Videre utvikling av føde- og
barseltilbudet
Komiteen støtter forslagsstillerne
i at det skal være trygt å føde, uansett hvor i landet man bor,
noe som understreker behovet for gode følgetjenester og prehospitale
tjenester. Komiteen viser
til at både antall uplanlagte hjemmefødsler og antall transportfødsler
har økt med hhv. 27,3 og 90,2 prosent fra 2015 til 2016.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, mener at dette er ikke en ønsket
utvikling, og flertallet ser alvorlig
på at rammene for mange fødekvinner har blitt mer risikofylt.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at antallet
uplanlagte fødsler utenfor sykehus har vært på samme nivå de siste
15–20 årene og utgjør rundt 0,7 prosent av alle fødsler. Disse medlemmer viser
til at Medisinsk fødselsregister forklarer den tilsynelatende økningen
med at de har lagt om klassifiseringssystemet som gjelder opplysninger
om fødested. Registeret har gått gjennom tilfellene som var markert
med «Annet og ukjent sted» for å kvalitetssikre tallene. En stor
andel av de med fødested «Annet/ukjent sted» ble da reklassifisert
som transportfødsler. Som følge av dette bruker Helse- og omsorgsdepartementet
tallet for uplanlagte fødsler utenfor institusjon samlet, slik at
tallet omfatter uplanlagte hjemmefødsler, transportfødsler og fødsler utenfor
institusjon og «uspesifisert». Antallet uplanlagte fødsler utenfor
sykehus er derimot stabilt.
Disse medlemmer viser videre
til at den største nedgangen i antall fødeinstitusjoner skjedde
mellom 1970 og 1990. Disse
medlemmer understreker at det ikke finnes en pågående sentralisering
av fødetilbudet, men dersom små fødestuer nedlegges, skyldes det
i hovedsak synkende fødselstall. Disse medlemmer viser til
at det finnes mange populære fødestuer rundt omkring i distriktene,
og at det flere steder er opprettet jordmorberedskap og mulighet
for å gjennomføre fødsel dersom det er risiko for at den fødende
ikke rekker frem til fødeavdeling i tide. Disse medlemmer viser til
behandling av Nasjonal helse- og sykehusplan, hvor det ble slått
fast at fordelingen av mindre fødeavdelinger og fødestuer må sikre
nærhet til fødetilbud også utenom de store kvinneklinikkene. Det
er derimot ikke grunn til å hevde at rammene for mange fødende kvinner
har blitt mer risikofylt. Disse medlemmer viser til
at den norske fødselsomsorgen er av høy kvalitet, og at Norge er
et av landene i verden med lavest nyfødtdødelighet. Disse medlemmer viser
videre til at selv om transportfødsler på ingen måte er ønskelig,
forløper de som regel uten medisinske komplikasjoner.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti mener det er en selvfølge at alle
fødende får oppleve gode og trygge fødsler og god oppfølging i barsel.
Økende sentralisering, lav bemanning på sykehusene og kort liggetid
på barsel fører til at mange gravide ikke får det tilbudet de har
rett på.
Flertallet viser til at det
har foregått en sterk sentralisering av fødeinstitusjonene. Ifølge
Den norske jordmorforening har antallet fødeinstitusjoner blitt mer
enn halvert i løpet av de siste 30 årene, fra 95 til 45. Sentraliseringen
fører til svært lang reisevei for kvinner i fødsel og økt fare for
transportfødsel. Det har også ført til bemanningsutfordringer på
de store fødeklinikkene, noe som har bidratt til at kvinner i fødsel
blir avvist i døra eller har fått beskjed om å vente unødvendig
lenge før de kommer inn, noe som igjen øker faren for transportfødsler.
Ifølge Folkehelseinstituttet økte antallet uplanlagte hjemmefødsler
fra 139 i 2015 til 177 i 2016, og antall fødsler under transport
økte fra 103 i 2015 til 196 i 2016. Dette er tall som burde gått
ned og ikke videre opp.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre en trygg og fremtidsrettet fødselsomsorg ved
å sikre dagens fødeinstitusjoner.»
Flertallet viser
til den klare sammenhengen mellom antall jordmorstillinger i sykehusene
og oppfølging av den enkelte fødende. Dette gjelder både den prehospitale
fødselsomsorgen og oppfølging i løpet av fødselen. Alle fødende
kvinner skal ha krav på å ha en jordmor til stede i én-til-én-omsorg
når de er i den aktive delen av fødselen. Det er per i dag ingen
oversikt over hvor mange sykehus som klarer å etterfølge denne praksisen,
og helse- og omsorgsministeren har etter gjentatte spørsmål ikke
klart å gi et tilfredsstillende svar på status i norske sykehus.
Dette er alvorlig.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innføre et grunnleggende prinsipp for fødselsomsorgen
om at familier må sikres et nært og tilgjengelig fødetilbud uavhengig
av bosted, og sikre at helseforetakene styrer etter dette.»
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en full gjennomgang av bemanningssituasjonen
ved landets fødesteder for å sikre at bemanningen er god nok til
at hver kvinne faktisk har tilgang til én-til-én-omsorg fra jordmor
under den aktive delen av fødselen.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, vil advare mot å bagatellisere transportfødsler
og den økte risikoen dette gir for mor og barn. Flertallet viser til at forskning
utført blant annet ved Universitetet i Bergen (Hilde Engjom m.fl.),
konkluderer med at dødsrisikoen ved fødsel utenfor fødeinstitusjon
er tre ganger høyere enn i fødeinstitusjon. Forskningsprosjekt «Fødselshjelp i
Norge» tok for seg alle fødsler i Norge mellom 1999 og 2009, totalt
var det nærmere 650 000 fødsler. Av disse døde 1 586 barn under
eller like etter fødselen. I fødeinstitusjon ble det målt en dødelighet
på 2,5 promille (2,5 barn av 1 000). For fødsler som skjedde ikke
planlagt utenfor fødeinstitusjon, var dødsraten over tre ganger så
høy (8,4 promille). (Kilde: Aftenposten 25. oktober 2017.)
Flertallet viser også til
at mange kvinner i Norge har lang reisevei til sitt fødetilbud,
noe som gjør at flere må oppholde seg lenger på hotell eller hos
venner eller familie i forkant av fødsel. Flertallet viser også til konkrete
erfaringer ansatte på sykehusene kan fortelle om, som innebærer
medisinering og andre tiltak som gjøres for å forhindre fødsler
under transport og ofte under vanskelige forhold. Disse fødslene
registreres da ikke som transportfødsler, men er likevel unødvendig belastende
for mor, barn og familie. Flertallet viser også til
at uplanlagte fødsler utenfor institusjon ofte skjer i storbyene
og rundt de største kvinneklinikkene. Dette skyldes hardt press
på fødeklinikkene og at fødende blir bedt om å vente lengst mulig
hjemme, eller blir sendt hjem i påvente av at fødselen skal ta seg
opp.
Flertallet peker på at den
prehospitale fødselsomsorgen i Norge er svært ulikt organisert
og i liten grad formalisert. Døgnkontinuerlig vaktberedskap og følgetjeneste
med kvalifisert personell skal være etablert når det er over halvannen
time reisevei til fødestedet. Følgetjenesten av jordmor skal sikre
forsvarlig oppfølging og overvåkning på vei til fødestedet.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en kartlegging som gir en nasjonal oversikt
over hvorvidt følgetjenesten for gravide er tilstrekkelig utviklet
og fungerende.»
Flertallet ser
at utdanning, rekruttering og hele, faste stillinger for jordmødre
vil bli stadig viktigere i årene som kommer. I 2010 var over halvparten
av de yrkesaktive jordmødrene i Jordmorforeningen over
50 år, mens gjennomsnittsalderen var 56 år på de yrkesaktive jordmødrene
i Jordmorforbundet. I tillegg til nyrekruttering må det også legges
til rette for at de eldste jordmødrene står lengre i jobb. I kommunene
er det også betydelig mangel på nok jordmødre. I dag skal 424 jordmødre
ivareta 60 000 gravide, barselkvinner og nyfødte.
Flertallet vil understreke
at en god barselomsorg er avgjørende for både mors og barns helse.
Dette berører både liggetid på sykehuset og oppfølging etter hjemreise.
Liggedøgn på norske sykehus er vesentlig kortet ned de siste par
tiårene, der det før var vanlig å reise hjem etter tre–fire dager,
er normen nå to dager. Det er imidlertid med dagens praksis langt
igjen til oppfølgingen i kommunene er så god som flertallet ønsker den skal
være. I en kartlegging gjennomført av Folkehelseinstituttet i 2016,
kom det fram at av de kvinnene som hadde reist hjem 48 timer eller
kortere etter fødsel, var det 57 prosent som ikke hadde fått besøk
av jordmor. Dette er alvorlig. Når det nå planlegges sykehus der
40 prosent av kvinnene som har født, skal reise hjem etter 6–24
timer, mener flertallet at
kvinner i en svært sårbar situasjon kan bli presset til å reise
hjem før de bør, samtidig som kommunene ikke har apparatet som er nødvendig
for en sikker og god oppfølging av både kvinnene og barna deres.
Flertallet fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber
regjeringen sikre at kort liggetid på sykehus skal være kvinnens
eget ønske, ikke økonomisk betinget. Nye sykehus skal dimensjoneres
etter faglige behov.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer
i tillegg følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at alle kvinner som har behov for, og ønsker,
hjelp med etablering av amming etter fødsel, skal få det gjennom
å være på barselavdeling, sykehushotell eller andre tilbud knyttet
til sykehusene til dette er på plass, inkludert tilstrekkelig barseloppfølging
i tråd med gjeldende retningslinjer.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at fødselsomsorgen som resten av sykehusdriften i dag er 50
prosent finansiert gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF), men
at Stortinget har vedtatt at denne andelen skal ned til 40 prosent. Disse medlemmer mener
at fødselsomsorgen er særlig lite egnet for innsatsstyrt finansiering,
da eksempelvis god bemanning som kan hindre komplikasjoner, må tas
av rammebudsjettet, mens komplikasjoner gir økt utbetaling. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme sak om å rammefinansiere fødselsomsorgen,
slik at kvalitet blir premiert og at en sikrer forsvarlig bemanning
som et akuttilbud.»
Disse medlemmer mener
kommuner og regionale helseforetak må samarbeide om å bygge opp
kompetanse og kapasitet i barselomsorgen utenfor sykehus. Partene
er forpliktet til å inngå samarbeidsavtaler, og det er også utviklet
regionale planer for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Dette
er viktige verktøy.
Helsedirektoratet har i
mange år vist til nødvendigheten av og potensialet i en styrking
av den kommunale jordmortjenesten. I sin rapport «Utviklingsstrategi
for jordmortjenesten (2010)» har de fremmet forslag om flere tiltak
for å styrke jordmortjenesten. Direktoratet viser til at jordmortjenesten
i kommunene er ujevnt fordelt, og at jordmordekningen ikke er tilfredsstillende. Det
må defineres at jordmødre er en del av grunnkompetansen i helsestasjonene,
og dette må tydeliggjøres i den reviderte forskriften.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at jordmortjenesten
også bør være statlig finansiert, kombinert med normtall. Fastleger
er statlig finansiert, mens kommuner som velger å ansette kommunejordmor,
betaler dette over kommunalt budsjett. Kommuner vil altså i dag
tjene på å drive svangerskapsomsorgen gjennom fastlegeordningen
eller ansette jordmor i en liten brøkstilling.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti minner
om at vi har en fastlegeordning under press. Det at kvinner har
en reell valgmulighet for å gå til jordmor under svangerskapet,
vil kunne være med på å avlaste fastlegene og samtidig sikre høy
kvalitet i svangerskapsomsorgen.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at ved å gi jordmødrene
mandat til å henvise til gynekolog og sykemeldingsadgang, vil vi
få et mer effektivt helsevesen, og den gravide vil få en mer helhetlig
svangerskapsoppfølging, som igjen kan bidra til å redusere unødvendige
sykemeldinger.
Dette medlem fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gi jordmødre henvisningsrett til gynekolog.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, vil be Stortinget be regjeringen
endre finansieringsordningene for jordmødre slik at kommunene ikke
lenger taper penger på at gravide blir fulgt opp av jordmor i stedet for
fastlege. Endringen kan for eksempel foretas ved å innføre en refusjonsordning
for kommunale jordmødre.
Flertallet er videre opptatt
av at svangerskapsomsorgen er en vesentlig del av den
samlede fødselsomsorgen. Svært viktige helseforebyggende
tiltak kan gjennomføres i svangerskapet. For de fleste er dagens svangerskapsoppfølging
god, men særlig for førstegangsfødende og særlig utsatte grupper
som kvinner som bruker rus, er svært overvektige, som nylig har kommet
til landet eller av andre årsaker er utsatte, kan det være behov
for tettere oppfølging enn det som tilbys i dag. Dette forutsetter
at den gravide møter jordmødre og leger som har tid og kompetanse
til å følge opp den enkelte. God svangerskaps- og barselomsorg skal
ikke bare sikre god somatisk helse, men også bidra til at kvinner
har en god psykisk helse i en sårbar fase av livet. Vi vet blant
annet at en tredjedel av alle fødselsdepresjoner starter allerede
i svangerskapet, og at flere av disse kunne vært avverget med god
oppfølging i svangerskapsomsorgen.
Flertallet viser til at forekomsten
av psykiske plager etter fødsel er økende, og at det har vært en
sterk økning i antall mødre som får fødselsdepresjon de siste årene.
Flertallet viser til at Folkehelseinstituttet
regner med at mellom 3–9 000 kvinner får fødselsdepresjon hvert
år. I de nasjonale retningslinjene for barselomsorgen oppgis at
Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering har vurdert om screening
med Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS) bør innføres som
et nasjonalt tilbud. Rådet viste til at det er kjent med at mange
kommuner systematisk screener for å finne barselkvinner som har
depressive symptomer. Rådet mente imidlertid at det trengs mer kunnskap
om effekt av Edinburgh-metoden og alternative oppfølgingsmodeller
i Norge (Eberhard-Gran et al. Legetidsskriftet 2014). Det konkluderes
med at Nasjonalt råd anbefaler at screening for barseldepresjon
ved hjelp av Edinburgh-metoden ikke innføres som et nasjonalt tilbud
på nåværende tidspunkt. Flertallet mener det er behov
for kunnskapsinnhenting og å vurdere screeningtiltak på
nytt, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det gjøres en ny vurdering av behovet
for å innføre et screening-tiltak for å avdekke depresjon blant
gravide kvinner / barselkvinner.»