Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Kjell-Idar Juvik, Stein Erik Lauvås og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Kristin Ørmen Johnsen, Mari Holm
Lønseth og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim
og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Kari Anne Bøkestad Andreassen
og Heidi Greni, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen,
og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til at
prinsippene for lederlønninger i selskap der staten er eier, ble
behandlet i Meld. St. 27 (2013–2014). Gjennom Innst. 140 S (2014–2015)
ga Stortinget føringer for regjeringens politikk på området. I innstillingen
heter det:
«Komiteen mener at
lederlønn er styrenes ansvar og holder fast på hovedprinsippene
i statens holdning til lederlønn i selskaper der staten er eier,
jf. dagens retningslinjer. Lederlønninger i selskaper der staten
er eier må være konkurransedyktige, men skal ikke være lønnsledende.
Det skal legges vekt på moderasjon.»
Komiteen viser
til at statens lederlønnssystem ble etablert i 1991. Systemet omfatter
blant annet departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene
samt toppledere i større etater og institusjoner, fylkesmenn og
politimestere. I tillegg er enkelte fagstillinger plassert i systemet.
Regjeringen har med virkning fra 2015 fastsatt endringer i statens
lederlønnssystem. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i den
forbindelse utformet nye standard lederlønnskontrakter for ledere
i systemet. I august 2017 ble det foretatt en revidering av kontraktene
og retningslinjene.
Komiteen viser til brev av
16. januar 2018, hvor statsråden gir sine kommentarer til representantforslaget.
Statsråden viser til at flere departement har ansvar for statens
politikk når det gjelder lederlønninger. Virksomheter som ligger
under det statlige tariffområdet, ligger under Kommunal- og moderniseringsdepartementet,
ledere i selskaper med statlig eierandel inngår i eierskapspolitikken
forvaltet av Nærings- og fiskeridepartementet, og lederlønnspolitikk
for helseforetakene og AS Vinmonopolet ligger under Helsedepartementets ansvarsområde.
De tre ansvarlige statsrådene har alle gitt sine vurderinger av
forslaget om et tak på lederlønninger i staten tilsvarende statsministerens
lønnsnivå.
Komiteen merker seg at statsrådene
understreker at styrene i foretak og selskaper med statlig eierandel
har ansvar for å forvalte statens lederlønnspolitikk for disse statlige
foretakene og selskapene. Toppledere i statlige virksomheter faller
innenfor det statlige tariffområdet, og komiteen understreker at Kommunal- og
moderniseringsdepartementet her har ansvar for å forvalte statens
lederlønnspolitikk for disse virksomhetene. Det vises til at staten
må kunne rekruttere og beholde dyktige ledere og derfor må ha fleksibilitet
til å kunne tilby konkurransedyktig lønn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at statsrådene ut fra dette advarer mot å vedta representantforslaget.
Komiteen viser
til at det i representantforslaget også fremmes forslag om at pensjonsordningene
for ledere i staten ikke skal overstige den årlige verdien av den
pensjonsordningen som statsministeren mottar. I brev fra kommunal-
og moderniseringsministeren vises det til at lederne både i staten
og i heleide statlige selskaper er underlagt et tak tilsvarende
12 ganger folketrygdens grunnbeløp. 12 G ved full opptjening utgjør
per dato 742 581 kroner.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
fastlønn skal være hovedregelen i statlig lederlønnspolitikk. Bruk
av bonus, etterlønn og former for gunstige sluttavtaler bør ikke
være en del av lederlønnspolitikken.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme sak for Stortinget om eventuelle endringer
i retningslinjene for lederlønninger og andre typer godtgjørelser
for de ansatte i staten.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regelen for ledere som
omfattes av statens lederlønnssystem, er fastlønn, og at regjeringen
har strammet inn bruken av retrettstillinger og etterlønn.
Komiteen viser
til at det i Meld. St. 27 (2013–2014) ble vist til at regjeringen
arbeidet med en gjennomgang av statlige retningslinjer for statens
lederlønnspolitikk, og at Stortinget ville bli varslet på egnet måte
når arbeidet er sluttført.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, legger til
grunn at Stortingets tidligere uttrykte prinsipper for statens lederlønnspolitikk
er fulgt opp av regjeringen, og merker seg at Nærings- og fiskeridepartementet
13. februar 2015 la fram «Retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse
til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel».
Flertallet mener det ikke er
hensiktsmessig å knytte lønnsfastsettelsen for lederne i staten
til de godtgjørelsene som statsministeren mottar. Det er imidlertid
viktig at prinsippene for lederlønn i staten er basert på moderasjon,
og at staten ikke skal være lønnsledende. Det påhviler regjeringen
et ansvar for å følge opp dette og å holde Stortinget orientert
om fastsatte prinsipper for lønn og godtgjørelser til ledere i staten
følges opp etter forutsetningene.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at mer ulikhet i
et samfunn fører til et dårligere samfunn. I land der ulikhetene
er store, stoler folk mindre på hverandre, rusmiddelmisbruk er mer
utbredt, levealderen er kortere, barnedødeligheten er høyere, voldskriminalitet
er vanligere, flere sitter i fengsel, og den sosiale mobiliteten
er mindre. Større ulikhet er derfor umoderne og ikke bærekraftig,
verken i bedrifts- eller samfunnsregnskapet.
Derfor er det viktig
å motvirke ulikhet og forskjeller for å bevare og utvikle et godt
og bærekraftig samfunn. Å ta vare på verdier som likhet, nærhet
og høy grad av tillit er viktig for å bevare sentrale verdier for
det norske samfunnet. Dessverre ser vi at ulikheten er i ferd med
å øke i samfunnet som helhet. Den øker også gjennom utviklingen
i statlige lederlønninger.
Dette medlem vil peke på at
inntektsforskjellene i Norge har økt de siste tre tiårene. Den fattigste
tidelen av husholdningene fikk i 1986 4,5 pst. av samfunnets inntekter
etter skatt. Denne andelen gikk ned til 3,7 pst. i 2015. For den
rikeste tidelen av husholdningene er utviklingen motsatt. Mens de
i 1986 fikk 18,1 pst. av inntektene, var dette økt til 22,8 i 2014.
De velstående har altså fått en stadig større andel av kaka. Også
om vi måler med andre metoder, ser vi at forskjellene har økt. Forskjellene
har holdt seg rimelig stabile etter 2005, men i 2015 fikk vi igjen
en kraftig økning. Dette kan ikke motvirkes kun gjennom nivået på
lederlønninger i staten, men ved å legge begrensninger på hvor høye
statlige lederlønninger kan være, vil man sende et signal om at staten
ikke skal være en pådriver for større forskjeller.
Et svært høyt lønnsnivå
er også undergravende for befolkningens tillit til de som skal stå
i de viktigste stillingene i det offentlige. Spesielt utfordres
tilliten dersom det samtidig er gjort avtaler som sikrer personer
en høy kompensasjon også dersom vedkommende må eller velger å slutte
i stillingen. Dette
medlem vil peke på at kun de siste ukene i februar 2018 har
det vært flere store offentlige mediesaker som omhandler avtaler med
garantert etterlønn og pensjon. Blant annet har det vært en gjennomgang
av pensjonsordningene for lederne i store offentlige selskaper som
viser at lederen for Statoil kan forvente en pensjon på nesten 6
mill. kroner. Det er skyhøyt over gjennomsnittet i den norske befolkningen.
Det har også vært en stor offentlig sak om en sykehusleder som beholder
85 pst. av full lønn i en ny stilling frem til eventuell pensjon
etter en valgt avgang fra lederstillingen. Slike avtaler er med
på å undergrave tilliten til helsevesenet og bruken av offentlige
midler. Det viser at en del statlige ledere har fordeler, også etter
at de velger å slutte eller må gå av, som ingen av de øvrige ansatte
i helsevesenet er i nærheten av.
Dette medlem vil påpeke at
denne utviklingen skjer samtidig med at pensjonsordninger for vanlige lønnstakere
strammes inn, slik at folk må jobbe lengre for å oppnå vanlig pensjon,
og det manes til moderasjon i lønnsoppgjør. Det er også foretatt
kraftige innstramminger i ordningen med dagpenger for arbeidsløse gjennom
at feriepengene for de som mister jobben, er fjernet. Dette gjør
at det oppstår urettferdige forskjeller som rammer vanlige arbeidstakere,
mens ledere blir skjermet og oppnår stadig bedre vilkår.
Dette medlem viser til at offentlig
sektor preges, og er helt avhengig av, høykompetent, velutdannet
arbeidskraft som har like omfattende erfaring og utdannelse som
lederne. Lederne er helt avhengig av denne høykompetente arbeidskraften
hvis de skal lykkes i sin jobb. Skal alle disse ansatte akseptere
å gjøre jobben med en vanlig anstendig lønn som det er mulig for
samfunnet å betale, kan vi ikke ha ledere som lever i en annen økonomisk
verden og som krever svært høye lønninger og ekstragoder. Dette medlem mener
vi trenger dyktige ledere, og at dyktige ledere skal ha gode lønnsvilkår,
men det er verken inntekter på 2 eller 20 mill. kroner i året som
avgjør om de er gode i jobben. Dette medlem vil mene at en
kan stille spørsmål ved hvor egnet man er for en lederjobb hvis
det er nødvendig med lønninger langt over det landets statsminister har
for å yte sitt beste.
Dette medlem understreker at
økte lønnsforskjeller ikke er med på å skape et moderne, høykompetent
arbeidsliv som sikrer kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje
hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet
og offentlig sektor trenger.
Dette medlem vil peke på at
statsministeren og stortingspresidenten har de to fremste vervene
i det offentlige Norge. Det lønnsnivået en velger å gi disse to
posisjonene, er høyt, og det er naturlig at dette også setter en
grense for det høyeste nivået for lederlønninger i staten. Statsministerens
godtgjørelse er i dag på 1 631 346 kroner. I dag er det hele 149
ledere i staten som tjener mer enn statsministeren. Dette medlem er
som regjeringen interessert i at staten skal tilby konkurransedyktige
betingelser, og at lønn også kan være knyttet til konkrete krav
om resultat. Nettopp derfor ønsker dette medlem at lønnstaket
ikke skal være fast, men knyttes til lønnsutviklingen til statsministeren.
Det er vanskelig å se at det er andre ledere i staten som har større
ansvar, eller som det stilles høyere forventninger til, eller som
er mer avhengige av resultater, enn statsministeren.
Dette medlem viser til at statsråden
har påpekt i sitt brev til komiteen av 16. januar 2018 at flere
av disse statlige lederne har ulike utfordringer av ulik karakter som
gjør at de kompenseres gjennom lønn, men hvor det ikke er offentlig
tilgjengelig informasjon at dette er kompensasjon ut over arbeidsinnsats,
og at det kan være vanskelig å beregne hva som er reell lønn. Dette medlem vil
vise til at en utredning om hvordan et lønnstak skal kunne beregnes
og vurderes, må ta hensyn til spesielle forhold knyttet til utøvelsen
av lederarbeidet som utenlandsoppdrag eller andre kompensasjoner til
bolig osv. Dette
medlem kan ikke se at det er for komplisert å beregne og eventuelt
gjøre fradrag for slike avtaler om tillegg eller ekstra goder. På
samme måte må det også tas hensyn til særskilte frynsegoder ved
vurderingen av hva som er den totale lønnen.
På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om at taket på samlet godtgjørelse
for ansatte i staten, inkludert eventuelle tillegg og pensjon, ikke
skal være på et høyere nivå enn de ordningene som til enhver tid
gjelder for statsministeren.»