1.1 Sammendrag

Regjeringen legger hvert år frem en melding om finansmarkedene. For å gjenspeile at meldingen i hovedsak omhandler aktuelle og framoverskuende temaer, er årets melding kalt Finansmarkedsmeldingen 2018. Meldingene har tidligere hatt navn etter foregående år, mens fjorårets melding hadde «2016–2017» i tittelen.

Kapittel 1 i meldingen gir en oversikt over hovedlinjer i finansmarkedspolitikken og utsiktene for finansiell stabilitet, samt sammendrag av de øvrige kapitlene. Kapittel 2 har en nærmere omtale av utsiktene for finansiell stabilitet. Kapittel 3 omhandler finansmarkedene i et næringsperspektiv, der både finanssektoren som egen næring og finanssektoren som finansieringskilde for øvrig næringsliv belyses. Kapittel 4 gir en oversikt over hvordan forbrukervernet ivaretas i finansmarkedsreguleringen, og drøfter behovet for endringer. En oversikt over virksomheten til Norges Bank, Finanstilsynet, Folketrygdfondet og Det internasjonale valutafondet (IMF) i 2017 er gitt i kapitlene 5 til 8. Meldingens kapittel 9 omhandler endringer av regelverk og konsesjoner i 2017.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Åsunn Lyngedal og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Henrik Asheim, Mudassar Kapur, Vetle Wang Soleim og Aleksander Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Jan Steinar Engeli Johansen og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Venstre, Solveig Schytz, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, og fra Rødt, Bjørnar Moxnes, tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at det ble avholdt åpen høring om denne saken 14. mai 2018, der sentralbanksjef Øystein Olsen var spesielt invitert. Referat fra høringen med sentralbanksjefen følger som vedlegg til denne innstillingen.

2.1 Sammendrag

Kapittel 2 i meldingen omhandler utsiktene for finansiell stabilitet. Soliditeten og likviditeten i finansforetakene er god, men det er sårbarheter i det norske finanssystemet. De viktigste sårbarhetene er den høye gjeldsbelastningen til norske husholdninger og høye eiendomspriser. Regjeringen har de siste årene iverksatt flere tiltak for å begrense risikoen disse sårbarhetene utgjør for finansiell stabilitet og norsk økonomi, bl.a. gjennom økte soliditetskrav for banker og regulering av utlånspraksis i boliglånsforskriften.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at etter at Finansdepartementet fastsatte en midlertidig forskrift om krav til nye utlån med pant i bolig sommeren 2015, og videreførte den med enkelte innstramminger fra 1. januar 2017, var det en avdemping av boligprisveksten. Gjennom 2017 falt boligprisene etter flere år med kraftig oppgang. Komiteen viser til at forskriften gjelder frem til 30. juni 2018, og at Finansdepartementet har sendt på høring et forslag fra Finanstilsynet om å videreføre forskriften. Komiteen viser videre til at Finansdepartementet vil ta stilling til om forskriften skal videreføres, før gjeldende forskrift utløper.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at fallet i oljeprisen siden sommeren 2014 bidro til lavere vekst og noe økt arbeidsledighet, men at en rekke faktorer har hjulpet norsk økonomi ut av nedgangsperioden. Historisk lav rente, svekkelse av kronen, ansvarlige lønnsoppgjør og en ekspansiv finanspolitikk har bidratt til å trekke opp innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Norsk økonomi vokser nå raskere enn den langsiktige trenden, sysselsettingen øker markert etter svak utvikling i 2015 og 2016, og arbeidsledigheten går ned i hele landet.

Flertallet viser til at pengepolitikken, som førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen, har respondert raskt på endringene i norsk økonomi. Både boligprisene og husholdningenes etterspørsel har holdt seg oppe, samtidig som offentlig etterspørsel har bidratt til aktiviteten i norsk økonomi. Flertallet understreker at innretningen av statsbudsjettet og strukturpolitikken må bidra til omstillingen av norsk økonomi.

Flertallet mener det er viktig for norsk næringsliv at Norge har en solid finansnæring som bidrar med verdiskaping i egen sektor og skaffer finansiering til verdiskapingen i andre deler av næringslivet. En god tilgang på både egenkapital og fremmedkapital er en forutsetning for å kunne finansiere de omstillingene som er nødvendige for norsk næringsliv. Flertallet viser til at om lag 30 pst. av bankenes utlån er til næringsmarkedet. Fra å være i en særstilling er norsk økonomi på vei mot en ny normal der finansnæringen har en nøkkelrolle for å legge til rette for en slik omstilling.

Flertallet merker seg at god utvikling i norsk økonomi har gitt gode resultater i bankene med et overskudd før skatt på 55 mrd. kroner, som kombinert med moderate utbyttebetalinger har bidratt til styrket soliditet i bankene.

Flertallet viser til at utlån til husholdningene utgjør om lag halvparten av samlet utlån fra norske banker og kredittforetak, og at det de to siste tiårene har vært en vedvarende og til tider sterk vekst i husholdningenes gjeld. Over 90 pst. av husholdningenes gjeld er tatt opp med pant i bolig, der boligprisveksten har økt etterspørselen etter lån fra norske husholdninger samtidig som økte boligpriser også har økt panteverdien på boligene og dermed også husholdningenes tilgang på lån.

Flertallet viser til at klimaendringer vil kunne påvirke verdiene av finansforetakenes investeringer og pantsatte objekter, og klimarisikoutvalget skal frem til desember 2018 vurdere betydningen av klimarisiko for norsk økonomi og hvordan disse risikoene mest hensiktsmessig kan identifiseres, analyseres og fremstilles. Flertallet imøteser rapporten fra utvalget.

Flertallet tar for øvrig omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil fremheve at både Finanstilsynet, Norges Bank, OECD og IMF trekker frem høye boligpriser og økende gjeldsgrad blant norske husholdninger som den største risikofaktoren for norsk økonomi. Norske husholdningers gjeldsbelastning er blant de høyeste i OECD. Disse medlemmer viser til regjeringens innstramming av den midlertidige forskriften om krav til nye utlån med pant i bolig, et tiltak som har vært nødvendig for å bremse boligprisveksten og økt gjeldsgrad i befolkningen. Disse medlemmer vil samtidig fremheve at denne forskriften slår særlig hardt ut for unge i etableringsfasen, noe alle representantene fra finansnæringen la vekt på under høringen på Stortinget. Dette er spesielt aktuelt i Oslo, der presset i boligmarkedet er spesielt stort. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til rapporten «Førstegangskjøpere» bestilt av Norges Eiendomsmeglerforbund, som viser at samtidig som antallet førstegangskjøpere faller i Oslo, ser en vekst i antall sekundærboliger. Økningen i antall sekundærboliger må ses i sammenheng med den sterke prisveksten og at stadig flere ser på bolig som et lønnsomt investeringsobjekt.

Disse medlemmer vil videre understreke at problemet med at pengesterke individer utkonkurrerer førstegangskjøpere i budrunder, er et problem som ikke kan løses gjennom en boliglånsforskrift. Løsningen er ikke å la unge ta opp stadig høyere gjeld så de kan overby dem som kjøper bolig nummer to, og dermed bidra til å presse opp boligprisene ytterligere. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det i tillegg til en videreføring av boliglånsforskriften er avgjørende å se på boligpolitikken i en større sammenheng. Problemene med en gradvis oppbygging av økonomisk ustabilitet på grunn av økende gjeld, som omtales i Finansmarkedsmeldingen, kan ikke utelukkende løses gjennom bankreguleringer. For å løse utfordringen for unge i etableringsfasen er det nødvendig å finne løsninger som ikke bidrar til ytterligere prisvekst. Det finnes en rekke gode eksempler på dette nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer viser til OBOS’ nye prosjekt OBOS Bostart, der boliger selges 10–15 pst. under markedspris mot at OBOS har rett til å kjøpe dem tilbake når kjøper ønsker å selge. I Sandnes bygger et tomteselskap ut rimelige boliger som er forbeholdt kjøpere som ikke eier en bolig fra før, og i Trondheim har man utviklet et system med leie-til-eie for unge uten egenkapital. Økte muligheter for Husbanken til å gi startlån til førstegangskjøpere gjør det mulig å målrette tiltak mot unge som ønsker å kjøpe bolig i områder med mindre press og kamp om boligene, slik at støtten ikke bidrar til ytterligere prispress.

Disse medlemmer peker på at økende husholdningsgjeld kombinert med stigende boligpriser i sentrumsnære strøk er en internasjonal trend i land der den private rikdommen øker samtidig som andre forbruksvarer blir relativt rimeligere og andre utgifter opptar en stadig mindre del av inntekten. I samfunn med økende ulikhet har enkelte mulighet til å investere tungt i boligmarkedet, noe som driver opp priser og gjeldsgrad for en befolkning som er avhengig av et sted å bo. Konsekvensen er at gjeldsgraden øker, i tillegg til at dette utgjør en makroøkonomisk ustabilitet som er godt beskrevet i Finansmarkedsmeldingen. Disse medlemmer vil fremheve at byer som har klart å motarbeide denne trenden, har gjort dette ved å sikre et tilstrekkelig antall boliger utenfor markedet, noe som sikrer rimelige boliger i sentrumsnære områder og demper prisveksten i resten av sektoren. Eksempler på dette er Berlin og Wien. Også Sverige og Danmark har gode erfaringer med sine offentlige boligsektorer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler bekymringen for utviklingen i boligprisene tross en mindre korrigering gjennom 2017. Boligprisene har de siste månedene tatt seg opp igjen og nærmer seg nivået fra ett år tilbake. Gjelden i norske husholdninger har steget til et nivå der andelen av inntekten som går til å betjene renter og avdrag, har steget og nådd nivåene fra da bankkrisen inntrådte på 1990-tallet. Disse medlemmer mener utviklingen tilsier at boliglånsforskriften videreføres. Disse medlemmer er særlig opptatt av unges mulighet til å komme inn i boligmarkedet, som er betydelig forverret ved prisoppgangen gjennom mange år. Disse medlemmer ønsker å bøte på dette ved å gi mulighet til å finansiere egenkapitalkravet i boliglånsforskriften gjennom startlån der det er forsvarlig, og der den unge ikke har andre alternativer for å komme inn i markedet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til tidligere forslag om å gjeninnføre fordelsbeskatning av bolig og øke skattlegging av spesielt sekundærboliger, kombinert med lavere inntektsskatt, forslag som vil gjøre bolig mindre attraktivt som et investeringsobjekt. Bolig skal være noe man bor i, ikke noe man spekulerer i.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet stiller seg i hovedsak bak vurderingene i flertallsmerknaden, men opplever at det gis et fortegnet inntrykk av størrelsesforholdet mellom de ulike mekanismene som har bidratt til at oljeprissjokket ikke fikk så store skadevirkninger som mange fryktet. Det skal selvsagt ikke underslås at «en kraftfull økonomisk politikk», forstått som en ekspansiv finanspolitikk, har hatt gunstige virkninger for norsk økonomi i denne situasjonen liksom en tilsvarende politikk hadde det etter finanskrisen i 2008. Disse medlemmer minner om at dette er en form for økonomisk politikk, såkalt keynesianisme eller motkonjunkturpolitikk, som Senterpartiet har vært den tydeligste forsvarer av i generasjoner. Imidlertid er det en tilsnikelse å omtale «svakere krone» og «lavere lønnsvekst» nærmest som tilleggsfaktorer. Blant annet viser en analyse LO har foretatt, at kronens betydning snarere er en hoved- enn en birolle verdt. I sitt samfunnsnotat 6/15 konkluderer hovedsammenslutningen med at «den endringen vi har opplevd for norsk valuta siden 2012 betyr mer enn noen tenkelig form for skatteendring dersom den blir av tilsvarende varighet». Disse medlemmer minner også om at IMF i sin vurdering av norsk økonomi som ble fremlagt 24. mai 2017, peker på svakere krone og redusert lønnsvekst som «helt avgjørende» for å gjenopprette Norges konkurransekraft. Her fremheves også indirekte verdien av trepartssamarbeidet og ansvarligheten som er vist både fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden i den krevende økonomiske perioden landet nå har opplevd. Disse medlemmer mener det er uklokt å underspille slike forholds betydning for stabiliteten og bærekraften til norsk økonomi.

Disse medlemmer minner også om at flere av regjeringsmedlemmene tidligere har tatt til orde for å innføre euro i Norge. Blant annet uttalte statsminister Erna Solberg til Bergensavisen i 2005 at hun ønsket å innføre euro, et synspunkt fremstående talspersoner fra Høyre har bekreftet så sent som i 2015. Når regjeringen nærmest mot sin egen vilje opplever at landet kommer seg gjennom en vanskelig økonomisk periode, synes det lite kledelig at man forsøker å ta æren for det.

I denne sammenheng finner disse medlemmer det verdt å minne om at sentralbanksjef Øystein Olsen i sin årstale 12. februar 2015 var tydelig på kronens betydning for at norsk økonomi har tålt oljeprisfallet så godt. «Uten en egen valuta ville situasjonen vært mer utfordrende. Da måtte partene i arbeidslivet gjort jobben alene. Erfaringer fra andre land i Europa viser at det kan være krevende», sa Olsen da. Også regjeringen selv har ved hjelp av Finansdepartementet anerkjent betydningen av at Norge har egen valuta, blant annet i Finansmarkedsmeldingen 2016–2017 (Meld. St. 34 (2016–2017)). Her står følgende å lese:

«Med flytende valutakurs må en regne med at kursen vil variere. Det kan bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen og gjøre omstillinger i økonomien lettere. Svekkelsen av kronen de siste årene har medvirket til at situasjonen for konkurranseutsatte foretak i Norge er blitt lettere, i en situasjon der etterspørselen fra oljevirksomheten har falt markert.»

Disse medlemmer vil understreke at den omstilling som Erna Solberg nå etterlyser, ifølge hennes eget finansdepartement blir enklere gjennom å beholde kronen, som hun selv altså har ønsket å avskaffe.

Disse medlemmer minner om at boligprisene i Oslo fikk stige nærmest uhindret i lang tid før regjeringen tok grep og innførte tiltak som førte til en nødvendig priskorreksjon. Utfordringen i dette markedet er at «timing er alt». Mye tyder på at regjeringen gjennom raskere inngripen kunne ha motvirket mye av den ekstremt sterke prisveksten som nå har manifestert seg særlig på boligmarkedet i Oslo. Gitt at fallhøyden nå allerede er stor, risikerer man at videre prisbegrensende tiltak ikke vil ha den ønskede virkning, som er å redusere prisveksten, men i stedet faktisk kan provosere frem den brå prisnedgangen man i utgangspunktet ønsker å forhindre. Mange husholdninger er nå svært sårbare for både boligprisfall og renteoppgang gitt den betydelige utlånsveksten som har funnet sted gjennom regjeringen Solbergs periode. Dette er en stor utfordring som ikke må undervurderes. Disse medlemmer mener derfor det er maktpåliggende at markedet følges kontinuerlig, og at regjeringen er villig til å gripe inn når det er nødvendig. Disse medlemmer påpeker at mange nå mener at temperaturen i boligmarkedet er i ferd med å bli vel høy igjen. Disse medlemmer forventer at regjeringen ikke foretar seg noe som vil gi ytterligere press oppover for boligprisene, men at man legger vekt på å oppnå en meget nøktern prisutvikling. Disse medlemmer påpeker at de høye boligprisene og det høye gjeldsnivået ikke bare er en utfordring for finansiell stabilitet, men at det også kan ha innvirkning på det ekstremt lave fødselstallet som Norge opplever på Erna Solbergs og Siv Jensens vakt. Slik sett kan boligprisene være et strukturelt makroøkonomisk problem for Norges fremtidige velstandsutvikling. Disse medlemmer mener det er regjeringens oppgave å legge til rette for bærekraftige fødselstall i Norge, og at boligprisutviklingen og makroøkonomien generelt spiller en betydelig rolle i dette. Disse medlemmer påpeker at brå endringer i boligprisene ikke er ønskelig, og for øvrig at norske innbyggeres velstand alt annet likt er større ved relativt lave enn ved relativt høye boligpriser sammenlignet med inntekt.

3.1 Sammendrag

Den norske finanssektoren har over tid vært lønnsom og har bidratt med en betydelig andel av verdiskapingen i norsk økonomi og av skatteinntektene fra norske bedrifter. Størrelsen på og verdiskapingen i sektoren ble negativt påvirket av den norske bankkrisen på 1990-tallet og den internasjonale finanskrisen, men finanskrisen påvirket den norske finanssektoren i langt mindre grad enn i land der veksten i finanssektoren var høy frem mot krisen, f.eks. i Irland og Island. Antall ansatte i den norske finanssektoren har gått noe ned de siste årene bl.a. som følge av økt selvbetjening og automatisering av tjenester.

Et velfungerende kapitalmarked skal forsyne næringslivet med finansiering til priser som reflekterer risikoen i prosjektene, og dermed bidra til en effektiv fordeling av kapital. Dersom markedene ikke på egenhånd frembringer den best mulige ressursallokeringen, kan offentlig regulering ha en viktig rolle, f.eks. gjennom atferdsregler, krav til soliditet i finansforetakene og krav til finansiell rapportering. Solide finansforetak kan bidra til omstilling og vekst også i dårlige tider, både ved å bidra til at lønnsomme prosjekter opprettholder sin tilgang på finansiering, og ved at kapitalen kan kanaliseres vekk fra prosjekter som ikke lenger er lønnsomme.

Tilgangen på kapital er i dag god, både hos bankene og i verdipapirmarkedene. Næringslivet nyter godt av bredden i den norske banksektoren, der lokalkunnskapen hos de mindre bankene utfyller de større bankenes finansielle løfteevne. Den norske banksektoren er dominert av norskeide banker, men utenlandske banker har de senere årene økt sin tilstedeværelse. I kapitalmarkedene gir den norske tilbudssiden og integrasjonen med utenlandske markeder et diversifisert og godt finansieringstilbud for norsk næringsliv. De større bedriftene har god tilgang til både banklån og verdipapirlån, mens mindre bedrifter kan være mer avhengige av lokale finansieringskilder.

Regjeringen ønsker å legge til rette for fortsatt velfungerende nasjonale markeder så vel som en stabil og trygg tilknytning til internasjonale markeder. For at norske og europeiske finansmarkeder fortsatt skal ha mest mulig like regler og velfungerende tilknytning, bør EØS-relevante EU-regler tas inn i EØS-avtalen så raskt som mulig. Det er nå et større etterslep av regler som skal innlemmes i EØS-avtalen, enn vanlig, bl.a. fordi det tok tid å oppnå enighet om EØS-tilpasninger til EUs finanstilsynssystem, og fordi mye av EU-regelverket som har kommet etter 2010, bygger på elementer i dette finanstilsynssystemet. I tillegg har omfanget av og kompleksiteten i EU-reglene økt de siste årene. Regjeringen arbeider for å redusere etterslepet så raskt som mulig, selv om det nødvendigvis vil ta noe tid.

I en liten, åpen økonomi som den norske, og med stadig mer integrerte finansmarkeder på tvers av land, vil næringslivets tilgang på kapital i større grad frikobles fra innenlandske sparebeslutninger, slik at næringslivet er mindre avhengig av norske investorer. En betydelig del av norske foretaks finansiering kommer fra utenlandske investorer. Finansmarkedene har likevel også en viktig funksjon i å legge til rette for privat sparing, ikke minst av hensyn til husholdningene. Slik sparing kan f.eks. skje gjennom innskudd i bank og investeringer i fond og andre verdipapirer, og som pensjonssparing i tjenestepensjonsordninger og individuelle pensjonsordninger. Regjeringen har søkt å legge til rette for privat sparing bl.a. ved å innføre en ny individuell, skattefavorisert pensjonsspareordning og en ny ordning for aksjesparekonto, og å utvide rammene for boligsparing for ungdom.

Livsforsikringsforetak og pensjonskasser forvalter en god del av husholdningenes sparing i finansmarkedet. Disse midlene skal i hovedsak utbetales som pensjon i fremtiden. Regjeringen arbeider med flere regelverksprosesser med sikte på å sikre effektiv forvaltning av pensjonsmidlene frem til de skal utbetales, og samtidig ivareta hovedhensynet bak reguleringen av pensjonsleverandørene, nemlig trygghet for fremtidige pensjoner. Blant annet har Finansdepartementet hatt på høring et forslag om «egen pensjonskonto» i innskuddspensjonsordninger der arbeidstakere kan samle pensjonskapital fra ulike kilder. Forslaget er bl.a. ment å bidra til mer effektiv forvaltning ved å utnytte ev. stordriftsfordeler i forvaltningen og å gi den enkelte bedre oversikt og innflytelse over egen pensjon. Finansdepartementet satte i november 2017 også ned en arbeidsgruppe som skal vurdere om det er mulig å gjøre endringer i regelverket for forvaltning av pensjonsprodukter med kontraktsfastsatte ytelser, herunder ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger og fripoliser, som klart er til kundenes fordel.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til Menon-rapporten «Lokale sparebankers betydning for norsk næringsliv» fra 2013, som viser at lokale sparebanker i større grad yter lån til små og mellomstore bedrifter i sitt lokalmiljø. Landene i EU innførte i 2013 den såkalte SMB-rabatten for å gi finansnæringen incentiv til å finansiere små og mellomstore bedrifter. Komiteen viser til at regjeringen siden 2016 har sagt at den vil innføre denne rabatten også i Norge. Komiteen mener det er på tide at dette innføres snarest for å lette SMB-bedriftenes tilgang til finansiering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at velfungerende finansmarkeder er en forutsetning for økonomisk utvikling og verdiskaping. Den særskilte reguleringen av finansiell sektor begrunnes gjerne i hensynet til finansiell stabilitet og trygghet. Samtidig representerer finansnæringen to pst. av sysselsettingen og syv pst. av verdiskapingen i Norge og er Fastlands-Norges største skatteyter. Flertallet mener det er viktig med en helhetlig næringspolitikk for bransjen som også tar hensyn til finansnæringens behov for omstilling og konkurransekraft gjennom oppdaterte reguleringer og muligheter.

Flertallet viser til at Norge er et av de mest digitaliserte landene i Europa, og at den norske finansnæringen lenge har vært langt fremme når det kommer til omstilling og evne til å utvikle og tilby kundene digitale tjenester. Fremveksten av finansiell teknologi, «fintech», er i ferd med å endre aktørbildet globalt og derfor også i Norge. Innen betalingstjenester og finansiering kommer det nye aktører og tjenester utenfor det etablerte finanssystemet. Flertallet mener at denne utviklingen først og fremst byr på muligheter for den norske finansnæringen og konkurranse som kommer kundene til gode. Men nye forretningsmodeller og måter å tilby finansiell tjenesteyting på vil også utfordre eksisterende reguleringer, person- og forbrukervern og betydningen for finansiell stabilitet. Flertallet mener myndighetene har et ansvar for å sikre innovasjon og konkurranse innen finansiell tjenesteyting, uten at dette skjer på bekostning av svakere soliditets- og sikkerhetskrav for aktørene, enten tjenesteytingen skjer innenfor eller utenfor det etablerte og regulerte finanssystemet. Lik risiko skal reguleres likt, selv om ny teknologi og nye forretningsmodeller fører til strukturendringer i finansnæringer og bryter opp verdikjeden gjennom nye tjenester og nye aktører.

Flertallet mener at ved å legge til rette for nye aktører og nye forretningsmodeller kan myndighetene bidra til et mer diversifisert og robust tilbud av finansielle tjenester som igjen reduserer systemisk risiko i finansmarkedene. Komplekse regulatoriske krav kan hindre innovasjon og konkurranse ved at nye produkter og tjenester ikke blir realisert som følge av usikkerhet knyttet til reguleringen, eller at reguleringen ligger etter teknologien. I denne sammenheng har såkalte regulatoriske sandkasser fått oppmerksomhet, der aktører får testet ut om nye produkter og tjenester er levedyktige og oppfyller kravene, eller om det trengs endringer av reguleringer, i et kontrollert miljø med et begrenset antall kunder. Flertallet viser til at IKT-Norge og Finans Norge, i samarbeid med PwC, nylig har spilt inn forslag til hvordan en regulatorisk sandkasse kan etableres i Norge, og at Finanstilsynet har etablert et kontaktpunkt for «fintech»-virksomhet som skal bidra til å identifisere behov for endringer i regelverket. Flertallet merker seg at departementet vil vurdere behovet og mulighetene for å iverksette ytterligere tiltak for å legge til rette for «fintech»-virksomheter i Norge, på bakgrunn av erfaringene fra ovennevnte tiltak og forslag samt erfaringer fra andre land og EUs fintech-arbeid. Flertallet stiller seg positive til tiltak som kan understøtte utviklingen av nye forretningsmodeller i finansnæringen.

Flertallet vil understreke behovet for å få på plass bedre løsninger for innovasjon og forskning på finansmarkedets område. Det er derfor nødvendig at regjeringen bidrar til et sterkere forskningsmiljø slik vi ser blant annet i Sverige og Danmark gjennom deres Swedish House of Finance og Danish Finance Institute. Det må komme på plass en ordning der fintech-bedrifter kan teste løsningene sine i begrenset omfang i markedet under nært oppsyn av Finanstilsynet. Slik kan oppstartsbedrifter få testet responsen i markedet samtidig som Finanstilsynet vil få verdifull kompetanse om teknologi og nye forretningsmodeller.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere en regulatorisk sandkasse for fintech i Norge innen utgangen av 2019. En regulatorisk sandkasse bør underlegges Finanstilsynet, men etableres i samarbeid med finansnæringen og om hensiktsmessig også inkludere øvrige relevante tilsynsorgan som for eksempel Datatilsynet, Konkurransetilsynet og Forbrukerombudet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at Stortinget allerede i desember 2016 ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til regulatorisk sandkasse. Alternativet til at Norge får på plass en slik sandkasse, er at bedriftene må teste ut sine ideer i andre land, for eksempel Danmark eller England. Da er risikoen stor for at de etablerer sin bedrift utenfor Norge. Finansmarkedsmeldingen synliggjør at regjeringen er altfor passiv når det gjelder å få på plass en slik ordning. Kontaktpunktet for fintech kan ifølge næringen ikke fylle denne rollen. Disse medlemmer er glad for at regjeringspartiene nå støtter disse medlemmers forslag om å etablere en regulatorisk sandkasse for fintech innen utgangen av 2019, slik at ordningen snarest kommer på plass.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe som skal se på markedssvikten for fripoliser. En rapport fra Fafo 2018:13 dokumenterer at norske pensjonister har 350 mrd. kroner i fripoliser fra private tjenestepensjonsordninger som med lav rente og nye kapitalkrav har tapt i verdi gjennom flere år. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at arbeidet i det nedsatte utvalget må gis høy prioritet for å sikre at det ikke trekker ut i tid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne viser til etterslepet i implementeringen av EUs regelverk for finansnæringen og er bekymret for dette. Finansnæringen er internasjonal, og likt regelverk gjør det enklere for norsk finansnæring å konkurrere utenfor Norge samt sikrer dem like konkurransevilkår her hjemme.

Disse medlemmer vil understreke finansnæringens viktighet for utviklingen av norsk næringsliv. Næringen selv har i mange år ønsket en stortingsmelding om finansnæringen som næring, og dette ble understreket igjen i årets høring om finansmarkedsmeldingen. Disse medlemmer støtter næringens ønske om en stortingsmelding som også trekker opp noen perspektiver for den framtidige utviklingen av denne viktige næringen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen stortingsmelding for finansnæringen som viser en helhetlig næringspolitikk for næringen.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at det ikke er noen kvantitativ begrensning på hva banker kan holde av risikable, private rentepapirer eller derivater. De fleste norske banker har rentepapirer, som blant annet fungerer som likviditetsbuffere. En stor del av norske bankers tap under finanskrisen kom fra rentepapirer som falt i verdi. En bank som DNB har også en betydelig derivatportefølje. Norske regler er altså ikke til hinder for at en bank kan ha en utstrakt verdipapirvirksomhet. Større norske banker driver også virksomhet som likner på investeringsbankvirksomhet. Bankene bistår kunder ved utstedelse av rentepapirer og handler aktivt på vegne av seg selv og kunder.

Disse medlemmer understreker at vi ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil ta større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet være uheldig for finansiell stabilitet. Et knapt mindretall i finanskriseutvalget, bestående av Randi Flesland, Jon Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt, Stein Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefaler at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten bør avgrenses ytterligere ut over det som i dag er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som reduserer bankenes adgang til å ta risiko utenfor kjernevirksomheten ytterligere.»

Avslutningsvis ønsker komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt å påpeke at kapitaltilgangsutvalget fremhever at bortfallet av skyggerating er negativt, særlig for mindre låntakere, som gjerne er avhengige av slike ratinger for å få lån i markedet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan ordningen med skyggerating kan gjeninnføres, og hvilke grep Stortinget og regjeringen kan ta for å oppnå dette, og komme tilbake til Stortinget med dette senest våren 2019.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet minner om at regjeringen i industrimeldingen (Meld. St. 27 (2016–2017)) varslet en offentlig utredning om kapitaltilgangen til norsk næringsliv, og at kapitaltilgangsutvalget leverte sin utredning 1. mars 2018. Disse medlemmer minner om at medlemmene fra Senterpartiet bl.a. i Innst. 360 S (2016–2017) bad om at utvalget skulle se på den geografiske dimensjonen og vurdere tiltak som skal sikre bedre kapitaltilgang i hele Norge, også utenfor de sentrale områdene. Disse medlemmer registrerer at utvalget oppgir å ha fått meldinger om at det er mangel på langsiktig kapital og kompetente eiermiljøer i Norge, særlig i distriktene. Disse medlemmer mener at kapitaltilgangen for næringslivet må styrkes også utenfor de mest sentrale delene av Norge, og at mulige løsninger på dette ikke er godt nok kartlagt av regjeringen.

Disse medlemmer vil ellers fremheve at den såkalte SMB-rabatten i kapitaldekningskravene som Norge nå er alene om ikke å ha innført, snarest bør gjøres gjeldende også her i landet. Disse medlemmer minner om at Senterpartiet, tidvis med støtte fra Venstre, i lang tid har forsøkt å få regjeringen til å innføre dette tiltaket. Disse medlemmer hadde håpet at Venstres inntreden i regjeringen skulle føre til at rabatten ble innført, men dette har til nå ikke skjedd. En rask innføring av ordningen er viktig for å sikre finansieringen av små og mellomstore bedrifter, særlig med tanke på den omstillingen som nå er nødvendig i næringslivet. Disse medlemmer minner om at kapitaltilgangsutvalget (NOU 2018:5 Kapital i omstillingens tid) særlig påpekte at mindre bedrifter har det «spesielt utfordrende» med tanke på å hente inn kapital. SMB-rabatten er et målrettet tiltak som vil svare på konkrete utfordringer deler av norsk næringsliv i dag opplever. Bankene oppgir i Norges Banks utlånsundersøkelse at kapitaldekningskrav er den viktigste grunnen til at man ikke gir mer næringslån, noe deler av norsk næringsliv og særlig SMB-bedrifter har fått merke. Det kan således neppe være tvil om at SMB-rabatt er et virksomt tiltak.

Et annet moment som bør vektlegges, er etter disse medlemmers syn at det har oppstått en uheldig konkurransevridning mellom norske og utenlandske banker, siden utenlandske banker, i motsetning til norske banker, kan benytte SMB-rabatt på sine utlån til norske (og utenlandske) bedrifter. I Finanstilsynets rapport «Finansielle utviklingstrekk» fra november 2015 går det frem at utenlandske banker øker sine markedsandeler for næringslån betydelig på bekostning av norske banker. Dette må etter disse medlemmers syn ses i sammenheng med at SMB-rabatten ikke er innført for norske banker.

Disse medlemmer ønsker ellers å poengtere at norske og lokale banker er svært viktige for SMB-bedrifter og deres mulighet til finansiering og rådgivning. Menon-rapporten «Lokale sparebankers betydning for norsk næringsliv» fra 2013 viser at tilstedeværelse av en lokal sparebank i et område øker bedriftenes sannsynlighet for å få lån betydelig, og at lånene som ytes fra en slik bank, også er vesentlig større. Slik sett representerer fraværet av SMB-rabatt en dobbel ulempe for SMB-bedrifter: De taper både gjennom generelt dårligere lånetilgang og -betingelser og gjennom at norske og lokale banker, som har størst sannsynlighet for å gi dem finansiering, taper relativt sett til utenlandske konkurrenter på at rabatten ikke er innført.

Disse medlemmer er bekymret for at slike hensyn i for liten grad er blitt tatt av regjeringen frem til nå. Blant annet er finansskatten fortsatt innrettet på en måte som er særlig skadelig for lokale sparebanker, som ofte relativt sett har betydelig høyere lønnsutgifter og mindre overskudd enn større forretningsbanker. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet i sitt alternative statsbudsjett både for 2017 og 2018 foreslår en provenynøytral omlegging av finansskatten som vil gjøre den til utelukkende en tilleggsskatt på overskudd. En slik løsning vil gi bedre finansieringsbetingelser for SMB-bedrifter og dessuten sikre gode banktjenester til folk i hele Norge. Disse medlemmer viser ellers til egne merknader i finanskomiteens innstilling til Dokument 8:190 S (2017–2018).

Norsk finanssektor bør også styrkes på andre måter, og disse medlemmer viser i den forbindelse til at medlemmene fra Senterpartiet i innstillingen til fondsmeldingen (Meld. St. 13 (2017–2018)) foreslår at oljefondet i størst mulig grad skal administreres fra Norge og ha virksomhet flere steder i landet. En slik prioritering kan danne grunnlaget for levende finansmiljøer flere steder i Norge som privat sektor kan dra nytte av.

Disse medlemmer vil i denne sammenheng anerkjenne at norsk finansbransje har vært gjennom en betydelig omstilling de siste tiår. Bransjen har håndtert dette på en god måte. Denne omstillingen forventes å fortsette i uforminsket styrke de neste årene. I den forbindelse bør man ta på alvor at det er knyttet en del usikkerhet til om beredskapshensyn og sikkerhet er godt nok ivaretatt i den digitale virkelighet som nå manifesterer seg i bransjen. Disse medlemmer vil påpeke at regjeringen i samarbeid med bransjen bør foreta grundige vurderinger rundt dette og sørge for at sentral IT-infrastruktur driftes fra Norge av norske foretak.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at banker og finansinstitusjoner spiller en viktig rolle i økonomien. De tilbyr betalingstjenester, innskudd og utlån for husholdninger og bedrifter og forsikring mot «reell» risiko (brann, død, sykdom osv.) og finansiell risiko (brå prisendringer på valuta, renter, råvarer). Finansnæringen bidrar med avgjørende finansiell infrastruktur som skal tjene husholdninger og bedrifter over hele landet, og er å regne som en infrastrukturnæring.

Disse medlemmer understreker at vi må ha med oss lærdommene fra den internasjonale finanskrisen i tiden som kommer. Krisen skyldtes at banker, myndigheter, investorer og husholdninger tillot for stor gjeldsoppbygging og for høy risiko. Bankene hadde for liten egenkapital. De fikk utvikle komplekse finansielle produkter som gjorde prisen og risikoen vanskelig å se for investorene, og de fikk bygge opp store finanskonsern som kunne legge til grunn at de ville bli reddet av myndighetene om det skulle gå galt.

Disse medlemmer er bekymret for at for mye av midlene i finanssektoren globalt delvis går til spekulative formål som er privatøkonomisk lønnsomme, men samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Likeledes er det en fare at finanssektoren tar for høye priser for sine tjenester på grunn av manglende konkurranse eller manglende åpenhet.

Disse medlemmer viser til at finanskrisen fikk et mindre omfang i Norge, ikke minst fordi vi etter bankkrisen på 90-tallet hadde innført strengere reguleringer enn andre land, blant annet med høyere krav til bankers egenkapital. Særnorske reguleringer var et fortrinn i møte med krisen, fordi de ga oss mer solide banker og færre spekulative finansprodukter.

Disse medlemmer viser til at vi imidlertid også her i landet har store, systemkritiske finanskonsern, i første rekke DNB. Også her i landet fikk de største bankene trappe ned egenkapitalen og tillegge boliglån lavere risikovekter, paradoksalt nok i takt med stadig høyere boligpriser. Også her fikk kompliserte produkter utvikle seg til bankenes fordel i møte med vanlige investorer og forbrukere med mangelfull informasjon.

Disse medlemmer understreker at en banks kjerneoppgaver er å motta innskudd, yte lån og drive betalingsformidling. Etter finanskrisen ble det klart at mange banker internasjonalt hadde tatt høyere risiko enn det som var forenelig med kjerneoppgavene. Bankene investerte i risikable eiendeler og drev aktiv forvaltning av egne midler, og de undervurderte risikoen. Derfor har amerikanske og britiske myndigheter blant annet foreslått regelverk som skal skille ut verdipapirvirksomheten i egne verdipapirforetak (hhv. Volcker-regelen og «ring-fencing»).

Disse medlemmer viser til at norske banker i mindre grad har drevet slik egenhandel og investeringsbankvirksomhet. Forretningsbankloven § 24 og sparebankloven § 24 sier at bankene ikke kan plassere mer enn 4 pst. av forvaltningskapitalen i aksjer og andeler. Bestemmelsene reflekterer en norsk banktradisjon der bankene ikke skal være både eiere og långivere til næringslivet.

Komiteens medlem fra Rødt vil understreke den samfunnsmessige risikoen finanskriser representerer, og myndighetenes rolle i å forebygge disse via regulering av finansmarkedet. Dette medlem mener at finanssektorens størrelse, og raske vekst, utgjør en systemisk risiko for norsk økonomi. Dette medlem er spesielt bekymret for den sterke gjeldsveksten i husholdningene og mener det er nødvendig med strengere regulering av forbrukslån.

4.1 Sammendrag

Det er nødvendig å ta særlig hensyn til forbrukerne i finansmarkedene, bl.a. fordi forbrukerne kan ha svake forutsetninger for å vurdere risiko, kostnader og avkastningspotensial for en del finansielle tjenester før avtaler inngås. Beslutninger med stor innvirkning på privatøkonomien, som opptak av lån til kjøp av bolig og valg av pensjonsprodukt, tas dessuten få ganger i livet, og det kan være lite rom for å «prøve og feile». Forbrukerne må orientere seg i stadig mer komplekse markeder for finansielle tjenester, og må ofte ta et større ansvar for hvordan egne pensjonsmidler forvaltes.

Forbrukervernet i finansmarkedene skal sikre at forbrukerne kan handle tryggere med profesjonelle finansforetak, men det fritar ikke forbrukerne for risiko. Regjeringen er opptatt av at forbrukerne skal ha kompetanse og informasjon som gjør dem i stand til å ta gode beslutninger for egen økonomi. Regjeringens vektlegging av forbrukerhensyn i finansmarkedspolitikken reflekteres i at et eget kapittel i denne meldingen er viet forbrukerspørsmål. Kapitlet gir en oversikt over hvordan myndighetene i dag bidrar til å sikre at forbrukerne mottar gode og trygge finansielle tjenester, og drøfter behovet for endringer med særlig oppmerksomhet om kundemobilitet og konkurranse, bankenes etterlevelse av plikten til å tilgjengeliggjøre kontanter, og tiltak rettet mot det raskt voksende markedet for forbrukslån.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen peker på at forbrukslån er en type kreditt som det i lang tid har vært oppmerksomhet rundt, blant annet fordi låneformen synes å være tettere forbundet med gjeldsproblematikk enn noen annen lånetype. Slike lån utgjør ca. 3 pst. av norske husholdningers samlede gjeld. Imidlertid har veksten i denne lånetypen vært over dobbelt så stor som i andre lånetyper den siste tiden. Det har også fremkommet at sårbare grupper, som for eksempel unge og aleneforeldre, har en betydelig overrepresentasjon blant dem som opplever problemer med låneformen.

Komiteen viser til at det dessuten har vært rapportert om flere tilfeller der forbrukslån har blitt brukt i stedet for egenkapital til finansiering av bolig. Dette representerer en formidabel risiko både på individ- og samfunnsnivå.

Komiteen har ellers lagt merke til at ulike typer forbrukslånsprodukter markedsføres stadig mer målrettet og aggressivt.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget senest høsten 2018 med et forslag om å forby aggressiv markedsføring av forbrukslån.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til meldingen og slutter seg til vurderingen av at nye tiltak og regelverk innført i 2017 gjør at rentetak kan avventes. Det forventes at risikojustert bidrag for å være omfattet av innskuddsgarantien vil kunne minske næringens iver etter å yte forbrukslån, det samme vil høyere soliditetskrav for forbrukslånsbankene. Det er i tillegg i 2017 innført opplysningsplikt om renter og gebyrer, regler for fakturering som viser hva forbrukeren må betale for å unngå renter, og begrensninger i markedsføringsadgangen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt synes det er positivt at regjeringen nå gjennomfører noen tiltak for å demme opp for noen av problemene med forbrukslån. Samtidig er det uheldig at viktige virkemidler, som for eksempel rentetak, ikke innføres. Disse medlemmer har merket seg at det er innført rentetak på lån og kreditt i mange land i verden, herunder i 14 EU-land, senest i Sverige (SOU 2016:68) og Finland. Rentetak vil ha den virkningen at det ikke lenger vil være lønnsomt for bankene å gi lån til de personene som har høyest kredittrisiko, det vil si den gruppen som står i størst fare for å få betalingsvansker og på lengre sikt omfattende gjeldsproblemer. Med andre ord er rentetak et målrettet virkemiddel. Organisasjoner som Forbrukerrådet, Huseiernes landsforbund og Gjeldsofferalliansen har tatt til orde for å innføre rentetak i Norge. Også krefter innad i bransjen anbefaler dette.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede ulike modeller for rentetak i Norge, og komme tilbake til Stortinget med en anbefalt modell i Finansmarkedsmeldingen 2019.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er bekymret for veksten i forbrukslån i Norge, som i 2017 var på 13 pst. Selv om denne gjeldstypen bare utgjør 3 pst. av husholdningenes samlede gjeld, står renter på forbrukslån nå for 12 pst. av de samlede renteutgiftene.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg trakk tilbake regjeringen Stoltenbergs forslag til et offentlig gjeldsregister der også usikret gjeld framgår. Dette har ført til at vi står uten et av de viktigste verktøyene for å hindre veksten i forbrukslån. Disse medlemmer mener det er viktig å få fortgang i å få på plass et gjeldsregister.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet ved behandlingen av forrige års finansmarkedsmelding ba regjeringen komme tilbake med en vurdering av innføring av et rentetak på forbrukslån.

Disse medlemmer ønsker fortsatt å få utredet ulike modeller for rentetak, slik at dette raskt kan settes i verk hvis igangsatte tiltak og endret regelverk ikke har tilstrekkelig virkning.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag

«Stortinget ber regjeringen utrede ulike modeller for et rentetak i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser for øvrig til at banker i dag har plikt til å fraråde låneopptak til personer som ikke har betalingsevne, og anser opprettelsen av et nasjonalt gjeldsregister som nødvendig for å sikre at denne frarådingsplikten blir reell. Dette gjelder særlig ved opptak av forbrukslån. Det er dessverre etter hvert en dårlig skjult hemmelighet at mange gjeldsofre sjonglerer gjeld med ulike typer forbruksfinansiering og gjennom det havner enda dypere ned i gjeldsuføret. Et offentlig gjeldsregister har vært utredet tidligere, og disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg trakk tilbake regjeringen Stoltenbergs forslag til et offentlig gjeldsregister der også usikret gjeld framgår. Dette har ført til at vi står uten et av de viktigste verktøyene for å hindre veksten i forbrukslån. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen har brukt over fire år på å utrede et privat gjeldsregister, og forventer derfor at et slikt register er operativt innen kort tid.

Disse medlemmer påpeker at gjeldsregisteret som nå opprettes, kun omfatter usikret forbruksgjeld. Kapitaltilgangsutvalget har ønsket at det skal utredes å etablere et sentralt kredittregister i Norge for all gjeld, også for lån til bedrifter. Disse medlemmer imøteser også et slikt arbeid.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt er ellers opptatt av forbrukernes stilling og ønsker å understreke at regjeringens arbeid med såkalt kontonummerportabilitet, dvs. at man skal kunne ta med seg sitt kontonummer når man bytter bank, går for tregt. Disse medlemmer viser til at EU-kommisjonen har varslet en kost-nytte-vurdering av kontonummerportabilitet i EU høsten 2019. Disse medlemmer registrerer ellers at bl.a. Huseiernes landsforbund påpeker at flytting av tjenester som E-faktura og AvtaleGiro i dag er unødvendig komplisert når man bytter bank, og at forenklinger på dette området kan bidra til en mer velfungerende konkurransesituasjon for banktjenester. Disse medlemmer ber regjeringen merke seg dette og vurdere å innføre snarlige tiltak.

Disse medlemmer registrerer ellers at kontantenes stilling utfordres. Det påtreffes stadig oftere butikker og andre etablissementer som proklamerer seg som kontantfrie, og som derved vanskeliggjør eller umuliggjør oppgjør med kontanter, til tross for at kontanter er tvungent betalingsmiddel i Norge. Disse medlemmer mener regjeringen ikke gjør nok for å sikre kontantenes stilling. Disse medlemmer vil fremheve at spørsmålet om hvorvidt Norges Bank skal få utstede digitale kontanter er viktig, og forventer at Stortinget involveres i vurdering av dette.

Disse medlemmer viser til Finanstilsynets vurdering og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en offentlig utredning for å vurdere behovet for nye løsninger og regler for å sikre tilgang til kontanter.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser for øvrig til egne merknader i Innst. 485 S (2016–2017) i behandlingen av Senterpartiets representantforslag om kontanter som betalingsmiddel i Norge.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne vil videre understreke at regjeringen har et særlig ansvar for de kommunene som opplever problemer med sine pensjonskasser i forbindelse med kommunesammenslåinger. Ved fremtidige kommunesammenslåinger bør myndighetene være tydelige på disse utfordringene overfor berørte kommuner allerede tidlig i prosessen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at muligheten til salg av fordringer er en inntjeningsmulighet for tilbydere av forbrukslån, et marked for forbruksgjeld hvor fordringer overdras fritt. Disse medlemmer mener dette er noe aksjonærene tjener på, men som i liten grad kommer låneopptaker til gode. Det kan også bidra til å senke terskelen for å tilby usikret kreditt til personer som åpenbart ikke skulle fått det.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan muligheten for salg av fordringer påvirker markedet for forbrukslån, hvorvidt det innebærer at personer uten betalingsevne får forbrukslån, og om det er formålstjenlig å begrense salg av fordringer for usikret forbruksgjeld.»

Disse medlemmer viser til at utlånerne i dag ofte setter bort innkrevingen eller selger kravene til inkassoselskaper som krever gebyrer og høye renter. Inkassosalærene er høye og kan føre til at småbeløp blir uhåndterlige. Disse medlemmer mener derfor at å begrense muligheten til å bruke eksterne inkassoselskaper ved innkreving av usikret lån og kreditt kan føre til lavere gebyrer og mindre belastning for dem som har uhåndterlig gjeld, og at dette bør ses nærmere på.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om det bør settes som vilkår at usikrede lån kun kan inndrives ved hjelp av såkalt egeninkasso, altså at kreditor må drive innkrevingen og inkassovirksomheten selv.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ønsker å omtale såkalt folkefinansiering. Slik finansiering utgjør et nyttig og spennende supplement til etablerte finansieringsformer. Imidlertid henstiller disse medlemmer om at regjeringen påser at det blir gitt tilstrekkelig informasjon om risiko til småsparere som deltar i denne finansieringsformen. Det vises her til egne merknader i Innst. 169 S (2017–2018) om folkefinansiering.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er vedtatt gjennomført flere innstramminger de siste årene, blant annet oppfølging av Sosialistisk Venstrepartis forslag om retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis, men dette medlem mener det er behov for ytterligere tiltak. Dette medlem mener regjeringens utkast til ny finansavtalelov i så måte inneholder forslag om gode tiltak, som en avslagsplikt, men mangler tiltak som omfatter det tiltakende problemet med tilleggsfordeler knyttet til kredittomsetning.

5.1 Sammendrag

Norges Bank skal fremme økonomisk stabilitet og forvalte verdier på vegne av fellesskapet. Banken overvåker stabiliteten i det finansielle systemet og gir vurderinger av utsiktene for finansiell stabilitet i offentlige rapporter flere ganger i året. Hvert kvartal gis et råd til Finansdepartementet om nivået på det motsykliske kapitalbufferkravet. Norges Bank opprettholdt gjennom 2017 sitt råd om et bufferkrav på 2 pst. med virkning fra 31. desember 2017. Rådet ble gitt til, og fulgt opp av, departementet i desember 2016. Norges Bank skal bidra til robuste og effektive betalingssystemer og er oppgjørsbank på øverste nivå for betalinger mellom bankene i Norge. Sentralbanken yter lån til banker og sentrale motparter, utsteder sedler og mynter, forsyner bankene med kontanter og fører tilsyn med interbanksystemene. Norges Bank forvalter også bankens valutareserver.

Norges Bank forestår den operative gjennomføringen av pengepolitikken etter retningslinjer fastsatt i forskrift. Inflasjonsstyring ble innført i 2001. I løpet av årene med inflasjonsstyring har det vært en utvikling både i tenkningen om og praktiseringen av pengepolitikken. I mars i år ble en ny modernisert forskrift fastsatt. Et utgangspunkt for moderniseringen av forskriften har vært å bringe forskriften i samsvar med hvordan pengepolitikken i dag blir utøvd, og hva som i dag anses som en god pengepolitikk. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt bidra til å motvirke oppbyggingen av finansielle ubalanser. Ofte er det ingen motsetning mellom hensynet til lav og stabil inflasjon og de øvrige hensynene. Dersom det kommer til konflikt, må Norges Bank utøve skjønn når ulike hensyn veies mot hverandre.

Det viktigste virkemiddelet i utøvelsen av pengepolitikken er styringsrenten. Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 0,5 pst. gjennom hele 2017. Den økonomiske utviklingen både i Norge og internasjonalt bedret seg gjennom 2017. Det bidro til å trekke rentebanen til Norges Bank noe opp mot slutten av fjoråret.

Finansdepartementet gir hvert år en vurdering av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Det har etter departementets syn over tid vært en god utvikling i hvordan pengepolitikken utøves. Det er bred tillit til pengepolitikken både hos markedsaktører, de akademiske miljøene og opinionen i alminnelighet. Videreutviklingen av pengepolitikken har fortsatt gjennom 2017, bl.a. er Norges Banks redegjørelse av skjønnsutøvelsen i rentesettingen blitt tydeligere.

Norges Bank forestår også forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU) på vegne av staten og etter nærmere bestemmelser fastsatt av Finansdepartementet. Forvaltningen av SPU, herunder resultatene og vurderinger av disse, er omtalt nærmere i Meld. St. 13 (2017–2018) Statens pensjonsfond 2018.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til egne merknader i Innst. 229 S (2017–2018) om ny forskrift for pengepolitikken vedrørende det nye inflasjonsmålet.

Disse medlemmer viser også til egne merknader i innstillingen til Meld. St. 13 (2017–2018) om forvaltningen av oljefondet vedrørende at det ønskes et større fokus på å holde kostnadene til forvaltningen av fondet nede.

6.1 Sammendrag

Finanstilsynet fører tilsyn med at finansforetakene følger lover og forskrifter. Finanstilsynet gjennomfører regelmessige analyser av utviklingen i finansnæringen og av de økonomiske forholdene nasjonalt og internasjonalt. Et av Finanstilsynets hovedmål er å bidra til finansiell stabilitet, og tilsynet legger i sin virksomhet vekt på både risikoen finansforetakene står overfor som følge av den makroøkonomiske utviklingen, og risikoen for det finansielle systemet og økonomien som finansforetakene samlet kan generere. Finanstilsynet arbeidet i 2017 bl.a. med videreutvikling av modellverktøy og gjennomførte stresstester av 20 norske bankkonsern og nær 100 mindre norske banker. Finanstilsynet deltar i EUs finanstilsynsmyndigheter og har tett samarbeid med andre nasjonale tilsynsmyndigheter.

Finanstilsynet gjennomfører løpende dokumentbasert tilsyn på grunnlag av rapportering fra foretakene, og dette danner sammen med overvåking av markedene og norsk økonomi grunnlag for en risikobasert utvelgelse av foretak for stedlig tilsyn. Stedlig tilsyn er viktig for å identifisere eventuelle problemer, og gir mulighet for tett dialog med ledelse og styre på et tidlig stadium, slik at nødvendige tiltak kan iverksettes på en effektiv måte. I 2017 gjennomførte Finanstilsynet 21 stedlige tilsyn i banker, kredittforetak og finansieringsforetak, samt 10 særskilte tilsyn med bruk av interne risikomodeller. Det ble gjennomført til sammen 15 stedlige tilsyn i forsikringsforetak og pensjonskasser i 2017, og 23 stedlige tilsyn med IKT og betalingstjenester. Finanstilsynet gjennomførte en rekke tilsyn på verdipapirområdet og innen regnskap og revisjon, eiendomsmegling og inkasso.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å påpeke at Finanstilsynet har en meget sentral nasjonal rolle gjennom sin oppgave med å føre tilsyn med den norske finanssektoren. Det er uheldig at stortingsflertallet mot Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønnes stemmer gjennom behandlingen av Prop. 127 L (2015–2016) sørget for at Finanstilsynet i praksis er underordnet EU og EUs finanstilsynssystem. Disse medlemmer registrerer at det nå foreligger et forslag fra EU-kommisjonen som kan resultere i en ytterligere maktforskyvning i retning av EUs finanstilsynssystem. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen følger denne prosessen nøye og ivaretar norske interesser.

7.1 Sammendrag

Folketrygdfondet er et statlig særlovselskap som forestår den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond Norge (SPN) etter nærmere bestemmelser fastsatt av Finansdepartementet. Målet for forvaltningen er høyest mulig avkastning over tid, målt i norske kroner og etter kostnader. Markedsverdien av SPN var 240,2 mrd. kroner ved utgangen av 2017, og avkastningen var 13,2 pst. i 2017, som er 0,5 prosentenheter høyere enn avkastningen av referanseindeksen fastsatt av departementet. Forvaltningen av SPN, herunder resultatene og vurderinger av disse, er omtalt nærmere i Meld. St. 13 (2017–2018) Statens pensjonsfond 2018.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

8.1 Sammendrag

Det internasjonale valutafondet (IMF) skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt og støtte opp under internasjonal handel. IMFs ordinære utlån er nå på det laveste nivået siden finanskrisen. Til sammen har 16 land låneavtaler med IMF under de ordinære ordningene. Dette inkluderer to såkalte føre-var-avtaler, som kan innvilges land som trenger å styrke tilliten til at de vil klare å innfri sine internasjonale betalingsforpliktelser. Omfanget av nye låneavtaler under de subsidierte låneordningene for lavinntektsland har ligget på et høyt nivå de siste årene, og i alt 19 land har nå program under disse.

Norge stiller til sammen 11,7 mrd. SDR (tilsvarer i overkant av 130 mrd. kroner) til disposisjon for IMFs generelle låneordninger. Av dette er 3,75 mrd. SDR ordinære kvotemidler, 1,97 mrd. SDR stilles til disposisjon gjennom IMFs multilaterale innlånsordning (NAB-ordningen) og 6 mrd. SDR gjennom en bilateral låneavtale. Norge bidrar også med frivillige midler til finansiering av låneordningene for lavinntektsland.

Et viktig tema for IMF framover er den kommende kvoterevisjonen, som etter planen skal gjennomføres innen IMFs vårmøte i 2019 og ikke senere enn IMFs årsmøte høsten 2019. Kvotene bestemmer størrelsen på medlemmenes finansielle plikter og rettigheter og langt på vei også fordelingen av stemmer i IMFs styrende organer.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

9.1 Sammendrag

Reguleringen av finansmarkedene består hovedsakelig av lover og forskrifter. Finansdepartementet har i oppgave å fremme lovforslag til Stortinget og har etter lovgivningen hjemler til å fastsette forskrifter med nærmere regler. Finansdepartementet har også myndigheten til å gi konsesjon til etablering eller endring av virksomhet på finansmarkedsområdet og stille vilkår for konsesjonene. En nærmere oversikt over de viktigste regelverksendringene i 2017 er gitt i kapittel 9 i meldingen. Kapitlet inneholder også en omtale av sentrale konsesjoner som ble gitt i 2017.

9.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.