Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen om en umiddelbar og midlertidig stans i all assistert retur og tvangsretur av asylsøkere til Afghanistan frem til et uavhengig ekspertutvalg har gjennomført en åpen vurdering av regelverk og praksis i disse sakene. I tillegg må utvalget legge frem vurderinger og forslag til endringer i det systemet som utlendingsmyndighetene benytter for beslutning og åpenhet rundt landvurderinger i returarbeidet. Utvalget bes også legge frem eventuelle forslag til endringer i regelverket som sikrer at returene som gjennomføres, ikke er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.»

Jeg vil innledningsvis vise til min redegjørelse i Stortinget 8. november d.å. om norsk asyl- og returpraksis for asylsøkere fra Afghanistan. Jeg vil også vise til mine innlegg i Stortinget 14. november s.å. som svar på Dokument 8: 56 S (2017–2018) – representantforslag fra Karin Andersen og Lars Haltbrekken om å iverksette umiddelbar stans i all assistert retur og tvangsretur av asylsøkere til Afghanistan frem til Stortinget har behandlet og gjort vedtak vedrørende Dokument 8: 47 S (2017–2018). Under voteringen i Stortinget samme dag ble det ikke flertall for å stanse alle returer til Afghanistan.

Regjeringen fører en streng og ansvarlig asyl- og innvandringspolitikk. Vi er forpliktet til å gi beskyttelse til mennesker som har behov for det. Stor tilstrømning av det omfanget vi opplevde i 2015 setter imidlertid det norske samfunnet på prøve, ikke minst når det gjelder velferdsmodellens bærekraft. Det er derfor nødvendig å regulere innvandringen til Norge, og asylsystemet må forbeholdes dem med behov for beskyttelse.

Studier gjort av FNs Høykommissær for flyktninger, FNs barnefond og International Organization for Migration underbygger at ønsket om et bedre liv er en motivasjon for mange migranter. Usikkerhet og konflikt er medvirkende årsaker til at de reiser til Europa, men mulighet for arbeid og utvikling er det motivet som oppgis av de fleste. Dette kan man ha forståelse for, men det gir ikke grunnlag for beskyttelse.

Det er UDI og UNE som avgjør søknader om asyl etter gjeldende regelverk og informasjon om forholdene i landene søkerne kommer fra. Det gjøres grundige og individuelle vurderinger i hver enkelt sak. Afghanere med behov for beskyttelse får asyl, uavhengig av søkerens alder.

Når UDI og UNE vurderer praksis, baserer de seg særlig på faktainformasjon fra Landinfo. Landinfo er et faglig uavhengig organ som har markert seg både i inn- og utland med sin kompetanse, og deres rapporter brukes som kilde av utlendingsmyndighetene i mange land. De fleste rapportene til Landinfo, samt deres retningslinjer om kilde- og informasjonsanalyse, er offentlig tilgjengelig, slik at alle kan se hvordan de arbeider. Jeg understreker imidlertid at Landinfo ikke tar del i saksbehandlingen i UDI og UNE, og de tar heller ikke stilling til om det er forsvarlig å returnere en person til hjemlandet.

I asylforliket av 19. november 2015 mellom alle partier på Stortinget utenom SV og MDG, heter det blant annet at man skal «vurdere sentrale sider ved norsk utlendingslovgivning og gjennomgå norsk praksis der Norge har en annen vurdering av beskyttelsesbehovet for ulike nasjonaliteter sammenlignet med praksis i land det er naturlig å sammenligne oss med. Regjeringen bes fortløpende vurdere forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramminger». I ovennevnte debatt i Stortinget ga partiene som var med på asylforliket uttrykk for at de står ved dette.

UDI tok i 2015/2016 selv initiativ til en gjennomgang av egen praksis for asylsøkere fra Afghanistan. Gjennomgangen viste at UDI hadde lagt en lavere terskel til grunn for vurderingen av sikkerhetssituasjonen enn hva relevante rettskilder, herunder praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol, andre lands praksis og EUs statusdirektiv skulle tilsi. Den europeiske menneskerettsdomstolen har i en rekke dommer satt en svært høy terskel for at enhver retur til et bestemt land vil være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3. Det skal derfor mye til før den generelle sikkerhetssituasjonen i et land er så alvorlig at enhver retur dit eller til et område av landet vil være i strid med norsk lov og våre internasjonale forpliktelser.

UDI har som følge av denne gjennomgangen, også av eget tiltak, hevet terskelen for når et område i Afghanistan skal anses som generelt utrygt. Det vil si at det i dag er svært få områder i Afghanistan som regnes som så utrygge at alle som kommer derfra har rett til beskyttelse. P.t. er det kun provinsene Helmand og Nangarhar UDI mener har en så alvorlig sikkerhetssituasjon. Også for søkere som kommer fra disse to provinsene må det alltid vurderes hvorvidt internflukt er en mulighet. Norge vurderer internflukt når det er mulig, noe også andre europeiske land gjør. Hvis det er mulig å få beskyttelse i eget hjemland har man ikke krav på internasjonal beskyttelse, verken etter flyktningkonvensjonen eller etter utlendingsloven.

UDI har for øvrig, etter at de i 2016 hevet terskelen for når et område er så utrygt at alle som kommer derfra kan sies å ha et beskyttelsesbehov, myket opp praksis på bakgrunn av det UDI har oppfattet som en forverret sikkerhetssituasjon i Afghanistan. Disse oppmykningene har departementet tatt til etterretning.

UDI og UNE vurderer situasjonen i de enkelte områdene av Afghanistan nøye, og de vurderer fortløpende om det er behov for endringer i praksis. Senest i uke 44 gjorde UDI på eget initiativ en fornyet vurdering av om det er forsvarlig å returnere personer med avslag på asylsøknaden til Afghanistan. De kom til at det ikke er grunnlag for å endre tidligere vurderinger.

Informasjon vi har om andre lands praksis vedrørende asylsøkere fra Afghanistan viser at det ikke er grunnlag for å si at norsk praksis er vesentlig strengere enn andre europeiske land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er ingen andre sammenlignbare land som mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, herunder Kabul, tilsier at alle asylsøkere derfra har beskyttelsesbehov. Så vidt meg bekjent er det heller ikke gitt signaler fra andre europeiske land om at de har planer om å stanse returer til Afghanistan på grunn av sikkerhetssituasjonen. Migrationsverket i Sverige uttalte i august d.å. at selv om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig, er retur mulig til flere områder, herunder til Kabul. FNs Høykommissær for flyktninger bistår afghanere med retur fra Pakistan og Iran til hjemlandet. Bare i 2017 har svært mange reist tilbake til Afghanistan fra disse landene.

Retur av personer uten beskyttelsesbehov er viktig for å opprettholde tilliten til asylsystemet. Det er bred enighet på Stortinget om at personer uten lovlig opphold skal returnere. I asylforliket fra 2015 var det å jobbe for rask retur av personer med avslag et viktig punkt. Det ble understreket at regjeringen skulle «prioritere arbeidet med rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad, og i særdeleshet prioritere retur av grupper der dette vil ha effekt på tilstrømningen fremover».

Norge er i front i Europa når det gjelder å gjennomføre returer, også til Afghanistan. Dette skyldes at returarbeidet har vært høyt prioritert med midler og høye måltall fra regjeringens side, samtidig som et bredt flertall i Stortinget gjennom asylforliket understreket viktigheten av å prioritere rask retur av personer som har fått avslag. EU har også, spesielt etter flyktningkrisen i 2015, arbeidet hardt for å få til en politisk rammeavtale med Afghanistan som skal legge til rette for returer fra medlemsland. En slik avtale ble signert i oktober 2016. Andre europeiske land kommer til Norge for å lære. Flere europeiske land har også inngått egne returavtaler med Afghanistan, og de lykkes nå med å returnere personer også med tvang. Da vil det være oppsiktsvekkende om Norge skulle stanse returene og gå i motsatt retning av resten av Europa.

Norge returnerer ikke barn til Afghanistan uten at de er i følge med sine foreldre eller har et omsorgstilbud der. Barn som har krav på beskyttelse, får det. Dersom det ikke foreligger beskyttelsesbehov, men det er sterke menneskelige hensyn i saken, gis det opphold på humanitært grunnlag. Den begrensede tillatelsen som gis til enslige mindreårige mellom 16 og 18 år gis bare til barn som ikke har annet grunnlag for opphold enn at de mangler forsvarlig omsorg ved retur. Begrensingen bidrar til å forebygge at familier sender barn fra seg. For øvrig viser jeg til behandlingen i Stortinget 14. november d.å. av forslag fra Arbeiderpartiet om endret vurdering og stans i effektueringen av vedtak som gjelder enslige, mindreårige asylsøkere.

Asylsystemet var tidligere i stor grad gjenstand for politisk involvering i enkeltsaker. Dette gikk man med god grunn bort fra ved opprettelsen av UNE. I lovproposisjonen lagt frem av Regjeringen Stoltenberg II om departementets adgang til å instruere UDI og UNE om utsatt iverksetting av vedtak, fremgår det:

«Det kan riktignok tenkes andre situasjoner hvor det kan bli fremmet ønske om at departementet/statsråden skal utsette iverksettingen av negative vedtak, for eksempel fordi ulike aktører på feltet mener at UDI og UNE tar feil i sine vurderinger av den generelle sikkerhetssituasjonen i asylsøkeres hjemland mv. Departementet mener at det også i tilfeller som dette vil stride mot gjeldende styringsforhold om politiske myndigheter skal ha adgang til å instruere om utsatt iverksetting.»

Dette viser at også den forrige regjeringen med Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet var opptatt av de samme prinsippene som sittende regjering. Det er fagmyndighetene som bør foreta disse vurderingene på selvstendig grunnlag i henhold til de lover og regler Stortinget har vedtatt. Denne type vurderinger bør ikke være gjenstand for politisk behandling, og vi bør beholde et asylsystem der enkeltvedtakene fattes uten politisk styring. Dette sikrer likebehandling og en praksis som er begrunnet i kunnskap om landforhold, regelverk og fakta i den enkelte sak. Alternativet er en uforutsigbar praksis uten faglig tyngde.

Forslagsstillerne ber om at det nedsettes et uavhengig ekspertutvalg som blant annet skal gjennomføre en «åpen vurdering av regelverk og praksis i disse sakene». Det er uklart hva denne delen av forslaget faktisk innebærer. For det første fremgår det ikke om dette kun skal være en engangsordning for Afghanistanpraksis, eller om det er en nyordning som skal kunne benyttes også i andre saker der det er misnøye med UDI og UNEs praksis. Det er vanskelig å se noen saklig begrunnelse for at dette skal være en særordning for Afghanistan.

Videre er det uklart hvilken status vurderinger fra et slikt ekspertutvalg skal ha, om vurderingene skal være bindende for UDI, UNE og departementet eller kun rådgivende. Det er heller ikke klart om dette skal være en engangsvurdering, eller om utvalget løpende over tid skal følge med på praksis og eventuelt beslutte når situasjonen er forbedret, slik at returer kan gjenopptas. Det er heller ikke gitt noen føringer for hvordan domstolene skal forholde seg til en eventuell praksis som følge av utvalgets beslutninger.

Forslaget signaliserer en generell mistillit til utlendingsforvaltningens kompetanse – en mistillit jeg ikke deler. Utlendingsforvaltningen er våre eksperter på å innhente asylrelevant informasjon fra alle aktuelle kilder og å avgjøre asylsøknader etter nasjonal og internasjonal rett. Det er vanskelig å se hvordan man skal sette sammen et uavhengig ekspertutvalg som vil være bedre i stand til å foreta disse komplekse vurderingene. Jeg vil også minne om at vi allerede har et system der UDI og UNEs praksis er gjenstand for overprøving i domstolene. Jeg vil advare mot å etablere nye ordninger som rokker ved etablerte og velfungerende systemer, når disse primært er begrunnet i ønsket om en mer liberal asylpolitikk.

Jeg mener forslaget åpner for en uforutsigbar asylpolitikk, der man gjennom forslag i Stortinget griper inn i faglige vurderinger som i dag gjøres av utlendingsmyndighetene.

Fullstendig returstans vil bli oppfattet som et signal om en ny og klart mer liberal Afghanistanpraksis i Norge, sammenholdt med praksis i andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Forskning viser at mulighetene for å kunne bli værende i et land har betydning for hvilket land som velges som destinasjonsland. Dersom Norge stopper alle returer til Afghanistan, vil dette kunne føre til betydelig økning i asylsøkertilstrømningen hit, fordi søkerne vet at de ikke vil bli returnert.

Også afghanere som allerede oppholder seg ulovlig i andre land i Europa vil kunne finne det attraktivt å komme til Norge. Det vil være vanskelig for Norge å returnere disse til andre Dublin-land med en annen returpraksis, dersom den norske begrunnelsen for å stanse alle returer til Afghanistan er at det er for utrygt å sende noen tilbake dit.

Stans i returene kan også innebære at søkere som allerede har vært en tid i Norge får uberettiget forventning om at de vil kunne bli værende. Det er ikke usannsynlig at et uavhengig utvalg ville komme til samme konklusjon som UDI og UNE. Vi ville da få en situasjon der belastningen for søkerne blir større enn ved snarlig avklaring og påfølgende rask retur til hjemlandet.

Stans i assisterte returer vil også kunne påvirke det gode samarbeidet vi i dag har med afghanske myndigheter. Gode rutiner, klare kontaktpunkter og god dialog med mottakerstaten er en forutsetning for vellykkede returer. Dersom returene nå stanses, er det usikkert hvordan situasjonen vil være den dagen returer gjenopptas.

Forslaget lyder.

«Stortinget ber regjeringen straks igangsette etableringen av et uavhengig og effektivt tilsyn med tvangsreturer av asylsøkere i henhold til EUs returdirektiv.»

Norge er gjennom direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) pålagt å etablere et effektivt system for tilsyn med tvangsreturer av tredjelandsborgere. Mens det tidligere har vært lagt til grunn at den generelle forvaltningskontrollen utgjør et effektivt og tilstrekkelig tilsyn med tvangsreturer utført etter en returbeslutning iht. returdirektivet, er det blitt klart at Norge skal ha et nasjonalt system for tvangsreturmonitorering. Justis- og beredskapsdepartementet har derfor iverksatt arbeidet med å etablere dette systemet.

Det er besluttet at oppgaven skal tillegges Tilsynsrådet for Trandum. Tilsynsrådet, Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet er nå i dialog om hvordan de konkrete detaljene rundt ordningen skal utarbeides, herunder antall returer som skal monitoreres, samt kartlegging av nødvendige regelendringer og utvidelse av tilsynsrådets mandat.

Foreløpig tas det sikte på å iverksette en «pilotordning» i løpet av første halvår 2018, hvor ambisjonen er at to returer skal monitoreres per måned, før et system som fullt ut ivaretar returdirektivets krav iverksettes noe senere.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at Frontex har bistått med monitorering av tvangsreturer på Frontex-chartere fra Norge siden desember 2016.