regjeringen som del av regionreformen har vedtatt å gjennomgå regional stats inndeling i lys av ny fylkesstruktur. Gjennomgangen skal vurdere endringer som kan bidra til mer sammenfallende regiongrenser mellom fylkeskommunene, fylkesmannsembetene og de deler av regional stat som har størst kontaktflate mot fylkene. Det heter at de etablerte inndelingshensynene i staten, kostnadseffektivitet, brukerretting, kompetanse og samordning skal ligge til grunn, men samordningshensynet skal tillegges større vekt enn tidligere.

Komiteen viser til at Stortinget gjennom en rekke vedtak har understreket behovet for at inndelingen av regional stat samordnes med fylkesgrensene. Det forutsettes derfor at dette arbeidet gis høy prioritet, og at Stortinget på egnet måte blir holdt orientert om framdriften.

Komiteen viser til at rapport fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som har vurdert desentralisering av oppgaver fra staten til fylkeskommunene, gjennomgående har fått bred støtte fra fylkeskommunene og KS. Rapporten ble sendt på alminnelig høring med høringsfrist 9. mai 2018. Regjeringen viser i kommuneproposisjonen til at de nå er i gang med å vurdere forslagene i rapporten og høringsinnspillene. Det heter at forslag til endringer som krever lov- eller forskriftsendringer, vil bli sendt på alminnelig høring, og at forslag som krever budsjettendringer, vil bli håndtert i den ordinære budsjettprosessen. Videre heter det at det tas sikte på at oppgaveendringene gjennomføres fra 1. januar 2020, men at noen oppgaver kan kreve et lengre tidsløp.

Komiteen viser til rapporten fra ekspertutvalget som har vurdert nye oppgaver til fylkeskommunene. Komiteen viser til at utvalget ble satt ned etter anmodning fra Stortinget i Innst. 377 S (2015–2016).

Komiteen har merket seg de prinsipper som ekspertutvalget har lagt til grunn for sine vurderinger i rapport om overføring av oppgaver. Komiteen mener at en eventuell overføring av nye oppgaver og myndighet til fylkeskommunene må gi bedre tjenester til innbyggerne, styrke demokratiet, øke fylkeskommunenes muligheter til å være en sterk regional utvikler og gi samordningsgevinster på tvers av sektorer.

Komiteen har merket seg KS’ støtte til utvalgets påpekning av å styrke de oppgaver og roller som fylkeskommunene allerede har som tjenesteyter, samfunnsutvikler, planmyndighet og som bindeledd i forvaltningen. Videre at en oppgaveportefølje med gjennomgående ansvar på enkeltområder, og også på tilstøtende og relaterte områder, etter KS’ syn vil bedre forvaltningen gjennom at samordning gjøres enklere.

Komiteen viser til at det i høringen på ekspertutvalgets rapport både kom støtte og kritiske merknader til forslagene og vurderingene. Komiteen mener det er behov for en samlet politisk vurdering av forslagene, gjennomførbarheten og konsekvensene. En slik vurdering må danne grunnlag for en prinsipiell avklaring av hvilke oppgaver og myndighet som kan overføres til fylkene, hva som er eventuelle nødvendige behov for ytterligere utredninger, budsjettendringer eller lovendringer, samt en tidshorisont for når den enkelte oppgave og/eller myndighet skal overføres.

Komiteen viser til at fylkene nå venter på en avklaring av nye oppgaver og myndighet. Flere av fylkene er også inne i krevende sammenslåingsprosesser.

Det er også demokratisk sett viktig å ha dette på plass før valgkampen og fylkestingsvalget 2019, slik at velgerne kan stille kandidatene til ansvar for hvilken linje de vil føre også på de nye fylkeskommunale ansvarsområdene.

Komiteen mener det derfor haster med å gi den lenge ventede avklaringen på hvilke oppgaver og myndighet som fylkene skal ha. Komiteen forventer at regjeringen snarest kommer til Stortinget med et grunnlag for en vurdering og tilråding på disse forholdene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget senest innen 15. oktober 2018 med en egen sak med samlet vurdering av oppgaveoverføringene til de nye fylkeskommunene basert på ekspertutvalgets utredning.

Dette gjelder også oppgaver som vil fases inn og som ikke er klare for overføring fra 1. januar 2020.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at med større fylkeskommuner følger altså muligheten for flere oppgaver. Noen oppgaver er allerede foreslått flyttet, andre oppgaver arbeides det med å overføre innenfor blant annet landbruk, friluft, kulturminner og samferdsel. Vegdirektoratet har utredet overføring av veiadministrasjon til fylkeskommunene og saken skal snart på høring.

Disse medlemmer viser til at 1. februar 2018 fikk regjeringen rapporten fra ekspertutvalget som vurderte ytterligere oppgaver til fylkeskommunene. Rapporten har vært på høring fram til 9. mai 2018, og innspillene blir nå gjennomgått.

Disse medlemmer mener det grunnleggende prinsipp er at beslutning og forvaltning må legges nærmest mulig innbyggerne.

Disse medlemmer oppfatter at noen oppgaveendringer vil kreve lovendringer, noen krever forskriftsendringer – mens noen bare er avhengig av å overføre midler i statsbudsjettet. Konkrete forslag til lovendringer må sendes på høring før forslag fremmes for Stortinget. De enkelte oppgavene vil derfor ha ulike milepæler fram mot tidspunktet for eventuell overføring.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har forståelse for fylkeskommunenes behov for en raskest mulig oversikt over hvilke oppgaver som kan forventes overført og hvilket tidsløp som legges for overføring av de ulike oppgavene. Disse medlemmer ber derfor regjeringen lage en helhetlig oppdatert oversikt over oppgaver som kan tenkes overført, og hvordan den videre prosess og tidsløp for overføringen kan tenkes i forbindelse med statsbudsjettet for 2019 eller på en annen egnet måte i løpet av 2018.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det etter vedtaket om fylkessammenslåinger vil bli større forskjell i innbyggertallet mellom fylkene enn det som er tilfelle nå. Dersom mer enhetlig størrelse på fylkene er en forutsetning for tilføring av nye oppgaver, har den vedtatte reformen ikke bidratt til dette. Etter disse medlemmers mening er dette imidlertid ikke nødvendig. Regjeringens ekspertutvalg har foreslått overføring av en rekke oppgaver fra staten til fylkeskommunene som ikke er avhengig av de vedtatte endringene av fylkesstrukturen for å kunne gjennomføres.

2.8 En brukerorientert, innovativ og effektiv offentlig forvaltning

Komiteen viser til at regjeringen ønsker å videreutvikle offentlig forvaltning for å sikre at den er brukerorientert, effektiv og resultatorientert. Det tas sikte på å utvikle en nasjonal politikk for innovasjon i offentlig sektor, som staker ut en retning for arbeidet som står seg over tid, som etablerer gode rammevilkår og legger til rette for økt innovasjon, og som gir konkrete verktøy for ledere og ansatte.

Komiteen understreker det nære samarbeidet som er etablert med KS for å styrke organisasjonens rolle i arbeidet med digitalisering. Departementet viser til at det i 2017 ble bevilget 25 mill. kroner, og at det i 2018 er satt av ytterligere 100 mill. kroner til dette arbeidet. KS har etablert DigiFin-ordningen, som gir støtte til IKT-prosjekter av nasjonal betydning som kan komme hele kommunal sektor til gode. Kommunesektoren bidrar selv med et engangsbeløp til ordningen, tilsvarende 20 kroner per innbygger for kommunene og 5 kroner per innbygger for fylkeskommunene.

Komiteen viser til samarbeidet for å fjerne tidstyver i kommunene som er etablert mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet, KS og Difi.

Komiteen viser til at KS har etablert et femårig program for å øke bevisstheten om klart språk i kommunene. Programmet er støttet av departementet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet vil desentralisere makt og delegere mer ansvar til de som jobber i førstelinjen for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt. Disse medlemmer vil arbeide for en tillitsreform basert på at å fremme ansvarlighet og tillit framfor kontroll og byråkrati vil gi en bedre og mer effektiv offentlig forvaltning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at velferden best sikres hvis den systematisk bygges på tillit til kompetente ansatte, ikke på måling, kontroll, rangering og konkurranse. I et forsøk på å få til effektivisering og styring har man dessverre i stor grad endt opp med en byråkratisk og rigid eldreomsorg som ikke ser hver enkelt pasient, og der fagligheten settes til side. Faglig kompetanse skal være det avgjørende for hvordan tiden til de ansatte disponeres.

Dette medlem mener at i forsøket på å profesjonalisere velferden har flere kommuner endt opp med å avprofesjonalisere arbeidsstyrken. Det gir stress og et tungrodd byråkrati for de ansatte og dermed dårligere tjenester til hjelpetrengende. Det er behov for en tillitsreform i omsorgen. Ledere og de ansatte skal bruke tiden på de faglige utfordringene framfor på detaljstyring og måling av oppgaver som ikke sier noe om kvaliteten på tilbudet og omsorgen. Dette medlem mener derfor at kommunene bør få rom til både å ansette flere i omsorgen, men også gjennomføre forsøk med tillitsreform.

Dette medlem viser til egne forslag om tillitsreform både i skole og eldreomsorg i Dokument 8:131 S (2016–2017), Innst. 447 S (2016–2017), Representantforslag 194 S (2017–2018) og Representantforslag 104 S (2016–2017).

2.9 Inntektssystemet for kommunene

Komiteen viser til at det ifølge regjeringen ikke foreslås større endringer i inntektssystemet for kommunene i 2019. Regjeringen foreslår at beregning av utgiftsbehov for kommunene skal legges om gjennom at beregningene baseres på konserntall til erstatning for kommunekassetall fra KOSTRA. Konserntall er regnskapstall som også omfatter regnskapsopplysninger fra kommunale foretak og interkommunale selskap. Det er foretatt en revisjon av distriktsindeksen som ligger til grunn for fordeling av regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet, men det legges opp til at revidert indeks først vil bli tatt i bruk fra 2020. Det heter videre at revisjon av distriktsindeksen alltid foretas før Norge skal forhandle virkeområdet for regionalstøtte med ESA.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at endringene i beregning av utgiftsutjevningen vil føre til en omfordeling mellom kommunene. Det heter fra regjeringen at bruk av konserntall samlet sett vil gi et lavere utgiftsbehov, og at lettdrevne kommuner vil bli trukket noe mindre i utgiftsutjevningen, mens tungdrevne kommuner med utgiftsbehov over landsgjennomsnittet, vil bli tilført noe mindre i utgiftsutjevningen. Flertallet mener dette er uheldig, og støtter derfor ikke endringen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at foreslåtte endringer i distriktsindeksen har vært på høring i kommuner og fylkeskommuner. Det er uheldig at høringsnotatet og innkomne høringsuttalelser ikke er lagt ut på departementets hjemmesider, men KS sin høringsuttalelse er gjort kjent, og det konkluderes der med en anbefaling om at vektingen og valg av indikatorer vurderes ytterligere før ny distriktsindeks fastsettes.

Dette flertallet støtter regjeringens konklusjon om at ny distriktsindeks ikke tas i bruk i 2019, og mener det er nødvendig med en bredere gjennomgang av forslaget til endringer av indikatorer, slik KS foreslår. Det vises til at forslaget til ny distriktsindeks vil føre til at mange små og mellomstore kommuner taper på omleggingen, og at det også legges opp til at samlet distriktsstøtte reduseres.

Dette flertallet mener regjeringen må legge endring av kriterier og vekter i distriktsindeksen i bero til det foreligger en grundig faglig utredning av spørsmålet. Det må heller ikke gis innspill til ESA basert på nytt forslag før en slik faglig utredning er ferdigstilt.

På denne bakgrunn fremmer dette flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen forelegge for Stortinget forslaget til endringer av indikatorer i distriktsindeksen før revidert indeks tas i bruk i inntektssystemet eller til andre formål.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener regjeringen bør legge den nye sentralindeksen til SSB til grunn og la de resterende kriteriene for distriktsindeksen videreføres med dagens vekter, inntil en egen sak er framlagt for Stortinget om revidert distriktsindeks basert på en grundig faglig utredning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen legger opp til at inntektssystemet skal evalueres og gjennomgås om lag hvert fjerde år. Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt offentlig utvalg for å gjennomgå inntektssystemet for kommunene.»

Disse medlemmer mener at utvalget bør foreta en helhetlig vurdering av inntektssystemet, og forutsetter at regjeringen vil legge Stortingets anmodningsvedtak nr. 94 (2017–2018) til grunn for det videre arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet registrerer at regjeringen på sine hjemmesider har lagt ut sine vurderinger av innspillene til utkast til ny distriktsindeks. Regjeringen peker der på at det er en misforståelse at endringen av distriktsindeksen medfører et kutt i distriktstilskuddene over inntektssystemet, og at regjeringen peker på at distriktsindeksen ikke sier noe om størrelsen på tilskudd eller fordelingen av disse. I oversendelsesbrevet fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet av 15. desember i fjor fremgikk det også at departementet vil

«… gjøre egne vurderinger av hvordan indeksen skal brukes i fordelingen av virkemidler innenfor regional- og distriktspolitikken og i fordelingen av distriktstilskudd over inntektssystemet.»

Disse medlemmer tar til etterretning at regjeringen på sine hjemmesider mener den nye distriktsindeksen er bedre enn tidligere indeks til å rangere kommuner ut fra geografiske ulemper og utfordringer, dvs. kommuner som er usentrale, med lite befolknings- og markedsgrunnlag og med lang reiseavstand. Disse medlemmer støtter regjeringens konklusjon om at ny distriktsindeks ikke tas i bruk for fordeling av distriktstilskuddene i inntektssystemet i 2019, og at det gjøres en vurdering av innretningen på distriktstilskuddene og fordelingsvirkninger mht. bruken av den nye distriktsindeksen ved fordeling av tilskuddene.

Disse medlemmer mener at ved justeringen i inntektssystemet i 2017 ble alle de regionalpolitiske tilskuddene videreført, men ble målrettet mer mot kommuner som har reelle distriktsutfordringer. Det foreslås ikke endringer i inndelingstilskuddet i 2019, dette videreføres med samme innretning som tidligere. I kommunereformen ble tilskuddet beregnet på gjeldende inntektssystem i 2016, men nå foreslår regjeringen å gå tilbake til tidligere praksis med å beregne dette på gjeldende inntektssystem på sammenslåingstidspunktet.

Disse medlemmer mener kommunenes inntektssystem består av mange elementer, både kostnadsnøkler som beregner utgifter til tjenester, regionalpolitiske tilskudd og skatt. De ulike elementene slår ulikt ut for kommunene, avhengig av blant annet endringer i befolkningssammensetningen, levekår, distriktsutfordringer og bosettingsmønster. Det var bred enighet om at småkommunetilskuddet ikke lenger skulle gis til en kommune bare som belønning for å være liten, men til kommuner som har reelle utfordringer knyttet til næringsliv, demografi osv. Distriktstilskudd Sør-Norge ble fordelt i større grad per innbygger, og mindre per rådhus (kommune). Dette vil gjøre systemet mer rettferdig fordi kommunene får en mer likeverdig mulighet til å gi gode tjenester til sine innbyggere.

Disse medlemmer mener at de endringer som ble gjort, er nødvendige for å fjerne hindringer for en ønsket kommunereform. Målet var at for eksempel kommuner i tettbygde strøk som velger å være små kommuner, skulle få redusert rammeoverføring sammenlignet med små kommuner der kommunesammenslåing ikke er særlig reelt.

Disse medlemmer mener kommuner i spredtbygde strøk fortsatt vil få kompensasjon til ekstrautgifter til tjenester som skole, hjemmetjeneste og til administrasjon. Kommuner med distriktsutfordringer vil fortsatt få særskilte tilskudd i form av regionalpolitiske tilskudd. Endringer ble gjort for å sikre at de faktisk går til kommuner som har reelle distriktsutfordringer, og ved at mer tildeles per innbygger og mindre per kommune.

Disse medlemmer mener det i det nye inntektssystemet fra 2017 vil være høyere tilskudd til distriktskommuner enn til mange kommuner i sentrale strøk, fordi det tas hensyn til ekstra kostnader ved å drive tjenester i distriktene, og det gis særskilte regionalpolitiske tilskudd.

Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår i kommuneproposisjonen å gå over til å benytte konserntall i beregningen av utgiftsbehovet. Dette er først og fremst en teknisk endring, slik at man framover benytter samme tallgrunnlag for utgiftene i beregningen av utgiftsbehovet som i de fleste andre sammenhenger der kommunenes regnskapstall benyttes. Konserntallene gir et riktigere bilde av den kommunale virksomheten, og er også de samme tallene som gjennomgående benyttes av det tekniske beregningsgrunnlag for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Dette er en rent faglig vurdering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at både forslagene til ny beregning av utgiftsutjevningen i inntektssystemet og eventuelle endringer i distriktsindeksen bør inngå i en samlet vurdering av endringer i inntektssystemet og bli gjenstand for åpen behandling og alminnelig høring. Det vises i denne sammenheng til anmodningsvedtak 94 (2017–2018) om inntektssystemet og regjeringens tilbakemelding om at dette skal gjennomgås om lag hvert fjerde år.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt offentlig utvalg for å gjennomgå inntektssystemet for kommunene. Mandatet skal legge til grunn at inntektsfordelingen og utgiftsutjevningen skal gi likeverdig grunnlag for tjenester, uavhengig av kommunestruktur, og kompensere for avstandsulemper.»

Flertallet merker seg at regjeringen vil videreføre et inndelingstilskudd for sammenslåtte kommuner hvor det gis full kompensasjon for tap av basistilskudd og netto nedgang i distriktstilskudd som følge av kommunesammenslåing.

Flertallet viser til at tilskuddet til særlig ressurskrevende tjenester kanskje er den aller viktigste ordningen for utjamning av uforutsette og uunngåelige utgifter for kommunene. Noen har store slike utgifter, noen små. Derfor treffer dette tilskuddet disse store ulikhetene i utgifter veldig godt, men da må alle utgifter som er nødvendige, regnes med.

Flertallet viser til at stortingsflertallet har økt kommunenes egenandel når det gjelder særlig ressurskrevende tjenester. I tillegg er det foretatt vesentlige administrative innstramminger i forståelsen av rundskrivet, slik at mange kommuner, eksempelvis Eidskog, Kongsvinger, Hamar, Stange og Åsnes har meldt om flere mill. kroner i tap, både i 2017 og 2018. Flertallet viser til ny kvalitetsforskrift og kvalitetsarbeid, fokus på pasientsikkerhet, gode pasientforløp og koordinerte tjenester, for å nevne noe. Dette som skal skape «grunnmuren» i tjenestene og bidra til de forsvarlige helsetjenestene.

Fordi den medisinske utviklingen har gått raskt, kan det nå gis behandling i kommunene som før måtte gis på sykehus, eksempelvis pustemaskin og annet avansert teknisk utstyr. Dette krever svært høy kompetanse. Selv om disse svært ressurskrevende tjenestene krever en bemanning på størrelse med en liten sykehjemsavdeling og kompetanse på nivå med et sjukehus, har regjeringen konkludert med at blant annet helt nødvendig koordineringsarbeid og kvalitetssikring, utgifter knyttet til sjukefravær osv. fullt ut skal dekkes av kommunene selv.

Dersom kommunen skal kunne ta ansvar for pasienter som trenger et massivt, høykompetent og kostbart behandlingstilbud, kan en ikke fra statens side trekke slike utgifter ut og si de ikke er relevante, eller at de skal dekkes av innbyggertilskuddet. Flertallet mener at disse utgiftene skal tas med i beregningen for hva staten skal bidra til, og at det er behov for å gjennomgå ordningen.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av ordningen med ressurskrevende tjenester og sikre at alle relevante kostnader kommunene har i ordningen, regnes med som grunnlag for den kommunale egenandelen.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram ulike modeller for å øke statens medfinansiering av ordningen med særlig ressurskrevende tjenester og utvide ordningen til innbyggere over 67 år.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at formålet med toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er å sikre at tjenestemottakere som krever stor ressursinnsats fra kommunens helse- og sosialtjeneste får et best mulig tilbud, uavhengig av kommunens økonomiske situasjon.

Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er en øremerket ordning på nesten 9,7 mrd. kroner i 2018.

I budsjettforliket for 2018 ble det enighet om å kutte i tilskuddet ved å øke innslagspunktet med 50 000 kroner. I budsjettforliket ble det enighet om en gjennomgang av ordningen. Disse medlemmer viser til at regjeringen i tråd med budsjettforliket vil gjennomgå ordningen, i samråd med KS.

I budsjettforslaget for 2014 foreslo regjeringen Stoltenberg II å redusere kompensasjonen for ressurskrevende tjenester fra 80 til 77,5 pst., noe som isolert sett ville gitt en innsparing på 214 mill. kroner. Dette ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget.

Fra 2013 til 2018 har disse medlemmer økt det statlige bidraget til ordningen nominelt med om lag 3,3 mrd. kroner.

Endringer i ordningen påvirker kun kostnadsfordelingen mellom staten og kommunene, og påvirker ikke hvilke rettigheter enkeltpersoner har på tjenester fra sin kommune.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at inntektssystemet går til svært ulike kommuner og fylkeskommuner, og at det derfor nødvendigvis ikke vil kunne fange opp alle variasjonene i inntekts- og utgiftsbehov som er ufrivillige. Dette medlem mener derfor at systemet med vekst- og storbytilskudd bør legges om slik at de framkommer som et rent påslag til disse kommunene og ikke som en del av inntektssystemet.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre inntektssystemet slik at vekst- og storbytilskudd finansieres som et rent påslag til kommunene og ikke gjennom uttrekk fra ramma.»

2.10 Inntektssystemet for fylkeskommunene

Komiteen merker seg at regjeringen varsler at det vil presentere et revidert inntektssystem for fylkeskommunene i Kommuneproposisjonen for 2020. Fylkeskommunene og andre berørte parter vil få mulighet til å komme med innspill i løpet av prosessen.

Komiteen viser til at endringene i inntektssystemet for fylkeskommunene førte til store omfordelinger. I regjeringens oversikt over fordelingsvirkninger i Kommuneproposisjonen for 2015 framkommer det at Oslo etter fem års innfasing av nytt system vil få 950 kroner per innbygger i tillegg, mens Sogn og Fjordane som den største taperen vil få redusert sine overføringer med 2 427 kroner per innbygger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at innfasingen av nytt inntektssystem fra 2015 skapte store utfordringer, spesielt for kystfylkene. Stortinget har gjennom budsjettbehandlingene gitt delvis kompensasjon, og kostnadsnøklene for båt og ferje ble vedtatt endret i 2018.

Flertallet forutsetter at arbeidet med revidert inntektssystem for fylkeskommunene forberedes grundig, og at det legges til grunn at inntektsfordelingen skal gi likeverdig grunnlag for tjenester fra fylkeskommunene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støttet ikke omlegging av inntektssystemet for fylkeskommunene, som ble gjennomført uten utredning og grundig høringsrunde med fylkeskommunene, og påpeker at omleggingen har skapt store økonomiske utfordringer i flere fylker. Dette medlem mener derfor at skjønnsmidlene til kompensasjon til fylkene som har tapt mye bør økes med 100 mill. kroner. Dette medlem viser til egne forslag i Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett om å øke kompensasjonen for fylkeskommuner som taper mye på omleggingen av inntektssystemet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener inntektssystemet for fylkeskommunene må gjennomgås på nytt og kompensasjonen for store avstander og lav befolkningstetthet må økes. På den bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om at inntektssystemet til fylkeskommunene gjennomgås og komme tilbake med forslag som sikrer at kompensasjonen for store avstander og lav befolkningstetthet økes.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til KS’ landsstyres uttalelse fra 2017, der de tar til orde for å vurdere om og hvordan fylkene kan få en friere beskatningsrett enn i dag. En ordning med fri beskatningsrett som er mer i tråd med andre nordiske land, vil sikre en helt annen grad av legitimitet for folkevalgte i den rollen regionene skal ivareta som ledende samfunnsutviklere. Dette medlem mener en slik utredning bør gjennomføres.

Komiteen viser til at fergeavløsningsordningen er en ordning som legger til rette for at sparte fergeutgifter kan benyttes til finansiering av alternative samband basert på bro eller tunnel, i inntil 40 år. Det gir en mulighet for fylkeskommunene til å finansiere denne typen prosjekter med sparte fergeutgifter, bompenger og eventuelle andre bidrag. Komiteen viser til at ordningen ikke er tenkt å finansiere andre fylkeskommunale oppgaver, men skal bidra til en finansiering av fergeavløsningsprosjektet.

Komiteen merker seg at regjeringen ikke har lagt til rette for at fergeavløsningsordningen kan benyttes til å dekke rentekostnader på fylkeskommunens lån tatt opp til formålet. Komiteen mener at regjeringen bør legge til rette for at fergeavløsningsordningen også kan benyttes til å dekke noe av finanskostnadene som fylkeskommunen har i forbindelse med prosjektet, og ber regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2019.

Komiteen merker seg at det er vanlig å benytte bompenger som en delfinansiering av fergeavløsningsprosjekter. Betaling på ferge er i utgangspunktet en evigvarende bomstasjon, og enhver innkorting av betalingstiden vil oppleves som positiv, særlig når ferge blir erstattet av et fast samband. Komiteen registrerer derfor at det er stor betalingsvilje blant brukerne av denne type prosjekter. Komiteen forutsetter at bompengefinansiering av fergeavløsningsprosjekter blir håndtert som andre bompengeprosjekter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener videre at det skal åpnes for å vurdere nedbetalingstiden mer fleksibelt, dersom det er nødvendig for å fullfinansiere prosjektet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre fergeavløsningsordningen slik at også kapitalkostnader kan dekkes av ordningen.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i mange distriktsfylker er det sterk nedgang i elevtall i videregående opplæring.

Dette medfører at tilbudet mange steder nå reduseres kraftig, og at disse elevenes valgfrihet dermed er nærmest ikke-eksisterende dersom de ikke flytter på hybel. Disse medlemmer mener det er svært uheldig og at det kan medføre behov for statlig medvirkning som kan sette fylkeskommunene i stand til å tilby et minimum av bredde i videregående opplæring i distriktene. Disse medlemmer mener det er tvilsomt om inntektssystemet fanger opp behovene som oppstår ved den raske endringen i elevtall og den kraftige sentraliseringen som pågår, på en måte som ikke bidrar ytterligere til svekket skoletilbud der valgmulighetene allerede er få.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til hvordan staten kan bidra til å sikre at tilbudet i videregående skole i distrikter som opplever stor elevtallsnedgang, ikke svekkes slik at det i realiteten ikke finnes valgfrihet og at flere elever må flytte på hybel fra VK1.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen arbeider med kriteriene for rus og psykiske helseproblemer og vil se på sammenhengen mellom dette og utgifter til rus og psykiatri. Flertallet påpeker at regjeringens politikk med usosiale kutt i sosiale ordninger er negativ hvis målet er å redusere sosiale og helsemessige problemer. Flertallet påpeker at bostøtten er kraftig redusert både i antall som får bostøtte, og volum, det er gjennomført kutt til uføre, arbeidsledige og sjuke samtidig som inntektene i lavinntektsgruppene står stille eller går ned. Dette fører til at det blir større økonomiske forskjeller og at flere blir vanskeligstilte og trenger helse- og sosialhjelp. Flertallet viser til at forskning på helse dokumenterer en klar sammenheng mellom dårlig helse og dårlig råd. Når flere blir vanskeligstilte, øker helseproblemene. Det er svært uheldig for innbyggerne og vil medføre at flere trenger helsehjelp. Dette vil selvsagt slå ut i kommunenes utgifter både til helsetjenester og økonomisk sosialhjelp.

Samtidig foreslår regjeringen å innlemme psykiatripasienter i kommunenes betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter. Flertallet viser til at dette kan medføre store problemer for pasienter og kommuner, fordi ikke alle kommuner har et apparat eller fagkompetanse til å ta imot disse pasientene og ikke ressurser til å bygge dette opp. Flertallet viser til at mange kommuner advarer mot dette. Samhandlingsreformen medfører at kommunene får ansvar for flere og flere svært syke pasienter, noe som i mange tilfeller krever tilbud, teknisk utstyr og kompetanse på nivå med sykehus. Flertallet påpeker at sykehusene er presset på sin økonomi og at trenden med å også planlegge å begrense areal vil kunne legge uheldige føringer på utskrivningspraksis. Flertallet vil også påpeke risikoen for å få flere svingdørspasienter, noe som er svært ugunstig for pasientene. Flertallet mener regjeringen må ta dette på alvor og avvente endringen på betalingsplikten inntil kommunen har alternativer med god nok kvalitet og kapasitet på plass.

Komiteen viser til merknader og forslag i Innst. 345 S (2017–2018).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sitt alternative budsjett for 2018, der det ble prioritert 100 mill. kroner til lavterskel hjelpetilbud for barn, unge og familier i alle kommuner.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om en opptrappingsplan for lavterskeltilbud i psykiatri i statsbudsjett for 2018 og vil følge dette opp videre.

2.11 Skjønnstilskuddet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det for 2019 foreslås en samlet skjønnsramme på 1 548 mill. kroner, hvorav 1 166 mill. kroner fordeles til kommunene og 382 mill. kroner til fylkeskommunene. Basisrammen til kommunene, som fordeles av fylkesmennene, settes til 1 000 mill. kroner og til fylkeskommunene 332 mill. kroner. For 2018 ble samlet skjønnsramme satt til 1 900 mill. kroner med en fordeling på kommunene og fylkeskommunene med 1 360 mill. kroner og 540 mill. kroner. Det er ikke gitt en begrunnelse for at skjønnstilskuddet reduseres, bortsett fra opplysninger om at skjønnsmidler brukt til kommunereformen i 2018 ikke vil bli videreført i 2019.

Flertallet merker seg at det er foretatt en reduksjon av tilbakeholdte skjønnsmidler som skal kompensere kommunesektoren for uforutsette hendelser, som skader etter naturkatastrofer. For 2018 er det avsatt 190 mill. kroner til dette formålet, mens det for 2019 foreslås redusert til 170 mill. kroner. Kriteriene for tildeling av midlene videreføres fra 2018.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at i forslaget til budsjett for 2018 lå kompensasjonen til kommuner som ble stående ufrivillig alene etter kommunereformen (om lag 40 mill. kroner), i reservepotten for skjønnsmidler. I forslaget til 2019 er denne ordningen holdt utenfor reservepotten. Dette bidrar til at forslaget til reservepotten for 2019 i realiteten er høyere enn i 2018, siden det ikke er bindinger innenfor de avsatte midlene (170 mill. kroner). Disse medlemmer viser til at det ikke foreslås endringer i ordningen om kompensasjon etter naturskade, og at regjeringen har satt reservepotten basert på tidligere behov og erfaringer. Disse medlemmer viser til at regjeringen mener det ikke er behov for å øke reservepotten ut over forslaget i kommuneproposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at formålet med skjønnstilskuddet er å kompensere kommuner og fylkeskommuner for lokale forhold som ikke fanges opp i den faste delen av inntektssystemet. Den samlede skjønnsrammen for 2019 er foreslått av regjeringen til 1 548 mill. kroner, jf. forslag til vedtak. Av dette er basisrammen til kommunene 1 000 mill. kroner.

Disse medlemmer mener at midler i størst mulig grad bør fordeles etter faste kriterier og ikke skjønnsmessige vurderinger. Reduksjon i basisrammen til kommunen blir overført til innbyggertilskuddet, som dermed sikrer en fordeling etter faste kriterier.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at i saldert budsjett for 2018 ble den totale skjønnsrammen satt til 1 802,4 mill. kroner, hvorav 1 432,5 mill. kroner til kommunene og 369,9 mill. kroner til fylkeskommunene. Den vedtatte rammen i saldert budsjett for 2018 er således lavere enn forslaget i Kommuneproposisjonen for 2018, som først og fremst skyldes at kompensasjonen for differensiert arbeidsgiveravgift i transportsektoren for fylkeskommunene ble fjernet i budsjettforslaget. Reduksjonen i skjønnstilskuddet fra 2018 til 2019 er altså lavere, totalt 254,4 mill. kroner. Reduksjonen skyldes først og fremst en reduksjon i basisrammen på 100 mill. kroner og en reduksjon i engangstilskudd innenfor prosjektskjønnet og retaksering av eiendommer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen foreslår at den samlede skjønnsrammen for 2019 blir satt til 1 548 mill. kroner. Av denne rammen fordeles 1 166 mill. kroner til kommunene og 382 mill. kroner til fylkeskommunene.

Disse medlemmer har merket seg at nivået på skjønnsmidlene til kommunesektoren er redusert med mer enn 1 mrd. kroner siden 2013.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til svar fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet til Sosialistisk Venstreparti mottatt 5. juni 2018, der det framgår at NVE har laget en oversikt over mulige flom- og skredsikringstiltak for om lag 2,5 mrd. kroner over hele landet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener statens bidrag til flomforebygging og flomsikring av infrastruktur i kommuner og fylkeskommuner må økes, og viser til økninger foreslått i Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett de siste fire årene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser i den sammenheng til respektive partiers prioriteringer i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett for 2018.

Flertallet mener det er behov for økning av skjønnsmidler for å dekke tap etter naturkatastrofer o.l. Regjeringens forslag til reduksjon er uheldig sett i lys av økende fare for flom, ras og skader på kommunal og fylkeskommunal infrastruktur.

2.12 Oppgavefordeling og regelverk

2.12.1 Helse- og omsorgsdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at KS i komiteens høring advarte mot å gjennomføre kommunal betalingsplikt for rusbehandling og psykisk helse på det grunnlag som foreligger. Betalingsplikten inngår i forskrift fra 2017 om kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, men er ikke innført fordi regjeringen skulle gjennomgå definisjonen av utskrivningsklar og kompensasjonen for overføring av ansvaret for denne pasientgruppen til kommunene. KS mener dette fortsatt ikke er tilfredsstillende utredet, fordi det er en uklar definisjon av utskrivningsklare pasienter i denne gruppen og det er en usikker effekt av ordningen som kan skape unødig byråkrati. Regjeringen sier i kommuneproposisjonen at kostnadene for overføringen av pasienter er foreløpig beregnet til 150–220 mill. kroner.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utsette vedtak om kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innen rusbehandling og psykisk helse til det foreligger en mer omforent forståelse mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene om definisjonen av utskrivningsklare i denne pasientgruppen og av kostnadene ved overføring.»

Flertallet viser for øvrig til Innst. 345 S (2017–2018).

Flertallet viser til at regjeringen varsler at forsøket med statlig finansiering av eldreomsorgen gjennomføres i seks kommuner. Ordningen var i utgangspunktet planlagt å vare ut april 2019, og at regjeringen da vil vurdere hvordan forsøket kan videreføres.

Forsøket har fått svært dårlig mottakelse i kommunene og bidrar ikke til å utvikle omsorgen for eldre på en måte som får vesentlig betydning.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvikle forsøksordningen med statlig finansiering av eldreomsorgen ved utløp av forsøksperioden i april 2019.»

Flertallet viser til at Stortinget ved behandlingen av Innst. 110 S (2017–2018) vedtok at investeringstilskuddet til sykehjem og heldøgns omsorgsboliger skal likebehandle nybygg og oppgradering. Dette vedtaket har bred støtte i kommunene og må av hensyn til kommunenes planlegging av investeringer iverksettes uten videre utredning.

Flertallet viser til at regjeringen i revidert budsjett 2018 har foreslått å øke forsøkskommunenes tilskudd med 140 mill. Flertallet viser til svarbrev fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet til Sosialistisk Venstreparti av 4. juni 2018 om saken, der det står:

«Det er uklart hva merforbruket skyldes, men foreløpig er det pekt på de tre forholdene over som mulige forklaringsfaktorer. (tatt ut noen linjer om evaluering) De foreløpige forklaringsfaktorene knytter seg altså til følgende:

• Aktiviteten i omsorgstjenestene i forsøkskommunene har økt.

• Den demografiske utviklingen i forsøkskommunene avviker fra utviklingen på landsbasis, som justeringen i uttrekket baserere seg på, slik at behovet for omsorgstjenester øker relativt sett mer i forsøkskommunene enn på landsbasis.

• Forsøkskommuner med relativt sett lave enhetskostnader innenfor omsorgstjenestene, vil gjennom stykkprisfinansieringen få mer enn hva de ble trukket i rammetilskuddet, alt annet likt.»

Og videre:

«kommunesektoren er rammefinansiert, og i de årlige budsjettforslagene tas det hensyn til anslått vekst i demografi- og pensjonskostnader. Det foretas ikke etterberegninger av utgifter som skyldes endringer i befolkningens sammensetning.»

Flertallet mener dette viser at kommunene behandles ulikt og at behovet for økt aktivitet ikke kompenseres på samme måte for andre kommuner. Flertallet mener kommunenes reelle behov skal dekkes for alle kommuner og ikke bare for noen.

2.12.2 Klima- og miljødepartementet

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknad om å få sikre gode rammevilkår for nullutslippsteknologi i transport og kollektivtrafikk under innstillingens punkt 2.12.4 Samferdselsdepartementet.

2.12.3 Kunnskapsdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at KS har vist at innføringen av ny pedagog- og bemanningsnorm i barnehagene ikke er finansiert. Ifølge KS pålegges kommunene å dekke kostnader gjennom omfordeling av egne rammer på om lag 450 mill. kroner i 2019 og 900 mill. kroner i 2021.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser i den sammenheng til at Arbeiderpartiet har prioritert 200 mill. kroner til dette i 2018 i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett 2018.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til alternativt statsbudsjett for 2018 med en bevilgning på 328 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ved Stortingets behandling av Prop. 67 L (2017–2018) 31. mai foreslo å utsette innføring av bemanningsnormen for barnehager ett år i påvente av en fullstendig kostnadsanalyse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at skal fylkeskommunen kunne spille en sterk regionalpolitisk rolle, må de kunne initiere og sikre tilgang på desentralisert høyere utdanning og annen utdanning som befolkning og næringsliv trenger i de ulike delene av fylkene. Til dette trenger de statlige tilskudd, og høyskole-/universitetssektoren må også få økte tilskudd for å drive desentraliserte tilbud.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet 2019 øke tilskuddene til desentralisert høyere utdanning både i sektoren selv og gjennom egne økonomiske overføringer til fylkeskommunene.»

2.12.4 Samferdselsdepartementet

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen varsler endringer i takstene for nullutslippskjøretøy ved bompengebetaling. Dette medlem vil peke på at det er store lokale forskjeller på utrulling av nullutslippskjøretøy, og at dette derfor bør være opp til lokale. Dette medlem mener det skal holdes fast på vedtaket om at elbilene aldri skal betale mer enn 50 pst. av taksten for fossildrevne biler. Det viktigste er at den positive trenden med nullutslippskjøretøy fortsetter. Dette medlem vil dessuten spesielt peke på at det er nødvendig å forsterke satsingen på elektriske varebiler og på hydrogenbiler, der utrullingen har kommet kortere.

På den bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at elektriske varebiler og brenselcellebiler gis et lengre fritak fra betaling for bom, ferje og parkering enn personbiler.»

2.13 Utviklingen i kommuneøkonomien

Komiteen viser til at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter i 2017 anslås til 2,0 pst., mens realveksten anslås til 1,4 pst. Inntektsveksten ble høyere enn i budsjettopplegget for 2017, og det vises til at dette særlig hadde sammenheng med tilpasninger til innføringen av økt skatt på utbytte hos personlige skatteytere.

Komiteen merker seg at investeringsnivået i kommunesektoren har vært høyt gjennom flere år, og at dette har bidratt til et økende gjeldsnivå. Regjeringen viser til at mye av investeringene er i tråd med nasjonale politiske mål om å gi innbyggerne bedre tjenester, og at staten gjennom investeringstilskudd og rentekompensasjon har stimulert kommunene og fylkeskommunene til å øke sine investeringer. Samlet utgjorde langsiktig gjeld i kommunesektoren vel 500 mrd. kroner ved utgangen av 2017.

Komiteen viser til at kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi. Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjorde kommunesektorens inntekter i underkant av 16 pst. fra 2002 fram til finanskrisen i 2008, for så å stige gradvis til 18,5 pst. i 2017. Kommunalt konsum var på 12 pst. av BNP for Fastlands-Norge i perioden 2002–2008, for så å øke til knapt 14 pst. i 2017. Målt i antall utførte timeverk utgjør den kommunale sysselsettingsandelen i overkant av 16 pst.

Komiteen viser til at netto driftsresultat i kommunesektoren samlet sett ligger over det anbefalte nivået fra det tekniske beregningsutvalget (TBU) for kommunal og fylkeskommunal økonomi. For 2017 anslås driftsresultatet for sektoren som helhet til 3,8 pst., mens anbefalingen fra TBU er om lag 2 pst. Nivået på driftsresultatet har vært relativt stabilt etter 2004, med en topp i 2006 og en bunn under finanskrisen i 2008.

Komiteen merker seg at antallet kommuner på ROBEK-listen (Register om betinget godkjenning og kontroll) i 2017 er 28 kommuner, det laveste antallet siden registeret ble opprettet i 2001.

2.14 Omfang og kvalitet i kommunale tjenester

Komiteen viser til at de viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester er barn og unge og innbyggere over 67 år. I perioden 2012 til 2017 økte antall innbyggere i disse gruppene med vel 124 000. Økningen kom særlig blant de eldre. Dette indikerer et økt behov for kommunale tjenester. Gjennom 2017 er tallet på barn og unge gått noe ned. Det var nedgang i de yngste barnekullene og i aldersgruppen 16 til 18 år, mens det er flere i aldersgruppen 6–15 år. Antallet eldre fortsetter å øke kraftig.

Komiteen viser til at antall barn i aldersgruppen 1–5 år er noe redusert, og at antall barn i barnehage har blitt redusert noe. Barnehagedekningen har imidlertid gått opp fra 90,1 pst. i 2012 til 91,3 pst. i 2017. Vel halvparten av plassene var i kommunale barnehager. For de eldste barna er dekningsgraden på 97 pst., mens den for 1–2 åringene er på 82,5 pst.

Komiteen viser til at det er en svak vekst i elevtallet i grunnskolene. 3,6 pst. av elevene går i private skoler. Den sterke veksten som tidligere har vært i spesialundervisningen, ser ut til å flate noe ut. Fra 2012 til 2017 ble gjennomsnittlig gruppestørrelse redusert fra 13,7 til 13,5 elever per gruppe. Etter en lengre periode med sterk vekst i elevtallet i videregående skole har dette avtatt. I perioden 2012–2017 er elevtallet redusert med 1 200.

Komiteen viser til at omfanget av barnevernstjenester økte kraftig i årene 2012–2017.

Komiteen viser til det har vært en økning i antallet mottakere av sosialhjelp. Den gjennomsnittlige prosentvise endringen i årene 2012–2017 var på 2,7 pst., men veksten er redusert til 1,7 pst. fra 2016 til 2017.

Komiteen viser til at antallet kommunalt disponerte boliger til vanskeligstilte økte med 1,1 pst. i perioden 2012–2017. Regjeringen understreker at det er viktig at en tilstrekkelig andel av boligene tilrettelegges for rullestolbrukere.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener denne rapporteringen har vesentlige mangler i og med at det kun er volum og målbare størrelser som synliggjøres. Dette medlem viser til at det brukes store ressurser på tilsyn og kontroll, gjennom fylkesmannsembetene, Helsetilsynet, Utdanningsdirektoratet, pasientombudene o.l. Dette medlem mener det er viktig å få et korrekt og riktig bilde av om kvalitet og omfang sikrer innbyggernes rettigheter og kvalitetskrav stilt på ulike felt. Hensikten med kontroll må være å gi kunnskap til nødvendige justeringer både i statens politikk og praksis i kommunesektoren. Dette medlem viser til eksempelvis rapport om brudd på menneskerettighetene i eldreomsorgen, avdekking av manglende tilbud til utviklingshemmede og spesialundervisning gitt av ufaglærte i skolen og mangler i barnevernet. På alle disse områdene som er nevnt som eksempler, er innbyggerne særlig sårbare og i liten grad selv i stand til å hevde sine rettigheter verken lokalt eller sentralt og har i tillegg sjelden rett til fri rettshjelp i kommunale saker.

Dette medlem viser til at kommunene har et grunnleggende ansvar for det siste sikkerhetsnettet, sosialhjelpen. Mennesker som er avhengige av den har heller ikke rett til fri rettshjelp i sine saker og det er heller ikke opprettet et Nav-ombud for brukere av de statlige og kommunale ansvarsområdene i Nav. Dette er tjenester og rettigheter som er til for å bistå innbyggere i kriser, og må derfor fungere uten at innbyggerne selv kan forventes å drive aktivt lobbyarbeid og politisk påvirkning. Dette medlem viser til Helsetilsynets rapporter på sosialhjelpsarbeidet, der det påvises alvorlige brudd på feltet. Særlig alvorlig er dette når det gjelder barn og deres familier. Dette medlem mener at resultatene av tilsyn og kontroll overfor kommunene må synliggjøres i kommuneproposisjonen og i årlige budsjett.

Dette medlem viser til at regjeringen ikke følger opp lovverket som skulle sikre universell utforming av samfunnet, og viser til Representantforslag 15 S (2016–2017) fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Heikki Eidsvoll Holmås om et universelt utformet samfunn. Dette medlem mener det er bra at bostedsløsheten er redusert, men er kritisk til regjeringens kraftige reduksjon i bostøtten de siste årene og til at regjeringen tillater bygging av leiligheter som er så små i areal at de ikke er fullt ut tilgjengelige for mennesker som trenger rullestol eller rullator. Dette medlem viser også til at regjeringen har kuttet kraftig i heistilskuddet, et tilskudd som gjør det mulig for flere eldre å bli boende i eget hjem lenger.

Komiteen viser til at det er et økende antall personer som mottar kommunale omsorgstjenester. Regjeringen viser til at det har vært en dreining i retning av at det gis mer hjemmebaserte tjenester. Eneromsdekningen på institusjonene ligger på om lag 95 pst.

Komiteen viser til at ressursinnsatsen uttrykt ved antall årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten økte med vel 300 fra 2016 til 2017. Lege- og fysioterapidekningen gikk opp i perioden 2012–2017.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at sysselsettingsveksten i kommunene er lavere med denne regjeringen enn under Stoltenberg II-regjeringen. Dette viser at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har satt kommunene i stand til å ansette flere lærere, sykepleiere og andre yrkesgrupper som er viktige for tjenestetilbudet til innbyggerne. Tall fra nasjonalregnskapet viser at i perioden 2006–2013 ble det i snitt årlig 8 500 flere ansatte i kommunesektoren. I perioden 2014–2017 har dette sunket ned til et årlig snitt på 4 900.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at flere barn er henvist til å bo på sykehjem, og til Representantforslag 67 S (2017–2018) fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti om å sikre at barn ikke skal måtte bo på sykehjem i strid med barnets beste og foreldrenes ønske og Innst. 125 S (2017–2018), der det ble vedtatt tre enstemmige forslag. Dette var:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag til lov- og/eller forskriftsendring for å sikre at kommuner ikke kan bosette barn i sykehjem i strid med familienes ønske og barnets beste.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak med orientering om bruk av institusjonsplasser for barn i strid med barnets beste og familienes ønsker.»

«Stortinget ber regjeringen umiddelbart klargjøre for kommunene at praksisen med barn som bosettes på sykehjem mot familiens ønske og barnets beste, er i strid med Stortingets intensjon og skal opphøre.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at flere voksne under 50 år må bo på sjukehjem, og at noen kommuner fremdeles tilbyr dette som eneste botilbud dersom personen er avhengig av mye hjelp. Disse medlemmer mener dette er uakseptabelt, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at ingen under 50 år må bo på sjukehjem mot sin vilje.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til rapporten Mitt liv – mitt ansvar! fra ULOBA – Independent Living Norge, som dokumenterer at flere opplever å få redusert sitt tilbud, kampen om å få nok timer er blitt hardere, mange gis mindre selvbestemmelse, det settes mer fokus på basale krav enn selvbestemmelse, det er økt kontroll og rapportering, reiseforbud med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og mer institusjonalisering.

Dette medlem mener dette er svært alvorlig, og viser til egne forslag og merknader under behandlingen av lovfestingen, jf. Innst. 294 L (2013–2014) og Prop. 86 L (2013–2014).

Dette medlem mener dette viser klart at BPA må bli et hjelpemiddel lagt til og finansiert over folketrygden.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen flytte ordningen med brukerstyrt personlig assistanse over til folketrygden, finansiert som et hjelpemiddel.»

Inntil dette blir gjennomført, må det til endringer som får slutt på at ordningen ikke brukes slik den skal, og som sikrer at rettigheter ikke tolkes ulikt i ulike kommuner.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en forpliktende tidsplan for utvidelse av brukerstyrt personlig assistanse, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2019.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en forskriftshjemmel til retten til brukerstyrt personlig assistanse.»