Meld feil

Merknad

2. Utsiktene for finansiell stabilitet

2.1 Sammendrag

Kapittel 2 i meldingen omhandler utsiktene for finansiell stabilitet. Soliditeten og likviditeten i finansforetakene er god, men det er sårbarheter i det norske finanssystemet. De viktigste sårbarhetene er den høye gjeldsbelastningen til norske husholdninger og høye eiendomspriser. Regjeringen har de siste årene iverksatt flere tiltak for å begrense risikoen disse sårbarhetene utgjør for finansiell stabilitet og norsk økonomi, bl.a. gjennom økte soliditetskrav for banker og regulering av utlånspraksis i boliglånsforskriften.

God soliditet og likviditet i norske finansforetak

Det er bred politisk enighet i Norge om å prioritere soliditet og trygghet i finansmarkedspolitikken. Regjeringen ønsker at finanssektoren skal bidra til størst mulig verdiskaping i norsk økonomi over tid, og vil derfor fortsette å arbeide for å redusere faren for forstyrrelser som kan svekke økonomiens vekstevne. En slik politikk står i kontrast til den som ble ført i en del land i årene før den internasjonale finanskrisen i 2008–2009, der svake soliditetskrav kombinert med rask vekst i finanssektoren bidro til økt risiko.

Norske finansforetak er solide og lønnsomme. Bankene hadde i fjor et overskudd før skatt på 55 mrd. kroner, og med ett unntak oppfylte alle banker minstekravene til soliditet. I løpet av de siste ti årene har bankenes soliditet samlet sett blitt dobbelt så god, målt med den risikobaserte kapitaldekningen. Styrkingen av soliditeten innebærer at bankenes evne til å håndtere et fremtidig tilbakeslag i norsk økonomi er betydelig forbedret. Bankenes gode inntjening legger til rette for ytterligere kapitalbygging fremover. Bankene har bygget opp sin soliditet i takt med at nye krav har blitt faset inn i årene etter finanskrisen. På grunn av et godt utgangspunkt i bankene og en god utvikling i norsk økonomi har Norge vært blant landene som raskest har kunnet innføre nye krav. Stortinget vedtok i begynnelsen av mars i år den foreløpig siste av bankreformene etter finanskrisen, et nytt regelverk for håndtering av kriser og andre økonomiske vansker i banker. Reglene vil bidra til lavere risiko i banksektoren og kan over tid spare norsk økonomi og det offentlige for store kostnader.

Ved siden av egenkapitalen består bankenes finansiering i hovedsak av innskudd fra kunder og innlån i kapitalmarkedene. Markedsfinansiering gjør at bankene kan styre likviditetsrisikoen sin på en måte som de ikke kan med innskudd, men kan også gi sårbarhet. Dersom bankene legger til grunn at ny markedsfinansiering alltid vil være tilgjengelig på kort varsel, kan de raskt få problemer om markedene skulle bli mindre likvide, slik som under finanskrisen. Ettersom bankenes eiendeler i hovedsak er i norske kroner, kan avhengighet av kortsiktig markedsfinansiering i utenlandsk valuta gjøre dem særlig sårbare for uro ute. Norske banker har gjort seg mindre avhengig av kortsiktig markedsfinansiering de siste årene og i tillegg bygget opp betydelige likviditetsbuffere i tråd med nye krav som er innført etter finanskrisen. Bankene er derfor blitt mer robuste mot markedsuro.

Den tradisjonelle forretningsmodellen til livsforsikringsforetak og pensjonskasser – å tilby produkter med livsvarige garanterte ytelser – har de siste årene blitt utfordret av økende levealder og et vedvarende lavt rentenivå. Foretakene og kassene har imidlertid klart å tilpasse kostnader og risiko til utviklingen, bl.a. ved å legge om nysalget til forsikringer der den forsikrede bærer mer av risikoen, og hadde i fjor et overskudd før skatt på om lag 13 mrd. kroner. I skadeforsikringsmarkedet er det en relativt mangfoldig tilbudsside med både norske og utenlandske foretak, samtidig som inntjeningen er god. Skadeforsikringsforetakenes resultat før skatt utgjorde i fjor 8,7 mrd. kroner. Med ett unntak oppfylte alle forsikringsforetak og pensjonskasser minstekravene til soliditet ved utgangen av 2017.

Regelverksutviklingen i senere tid bygger i stor grad på nye EU-regler, som igjen er basert på internasjonal enighet i ulike fora. I takt med at det har blitt stadig lettere å flytte kapital og tilby finansielle tjenester over lange avstander, har det vært nødvendig å etablere felles internasjonale standarder for mye av reguleringen av finansmarkedene. Finanskrisen synliggjorde at forstyrrelser kan spre seg raskt i de globale markedene. Selv om det er en stor fordel med likere regler internasjonalt, er det behov for å ivareta handlefriheten på nasjonalt nivå til å tilpasse reguleringen til økonomiske forhold og ønsket toleranse for risiko. Regjeringen legger vekt på å bruke handlefriheten i EU-reglene til å fastsette hensiktsmessige krav tilpasset norske forhold. Regjeringen er også opptatt av at det skal være likest mulige krav for alle finansforetak i Norge, selv om de har hovedsete i andre land.

Høy gjeld og høye eiendomspriser

Norske husholdningers gjeld har lenge vokst raskere enn inntektene. I gjennomsnitt utgjør gjelden nå mer enn to ganger husholdningenes disponible inntekt. Det er et høyt nivå både historisk og sammenlignet med andre land. En vedvarende oppgang i gjeldsbelastningen er et tegn på at finansielle ubalanser har bygget seg opp. Dette er en av de viktigste sårbarhetene i det norske finanssystemet, noe som også trekkes frem av bl.a. Norges Bank, Finanstilsynet, IMF og OECD.

De fleste finansielle kriser i Norge og internasjonalt har oppstått etter perioder med sterk vekst i formuespriser og rask oppbygging av gjeld. En av farene med høy gjeld i husholdningene er at mange kan velge å stramme inn på forbruket dersom inntektene skulle falle eller rentene øke. Erfaringer viser at husholdningene prioriterer å betjene boliglånet, selv når inntektene svikter. Lavere forbruk kan redusere inntjeningen og gjeldsbetjeningsevnen i næringslivet, som i neste omgang kan gi økte tap i bankene og svekke deres kapasitet til å gi nye lån til både husholdninger og bedrifter. Samspillet mellom finanssystemet og resten av økonomien kan bidra til kraftige forstyrrelser og dype økonomiske tilbakeslag.

Etter flere år med kraftig oppgang falt boligprisene gjennom 2017. Prisutviklingen må bl.a. ses i lys av den sterke prisveksten tidligere og økt boligbygging. Lavere boligprisvekst vil over tid kunne bidra til at husholdningenes gjeldsvekst avtar.

Det er innført flere tiltak de siste årene for å begrense risikoen den høye gjelden i husholdningene utgjør for den finansielle stabiliteten og norsk økonomi. I tillegg til den generelle hevingen av bankenes soliditetskrav er kapitalkravene blitt hevet spesifikt for utlån til bolig. Som en del av det nye soliditetsregelverket skal dessuten det motsykliske kapitalbufferkravet bidra til at bankene blir mer robuste overfor utlånstap i en fremtidig lavkonjunktur, og dempe faren for at bankene forsterker en eventuell nedgangskonjunktur ved å redusere sine utlån. Kravet skal tilpasses utviklingen i norsk økonomi og ble første gang aktivert med virkning fra juni 2015. Siden er kravet økt to ganger, senest med virkning fra utgangen av 2017.

For å bidra til en mer bærekraftig utvikling i boliglånsmarkedet fastsatte regjeringen sommeren 2015 en midlertidig forskrift om krav til nye utlån med pant i bolig. Boliglånsforskriften ble videreført med visse innstramminger fra 1. januar 2017. Forskriften stiller bl.a. krav om at låntakeren skal ha tilstrekkelig gjeldsbetjeningsevne, og at boliglånet ikke skal overstige 85 pst. av boligens verdi eller 5 ganger låntakerens brutto inntekt. Bankene bør likevel ha en viss fleksibilitet til å kunne yte lån til kredittverdige kunder. Det sikres ved at inntil 10 pst. av utlånsvolumet hvert kvartal kan være lån som ikke oppfyller alle kravene i forskriften. På grunn av den særskilt sterke boligprisveksten i 2016 ble det i Oslo fastsatt en noe lavere fleksibilitetskvote på 8 pst. og lavere maksimal belåningsgrad for sekundærbolig. Forskriften gjelder frem til 30. juni 2018. Finansdepartementet har nylig hatt på høring et forslag fra Finanstilsynet om å videreføre forskriften på ubestemt tid med enkelte endringer. Regjeringen vil ta stilling til om boliglånsforskriften skal videreføres, og i så fall i hvilken form, før gjeldende forskrift utløper.

Digital sårbarhet

Økt digitalisering og bruk av ny teknologi bidrar til mer effektiv produksjon av finansielle tjenester, men innebærer også at tjenesteproduksjonen kan bli mer sårbar for cyberangrep og tekniske feil. Internasjonalt er finanssektoren den sektoren som er hyppigst utsatt for cyberangrep, og omfanget og hyppigheten av angrepene er økende.

Den finansielle infrastrukturen i Norge har så langt vist seg å være robust, og tilliten mellom aktørene er høy, men det har vært tilfeller hvor sentrale tjenester har vært utilgjengelige i opptil et døgn. Dersom cyberangrep eller andre forstyrrelser rammer tilgangen til viktige tjenester eller bringer sensitiv informasjon på avveie, kan det svekke tilliten til enkeltforetak og finanssystemet som helhet og i ytterste konsekvens true den finansielle stabiliteten.

Både i Norge og internasjonalt pågår det arbeid for å forebygge cyberkriminalitet og styrke finanssektorens evne til å stå imot cyberangrep og andre typer digital risiko. Det er omfattende krav i det norske regelverket om finansforetakenes bruk og utkontraktering av IKT-systemer, og det føres tilsyn fra Norges Bank og Finanstilsynet. Den norske finansnæringen bruker store ressurser på å forhindre angrep og tekniske feil og har bl.a. deltatt i etableringen av Nordic Financial CERT, som skal identifisere og bekjempe angrep mot nordiske finansforetak og kunder. I EU skal de europeiske finanstilsynsmyndighetene kartlegge dagens tilsynspraksis og vurdere behovet for felles retningslinjer for håndtering av IKT-risiko.

Financial Stability Board (FSB) har vurdert hvorvidt fremveksten av private virtuelle valutaer utgjør en risiko for finansiell stabilitet. Ifølge FSB innebærer det begrensede omfanget av slike valutaer at de ikke utgjør en systemrisiko. Etter FSBs vurdering er det også lite sannsynlig at de vil få så stort omfang at de senere vil utgjøre en systemrisiko, men dersom enkeltvalutaer får stor utbredelse, kan de potensielt påvirke finansiell stabilitet.

Klimarisiko

Klimaendringene, og samfunnets tilpasning til dem, kan skape nye sårbarheter også i finanssystemet. Hyppigere ekstremvær vil kunne føre til mer skade på fast eiendom og infrastruktur og dermed større erstatningsutbetalinger for skadeforsikringsforetakene. Det vil også kunne føre til verdifall på finansforetakenes investeringer og pantsatte objekter som står som sikkerhet for bankers utlån. Omstillingen til en lavutslippsøkonomi medfører også risiko, f.eks. hvis teknologisk utvikling og politiske beslutninger gir brå verdiendringer på finansielle aktiva knyttet til produksjonen av fossile brennstoff. Erfaringer har vist at slike brå verdiendringer kan få konsekvenser for den finansielle stabiliteten.

Internasjonalt og i Norge er det satt i gang initiativer for å bedre forståelsen av hvordan klimaendringene kan påvirke finansmarkedene og finansiell stabilitet, og hvordan finanssektoren kan bidra til omstillingen til et lavutslippssamfunn. Blant annet la EU-kommisjonen i mars 2018 frem en handlingsplan for finansiering av bærekraftig vekst. I Norge skal klimarisikoutvalget frem til desember 2018 vurdere betydningen av klimarisiko for norsk økonomi og hvordan disse risikoene mest hensiktsmessig kan identifiseres, analyseres og fremstilles.

En arbeidsgruppe nedsatt av Financial Stability Board har på forespørsel fra G20 utredet hvordan selskaper på en bedre og mer systematisk måte kan rapportere om klimarelatert risiko. Anbefalingene fra arbeidsgruppen gir et godt rammeverk for klimarelatert finansiell rapportering og kan, dersom de følges opp av virksomheter internasjonalt, gjøre det lettere for investorer å vurdere klimarisikoen i sine porteføljer. Regjeringen vil vurdere behovet for endringer i krav til selskapsrapportering om klimarelatert risiko i lys av hvordan anbefalingene fra arbeidsgruppen følges opp av markedsaktørene, klimarisikoutvalgets anbefalinger og regelverksutviklingen internasjonalt.

Finansmarkedene i et næringsperspektiv

Under behandlingen av nasjonalbudsjettet 2015 ba Stortinget regjeringen om å «fremme forslag om en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen som en del av finansmarkedsmeldingen». De tre foregående meldingene har inneholdt særskilte omtaler av viktige deler av finansmarkedspolitikken og samspillet med andre politikkområder, og dette videreføres i et eget kapittel i årets melding. Kapitlet omhandler både finanssektoren som egen næring og finanssektoren som finansieringskilde for øvrig næringsliv, med en særskilt omtale av innovasjon og ny teknologi.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at etter at Finansdepartementet fastsatte en midlertidig forskrift om krav til nye utlån med pant i bolig sommeren 2015, og videreførte den med enkelte innstramminger fra 1. januar 2017, var det en avdemping av boligprisveksten. Gjennom 2017 falt boligprisene etter flere år med kraftig oppgang. Komiteen viser til at forskriften gjelder frem til 30. juni 2018, og at Finansdepartementet har sendt på høring et forslag fra Finanstilsynet om å videreføre forskriften. Komiteen viser videre til at Finansdepartementet vil ta stilling til om forskriften skal videreføres, før gjeldende forskrift utløper.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at fallet i oljeprisen siden sommeren 2014 bidro til lavere vekst og noe økt arbeidsledighet, men at en rekke faktorer har hjulpet norsk økonomi ut av nedgangsperioden. Historisk lav rente, svekkelse av kronen, ansvarlige lønnsoppgjør og en ekspansiv finanspolitikk har bidratt til å trekke opp innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Norsk økonomi vokser nå raskere enn den langsiktige trenden, sysselsettingen øker markert etter svak utvikling i 2015 og 2016, og arbeidsledigheten går ned i hele landet.

Flertallet viser til at pengepolitikken, som førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen, har respondert raskt på endringene i norsk økonomi. Både boligprisene og husholdningenes etterspørsel har holdt seg oppe, samtidig som offentlig etterspørsel har bidratt til aktiviteten i norsk økonomi. Flertallet understreker at innretningen av statsbudsjettet og strukturpolitikken må bidra til omstillingen av norsk økonomi.

Flertallet mener det er viktig for norsk næringsliv at Norge har en solid finansnæring som bidrar med verdiskaping i egen sektor og skaffer finansiering til verdiskapingen i andre deler av næringslivet. En god tilgang på både egenkapital og fremmedkapital er en forutsetning for å kunne finansiere de omstillingene som er nødvendige for norsk næringsliv. Flertallet viser til at om lag 30 pst. av bankenes utlån er til næringsmarkedet. Fra å være i en særstilling er norsk økonomi på vei mot en ny normal der finansnæringen har en nøkkelrolle for å legge til rette for en slik omstilling.

Flertallet merker seg at god utvikling i norsk økonomi har gitt gode resultater i bankene med et overskudd før skatt på 55 mrd. kroner, som kombinert med moderate utbyttebetalinger har bidratt til styrket soliditet i bankene.

Flertallet viser til at utlån til husholdningene utgjør om lag halvparten av samlet utlån fra norske banker og kredittforetak, og at det de to siste tiårene har vært en vedvarende og til tider sterk vekst i husholdningenes gjeld. Over 90 pst. av husholdningenes gjeld er tatt opp med pant i bolig, der boligprisveksten har økt etterspørselen etter lån fra norske husholdninger samtidig som økte boligpriser også har økt panteverdien på boligene og dermed også husholdningenes tilgang på lån.

Flertallet viser til at klimaendringer vil kunne påvirke verdiene av finansforetakenes investeringer og pantsatte objekter, og klimarisikoutvalget skal frem til desember 2018 vurdere betydningen av klimarisiko for norsk økonomi og hvordan disse risikoene mest hensiktsmessig kan identifiseres, analyseres og fremstilles. Flertallet imøteser rapporten fra utvalget.

Flertallet tar for øvrig omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil fremheve at både Finanstilsynet, Norges Bank, OECD og IMF trekker frem høye boligpriser og økende gjeldsgrad blant norske husholdninger som den største risikofaktoren for norsk økonomi. Norske husholdningers gjeldsbelastning er blant de høyeste i OECD. Disse medlemmer viser til regjeringens innstramming av den midlertidige forskriften om krav til nye utlån med pant i bolig, et tiltak som har vært nødvendig for å bremse boligprisveksten og økt gjeldsgrad i befolkningen. Disse medlemmer vil samtidig fremheve at denne forskriften slår særlig hardt ut for unge i etableringsfasen, noe alle representantene fra finansnæringen la vekt på under høringen på Stortinget. Dette er spesielt aktuelt i Oslo, der presset i boligmarkedet er spesielt stort. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til rapporten «Førstegangskjøpere» bestilt av Norges Eiendomsmeglerforbund, som viser at samtidig som antallet førstegangskjøpere faller i Oslo, ser en vekst i antall sekundærboliger. Økningen i antall sekundærboliger må ses i sammenheng med den sterke prisveksten og at stadig flere ser på bolig som et lønnsomt investeringsobjekt.

Disse medlemmer vil videre understreke at problemet med at pengesterke individer utkonkurrerer førstegangskjøpere i budrunder, er et problem som ikke kan løses gjennom en boliglånsforskrift. Løsningen er ikke å la unge ta opp stadig høyere gjeld så de kan overby dem som kjøper bolig nummer to, og dermed bidra til å presse opp boligprisene ytterligere. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det i tillegg til en videreføring av boliglånsforskriften er avgjørende å se på boligpolitikken i en større sammenheng. Problemene med en gradvis oppbygging av økonomisk ustabilitet på grunn av økende gjeld, som omtales i Finansmarkedsmeldingen, kan ikke utelukkende løses gjennom bankreguleringer. For å løse utfordringen for unge i etableringsfasen er det nødvendig å finne løsninger som ikke bidrar til ytterligere prisvekst. Det finnes en rekke gode eksempler på dette nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer viser til OBOS’ nye prosjekt OBOS Bostart, der boliger selges 10–15 pst. under markedspris mot at OBOS har rett til å kjøpe dem tilbake når kjøper ønsker å selge. I Sandnes bygger et tomteselskap ut rimelige boliger som er forbeholdt kjøpere som ikke eier en bolig fra før, og i Trondheim har man utviklet et system med leie-til-eie for unge uten egenkapital. Økte muligheter for Husbanken til å gi startlån til førstegangskjøpere gjør det mulig å målrette tiltak mot unge som ønsker å kjøpe bolig i områder med mindre press og kamp om boligene, slik at støtten ikke bidrar til ytterligere prispress.

Disse medlemmer peker på at økende husholdningsgjeld kombinert med stigende boligpriser i sentrumsnære strøk er en internasjonal trend i land der den private rikdommen øker samtidig som andre forbruksvarer blir relativt rimeligere og andre utgifter opptar en stadig mindre del av inntekten. I samfunn med økende ulikhet har enkelte mulighet til å investere tungt i boligmarkedet, noe som driver opp priser og gjeldsgrad for en befolkning som er avhengig av et sted å bo. Konsekvensen er at gjeldsgraden øker, i tillegg til at dette utgjør en makroøkonomisk ustabilitet som er godt beskrevet i Finansmarkedsmeldingen. Disse medlemmer vil fremheve at byer som har klart å motarbeide denne trenden, har gjort dette ved å sikre et tilstrekkelig antall boliger utenfor markedet, noe som sikrer rimelige boliger i sentrumsnære områder og demper prisveksten i resten av sektoren. Eksempler på dette er Berlin og Wien. Også Sverige og Danmark har gode erfaringer med sine offentlige boligsektorer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler bekymringen for utviklingen i boligprisene tross en mindre korrigering gjennom 2017. Boligprisene har de siste månedene tatt seg opp igjen og nærmer seg nivået fra ett år tilbake. Gjelden i norske husholdninger har steget til et nivå der andelen av inntekten som går til å betjene renter og avdrag, har steget og nådd nivåene fra da bankkrisen inntrådte på 1990-tallet. Disse medlemmer mener utviklingen tilsier at boliglånsforskriften videreføres. Disse medlemmer er særlig opptatt av unges mulighet til å komme inn i boligmarkedet, som er betydelig forverret ved prisoppgangen gjennom mange år. Disse medlemmer ønsker å bøte på dette ved å gi mulighet til å finansiere egenkapitalkravet i boliglånsforskriften gjennom startlån der det er forsvarlig, og der den unge ikke har andre alternativer for å komme inn i markedet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til tidligere forslag om å gjeninnføre fordelsbeskatning av bolig og øke skattlegging av spesielt sekundærboliger, kombinert med lavere inntektsskatt, forslag som vil gjøre bolig mindre attraktivt som et investeringsobjekt. Bolig skal være noe man bor i, ikke noe man spekulerer i.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet stiller seg i hovedsak bak vurderingene i flertallsmerknaden, men opplever at det gis et fortegnet inntrykk av størrelsesforholdet mellom de ulike mekanismene som har bidratt til at oljeprissjokket ikke fikk så store skadevirkninger som mange fryktet. Det skal selvsagt ikke underslås at «en kraftfull økonomisk politikk», forstått som en ekspansiv finanspolitikk, har hatt gunstige virkninger for norsk økonomi i denne situasjonen liksom en tilsvarende politikk hadde det etter finanskrisen i 2008. Disse medlemmer minner om at dette er en form for økonomisk politikk, såkalt keynesianisme eller motkonjunkturpolitikk, som Senterpartiet har vært den tydeligste forsvarer av i generasjoner. Imidlertid er det en tilsnikelse å omtale «svakere krone» og «lavere lønnsvekst» nærmest som tilleggsfaktorer. Blant annet viser en analyse LO har foretatt, at kronens betydning snarere er en hoved- enn en birolle verdt. I sitt samfunnsnotat 6/15 konkluderer hovedsammenslutningen med at «den endringen vi har opplevd for norsk valuta siden 2012 betyr mer enn noen tenkelig form for skatteendring dersom den blir av tilsvarende varighet». Disse medlemmer minner også om at IMF i sin vurdering av norsk økonomi som ble fremlagt 24. mai 2017, peker på svakere krone og redusert lønnsvekst som «helt avgjørende» for å gjenopprette Norges konkurransekraft. Her fremheves også indirekte verdien av trepartssamarbeidet og ansvarligheten som er vist både fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden i den krevende økonomiske perioden landet nå har opplevd. Disse medlemmer mener det er uklokt å underspille slike forholds betydning for stabiliteten og bærekraften til norsk økonomi.

Disse medlemmer minner også om at flere av regjeringsmedlemmene tidligere har tatt til orde for å innføre euro i Norge. Blant annet uttalte statsminister Erna Solberg til Bergensavisen i 2005 at hun ønsket å innføre euro, et synspunkt fremstående talspersoner fra Høyre har bekreftet så sent som i 2015. Når regjeringen nærmest mot sin egen vilje opplever at landet kommer seg gjennom en vanskelig økonomisk periode, synes det lite kledelig at man forsøker å ta æren for det.

I denne sammenheng finner disse medlemmer det verdt å minne om at sentralbanksjef Øystein Olsen i sin årstale 12. februar 2015 var tydelig på kronens betydning for at norsk økonomi har tålt oljeprisfallet så godt. «Uten en egen valuta ville situasjonen vært mer utfordrende. Da måtte partene i arbeidslivet gjort jobben alene. Erfaringer fra andre land i Europa viser at det kan være krevende», sa Olsen da. Også regjeringen selv har ved hjelp av Finansdepartementet anerkjent betydningen av at Norge har egen valuta, blant annet i Finansmarkedsmeldingen 2016–2017 (Meld. St. 34 (2016–2017)). Her står følgende å lese:

«Med flytende valutakurs må en regne med at kursen vil variere. Det kan bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen og gjøre omstillinger i økonomien lettere. Svekkelsen av kronen de siste årene har medvirket til at situasjonen for konkurranseutsatte foretak i Norge er blitt lettere, i en situasjon der etterspørselen fra oljevirksomheten har falt markert.»

Disse medlemmer vil understreke at den omstilling som Erna Solberg nå etterlyser, ifølge hennes eget finansdepartement blir enklere gjennom å beholde kronen, som hun selv altså har ønsket å avskaffe.

Disse medlemmer minner om at boligprisene i Oslo fikk stige nærmest uhindret i lang tid før regjeringen tok grep og innførte tiltak som førte til en nødvendig priskorreksjon. Utfordringen i dette markedet er at «timing er alt». Mye tyder på at regjeringen gjennom raskere inngripen kunne ha motvirket mye av den ekstremt sterke prisveksten som nå har manifestert seg særlig på boligmarkedet i Oslo. Gitt at fallhøyden nå allerede er stor, risikerer man at videre prisbegrensende tiltak ikke vil ha den ønskede virkning, som er å redusere prisveksten, men i stedet faktisk kan provosere frem den brå prisnedgangen man i utgangspunktet ønsker å forhindre. Mange husholdninger er nå svært sårbare for både boligprisfall og renteoppgang gitt den betydelige utlånsveksten som har funnet sted gjennom regjeringen Solbergs periode. Dette er en stor utfordring som ikke må undervurderes. Disse medlemmer mener derfor det er maktpåliggende at markedet følges kontinuerlig, og at regjeringen er villig til å gripe inn når det er nødvendig. Disse medlemmer påpeker at mange nå mener at temperaturen i boligmarkedet er i ferd med å bli vel høy igjen. Disse medlemmer forventer at regjeringen ikke foretar seg noe som vil gi ytterligere press oppover for boligprisene, men at man legger vekt på å oppnå en meget nøktern prisutvikling. Disse medlemmer påpeker at de høye boligprisene og det høye gjeldsnivået ikke bare er en utfordring for finansiell stabilitet, men at det også kan ha innvirkning på det ekstremt lave fødselstallet som Norge opplever på Erna Solbergs og Siv Jensens vakt. Slik sett kan boligprisene være et strukturelt makroøkonomisk problem for Norges fremtidige velstandsutvikling. Disse medlemmer mener det er regjeringens oppgave å legge til rette for bærekraftige fødselstall i Norge, og at boligprisutviklingen og makroøkonomien generelt spiller en betydelig rolle i dette. Disse medlemmer påpeker at brå endringer i boligprisene ikke er ønskelig, og for øvrig at norske innbyggeres velstand alt annet likt er større ved relativt lave enn ved relativt høye boligpriser sammenlignet med inntekt.

Forrige kapittel

Neste kapittel