Representantforslag 123 S (2016–2017)
fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syversen, Line Henriette
Hjemdal, Hans Fredrik Grøvan, Kjell Ingolf Ropstad og Geir Sigbjørn
Toskedal
Jeg viser til familie- og
kulturkomiteens brev 2. mai 2017, der det bes om Barne- og likestillingsdepartementets
vurdering av et representantforslag fra stortingsrepresentantene
Hans Olav Syversen, Line Henriette Hjemdal, Hans Fredrik Grøvan,
Kjell Ingolf Ropstad og Geir Sigbjørn Toskedal. Siden forslagene
i representantforslagene i hovedsak gjelder avhendingslova eller
spørsmål som er naturlig å se i lys av avhendingslova, er brevet
oversendt Justis- og beredskapsdepartementet som rett fagdepartement.
Forslagsstillerne
gir uttrykk for at det ikke er gode nok rammebetingelser for boligkjøpere,
og fremmer flere forslag for å bøte på dette. Jeg er enig med forslagsstillerne
i at det er viktig med rettslige rammebetingelser som sikrer at
kjøp og salg av bolig skjer på en slik måte at man i størst mulig
grad unngår tvister. Avhendingslova regulerer viktige transaksjoner
for boligkjøpere og boligselgere. Tvister på dette området kan være
en stor belastning for partene og medfører en belastning for domstolene.
Det er derfor viktig både for samfunnet og for partene at eiendomssalget
foregår mest mulig risikofritt. På denne bakgrunn har regjeringen
de siste årene nøye fulgt utviklingen i boligomsetningen.
Regjeringen har
hatt tett kontakt med ulike aktører i boligomsetningen, samt innhentet
informasjon og statistikk om konfliktnivået ved kjøp og salg av bolig.
Mitt foreløpige inntrykk er at det i bransjen og blant aktørene
i boligomsetningen er ulike oppfatninger av hvor konfliktfylt bolighandelen
er. Noe av årsaken til dette kan være at de ulike aktørene legger forskjellig
meningsinnhold i uttrykket «konflikt», i tillegg til at det ikke
føres noen enhetlig og offentlig statistikk over konfliktnivået
i boligomsetningen.
Jeg tror også opplevelsen
av utrygghet i boligomsetningen til dels vil avhenge av om man tar
boligselgerens eller boligkjøperens perspektiv. Blant annet har
boligselgere etter avhendingslova en viss adgang til å fraskrive
seg ansvaret for skjulte feil og mangler, samtidig som det for boligkjøpere
kan være krevende å avdekke slike feil og mangler før kjøpet kommer
i stand. Det sentrale for så vidt gjelder avhendingslova er at folk
flest til ulike tider vil kunne opptre som både kjøper og selger
ved boligsalg. En regel som blir oppfattet som urimelig eller risikofylt
av en kjøper, vil i neste omgang kunne oppfattes som rimelig når
personen opptrer som selger. Dette er noe av bakgrunnen for at avhendingslova
er utformet i tråd med den alminnelige kontraktslovgivningen ellers,
og ikke som en ren forbrukervernlov. Ved de fleste boligomsetninger
vil normalt både kjøper og selger opptre som forbrukere, og dermed
være jevnbyrdige med hensyn til graden av økonomi og profesjonalitet. I
salg mellom forbrukere er det derfor ikke gitt at risikoen skal
fordeles på samme måte som i andre forbrukerkjøp, hvor selgeren
normalt er næringsdrivende og dermed den sterkeste parten.
Når det er sagt,
er jeg enig med forslagsstillerne i at det kan være et behov for
å se nærmere på enkelte sider av regelverket for kjøp av salg av
bolig. Behovet knytter seg kanskje særlig til tilgangen til informasjon
om boligens tekniske tilstand før salget kommer i stand. I NOU 2009:
6 Tilstandsrapport ved salg av bolig ble det foreslått endringer
avhendingslova for å øke bruken av tekniske tilstandsrapporter ved salg
av bolig. Formålet med forslagene var å legge til rette for at potensielle
boligkjøpere får mer fyllestgjørende informasjon før salg kommer
i stand for derved å redusere potensialet for konflikter i etterkant.
For å sikre gode rettslige rammebetingelser i boligomsetningen ønsker
regjeringen nå å følge opp utredningen ved å se nærmere på forslagene
utvalget la frem. En oppfølging av utredningen vil også omfatte
vurderinger knyttet til takstmannens rolle i boligomsetningen og
eventuelle lovregulerte forsikringsordninger. Jeg går derfor ikke
nærmere inn på forslag nr. 3 og 4, hvor regjeringen bes om vurdere spørsmål
som nå følges opp av regjeringen.
Nedenfor vil jeg
knytte enkelte kommentarer til de øvrige fremsatte forslagene. Svaret
til forslag 5 og 6 er utarbeidet i samråd med Finansdepartementet, som
har ansvaret for eiendomsmeglingsloven.
Forslag 1: Stortinget ber regjeringen
utrede en omlegging av forsikringsordningene i bolighandelen.
Innledningsvis vil
jeg peke på at avhendingslova ikke inneholder regler om forsikring.
Eierskifteforsikring og boligkjøperforsikring er produkter som tilbys
i markedet, og som boligselgere og boligkjøpere tegner frivillig.
Når forslagsstillerne etterspør en omlegging av forsikringsordningen
slik at kjøperen nyter godt av forsikringen, antar jeg at forslagsstillerne
sikter til en løsning etter modell av den danske huseftersynsordningen.
Den danske ordningen ble vurdert av Takstlovutvalget i NOU 2009:
6 Tilstandsrapport ved salg av bolig side 19 og side 29-30. Som
det fremgår der, vil ansvaret for skjulte feil og mangler etter
den danske ordningen flyttes fra selgeren til kjøperens eierforsikring.
I utredningen peker utvalget på at det ikke tilbys noen tilsvarende
forsikringsordning på det norske markedet. Utvalget mente også at
det ville være betenkelig å innføre kontraktsrettslige regler som
nærmest forutsetter et bestemt forsikringstilbud for at de kan aksepteres
som rimelige og balanserte. Blant annet på denne bakgrunn kom et
samlet utvalg til at det ikke bør innføres en tilsvarende ordning
som den danske i norsk rett, se utredningen side 30. Jeg vil imidlertid
ikke utelukke at den danske ordningen kan være interessant å se hen
til som ledd i oppfølgingen av NOU 2009: 6, og som nevnt ovenfor
vil det under arbeidet med utredningen antagelig være naturlig å
se nærmere på spørsmål knyttet til eventuelle lovregulerte forsikringsordninger.
Forslag 2: Stortinget ber regjeringen
om å fremme forslag for Stortinget som sikrer at kravet til vesentlighet
ved reklamasjoner utformes slik at stigende priser på tomter og
boliger ikke automatisk forringer boligkjøperes reklamasjonsmuligheter.
Dersom en bolig
selges med et «som den er»-forbehold etter avhendingslova § 3-9,
er boligen likevel mangelfull dersom selgeren har holdt tilbake
opplysninger etter § 3-7 eller gitt uriktige opplysninger etter § 3-8.
Boligen har også en mangel dersom boligen er i «vesentlig ringare
stand» enn det kjøperen hadde grunn til å regne med ut fra kjøpesummen
og forholdene ellers. Det har kanskje tidligere vært en tendens i
underrettspraksis i retning av å legge stor vekt på forholdet mellom
kjøpesummen og utbedringskostnadene ved vurderingen av om vilkåret
«vesentleg ringare stand» er oppfylt. Ulempen med en slik tilnærming
er, som forslagsstillerne peker på, at terskelen for å anse boligen
for mangelfull heves ut fra hvor verdifull boligen er. Jeg kan imidlertid
ikke se at en slik tilnærming uten videre følger av gjeldende rett
i dag. Det overordnede vurderingstemaet etter ordlyden i § 3-9 er
forholdet mellom boligens faktiske tilstand og hva kjøperen etter
en helhetsvurderingen med rimelighet kunne forvente med hensyn til
standard. Forholdet mellom kjøpesummen og utbedringskostnadene
er bare ett av flere momenter i den helhetsvurderingen som skal
foretas etter § 3-9. Jeg ser det derfor ikke som nødvendig å utrede
endringer i § 3-9 på dette punktet.
Forslag 5: Stortinget ber regjeringen
vurdere å gjeninnføre boligkjøpernes adgang til å få en markedsvurdering
utført av takstmannen til støtte for sin kjøpsvurdering.
Boligkjøpere står
i prinsippet fritt til å la seg bistå av en takstmann ved kjøp av
bolig dersom boligkjøperen ønsker det. Jeg antar imidlertid at forslagsstillerne
primært sikter til hvem selgeren skal la seg bistå av når det fastsettes
utgangspris på en bolig. Avhendingslova har ikke regler om dette,
og jeg ser heller ikke et behov for å utrede særskilte lovendringer på
dette punktet nå. Det er ingen plikt til å bruke eiendomsmegler
ved salg av bolig. Dersom selgeren har valgt å bruke en megler til
å bistå med salget, følger det av eiendomsmeglingsloven § 6-7 at
megleren skal gi kjøperen en skriftlig oppgave som inneholder totalkostnad
for kjøpet hvis kjøpesum er fastsatt. Hvis kjøpesummen ikke er fastsatt,
skal megleren gi kjøperen en samlet oppstilling som omfatter prisantydning
og andre kostnader ved kjøpet. Eiendomsmeglingsloven regulerer meglers
plikter som mellommann ved salg av fast eiendom, og loven inneholder
ikke regler om takstmenn. Meglerens og takstmannens rolle vil uansett
være naturlig å ta i betraktning i den vurderingen som skal foretas
som ledd i oppfølgingen av NOU 2009: 6.
Forslag 6: Stortinget ber regjeringen
sikre boligkjøpernes behov for mer tid i bolighandel gjennom forskriftene
til eiendomsmeglingsloven eller ved å fremme forslag for Stortinget
om endringer i avhendingsloven.
Bestemmelsen i eiendomsmeglingsforskriften om
at megleren ikke skal formidle bud til selgeren som har kortere
akseptfrist enn til kl. 12 første dag etter siste annonserte visning,
ble sist endret med virkning fra 1. juli 2010. Tidligere fulgte
det av bestemmelsen at megleren ikke skulle formidle bud med kortere
akseptfrist enn 24 timer etter siste annonserte visning.
Da forskriften ble
endret i 2010, ble blant annet et alternativ om minste akseptfrist
andre dag etter siste annonserte visning vurdert. Etter en avveining
av ulike hensyn som gjør seg gjeldende, og merknader fra høringsinstansene,
ble forskriften endret slik den nå lyder. I vurderingen ble det
blant annet lagt vekt på at potensielle kjøpere har behov for noe
tid til å områ seg i kjøpssituasjonen. Det ble også lagt vekt på at
det er betenkelig å avskjære eiendomsmegleren fra å formidle bud
videre til sin oppdragsgiver (selgeren). Videre ble det lagt vekt
på at kjøpere kan ønske å delta i flere budprosesser som pågår samtidig,
og at de derfor kan ha behov for en rask avklaring. Konklusjonen
den gangen var at en regulering av minste akseptfrist for bud som
megleren skal videreformidle til selgeren, ikke bør favne videre
enn det som er nødvendig for å ivareta boligsøkerens behov for å områ
seg i kjøpssituasjonen.
Finansdepartementet
varslet i brev 23. januar 2017 til Finanstilsynet at departementet
tar sikte på å oppnevne et lovutvalg for å revidere eiendomsmeglingsloven
på et senere tidspunkt. Det er naturlig at det varslede eiendomsmeglingslovutvalget
ser nærmere på reglene om budgivning gjennom eiendomsmeglere generelt,
herunder bestemmelsen om minste akseptfrist. Bestemmelsen bør ses
i sammenheng med meglerens øvrige plikter ved budgivningen, og det
er derfor ikke hensiktsmessig at det settes i gang arbeid med å
vurdere denne bestemmelsen særskilt nå.
For ordens skyld
vises det til at en regulering av meglerens plikter under budgivningen
i eiendomsmeglingsloven/forskriften ikke kan forhindre at interessenter
«kupper» budrunder ved å henvende seg direkte til selgeren. En eventuell
regulering av det avtalerettslige forholdet mellom selger og kjøper, hører
hjemme i avhendingsloven.