1.Innledning

Jeg viser til Prop. 126 L (2016-2017) Endringer i utlendingsloven (tvangsmidler mv.) som nå er til behandling i komiteen. Proposisjonen ble lagt frem av Justis- og beredskapsdepartementet og godkjent av Kongen i statsråd 28. april 2017.

Etter at proposisjonen ble fremlagt, avsa Borgarting lagmannsrett en avgjørelse 31. mai 2017 (16-008370ASD-BORG/03), som senere har blitt rettskraftig og som har fått oppmerksomhet i debatten om frihetsberøvelse av barnefamilier. På denne bakgrunn finner jeg grunn til noen oppklarende kommentarer om forholdet mellom den aktuelle lagmannsrettsavgjørelsen og lovforslaget som nå ligger til behandling. Som det vil fremgå, er de problemstillingene lagmannsretten påpeker utkvittert i lovforslaget.

2. Bakgrunn

Hovedspørsmålet i den aktuelle saken for lagmannsretten gjaldt lovligheten av å internere en utenlandsk familie med barn under 15 år etter at familien hadde unnlatt å etterkomme pålegg om å forlate riket og var blitt pågrepet for uttransportering.

Familien består av far, mor og fem barn, alle afghanske borgere. Familien kom til Norge i perioden 2011–2012 og søkte om beskyttelse. I april 2013 ga UNE endelig avslag på familiens søknader, og familien fikk en utreisefrist som de ikke overholdt.

Det ble truffet vedtak om utvisning av foreldrene 30. juli 2014, og dagen etter traff Politiets utlendingsenhet (PU) beslutning om å pågripe familien. Det fremgikk av beslutningen at det var planlagt å gjennomføre pågripelsen søndag 10. august 2014 for uttransport til Kabul dagen etter, mandag 11. august.

Foreldrene og fire av barna i alderen 7 til 14 år ble pågrepet 10. august 2014 i Lillesand. Det eldste barnet i familien (gutt, 15 år) var ikke til stede, og familien ble gitt mulighet til å kontakte ham. Politiet fant senere Facebook-meldinger fra familien til sønnen, hvor familien opplyste at de var pågrepet og at han ikke skulle kontakte dem. Planlagt retur dagen etter pågripelsen lot seg ikke gjennomføre, fordi foreldrene ikke ville medvirke til en uledsaget retur uten det eldste barnet, og flyselskapet nektet å medvirke til at familien ble uttransportert med åtte ledsagere den dagen. Den 12. august 2014 avgjorde tingretten etter begjæring fra politiet at familien skulle interneres i tre uker. Familien ble uttransportert til Kabul 30. august 2014, etter å ha sittet på Trandum i 21 dager.

Familien anla senere sak mot staten med krav om erstatning for ulovlig frihetsberøvelse. Staten ble frikjent i tingretten, og familien anket til lagmannsretten. Familien anførte blant annet at

• norsk lov ikke gir hjemmel for frihetsberøvelse av barn under 15 år. Herunder ble det anført at hjemmelen ikke oppfyller kravet til klarhet,

• frihetsberøvelse i det aktuelle tilfellet kom i strid med både menneskerettighetene og Grunnloven fordi det ikke var nødvendig eller forholdsmessig, og

• frihetsberøvelsen var i strid med forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling.

I tidsrommet mellom avgjørelsen i tingretten og lagmannsretten, hadde Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsagt fem dommer mot Frankrike i saker om frihetsberøvelse av barnefamilier.

FNs spesialrapportør mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, FNs rapportør mot vilkårlig fengsling, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), og Den Norske Advokatforening var partshjelpere til fordel for familien. Ankeforhandling ble holdt 8., 9. og 10. mars, og dom ble avsagt 31. mai 2017.

For nærmere detaljer om historikken og søksmålet, vises det til lagmannsrettens redegjørelse på s. 2 til 9 i dommen.

3. Forholdet mellom lagmannsrettens vurderinger og den fremlagte lovproposisjonen

3.1Spørsmålet om hvorvidt det er tilstrekkelig hjemmel til å frihetsberøve utenlandske barn under 15 år sammen med foreldrene

Lagmannsretten drøftet det forhold at kriminell lavalder etter straffeloven er 15 år og at det derfor ikke er aktuelt med fengsling av barn under 15 år i straffesaker. Sett hen til at utlendingsloven i stor grad viser til straffeprosessloven, var ett av de sentrale spørsmålene i saken om det overhodet er adgang til frihetsberøvelse av barn under 15 år på utlendingsrettslig grunnlag.

Lagmannsretten foretok en gjennomgang av lovens ordlyd, utlendingslovens forarbeider, rettspraksis og de krav som menneskerettighetene og Grunnloven stiller til kvaliteten på lovgrunnlaget. Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten til at det foreligger tilstrekkelig klar hjemmel i dagens utlendingslov for pågripelse og fengsling av utenlandske barn under 15 år (avsnitt 5.2 i dommen).

I den fremlagte lovproposisjonen er spørsmålet om frihetsberøvelse av mindreårige behandlet særskilt i kapittel 7. Det er her redegjort grundig for behovet for å kunne videreføre en praksis med frihetsberøvelse (se særlig avsnitt 7.7.1 til 7.7.3) og det har nettopp vært ett av hovedformålene med lovforslaget å etablere tydeligere regler om dette i utlendingsloven, jf. forslaget til ny § 106 c Særlige regler om pågripelse og internering av mindreårige.

3.2 Spørsmålet om hvorvidt det kan være diskriminerende å frihetsberøve utenlandske barn i utlendingssaker

Lagmannsretten drøfter om frihetsberøvelse etter utlendingslovens regler av utenlandske barn kommer i konflikt med diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, jf. Grunnloven § 98, men avviser dette. Følgende siteres fra lagmannsrettens avgjørelse, avsnitt 5.4:

«Lagmannsretten tilføyer at fengslinger etter utlendingsloven § 106 ikke vil kunne skje overfor norske barn, og at slik fengsling av norske familier i dag framstår som uaktuelt når det ses bort fra innsatte som føder mens de er i varetekt eller under soning. Det ses ikke grunn til å legge vekt på denne forskjellen mellom norske barn og andre barn, idet de faktiske forhold som er påberopt til støtte for fengsling, bare vil kunne være aktuelt å påberope overfor utlendinger. Det var her tale om fengsling for å gjennomføre en utsending. Det er en situasjon som ikke vil kunne oppstå for norske borgere.»

Det lagmannsretten her skriver samsvarer godt med det som er lagt til grunn i den fremlagte lovproposisjonen, avsnitt 7.3.1, s. 49–50.

3.3Betydningen av hensynet til barnets beste i foreldrenes sak

Det følger av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Grunnloven § 104 annet ledd at «barnets beste» skal tillegges vekt som et grunnleggende hensyn i saker som gjelder barn.

I den konkrete saken fant lagmannsretten at det ikke var foretatt en tilstrekkelig vurdering av hensynet til barnets beste fordi fengslingen av foreldrene var lagt til grunn som en gitt forutsetning ved vurderingen. Lagmannsretten viste til at hensynet til barnets beste må vurderes allerede når det vurderes internering av foreldrene (avsnitt 5.2.5, s. 33-34):

«Lagmannsretten tar ikke stilling til om det er grunnlag for å gå så langt at særvilkårene for barn må være oppfylt også for foreldrene. Uansett kan det ikke være riktig å anvende loven slik som lagmannsretten oppfatter at staten anfører, nemlig at det for foreldrene er tilstrekkelig å vurdere de vilkår for fengsling som gjelder for voksne, hvoretter en så må spørre seg om det er til beste for barna om også de blir fengslet sammen med foreldrene. Ved en slik tolking vil de særlige vilkår for barn ofte miste sin realitet. Det vises her til det som er påpekt foran. Dersom fengslingen av foreldrene bare blir vurdert etter reglene som gjelder for voksne, og fengslingen av dem tas som en gitt forutsetning når det skal avgjøres om barna skal fengsles, vil en svært ofte måtte trekke den konklusjon at barna må anses å være bedre tjent med, eller rettere mindre dårlig tjent, med å bli fengslet sammen med foreldrene enn å bli plassert hos andre. I så fall vil en slik sammenligning gjennomgående eller svært ofte måtte betraktes som et moment i favør av fengsling av barna, og det vil i så fall være nærliggende å anta at det blir truffet avgjørelser om fengsling av barna uten at vilkåret om tvingende nødvendig blir gitt noen selvstendig betydning for utfallet av avgjørelsen.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at både virkningen for barna og reglene som sikrer hensynet til barnets beste, skal trekkes inn i den forholdsmessighetsvurdering som skal foretas ved avgjørelsen av om foreldrene skal pågripes og fengsles. Det er da forutsatt at det ikke før eller samtidig med pågripelsen, fengslingen eller fortsatt fengsling blir overlatt til andre enn foreldrene å ha omsorgen for barna under 15 år, og at slik avgjørelse ikke er en konsekvens av at foreldrene fengsles.»

Jeg viser til at dette er godt i samsvar med det departementet har lagt opp til i lovproposisjonen avsnitt 7.7.2, s. 84:

«Departementet er enig i at hensynet til barnets beste må inngå allerede ved spørsmålet om foreldrene skal pågripes og interneres. Hensynet til barnets beste blir dermed et grunnleggende hensyn i to omganger; først når det vurderes om foreldrene skal pågripes og interneres, og deretter når det vurderes om barna skal pågripes og interneres sammen med dem.

[…]

Dersom det først er grunnlag for pågripelse og internering av foreldrene etter en avveining mot hensynet til barnets beste, vil det normalt være til barnets beste å være sammen med foreldrene.»

Det vises for øvrig til følgende som er foreslått lovfestet i ny § 106 c annet ledd annet punktum:

«I avgjørelser som omfatter barn, er barnet part, og det skal fremgå av en kjennelse om internering hvordan hensynet til barnets beste og muligheten for alternative tiltak er vurdert.»

Når det gjelder vurderingen av unndragelsesfare i saker hvor mindreårige er part, vises det til avsnitt 3.4 nedenfor.

3.4Generelt om vurdering av unndragelsesfare, nødvendighet og forholdsmessighet mv. i saker som gjelder barn

Lagmannsretten påpeker at det blant annet er uklart hvordan vilkåret om unndragelsesfare skal vurderes i saker som gjelder små barn som følger med foreldrene, og som ikke selv har vilje eller evne til å dra andre steder enn der foreldrene er (avsnitt 5.2.5 i dommen). Retten viser også til at problemstillingen blir særlig aktuell når det i saker med barn gjelder et skjerpet vilkår om at fengsling må være «tvingende nødvendig». I forlengelsen av dette påpeker lagmannsretten at det ikke er tydelig hvordan det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering (som loven krever) når barna ikke har egen vilje eller evne til å unndra seg.

De utfordringene ved dagens lovverk som lagmannsretten her peker på, er tatt opp i den fremlagte lovproposisjonen. Departementet har tydeliggjort at foreldrenes handlinger kan ha betydning for vurderingen av barnas sak. Det vises til proposisjonen kapittel 7.7.2, hvor følgende er uttalt (s. 83-84):

«I denne sammenheng spiller de særskilte omstendigheter ved saker som gjelder barnefamilier inn: Det er normalt ikke forhold som barna selv har kontroll over som er avgjørende for om det foreligger særskilt unndragelsesfare. Det er foreldrenes (forventede) adferd som er sentral.

Departementet understreker i denne sammenheng at barns rett til å bli behandlet som egne rettssubjekter ikke er til hinder for at foreldrenes handlinger kan få konsekvenser for dem. Det vises i denne sammenheng blant annet til EMDs uttalelser i saken Butt mot Norge (avsnitt 79):

'In this regard the Court has noted the general approach of the Borgarting High Court that strong immigration policy considerations would in principle militate in favour of identifying children with the conduct of their parents, failing which there would be a great risk that parents exploited the situation of their children in order to secure a residence permit for themselves and for the children (see paragraph 34 above). The Court, seeing no reason for disagreeeing with this general approach […].'»

Det vises også til det som tidligere er referert fra den svenske lovproposisjonen, Prop. 2011/12:60:

«Beträffande risken att ett barn håller sig undan framgår av förarbeterna till utlänningslagen att det måste anses att barnet håller sig undan även om det är fråga om ett litet barn som helt utan eget agerande göms undan av sina föräldrar.»

Selv om det ikke er uttrykkelig uttalt i lovproposisjonen, innebærer det som her er uttalt at de skjerpede vilkår for pågripelse og internering av barn, må prøves allerede i forbindelse med at det vurderes pågripelse og internering av foreldrene, i saker hvor det er tale om internering av en hel familie.

3.5Vurderingen av unndragelsesfare og av nødvendigheten og forholdsmessigheten av frihetsberøvelse i den konkrete saken

Lagmannsretten kom til at pågripelse og helt kortvarig frihetsberøvelse på Trandum kunne forsvares i den aktuelle saken, men at det ikke hadde vært dekning for fengsling i ytterligere 18 dager etter det mislykkede uttransporteringsforsøket 11. august 2014. Som beskrevet ovenfor, var det i den konkrete saken planlagt utsendelse dagen etter pågripelse. Dette lot seg ikke gjennomføre fordi det eldste barnet ikke var til stede ved pågripelsen. Familien nektet å reise fra Norge uten sønnen. Politiet fant dermed behov for å stille med 8 ledsagere, noe flyselskapet ikke ville medvirke til den aktuelle dagen.

Lagmannsretten fant i denne sammenheng at det både forelå brudd på utlendingsloven og på Grunnloven § 94 (frihetsberøvelse som utgjør et uforholdsmessig inngrep) barnekonvensjonen artikkel 3 («barnets beste»), barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav b (frihetsberøvelse bare som en siste utvei for kortest mulig tidsrom), EMK artikkel 5 nr. 1 (retten til frihet og sikkerhet), EMK artikkel 8 (uforholdsmessig inngrep i privatlivet og familielivet). Følgende siteres fra s. 39-40 i lagmannsrettens avgjørelse:

«Med bakgrunn i det som er framkommet […] har ikke lagmannsretten funnet det tvilsomt at det var tvingende nødvendig å pågripe dem for å få gjennomført vedtaket om at familien skulle forlate riket. Lagmannsretten ser heller ikke bort fra at det må anses som tvingende nødvendig at de ble pågrepet så lenge før planlagt flyavgang fra Gardermoen at de måtte oppholde seg en kortere stund på Trandum. Avhengig av tidspunktene for flyavganger er det også tenkelig at det var tvingende nødvendig å la et slikt kort opphold på Trandum omfatte en overnatting, slik det ble lagt opp til. Lagmannsretten har etter dette ikke funnet grunnlag for å fastslå at fengslingen var rettsstridig fram til det var klart at den planlagte uttransporten 11. august 2014 ikke kunne gjennomføres.

Da det fra 11. august 2014 viste seg nødvendig med en ledsaget transport, ble det samme dag eller dagen etterpå ikke lenger lagt opp til en kortvarig fengsling. Ved sin fengslingsbegjæring 12. august 2014 la politiet i stedet opp til videre fengsling i 18 dager, slik at samlet fengslingsperiode fra ankomst Trandum ville utgjøre til sammen 20 dager.

Ved vurderingen av hva som var nødvendig for å få gjennomført en tvungen ledsaget uttransport, ville det ha vært naturlig å bringe inn som et sentralt moment at familien syntes å ha fått en slik sterk tilknytning til Lillesand som framkommer av den foran siterte forklaringen som mor gav for tingretten.[…].»

Verken politiet eller domstolene hadde etter lagmannsrettens forståelse (staten hadde et annet syn) vurdert risikoen for at familien ville søke tilhold på hemmelig sted eller dra utenlands, men hadde nøyd seg med vurdere unndragelsesfare i form av risiko for at familien ikke ville reise frivillig. Dette var etter lagmannsrettens syn en mangel ved vurderingene. Lagmannsretten la til grunn at det ikke var fremkommet noe som tilsa at gutten hadde dratt fra familien for å gjøre en pågripelse vanskeligere, selv om retten også konstaterte at det ble sendt en rekke mobilmeldinger fra familien om at de var pågrepet og at han måtte holde seg unna. Lagmannsretten viser til at det verken i politiets påtegninger eller i fengslingskjennelsene fremkom noe som etter lagmannsrettens vurdering tilsa at det ble vurdert hvordan familien ville ha forholdt seg om den hadde fått dra tilbake til Lillesand da det viste seg at det ikke lenger var aktuelt å sende dem med fly til Kabul dagen etter pågripelsen.

Lagmannsretten viste videre til at lovligheten av fengsling ikke bare kan avgjøres ut fra en vanlig språklig forståelse av «tvingende nødvendig», men at lovligheten blant annet også er avhengig av at det ikke er grunnlag for mindre inngripende tiltak enn fengsling.

Et poeng for lagmannsretten var at årsaken til at familien ble besluttet fengslet i tre uker etter det mislykkede uttransporteringsforsøket, var at politiet skulle ha tid til å finne det eldste barnet. Når uttransportering likevel ble gjennomført 18 dager senere uten at det eldste barnet var gjenforent med familien, mente lagmannsretten at fengslingen heller ikke hadde vært tvingende nødvendig.

Når det gjelder spørsmålet om å holde på en barnefamilie ut over rammen for en pågripelse, er departementet enig med lagmannsretten i at det er vesentlig om det forventes at familien aktivt vil motarbeide utsendelse. Det vises til proposisjonen avsnitt 7.7.2 (s. 85), hvor det er forutsatt en praksis der det i utgangspunktet bare begjæres internering av barnefamilier i saker hvor:

• det foreligger betydelig unndragelsesfare

• foreldrene aktivt har motarbeidet utsendelse, og hvor

• det er utsikter til nært forestående utsendelse.

Det vises for øvrig til proposisjonen avsnitt 7.7.1 (s. 82), hvor det er eksemplifisert hvordan det kan foregå i praksis at barnefamilier aktivt motarbeider utsendelse:

«Politiet må […] forholde seg til enkeltpersoner og familier som […] aktivt motarbeider utsendelse gjennom å ta opphold på skjult adresse, familier som tar opphold på ulike adresser for å vanskeliggjøre pågripelse og samlet utsendelse, familier som går i kirkeasyl, familier som forsøker å reise videre til et annet Schengenland før de blir returnert til hjemlandet, familier som kommer i varslet retur etter Dublin-samarbeidet osv.»

Jeg vil videre understreke at departementet – helt i tråd med lagmannsrettens vurderinger – har tydeliggjort at det skal fremgå hvordan muligheten for alternativer til internering er vurdert, jf. lovforslaget § 106 c annet ledd annet punktum:

«I avgjørelser som omfatter barn, er barnet part, og det skal fremgå av en kjennelse om internering hvordan hensynet til barnets beste og muligheten for alternative tiltak er vurdert.»

Selv om staten anførte et annet syn enn det som ble lagmannsrettens konklusjon i den konkrete saken når det gjaldt unndragelsesrisiko, nødvendighet og forholdsmessighet, fant ikke politiet eller departementet grunn til å bringe denne konkrete vurderingen inn for Høyesterett.

Departementet peker for øvrig på at det i avsnitt 7.7.8 i proposisjonen (s. 91) er beskrevet både konkrete eksempler og generelle momenter som illustrerer hvordan den enkelte sakens karakter kan være helt avgjørende for om frihetsberøvelse er forholdsmessig eller ikke. Det vises også til at det nå er etablert en egen (midlertidig) familieenhet i Hurdal, jf. avsnitt 3.6 nedenfor, noe som kan være viktig både ved forholdsmessighetsvurderingen og ved vurderingen av hvor belastende frihetsberøvelsen virker (jf. avsnitt 3.6 nedenfor).

3.6 Forholdene på utlendingsinternatet og interneringsperiodens lengde

Et sentralt spørsmål for lagmannsretten var om forholdene på utlendingsinternatet og den lange interneringsperioden i den konkrete saken kom i strid med det absolutte forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling i Grunnloven § 93 (umenneskelig og nedverdigende behandling), jf. EMK artikkel 3 (umenneskelig og nedverdigende behandling) og barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav a (umenneskelig og nedverdigende behandling).

Lagmannsretten gjennomgikk her blant annet fem dommer fra EMD mot Frankrike fra 2016, hvor barnefamilier hadde vært internert i tilrettelagte familieenheter i perioder fra 7 til 18 dager, og hvor EMD konstaterte krenkelse av EMK artikkel 3. Lagmannsretten bemerket deretter blant annet følgende:

«Når disse dommene leses i sammenheng, framstår setningen i midten av avsnitt 113 i dommen A.B. og andre som den helt sentrale. Det vises til der at tvangsfaktorene som er iboende for et sted for frihetsberøvelse, er spesielt tyngende for et barn, og at senterets organisatoriske forhold nødvendigvis har hatt en angstskapende effekt.»

Lagmannsretten foretok deretter en drøftelse av likheter og forskjeller ved forholdene på Trandum og ved familieenhetene i Frankrike. Retten konkluderte med at forskjellene ikke var tilstrekkelig vesentlige til en annen vurdering enn i EMDs avgjørelser, og at frihetsberøvelse i 21 dager var i strid med de aktuelle bestemmelsene i EMK, Grunnloven og barnekonvensjonen. Lagmannsretten (avsnitt 5.4.2, s. 46) bemerket blant annet at

«de ankende parters opphold på Trandum i de viktigste hovedtrekk var tilsvarende de beskrevne forhold ved sentrene i Frankrike. Det sentrale fremstår å være at forholdene på Trandum på samme måte som forholdene i Frankrike var egnet til å underbygge angstskapende effekt på barn.»

Ett av de momenter som ble særskilt fremhevet var innelukkingsaspektet. Det vises til dommen, avsnitt 5.4.3 (s. 49):

«For det første var innelukkingsaspektet i stor grad framtredende. På nattestid gjennom ca. elleve timer var de henvist til soverommet med tilhørende nevnte våtrom, og døra inn dit ble låst. Gjennom døra fra oppholdsrommet var det innsyn til soverommet gjennom ei luke som var høyt plassert. Den var utformet slik som de fleste vil ha forestillinger om at dører inn til fengselsceller er, herunder at den bare kunne lukkes og åpnes fra utsiden. Det var ikke nødvendigvis noen sammenhengende innesperring gjennom hele natta det var tale om. Dersom familien mente det var behov for en eller annen bistand fra ansatte på senteret, kunne familien påkalle disse, og de kom da stort sett etter nokså kort tid.

Den eldste datteren Zahra har beskrevet denne innelåsningen som det verste ved oppholdet. Da tenkte hun at hun kanskje hadde gjort noe kriminelt. I sin forklaring framhevde hun også at de var omgitt av politifolk hele tiden. Forklaringen som ble gitt av hennes far og av tidligere leder, vitnet Lindseth, gir støtte til forklaringen om at innelåsningen ble opplevd svært negativt.»

Lagmannsretten oppsummerer slik i sine avsluttende bemerkninger om forholdet til Grunnloven og EMK (avsnitt 5.9, s 70):

«Lagmannsretten har foran lagt til grunn at en kortvarig fengsling av de ankende parter ikke ville ha vært i strid med Grunnlov og EMK. Det vises til merknadene foran i punkt 5.3.1 om [at] fengslingen var tvingende nødvendig og til sitater foran fra EMDs avgjørelser. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å angi fra hvilket tidspunkt det skjedde en krenkelse. Det er tilstrekkelig at det gjennom slutningen framkommer at den samlede fengslingen utgjorde krenkelser. Det blir derfor heller ikke utformet noen frifinnelse av staten for deler av fengslingsperioden.»

Jeg understreker at det fra nyttår er åpnet en midlertidig familieenhet på Haraldvangen i Hurdal med kapasitet til to barnefamilier med totalt inntil 10 personer, og at denne enheten har et mer sivilt preg enn Trandum. Dette sikrer at familier med barn er helt adskilt fra andre utlendinger som er pågrepet og som fortsatt vil være plassert på Trandum. Hver familie disponerer to egne rom og et eget bad i tillegg til at de har tilgang til fellesarealer. Samtidig arbeider POD med sikte på å etablere en permanent familieenhet på Dal i Eidsvoll kommune.

En ren sammenligning med forholdene i de franske internatavdelingene vil nå måtte bygge på helt endrede premisser. For øvrig er det departementets syn at det uansett ikke er tilstrekkelig å foreta en ren sammenligning av forholdene, men at det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak opp mot kriteriet «umenneskelig eller nedverdigende behandling».

Med bakgrunn i at lagmannsretten blant annet fremhevet at den familien som satt på Trandum i 2014, opplevde innlåsingen på soverommet som vanskelig, vil jeg for ordens skyld påpeke at gjeldende retningslinjer fastsetter at barnefamilier ikke skal låses inne på soverommene om natten med mindre de selv ønsker det. Ordinær praksis på Trandum har vært at dørene inn til soverommene har stått åpne og at innsatte familier har hatt tilgang til kjøkken og fellesskapsrom hele døgnet. Samme praksis vil bli videreført på Haraldvangen.

Jeg vil også understreke at det i lovforslaget er lagt stor vekt på å unngå slike langvarige perioder med internering som i den konkrete saken. Det vises til lovforslaget § 106 c sjette ledd, som lyder:

«En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal internering bare kunne besluttes for inntil 1 uke av gangen.»

Det vises for øvrig til lovproposisjonen avsnitt 7.7.8, s. 91, hvor det er gitt konkrete eksempler på situasjoner hvor det kan tenkes behov for internering av noe lengre varighet. Samme sted er det gitt konkrete eksempler på momenter som kan være av betydning for hvordan barnet vil oppleve frihetsberøvelse. Disse siteres også inn her:

• Er familien alene på familieenheten?

• Hvor lenge har barna vært i Norge? Det kan være svært viktig om det er tale om barn som har hele sin barndom i Norge, eller om det er barn som nylig er kommet til Norge.

• Hvilken opplevelse har barna med seg av forholdene i hjemlandet?

• Er det klarlagt når uttransportering skal skje, slik at familien har noe konkret å forholde seg til?

• Hvor gamle er barna?

• Hvordan takler foreldrene situasjonen?

• Blir barna tatt med på turer utenfor internatområdet?

3.7Barneverntjenestens rolle

Straffeprosessloven § 183 tredje ledd annet punktum, fastsetter følgende:

«Barneverntjenesten skal møte til hvert fengslingsmøte, med mindre retten finner at deltagelse utover det første fengslingsmøtet er åpenbart unødvendig.»

Det følger av utlendingsloven § 106 tredje ledd at denne bestemmelsen i straffeprosessloven gjelder «så langt de[n] passer» i utlendingssaker. I den aktuelle saken for lagmannsretten hadde staten anført at det ikke gjelder et krav til at barneverntjenesten skal møte i retten under første fengslingsmøte, i utlendingssaker hvor den mindreårige skal innplasseres på Trandum sammen med foreldrene. Lagmannsretten var på dette punkt uenig med staten og viste til at møteplikten i henhold til straffeprosesslovens regler måtte gjelde tilsvarende (avsnitt 5.3.2, s. 41-42).

I den foreliggende lovproposisjonen har departementet i avsnitt 7.7.7 drøftet hva som bør være barneverntjenestens rolle, og har fremmet forslag til nye lovregler i tråd med dette. Forslaget innebærer en ny særskilt bestemmelse i utlendingsloven om at politiet skal varsle barneverntjenesten om sannsynlig internering så snart som mulig. Barneverntjenesten skal avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre retten eller barnevernet finner det åpenbart unødvendig, og skal delta i møte om internering dersom retten eller barneverntjenesten finner deltakelse nødvendig. Spørsmålet om barneverntjenestens rolle blir dermed tydeliggjort gjennom lovforslaget og tilpasset det som er hensiktsmessig i utlendingssakene. Jeg mener at forslaget gir en god balanse mellom det reelle behovet for barneverntjenestens involvering og hensiktsmessig ressursbruk.

3.8Varigheten av hver enkelt fengslingsperiode

I den aktuelle saken ble familien internert for tre uker. Lagmannsretten drøftet i denne sammenheng om avgjørelsen var i strid med utlendingslovens henvisning til straffeprosessloven § 185 annet ledd, tatt i betraktning at denne bestemmelsen fastsetter at barn under 18 år ikke kan fengsles for mer enn to uker av gangen (avsnitt 5.3.2, s. 41-42). Lagmannsretten kom til at avgjørelsen om å fengsle hele familien i tre uker, var ulovlig.

I den foreliggende lovproposisjonen er det foreslått nye tidsgrenser for internering av barn. I forslaget til ny § 106 c sjette ledd er det således fastsatt at en mindreårig utlending bare kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan ikke ha lengre varighet enn 6 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal internering kunne besluttes for inntil 1 uke av gangen.

1. Innledning

Jeg viser til Prop. 126 L (2016–2017) Endringer i utlendingsloven (tvangsmidler mv.), som er til behandling i komiteen.

Proposisjonen ble lagt frem av Justis- og beredskapsdepartementet og godkjent av Kongen i statsråd 28. april 2017. Departementet har etter fremleggelsen sett at det bør foretas enkelte lovtekniske presiseringer og rettelser.

2. Ankerett

Avgjørelser fra retten om bruk av tvangsmidler etter utlendingsloven skjer enten i form av kjennelser eller i form av beslutninger. Eksempelvis avgjøres spørsmålet om en utlending kan holdes internert, i form av en kjennelse, mens spørsmålet om en utlending skal undersøkes treffes ved beslutning.

Departementet har i proposisjonen foreslått en ny paragraf som klargjør dagens praksis om at det ved anke over kjennelser om tvangsmidler etter utlendingsloven er reglene i straffeprosessloven kapittel 26 som kommer til anvendelse (§ 99 a).

Straffeprosessloven kapittel 26 gir imidlertid også regler om anke over beslutninger. Det har fra departementets side ikke være tilsiktet å unnta anke over beslutninger fra ankereglene i straffeprosessloven. Dersom forslaget til ny § 99 a vedtas slik det er fremsatt i proposisjonen, kan det oppstå usikkerhet med hensyn til hvilke ankeregler som skal anvendes i saker som angår beslutninger om tvangsmidler.

Videre følger det av forslaget til ny § 99 a at reglene i straffeprosessloven kapittel 26 gjelder «tilsvarende». Det er imidlertid klart at ikke alle bestemmelser i straffeprosessloven som det henvises til kan gjelde fullt ut etter sin ordlyd. For eksempel innebærer dette at når bestemmelsene i straffeprosessloven retter seg mot «siktede» eller «forsvarer», må dette i en utlendingssak tolkes som «utlendingen» og «utlendingens prosessfullmektig».

For å unngå tvil om hvorvidt modifikasjoner må innfortolkes, bør det inntas en reservasjon om at bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 26 skal gjelde «tilsvarende så langt de passer».

§ 99 a i lovforslaget bør derfor lyde slik:

§ 99 a Anke over kjennelser og beslutninger om tvangsmidler

Ved anke over kjennelse eller beslutning om tvangsmidler etter loven her gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 26 tilsvarende så langt de passer.

3. Valg av fremstillingssted

Straffeprosessloven § 183 har bl.a. en regel som åpner for at den pågrepne kan fremstilles «for tingretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje». Bestemmelsen gjelder også i saker om utlendingsrettslig internering, jf. utlendingsloven § 106 fjerde ledd.

Regelen om politiets valgfrihet med hensyn til fremstillingssted er svært praktisk, ettersom utlendinger som sitter på Politiets utlendingsinternat på Trandum normalt fremstilles for interneringsmøte i Oslo tingrett. Ved en feil ble regelen om valgfrihet ikke inntatt i lovforslaget.

Det bør inntas en presisering i loven om at politiet har valgfrihet med hensyn til valg av fremstillingssted i forbindelse med internering.

§ 106 a sjette ledd første punktum i lovforslaget bør derfor lyde slik:

«Vil politiet beholde den pågrepne, må vedkommende snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstilles for tingretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om internering.»

4. Retting ved henvisningsfeil

Ved en inkurie er det i forslaget til § 103 tredje ledd nytt femte punktum inntatt en henvisning til § 106 tredje ledd annet punktum.

Riktig henvisning skal være «§ 106 a første ledd annet punktum».

1. INNLEDNING

Jeg viser til henvendelser av 7. og 8. februar 2018 fra leder av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, stortingsrepresentant Karin Andersen.

I henvendelsene bes det om lovteknisk bistand til å utforme endringer i departementets forslag til ny § 106 c i utlendingsloven, som gjelder særlige regler om pågripelse og internering av mindreårige.

2. INTERNERING VED IDENTITETSTVIL

Spørsmålet fra komiteleder Karin Andersen:

«I forslaget til ny bestemmelse § 106 c fremgår det at ‘i ekstraordinære situasjoner hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller i’. Ber om bekreftelse på om det er mulig å stryke henvisningen til § 106 a. Dersom ikke, bistand for å utforme bestemmelsen uten mulighet til å internere i ‘ekstraordinære situasjoner osv…’»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)

§ 106 c første ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:

«En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a i ekstraordinære situasjoner hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen.»

Departementets svar:

Det er ikke presisert helt tydelig hva formålet med komitelederens endringsønske er, men det forutsettes at det er å stenge for internering (men ikke pågripelse) av mindreårige i ID-tilfellene.

I så fall er det ikke tilstrekkelig å gjøre endringer i første setning i § 106 c første ledd, for denne setningen inneholder bare begrensninger i adgangen til internering.

For å oppnå det forutsatte endringsønsket bør det gjøres mer omfattende endringer i § 106 første ledd. Dette kan mest hensiktsmessig gjøres ved å gi § 106 c første ledd følgende ordlyd:

«En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen. En mindreårig utlending kan likevel ikke interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a.»

Det presiseres at dersom det også er meningen å stenge for pågripelse (og ikke bare internering) av mindreårige i ID-tilfellene, må siste setning i forslaget lyde:

«En mindreårig utlending kan likevel ikke pågripes eller interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a.»

3. BARNEVERNTJENESTENS OPPGAVER

Spørsmålet fra komiteleder Karin Andersen:

«Ber om lovteknisk bistand til å utforme bestemmelsen med følgende tilleggsmomenter og endringer i forslag til ny § 106c fjerde ledd:

• Hovedregelen er at barnevernet skal være til stede ved fengsling, ikke dersom det anses nødvendig.

• At barnevernet skal uttale seg om alternativer

• At barnevernet skal uttale seg om at kun en forelder skal fengsles

• At barnevernet skal uttale seg om forsvarlighet av barnet fengsles sammen med foreldre

• At barnevernet skal uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven.»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)

§ 106c fjerde ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:

«Politiet skal varsle barneverntjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner tilsier det. Barneverntjenesten skal så vidt mulig avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre retten eller barneverntjenesten finner det åpenbart unødvendig. Barneverntjenesten skal delta i møte om internering dersom retten eller barneverntjenesten finner deltagelse nødvendig. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.»

Departementets svar:

Ut fra de ønskede endringene, kan § 106 c fjerde ledd gis følgende ordlyd:

«Politiet skal varsle barneverntjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner tilsier det. Barneverntjenesten skal som hovedregel delta i møte om internering. I tilfeller hvor barneverntjenesten ikke deltar, skal de så vidt mulig avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre retten eller barneverntjenesten finner det åpenbart unødvendig. I forbindelse med deltakelse i møte om internering eller eventuelt skriftlig uttalelse, skal barneverntjenesten uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven, alternativer til internering, situasjonen dersom kun en av barnets foreldre interneres og forsvarligheten av at barnet interneres sammen med foreldrene. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.»

Departementet bemerker at formuleringen «som hovedregel» er uheldig, for den sier ikke noe om når hovedregelen kan eller skal fravikes. Dette bør helst fremgå av lovteksten. Er det for eksempel hvis retten finner barneverntjenestens deltakelse unødvendig? I så fall kan § 106 c fjerde ledd tredje punktum heller lyde: «Barneverntjenesten skal delta i møte om internering hvis ikke retten finner det unødvendig.» Det kan eventuelt oppstilles et annet vilkår enn «unødvendig», hvis komiteen ønsker det.

Dersom uttrykket «hovedregel» beholdes, bør det fremgå av innstillingen hva som skal til for å gjøre unntak fra hovedregelen om at barneverntjenesten skal delta i møte om internering.

Departementet gjør oppmerksom på at formuleringen i forslaget om at barneverntjenesten som hovedregel skal «delta» i møte om internering, ikke vil være til hinder for at barneverntjenesten kan delta via telefon eller videokonferanseteknikk. Dersom hensikten er å pålegge barneverntjenesten å være fysisk til stede i rettsmøtet, bør uttrykket «delta» erstattes med uttrykket «være til stede».

4. INTERNERINGSTID

Spørsmålet fra komiteleder Karin Andersen:

«I forslag til ny § 106 c sjette ledd bestemmes hvor lenge den mindreårige kan interneres. Forslaget er i dag 3 + 3 dager, men med en mulighet til forlengelse i en uke av gangen. Ber om bistand for å utforme bestemmelsen hvor maksgrensen for internering er 6 dager. Ber også om bistand til å utforme bestemmelsen slik at det maksimale antall dager et barn kan være internert er 14.»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)

§ 106 sjette ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:

«En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal internering bare kunne besluttes for inntil 1 uke av gangen.»

Departementets svar:

Dersom den maksimale grensen for internering skal være 6 dager, kan § 106 c sjette ledd gis følgende ordlyd:

«En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn.»

Dersom den maksimale grensen for internering skal være 14 dager, kan § 106 sjette ledd gis følgende ordlyd:

«En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, kan internering forlenges med inntil 8 døgn.»

Departementets eget forslag om endring i § 106 c sjette ledd

Ved gjennomgangen av § 106 c sjette ledd i forbindelse med svaret til komiteleder Karin Andersen ovenfor, har departementet blitt oppmerksomme på at de to siste setninger i forslaget til bestemmelse er uheldig formulert. Dette gjelder tredje og fjerde punktum som i proposisjonen lyder:

«Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal internering bare kunne besluttes inntil 1 uke av gangen.»

Departementet ser at formuleringen «innen 6 døgn etter pågripelse» blir misvisende fordi det i de alminnelige motiver og i spesialmerknadene i proposisjonen er lagt opp til at tidsregningen først starter fra det tidspunkt det avsies kjennelse om internering, og at familien da allerede kan ha sittet pågrepet i ett døgn. Formuleringen i tredje punktum bør derfor heller være «innen 6 døgn etter første kjennelse om internering».

I fjerde punktum kommer det ikke helt tydelig fram av ordlyden at det er tale om internering for inntil 1 uke av gangen etter at familien først har sittet internert i 6 døgn. Det foreslås derfor en presisering om dette i fjerde punktum.

Departementet foreslår etter dette at tredje og fjerde punktum bør lyde (endringer fra lovforslaget i proposisjonen er markert med kursiv):

«Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter første kjennelse om internering, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal ytterligere internering bare kunne besluttes inntil 1 uke av gangen.»

1. INNLEDNING

Jeg viser til henvendelse av 23. februar 2018 fra politisk rådgiver Ingrid Tungen, Sosialistisk venstreparti, på vegne av leder av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, stortingsrepresentant Karin Andersen.

I henvendelsen bes det om lovteknisk bistand til å utforme en ny bestemmelse. Det er også stilt spørsmål til noen uttalelser i proposisjonen om elektronisk kontroll (fotlenke).

2. SPØRSMÅL OM ELEKTRONISK KONTROLL

Spørsmål fra komiteleder Karin Andersen:

«På proposisjonens side 123 så står det noen beskrivelser av ulike løsninger for fotlenke/elektronisk kontroll. I siste avsnitt står det om den andre løsningen hvor det benyttes GPS til å rapporterer personens posisjon hvor systemet kan si ifra om personen er utenfor et gitt område. Dette legger vi til grunn er systemet som brukes til omvendt voldsalarm. Der står det at «Fotlenken er vanskelig å klippe av, men kan ødelegges/saboteres, og batteriet krever betydelig innsats fra brukeren i forbindelse medlading.» Videre at det er rapportert om slike problemer med bruk av dette i Danmark.

Er dette problemer som også er tilstede når personer blir dømt til å gå med omvendt voldsalarm? Det skal jo være et system som beskytter den som har vært utsatt for vold eller lignende i den perioden gjerningsmannen må gå med alarmen. Dersom den kan saboteres så vil ikke formålet være oppfylt. Vi ber om en klargjøring av dette.»

Departementets svar:

Til tross for teknologien som brukes er det mulig å ødelegge lenken eller hindre signaler fra den, dersom domfelte går inn for det. Lenken er satt opp med alarmer som skal gi politiet beskjed hvis dette forsøkes.

Formålet med innføring av elektronisk kontroll i forbindelse med kontaktforbud er at ansvaret for vold og krenkelser plasseres der det hører hjemme – hos voldsutøveren. Tiltaket er ment å gi økt sikkerhet for den voldsutsatte, og antas å ha en preventiv effekt. Det vil også gjøre bevissituasjonen enklere ved nye brudd på kontaktforbudet.

Noen garanti for fornærmedes sikkerhet gir tiltaket derimot ikke. Dette ble også påpekt av en samlet Justiskomité i forbindelse med Stortingets behandling av lovforslaget:

«Komiteen vil understreke at en ordning med omvendt voldsalarm ikke er en garanti for fornærmedes sikkerhet, men vil bidra til økt beskyttelse. Elektronisk kontroll vil heller ikke kunne erstatte den mobile voldsalarmen og andre beskyttelsestiltak, men kan bidra til økt og bedre beskyttelse for den fornærmede. Med omvendt voldsalarm varsles politiet så snart voldsutøveren beveger seg inn i det området forbudet gjelder for, i motsetning til en mobil voldsalarm hvor politiets utrykning er avhengig av at fornærmede selv varsler om at voldsutøveren er i nærheten. Elektronisk kontroll vil også gi politiet bedre oversikt over situasjonen ved at de kan se hvorfor alarmen utløses, og dermed sette i verk tiltak tidligere.

Komiteen vil også peke på at innføring av elektronisk kontroll kan ha en forebyggende effekt ved at tiltaket oppleves som mer inngripende i voldsutøverens bevegelsesfrihet. I tillegg vil elektronisk kontroll gjøre bevissituasjonen enklere for politiet ved brudd på kontaktforbud, fordi de kan dokumentere at vedkommende har brutt forbudet mot å oppholde seg på bestemte steder.»

Jeg minner for øvrig om at det som særlig kjennetegner saker om internering av barnefamilier, er at politiet mener det er betydelig unndragelsesfare. Det er grunn til å tro at risikoen for unndragelse kan øke betydelig dersom politiet oppsøker en familie med beskjed om at de vil bli hentet en av de nærmeste dagene for uttransportering.

Elektronisk fotlenke vil imidlertid ikke forhindre at noen for eksempel går i kirkeasyl eller at familien sørger for å holde seg spredt for å vanskeliggjøre samlet pågripelse. Det vises for eksempel til at den saken som ble behandlet av lagmannsretten i fjor vår, og som jeg kommenterte til komiteen i mitt brev av 15. januar 2018, gjaldt et tilfelle hvor den eldste sønnen i familien fikk meldinger via Facebook fra øvrig familie om å holde seg borte.

For øvrig kan det presiseres at de problemene som det rapporteres om i Danmark gjelder bruk av GPS-fotlenker i straffesakssammenheng. Nærmere bestemt gjelder dette et pilotforsøk i forbindelse med prøveløslatelse.

3. ANMODNING OM LOVTEKNISK BISTAND

Anmodning fra komiteleder Karin Andersen:

«Vi ønsker at det ikke skal være mulig å internere enslige mindreårige asylsøkere i det hele tatt etter vilkårene i utlendingsloven. Det skal kunne åpnes for pågripelse i tråd med § 106 a, men altså ikke internering. Vi ber derfor om hjelp til å få utformet en bestemmelse i § 106 c som gjør at barn uten omsorgspersoner – enslige mindreårige - ikke kan interneres.»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017):

§ 106 c første ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:

«En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a i ekstraordinære situasjoner hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen.»

Departementets svar:

Det ønskede endringen kan gjennomføres ved å tilføye følgende setning i forslaget til § 106 c første ledd:

«En mindreårig utlending som befinner seg i landet uten foreldre eller andre som har foreldreansvaret kan ikke interneres.»

Vi viser til henvendelse av 5. mars 2018 fra politisk rådgiver Jorunn Hallaråker, Kristelig Folkeparti.

I henvendelsen anmodes det om lovteknisk bistand i forbindelse med Prop. 126 L (2016–2017).

Anmodning fra Kristelig Folkeparti:

«I forslag til ny § 106 c sjette ledd bestemmes hvor lenge den mindreårige kan interneres. Forslaget er i dag 3 + 3 dager, men med en mulighet til forlengelse i en uke av gangen. Ber om bistand for å utforme bestemmelsen hvor maksgrensen for internering av barn settes til 72 timer. Ber også om bistand til å utforme bestemmelsen slik at det fremgår at hovedregelen for internering av barn skal settes til 24 timer, og at barn unntaksvis kan interneres i 72 timer om det foreligger sykdom eller nye forhold i saken som gjør retur innen 24 timer umulig.»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017):

§ 106 c sjette ledd har følgende ordlyd i proposisjonen som er til behandling:

«En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal internering bare kunne besluttes for inntil 1 uke av gangen.»

Departementets svar:

Slik vi tolker anmodningen fra Kristelig Folkeparti, bes det om en maksimal frist på totalt 72 timer fra pågripelse.

De ønskede endringene i anmodningen kan da gjennomføres ved at § 106 c sjette ledd gis følgende ordlyd:

«En mindreårig utlending som blir pågrepet eller internert, kan ikke holdes lenger enn 24 timer regnet fra pågripelsen, med mindre det foreligger sykdom eller nye forhold i saken som gjør tvangsretur i løpet av 24 timer umulig. Den mindreårige kan uansett ikke holdes lenger enn 72 timer.»