Søk

Vedlegg - Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet ved statsråd Bent Høie til helse- og omsorgskomiteen, datert 8. mai 2017

Vedlegg
Dokument 8:91 S (2016-2017) - Representantforslag om forebygging og behandling av kroniske sår - Stortingsrepr Torgeir Micaelsen, Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Ingvild Kjerkol og Kjersti Toppe

Det vises til Dokument 8:91 S (2016-2017) oversendt fra Stortingets helse- og omsorgskomité i brev av 18. april 2017. Komiteen ber om statsrådens uttalelse til forslaget.

Forslag:

Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme sak om nødvendige tiltak for bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår samt sikre sårpasienter et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud med mål om å redusere antall pasienter med kroniske sår og amputasjoner. Saken må også omhandle finansiering, tilgjengelighet og etablering av et tilbud i spesialisthelsetjenesten, for eksempel i form av sårsentre/sårklinikker. I tillegg må den foreslå tiltak for å øke kompetanse og samhandling på alle nivå slik at pasientene sikres en god og koordinert behandling.

Svar:

Helse- og omsorgsdepartementet fikk i 2016 en redegjørelse fra Helsedirektoratet på status og tiltak når det gjelder sårbehandling i helse- og omsorgstjenesten. Den gjennomgangen Helsedirektoratet har gjort gir ikke grunnlag for å anta at sårbehandling i helsetjenesten generelt er uforsvarlig. Om det er uforsvarlig i enkelte tilfeller må avgjøres av tilsynsmyndighetene. Gjennomgangen viser likevel at det kan være grunn til å anta at det er uønsket variasjon i tjenestene.

Det foreligger ikke tilsynsrapporter fra Helsetilsynet på gjennomførte tilsyn på sårbehandling i spesialisthelsetjenesten eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Tilbakemeldingen fra kollegiet til Pasient- og brukerombudene (POBO) er at de får en del henvendelser fra pasienter og pårørende der sårbehandling er årsak til eller en del av bildet som tas opp i kontakt med POBO. Inntrykket er at både kompetanse og praksis i tjenestene er varierende og ulik, både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og på sykehus. Noen opplever at det som omhandler dekning av utgifter til materiell for sårbehandling kan virke tilfeldig og varierende.

I følge Helsedirektoratet foregår det mye aktivitet for å øke kvaliteten på sårbehandlingen i tjenestene, både nasjonalt og lokalt:

  • Retningslinjer: Forebygging og behandling av diabetiske fotsår står sentralt i revisjonen av den nye diabetesretningslinjen. Implementering av retningslinjen antas å være en viktig del av Diabetesplanen som skal utarbeides. De nasjonale retningslinjene for antibiotikabruk i spesialist- og primærhelsetjenesten har egne underkapittel om behandling av postoperative sår, diabetiske fotsår og infisert venøst leggsår.

  • Helsetjenesteassosierte sårinfeksjoner: De fleste operasjonssår heles uten komplikasjoner, men som for alle åpne sår er det en risiko for bakteriell kontaminasjon og infeksjon. Folkehelseinstituttet undersøker forekomsten av helsetjenesteassosierte infeksjoner og antibiotikabruk i norske sykehus. Det er obligatorisk for alle sykehus å delta i Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS). Gjennom denne overvåkingen kan sykehusene ha et kontinuerlig fokus på kvalitetsforbedringsarbeid og pasientsikkerhet.

  • Forebygging av trykksår – pasientsikkerhetsprogrammet: Forebygging av trykksår i sykehus og sykehjem er et av innsatsområdene i det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet. Det er utarbeidet en tiltakspakke for forebygging av trykksår i sykehus og sykehjem, som har vært i bruk i helsetjenesten siden 2013.

  • Prosedyrer: Kunnskapssenteret har utarbeidet prosedyrer som må godkjennes for bruk i det enkelte foretak. Lokale tilpasninger vil i de fleste tilfeller være nødvendig. For sårbehandling er det blant annet utarbeidet prosedyrer for håndtering av kirurgiske sår, sårstell for kreftsår, behandling og forebygging av trykksår i sykehjem. Praktiske prosedyrer i sykepleien er utviklet for bruk i hele helsetjenesten, og til utdanning av sykepleiere og annet helsepersonell. Prosedyrene kan integreres med de fleste elektroniske kvalitetssystemer på markedet, og brukes i praksis.

  • Sår- og diabetes poliklinikker: Det er opprettet egne sår- og diabetes poliklinikker i mange helseforetak og i enkelte kommuner. Det avholdes årlig en rekke kurs for sykepleiere, allmennleger og deres medarbeidere om sårbehandling, og det er en egen videreutdanning innen sårpleie for personer med høgskoleutdanning.

Når det gjelder finansiering, gir Helfo bidrag til utgifter til bandasjemateriell mv. dersom pasienter steller/skifter sår selv, eller får hjelp av pårørende eller lignende.

Pasienter som går til fastlegen for å få hjelp til sårbehandling, må selv dekke kostnader til bandasjemateriell brukt ved sårskiftet. For enkelte typer materiell er utgiftene definert gjennom egne takster (takst 10b: 90 kroner og takst 10d: 171 kroner), for utstyr som ikke er definert må pasientene dekke legens kostander. Utgiftene inngår ikke i frikortordningen.

Kommunens ansvar for å yte helsetjenester i hjemmet følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2. Når pasienter innvilges helsehjelp i hjemmet til sårbehandling er kommunen ansvarlig for at pasienten tilbys nødvendig sykepleiefaglig behandling, herunder nødvendige sykepleieartikler Kommunen kan ikke kreve vederlag for dette. For de som er innvilget helsetjenester i hjemmet til sårbehandling dekkes derfor ikke de samme sykepleieartiklene gjennom bidragsordningen.

Gjennom oppfølging av Primærhelsetjenestemeldingen blir det lagt til rette for økt kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, mer teamorganisering av tjenestene, bedre ledelse og samarbeid innad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og mellom de ulike nivåene i tjenesten

Jeg kan opplyse at fagdirektørene og samhandlingsdirektørene i de fire regionale helseforetakene i et fellesmøte 22. mai 2017, vil drøfte tiltak for å bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår og sikre et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud for denne pasientgruppen.

Ulik finansiering avhengig av hvor tjenesten ytes, er en generell problemstilling i helse- og omsorgstjenesten. Denne utfordringen er ikke særegen for sårbehandling. Det er flere pågående tiltak for å bedre kvaliteten på sårbehandling, og departementet vurderer det dithen at det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i finansieringen av sårprodukter på nåværende tidspunkt.