1.1 Innledning

Regjeringens visjon for en aktiv industripolitikk er at Norge skal være en ledende industri- og teknologinasjon. Dette innebærer at vi må satse grønnere, smartere og mer nyskapende for å gi fremtidig vekst, arbeidsplasser og skatteinntekter. Regjeringen vil legge til rette for vekst i både eksisterende og nye bedrifter og fremme Norge som et attraktivt lokaliseringsland for industriell aktivitet. En stabil økonomisk utvikling og svak krone er viktig for å få ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv, og dette tar regjeringen hensyn til i utformingen av den økonomiske politikken.

Norsk næringsliv er i endring. Fortsatt globalisering og aldrende befolkning påvirker de nasjonale og internasjonale rammevilkårene som norsk industri står overfor. Petroleumsvirksomheten er av stor betydning for norsk økonomi. Selv om petroleumsvirksomheten vil være viktig for norsk økonomi i mange tiår fremover, vil etterspørselen fra næringen ikke lenger i like sterk grad bidra til å trekke opp aktiviteten i fastlandsøkonomien. Samtidig har vi klimautfordringer som krever at samfunnet, både i Norge og internasjonalt, omstilles i retning av mer bærekraft og til å bli lavutslippsamfunn. Vi må tenke grønnere og mange av morgendagens lavutslippsløsninger vil måtte finne sine løsninger i, eller i samarbeid med, industrien.

Parallelt står vi overfor en teknologisk utvikling innenfor digitalisering og andre muliggjørende teknologier som over tid endrer norsk industri slik vi kjenner den. Det skjer i hurtig tempo. Det tas i bruk nye materialer, og prosesser endres, automatiseres og digitaliseres. Dels handler det om mer effektiv, mer presis og mer automatisert produksjon; dels om nye produkter, nye verdikjeder og nye forretningsmodeller. Sammen med vår industrielle kompetansebase, gir utviklingen mange nye industrielle muligheter.

Teknologiutviklingen reduserer lønnskostnadenes betydning for hvor bedriftene velger å produsere. Det blir mer fremtredende å vektlegge leveringstid, kvalitet, fleksibilitet, utviklingsmuligheter, nærhet til kompetansemiljøer, leverandører og kunder. Utviklingen gir nye muligheter for hjemflagging av industriell aktivitet til et høykostnadsland som Norge.

Viljen til å ta i bruk ny teknologi er stor, og vi har en digital infrastruktur som gir gode verdiskapingsmuligheter. Vi har flere godt utviklede klynger og nettverk som er basert på utnyttelsen av naturressursene i havet og på land. Næringsklyngene har både spisskompetanse, overblikk og en samarbeidskultur som kan gi grunnlag for videre vekst. Norsk industri har i tillegg i betydelig grad lykkes å tilpasse seg stadig strengere utslipps- og forurensningskrav gjennom å ta i bruk smartere produksjon, nye tekniske løsninger og bruk av ny teknologi.

Regjeringen vil bidra til at norsk næringsliv og industri har gode rammevilkår. Det er flere kjennetegn ved industrien som gjør den annerledes sammenlignet med andre sektorer i Norge. Den har sterk lokal forankring, samtidig som den i stor grad opererer i globale markeder. Tøff internasjonalt konkurranse krever kontinuerlig omstilling og forbedring. Vår frontfagmodell gjør at lønnsutviklingen legger premissene for resten av lønnsnivået i Norge. Slik påvirker den også andre sektorer og samfunnet som helhet. Norge skiller seg ut ved at vår industri allerede fra starten av har vært basert på fornybar energi. I overgangen til lavutslippssamfunnet vil derfor industrien ha en sentral rolle i å utvikle nye og smartere løsninger som kan erstatte aktiviteter som i dag medfører utslipp.

Høy sysselsetting og velstandsvekst fremover krever en økonomisk politikk som legger til rette for forbedring, nyskaping og omstillinger. Skattenivået bør derfor etter regjeringens mening fortsatt reduseres, og infrastrukturen, offentlige reguleringer og utdanningssystemet må utformes slik at de gir bedriftene konkurransedyktige rammebetingelser.

Norge er allerede en ledende industrinasjon innenfor olje- og gassvirksomhet, og regjeringen vil legge til rette for at Norge skal fortsette å være dette i lang tid fremover. Norge er også en ledende industrinasjon innenfor sektorer som bygger på våre naturressurser i hav og på land – som kraftintensiv industri, maritim og marin virksomhet. Norge har ellers forutsetninger for fortsatt vekst innenfor sektorer som for eksempel fisk, mineraler, skog og kunnskapsdrevne områder som IKT og digitalisering, helse, bioteknologi og kreative næringer.

Regjeringen ser store muligheter for en sterk norsk industri for fremtiden. I denne meldingen presenterer regjeringen de sentrale rammebetingelsene i en aktiv næringspolitikk som regjeringen mener er avgjørende for at industrien skal lykkes i å møte kjente og ukjente utfordringer i tiden fremover.

1.2 Om norsk næringsliv og industrien

1.2.1 Om industribegrepet i meldingen

Digitalisering og teknologiske endringer gir grunnlag for utvikling av nye varer og tjenester i bedriftene. Det er nye verdiskapingsmuligheter ved å koble industrielt fremstilte varer med leveranser av tjenesteyting. Mens produksjon av varer tenderer til å bli generiske over tid, synes tjenester å være et område hvor bedrifter kan differensiere seg og har muligheter for å ta seg bedre betalt, og bevege seg oppover verdikjeden. Teknologiske endringer bidrar også til at lønnskostnader får mindre betydning som lokaliseringsfaktor. Utviklingen kan styrke mulighetene for industriell utvikling i Norge basert på vår kompetanse, vår industrikultur og våre ressurser.

I Norge er tjenesteytende næringer i dag klart størst, målt både i sysselsetting og verdiskaping. Nesten all sysselsettingsvekst har skjedd i offentlig sektor eller privat tjenesteyting i den senere tid. Teknologisk utvikling, handel og stadig tettere økonomiske forbindelser med andre land har vært viktige drivkrefter for denne utviklingen. Økt kjøpekraft og høyere levestandard bidrar til økt etterspørsel etter tjenester.

Antall sysselsatte i industrien har falt med omtrent 33 pst. fra 1970 til 2015, mens produksjonen har økt med nesten 150 pst. i samme periode

1.2.2 Energisektoren – fornybar energi og olje- og gassutvinning

Norge skaper store verdier basert på de fornybare energiressursene, og denne delen av energisektoren er en viktig del av norsk økonomi. Innenlands energiforsyning omsatte for om lag 80 mrd. kroner i 2016. En stor del av inntektene kommer fra produksjon og omsetning av kraft. Kraftforsyningssektoren hadde 17 000 sysselsatte i 2016. Stabil og god krafttilgang gir grunnlaget for betydelig verdiskaping i andre sektorer. Norge er nå inne i en periode der det bygges ut mer fornybar kraft enn det er gjort på over 25 år. Det gjennomføres store investeringer i strømnettet. Det foregår samtidig strukturelle endringer i kraftsektoren i Norge.

Petroleumsvirksomheten er en bærebjelke i norsk økonomi og vil fortsette å være det i lang tid fremover. Den er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Virksomheten sysselsatte i 2016 om lag 50 000 personer og – sammen med indirekte sysselsatte – om lag 184 000 personer når man tar hensyn til petroleumsrelatert leverandørindustri, handel og tjenestevirksomhet.

Selv om den samlede produksjonen av olje og gass har gått noe ned siden toppåret 2004, har produksjonen stabilisert seg de siste årene. 2016 var det tredje året på rad med økning i oljeproduksjonen, og gass produseres på rekordhøye nivåer. Norsk gass selges primært til Europa og dekker rundt 20 pst. av EUs totale gassetterspørsel. Det forventes at produksjonen det neste tiåret vil holde seg på om lag de samme nivåene som vi ser i dag.

1.2.3 Viktige deler av industrien er basert på råvarer fra primærnæringene

Norsk fisk er en viktig eksportvare. I 2016 eksporterte Norge sjømat for 91,6 mrd. kroner. To tredjedeler av dette var laks fra havbruksnæringen. Sjømatnæringens bidrag til BNP i 2014 var 39,6 mrd. kroner og omfatter over 26 000 årsverk. Sjømatnæringens andel av den samlede verdiskaping til Fastlands-Norge er på om lag 3 pst.

Fiskeriene i Norge har gjennomgått en sterk effektivisering de siste 25 årene. Den norske fiskeflåten er blant de mest moderne flåter i verden, og de høster av bærekraftige ressurser.

Jord- og skogbruk sysselsatte i overkant av 52 000 personer i 2015, og stod for i underkant av 1 pst. av totalt bruttoprodukt for landet i 2015. Det er jordbruksforetak i 418 av landets kommuner, og jordbruket og matindustrien (ekskl. fiskeindustrien) utgjør om lag 3 pst. av landets samlede sysselsetting.

Skogbruk og tilhørende tjenester sysselsetter om lag 6 000 personer. Bruk av hogstmaskiner og mer rasjonell skogsdrift har medvirket til en formidabel effektivisering av hogsten. Den samlede årlige hogsten til industriformål har over tid samtidig vært nokså konstant.

1.2.4 Industrien

Ved utgangen av 4. kvartal 2016 utgjorde sysselsettingen i industrien om lag 232 000 personer. Inklusive bergverk og utvinning av olje og gass, utgjorde sysselsettingen ved utgangen av 4. kvartal 2016 om lag 287 000 personer. Sysselsettingen i industri, bergverk, og olje- og gassutvinning falt i 2015 og har fortsatt å falle i 2016.

I 2013 var investeringene på norsk kontinentalsokkel på et rekordhøyt nivå. Fra 2014 snudde dette. Den petroleumsrettede leverandørindustrien har vist en betydelig omstillingsevne og har styrket sin kostnadsmessige konkurransekraft på kort tid. Utsiktene til at petroleumsvirksomheten fortsatt vil være av et betydelig omfang, på norsk sokkel og internasjonalt i mange år fremover, innebærer muligheter for utvikling av denne viktige delen av norsk industri.

1.2.5 Bygge- og anleggsnæringen

Bygge- og anleggsnæringen står for vel 6 pst. av samlet verdiskaping. Til sammen var det i 2015 om lag 56 500 bedrifter i bygg- og anlegg som sysselsatte om lag 230 000 personer. Næringen har i de senere årene hatt god vekst og omsatte i 2015 for 482 mrd. kroner.

Næringen inngår i en verdikjede som også består av arkitekter, eiendomsutviklere, rådgivende ingeniører, ulike leverandørnæringer, transportbedrifter, byggevarehandel og finansforetak. Flere av disse næringene er avhengige av aktiviteten i bygge- og anleggsnæringen. Ifølge Produktivitetskommisjonens første rapport er det indikasjoner på at innovasjonsgraden og produktivitetsveksten er lavere i bygg- og anleggsnæringen enn i andre næringer.

1.2.6 Tjenestenæringene

Tjenestenæringene, her definert som privat tjenesteyting, er en viktig bidragsyter til norsk verdiskaping og sysselsetting. Tjenestenæringene står for over 40 pst. av norsk verdiskaping og sysselsetter rundt 40 pst. av arbeidsstyrken. Blant tjenestenæringene er varehandelen den største bidragsyteren.

Industribedriftene produserer i økende grad produkter med betydelig tjenesteinnhold, og tjenesteinnholdet synes å bli en stadig viktigere konkurranseparameter for bedrifter i avanserte økonomier. Mer effektiv bruk av kommunikasjonsteknologi har bidratt til at større deler av tjenestesektoren er blitt internasjonalt konkurranseutsatt.

1.2.7 Maritim næring

Maritim næring er internasjonal, med skip og rigger som opererer over hele verden i konkurranseutsatte markeder. Samlet sett skapte maritim næring verdier for om lag 183 mrd. kroner og sysselsatte tilnærmet 110 000 mennesker i 2014.

Tilgang på høykompetent arbeidskraft er avgjørende for videreutvikling av næringen og for at den skal opprettholde sin internasjonale konkurransekraft.

Omkring 70 pst. av omsetningen fra den norske maritime næringen er rettet mot offshorevirksomheten og påvirkes dermed i betydelig grad av petroleumsaktiviteten på norsk sokkel og internasjonalt. En stor del av veksten i maritim næring i årene framover antas å komme innenfor tradisjonell skipsfart og i tilknytning til andre havnæringer, som havbruk og vindkraft til havs.

1.3 Fortrinn og konkurransekraft

Konkurransekraft er et uttrykk for muligheten og evnen til verdiskaping over tid, inkludert hvor omstillingsdyktig og innovativ økonomien er.

Den norske økonomien har visse fortrinn som gjør at vi har klart oss godt. Vi er rike på naturressurser, vi har en kompetent arbeidsstyrke og fungerende kapitalmarkeder. Den norske økonomien har også god omstillingsevne, blant annet fremmet av en særegen bedriftskultur. Sammenlignet med andre land står folk lenge i arbeid, og vi har høye sysselsettingsandeler. En godt utviklet forvaltning, og lovverk for å forvalte ressursene bærekraftig, har også vært viktig for den samlede verdiskapingen.

Aktiviteten på norsk sokkel vil også fremover være sentral for norsk økonomi. Norge har videre et klima og en topografi som gjør landet velegnet til å utnytte energien som ligger i de fornybare ressursene vann og vind. Det er grunn til å tro at god tilgang på fornybar energi vil skape grunnlag for betydelige næringsutviklingsmuligheter og verdiskaping i norsk økonomi også fremover.

Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft peker på at potensialet i marine næringer må utvikles gjennom bærekraftig vekst, der forvaltning, næring og teknologier utvikles på biologiens premisser. Norge har betydelige skogressurser, og skogarealet er økende. Den årlige tilveksten er mer enn doblet de siste 100 årene, og stående volum av tømmer i norske skoger er tredoblet. Det er også potensial for økt verdiskaping basert på jordbruksressursene.

1.3.1 Omstillingsevne

God omstillingsevne gir lavere kostnader ved konjunktursvingninger og endringer i de økonomiske rammebetingelsene. Omstillingsevnen har stor betydning for konkurransekraften og inntekts- og velstandsnivået på lang sikt. Både i Norge og i de fleste andre tilsvarende økonomier forsvinner hvert år opp imot 10 pst. av jobbene, samtidig som om lag et tilsvarende antall nye arbeidsplasser skapes. Ifølge OECDs Skills Outlook fra 2013 er det høy grad av omstilling i norsk næringsliv sammenlignet med andre land. I Norge hadde 41 pst. av de ansatte opplevd organisatoriske endringer de siste tre årene.

Mer produktive og lønnsomme bedrifter erstatter bedrifter som er mindre lønnsomme og produktive, og arbeidskraften og kapitalen flytter dit hvor avkastningen er høyere. Samtidig er det kostnader ved denne typen reallokering av kapital og arbeidskraft, og kostnadene er gjerne skjevt fordelt. Overgangen til lavutslippssamfunnet og et grønt skifte innebærer økte omstillingsutfordringer. Det å utnytte de teknologiske mulighetene, vil være avgjørende for en vellykket omstilling, og en lønnsom og konkurransedyktig industri i Norge. Det vil stille store krav til arbeidskraftens kompetanse i industrien. I tillegg trengs mobilitet i arbeidsstyrken.

1.3.2 Betydningen av kompetanse for bærekraftig verdiskaping

Norsk industri er konkurranseutsatt. Tilstrekkelig og riktig kompetanse blir avgjørende for at Norge skal kunne opprettholde høy produktivitet og høy yrkesdeltakelse fremover. Digitalisering og robotisering kan føre til økt etterspørsel etter arbeidskraft med betydelig kompetanse. Samtidig vil bruk av slik teknologi kunne gi betydelige produktivitetsgevinster og frigjøre arbeidskraft til ny verdiskaping.

Kontinuerlig kompetanseoppbygging av arbeidskraften i industrien vil være avgjørende for å legge til rette for en omstillingsdyktig og konkurransekraftig industri. I industrien skjer kompetanseutvikling ofte i en kombinasjon av formelle videreutdanningsløp og mer uformell kompetanseoppbygging i bedriftene.

Vi får et stadig mer kunnskapsintensivt næringsliv. Siden 2008 har industrien hatt en vekst i andelen sysselsatte med universitets- og høyskoleutdanning som er over dobbelt så høy som for gjennomsnittet i arbeidsstyrken for øvrig. Kravene til kompetanse og ferdigheter i fremtidens industri vil være annerledes enn i det tradisjonelle industrisamfunnet. Mer tjenesteinnhold knyttet til industriproduktene stiller for eksempel økte krav til kundekontakt og dermed sosiale ferdigheter. Tilgang på kompetent arbeidskraft innenfor en rekke fagområder vil være avgjørende for å utløse vekst og økt verdiskaping i både industrien og øvrig næringsliv.

1.3.3 Forskning og innovasjon i norsk industri

Forskning er i mange tilfeller en viktig kilde til innovasjon. Mens 24 pst. av industriforetak med mer enn ti ansatte hadde forskningsaktivitet i 2014, er tilsvarende tall for alle næringer 16 pst. Andelen foretak med forskningsaktivitet er størst for store industriforetak. Industrien utførte FoU for til sammen 10,3 mrd. kroner i 2015, og over 80 pst. av forskningsaktiviteten finansierer de selv. Dette er en høyere andel enn i andre næringer. For mange industribedrifter er forskning en del av kjernevirksomheten, og deler av industrien er avhengig av forskning og utvikling for å overleve i den internasjonale konkurransen.

1.3.4 Tilgang til kapital

Det er sentralt for den samlede verdiskapingen at forventet lønnsomme prosjekter og virksomheter med akseptabel risiko, har tilgang til kapital. Hvis de har det på en effektiv måte, kan det utgjøre en konkurranseevnefaktor.

Produksjon av tjenester har tradisjonelt krevd mindre kapital enn produksjon av industrivarer. Det er imidlertid store forskjeller i og mellom næringer, også i industrien, og endringer skjer raskt. Fremover er det ikke nødvendigvis det mest kapitalkrevende å fremstille selve industrivarene, men kanskje heller å bygge opp teknologien og infrastrukturen i og rundt industrivarene.

Det at norske markeder og kapitalmarkeder knyttes opp mot internasjonale markeder på en god måte, kan medføre både muligheter og utfordringer. En utfordring er at hendelser og sjokk utenfra kan få virkninger for norsk økonomi raskt. En selvstendig pengepolitikk, robuste statsfinanser og kunnskap og kompetanse har gjort oss i stand til å håndtere slike utfordringer.

Det er også store gevinster for oss ved å ta del i et internasjonalt kapitalmarked. Vi kan frikoble sparing fra investering, noe vi gjør nytte av gjennom Statens pensjonsfond utland. En annen gevinst er at virksomheter kan søke etter egenkapital eller lån i et større marked, og at investorer og långivere kan finne passende plasseringer tilpasset deres risikovilje og -evne i et større marked. Særlig nye prosjekter og mindre bedrifter som i dag må søke kapital i et mindre geografisk område, kan ha nytte av økt kapitalmobilitet og nye kapitalkilder.

1.4 Trender og økonomisk utvikling

En rekke forhold, som blant annet aldrende befolkning, lavere produktivitetsvekst, lavere etterspørsel fra petroleumsnæringen, teknologiutvikling samt klimautfordringer øker behovet for omstilling i økonomien. Omstilling er nødvendig for å kunne opprettholde inntekts- og velferdsnivået vårt.

Petroleumsvirksomheten har bidratt til å finansiere velferdsstaten og sysselsatt et betydelig antall personer. Oljeprisfallet førte til lavere aktivitet i den internasjonale petroleumsnæringen, noe som også påvirker leverandørene i Norge. Igangsettingen av Johan-Sverdrup-feltet, Norges største industriprosjekt i nyere tid, bidrar til å dempe fallet i investeringene på norsk kontinentalsokkel.

Fallet i oljeprisen har, sammen med lavere petroleumsinvesteringer, gitt merkbare konsekvenser for norsk økonomi.

En såkalt todeling preget norsk økonomi frem til 2014. Petroleumsnæringen og dens leverandører hadde sterk vekst, mens mer tradisjonell industri på fastlandet og tradisjonell vareeksport hadde svakere utvikling. De siste årene har det vært tegn til at denne todelingen i norsk økonomi dempes. En svakere krone er viktig for å få ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv, og dette tar regjeringen hensyn til i utformingen av den økonomiske politikken. Den videre utviklingen i norsk økonomi påvirkes blant annet av utviklingen i prisene på olje og gass og hvordan husholdninger og bedrifter i Norge og internasjonalt reagerer på endringer i petroleumspriser og ledighet.

I takt med økt globalisering har mange arbeidsplasser blitt flyttet fra de tradisjonelle industrilandene til fremvoksende økonomier hvor kostnadsnivået er lavere. Digitalisering og additiv produksjon muliggjør at produksjon og annen aktivitet kan legges hvor som helst og i mindre skala, og nye forretningskonsepter vokser frem. I en slik situasjon kan faktorer som nærhet til kompetansemiljøer, sikkerhet, tid til marked og graden av fleksibilitet bli viktigere. Med andre ord kan det ventes betydelige omstruktureringer i globale verdikjeder i årene fremover.

1.5 Teknologisk utvikling

1.5.1 Teknologidrevne trender

Vår omstillingsevne og konkurransekraft avhenger i stor grad av vår evne til å utnytte teknologi utviklet i andre land. Til dette kreves det egen kunnskap og kompetanse. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å være en del av et verdensledende miljø og bidra til å flytte teknologifronten for å hente hjem teknologi fra andre steder.

Eksponentiell vekst i tilgjengelig regnekraft, mulighet for lagring av store mengder data, stadig bedre infrastruktur for utveksling av data og en rivende utvikling i tilgjengelig programvare, har bidratt til digitalisering av produkter og produksjonsprosesser. Sensorer blir i økende grad integrert i produkter og enhetene blir koblet til Internett – en utvikling som gjerne omtales som tingenes Internett (Internet of Things). Trolig vil vi i økende grad se full datastyring av produksjonsprosesser i tradisjonelle industrier ettersom maskiner i større grad samhandler uten menneskelig involvering. Økningen i antall industriroboter er en av årsakene til utviklingen av automatiserte produksjonsprosesser. I Norge har 53 pst. av industrien i liten grad digitalisert og automatisert produksjonen.

Lagvis produksjon, for eksempel gjennom 3D-printing, gir mulighet for å bygge svært komplekse figurer som det kan være vanskelig å bygge på annet vis. Teknologien er allerede et sentralt virkemiddel i design- og produktutviklingsprosesser,

I kombinasjon gir produksjonsteknologiene mulighet for utvikling av produksjonslinjer der hvert produkt kan tilpasses og skreddersys uten omorganisering eller endring av produksjonslinjen. Det vil si at en kan få masseprodusert skreddersøm.

Muliggjørende teknologier danner grunnlag for mange nye løsninger og produkter. Anvendelsen av dem kan potensielt føre til vesentlige endringer i produksjon og markeder, som igjen kan gi omveltninger i næringsliv og samfunnet for øvrig.

Maskiner kan i økende grad utføre kognitive oppgaver. Kombinasjonen av kunstig intelligens og økt regnekapasitet og den økte informasjonstilgangen, gjør at maskiner blir stadig bedre på oppgaver som mønstergjenkjenning og kompleks kommunikasjon.

Innovasjonsprosesser kan endres ved såkalt «crowdsourcing», der åpne design- og produktutviklingsprosesser gjør at mange aktører kan bidra til å forbedre produktutviklings- og produksjonsprosessen. Crowdsourcing kan gjøre det mulig å involvere kunder og andre interessenter i innovasjonsprosessen. Enkelte mener at dette kan få en svært positiv effekt på utviklingen fremover.

1.5.2 Muligheter og utfordringer som følge av de teknologiske endringene

Kombinasjonen av Internett, smarttelefoner og metoder for å samle og bearbeide store datamengder er eksempler på at ny teknologi endrer økonomien. En del av denne IKT-drevne utviklingen omtales ofte som delingsøkonomi. Et kjennetegn er at kjøp og salg gjøres via Internett. Dette skaper nye markedsmuligheter og forretningsmodeller. Det regulatoriske rammeverket er tilpasset tradisjonelle forretningsmodeller, noe som kan hindre utvikling av selskaper som tar i bruk de nye mulighetene. Samtidig er det en fare for at enkelte plattformer får markedsmakt. Det blir dermed en regulatorisk utfordring å tilrettelegge for konkurranse fra nye aktører i den digitale økonomien.

Europakommisjonen understreker behovet for en felles regulatorisk tilnærming til delingsøkonomien i Europa. Det vil være uheldig om Norge pålegger aktører innenfor delingsøkonomien nasjonale reguleringer som er i utakt med resten av Europa og som gjør Norge mindre attraktivt for den typen næringsutvikling som delingsøkonomien representerer.

Den raske teknologiske utviklingen endrer den globale næringsstrukturen. De fem store teknologiselskapene i verden, Alphabet (moderselskapet til Google), Facebook, Apple, Microsoft og Amazon dominerer innenfor markeder som for relativt kort tid siden ble dominert av andre aktører. Sammen er de fem blant de seks største selskapene i verden, målt etter markedsverdi, og de leder mye av den teknologiske utviklingen. En av de største konkurransefordelene de fem store har er at både forbrukere og virksomheter i stadig større grad blir avhengige av deres plattformer.

De store IT-selskapene sikrer seg mange patenter for å få tilgang til ny teknologi og tilhørende rettigheter. Dette er i faglitteraturen blitt betegnet som «patentkappløp» («patent race»). Slike kappløp kan bidra til å svekke konkurransen på enkelte områder. Internasjonale standardiseringsprosesser har betydning for mange teknologiselskapers arbeid for å sikre seg fremtidige markedsposisjoner. I disse standardiseringsprosessene finner vi ofte et samspill mellom patentering av ny teknologi og valg av teknologi som inngår i en ny standard.

Økt digitalisering, økt bruk av sensorer og digitale verdikjeder akkumulerer store mengder data. Den store mengden personlige data hver aktør tilegner seg om sine kunder gir muligheter, men også utfordringer, der noen få store selskap dominerer. Spørsmålet om hvem som har eierskap og disposisjonsrett kan bli et viktig tema fremover.

Teknologiske nyvinninger som muliggjør skreddersøm til en kostnad nær masseproduksjon, gjør at motivet for å flytte ut produksjon for å redusere kostnader kan bli mindre enn tidligere. Siden 2010 har det vært stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet knyttet til flere selskaper som har valgt å hente hjem produksjonen fra lavkostland.

En av utfordringene norsk industri står overfor er trolig å løfte de små industrivirksomhetene. Automatisert produksjon i spesialiserte næringer kan kreve spesialtilpasninger og investeringer i forskning og utvikling. Mens dette vil være en del av kjernevirksomheten til de store industribedriftene, er det nytt for mange små industribedrifter.

Teknologiutviklingen endrer kompetansekravene i industrien. I tillegg til kompetanse må en ha vilje til å ta i bruk ny teknologi, noe som i stor grad vil være et spørsmål om holdninger og prioriteringer blant ledelsen. Selv om viljen til å ta i bruk ny teknologi er til stede, kan det likevel være utilstrekkelig bevissthet om de teknologiske muligheter som finnes.

Produktivitetskommisjonen peker i sin første rapport på teknologiadopsjon fra utlandet som en forutsetning for produktivitetsvekst. Internasjonale standarder er nettopp en slik mulighet til å spre ny kunnskap og få aksept for innovative løsninger på det globale markedet. Standarder er løftet høyt opp på den politiske dagsordenen i Europa. Europakommisjonen har lansert et felles initiativ for standardisering, «Joint Initiative on Standardisation», som skal bidra til å styrke industriens og tjenestenæringenes konkurransekraft. Norge har deltatt i dette arbeidet. Målet med avtalen er å sørge for at det europeiske standardiseringssystemet kan takle utfordringer knyttet til bl.a nye forretningsmodeller, utviklingen på IKT-området og tjenestenæringenes økende betydning. Ett av tiltakene i avtalen gjelder standardisering for å støtte digitaliseringen av europeisk industri.

1.6 Hvordan møtes utviklingen i andre land

Flere land, både i Europa og resten av verden, har i løpet av de siste årene utarbeidet strategier og handlingsplaner for økt digitalisering av industrien.

I meldingens kapittel 6 er omtalt enkelte utvalgte lands offentlige planer og strategier for industrien med tilknytning til teknologiske trender. I utvelgelsen er det tatt utgangspunkt i land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, og land som har en særlig relevans for norsk næringsliv og norsk industri.

1.7 Næringspolitikk for omstilling og bærekraftig vekst på kort og lang sikt

1.7.1 Mål og prioriteringer i næringspolitikken

Hovedmålet i næringspolitikken er å legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, innenfor bærekraftige rammer. Næringslivet skaper jobber og verdier som ligger til grunn for vår felles velferd. Næringspolitikkens rolle er å bidra til at disse verdiene kan skapes og at arbeidsplasser trygges for fremtiden. Næringspolitikken skal legge til rette for at ressurser brukes der de har sin beste anvendelse. Omstilling krever ulike tilnærminger, og mange av løsningene må komme fra næringslivet og industrien selv. Det offentlige har likevel en viktig rolle i å gjøre endringsprossesen så smidig som mulig, og ved å ha et sikkerhetsnett for arbeidsledige.

En viktig forutsetning for å få til samfunnsøkonomisk lønnsom omstilling, er at markedene fungerer godt. Da vil prisene gi riktige signaler om lønnsomheten ved produksjonen av en vare eller tjeneste. For å oppnå dette, trengs blant annet en aktiv konkurransepolitikk og et effektivt skattesystem.

Rammebetingelsene for norsk næringsliv bestemmes også i stadig større grad av internasjonale reguleringer og avtaler. Det internasjonale arbeidet er derfor en viktig del av den aktive næringspolitikken. I tillegg er klima- og miljøpolitikken sentral.

Innovasjonspolitikken er også et sentralt tiltaksområde i næringspolitikken. Innovasjonspolitikkens rolle er å legge til rette for et nyskapende og omstillingsdyktig næringsliv.

Regjeringen vil:

• Legge til rette for en industri som er bærekraftig.

• Bidra til velfungerende kapitalmarkeder og legge til rette for internasjonalisering.

• Sikre industrien tilgang på kompetanse og fremme deling og overføring av kompetanse.

• Satse videre på forskning, innovasjon og teknologiutvikling.

1.8 Innenfor bærekraftige rammer

1.8.1 Regjeringens politikk

Norge skiller seg ut internasjonalt ved at vår industri allerede fra starten av har vært basert på fornybar energi. Dette har gitt oss et unikt fundament for utvikling av grønn industri. Over tid har økt kunnskap om miljøskadelige utslipp sammen med miljøreguleringer redusert utslippene fra industrien betydelig. Videre har vårt høye kostnadsnivå gitt sterk oppmerksomhet om effektiv ressursutnyttelse.

Industrien har flere viktige roller å spille i overgangen til lavutslippssamfunnet. Industrien har betydelige egne klimautslipp som skal reduseres kraftig på sikt. Effektivisering i produksjon, utfasing av fossile brensler til energiformål, og implementering av beste tilgjengelige teknologi kan være mulige strategier for å redusere utslippene på kort sikt, mens eksempelvis CO2-håndtering og nye prosessteknologier kan være nødvendig for å komme ned på utslippsnivåene som er nødvendig på lengre sikt. Industrien har også en rolle som leverandør av klimavennlige løsninger til andre deler av næringslivet og til andre sektorer, gjennom sin kompetanse om forhold som teknologi, materialer og energibruk.

Regjeringen vil i arbeidet fremover fremheve følgende områder:

• Regjeringen vil legge til rette for at norsk industri har gode samlede rammevilkår, slik at industrien også i årene som kommer kan være i front internasjonalt når det gjelder energieffektivitet, lave utslipp og utvikling av miljø- og klimavennlige produkter.

• Regjeringen vil bidra til å motvirke faren for karbonlekkasje. Regjeringens ambisjon er at det fortsatt skal være en CO2-kompensasjonsordning etter 2020.

• Regjeringen vil notifisere til ESA en videreføring av fritaket fra elavgift for treforedlingsvirksomheter som deltar i NVEs energieffektiviseringsprogram for industrien.

• Regjeringen vil etablere et samhandlingsforum for prosessindustrien kalt Prosess21.

• Regjeringen vil legge frem en overordnet strategi for grønn konkurransekraft i tilknytning til statsbudsjettet for 2018.

• Regjeringen vil følge opp satsingen på profilering av norske, grønne løsninger for økt eksport og for å trekke internasjonale investorer til Norge, herunder styrke Norges profil som ledende havnasjon.

• Regjeringen vil bidra til at flere prosjekter innenfor miljøteknologi realiseres.

• Regjeringen arbeider med opprettelsen av et investeringsselskap som skal bidra til reduserte klimagassutslipp.

• Regjeringen følger opp bioøkonomistrategien i 2017, blant annet gjennom å styrke bioøkonomirelatert forskning og innovasjon, åpne for støtte til modne prosjekter innenfor Investinors skogmandat, og en plan for opptrapping av biodrivstoff.

• Regjeringen vil sluttføre forhandlingene med næringsorganisasjonene om en ny avtale om reduksjon av NOx-utslippene som grunnlag for videre fritak for NOx-avgift etter 2017.

• Regjeringen ønsker å legge til rette for lavutslipps- og nullutslippsteknologi i fergeanbud når teknologien tilsier dette.

• Regjeringen vil videreføre og videreutvikle virkemidler som understøtter FoU, pilotering, og kommersialisering av løsninger for en mer miljøvennlig skipsfart. og en mer miljøvennlig petroleumsvirksomhet.

• Regjeringen vil vurdere endringer av kriteriene for kondemnerings- og Innovasjonslåneordningen for grønn fornyelse av skip i nærskipsfart.

• Regjeringen vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak når det gjelder etablering av et CO2-fond, og arbeider med prosess, innretning og tidsløp for etablering av et slikt fond.

1.8.2 Norges forpliktelser

Parisavtalen ble vedtatt under Klimakonvensjonens 21. partsmøte i Paris i desember 2015, og trådte i kraft 4. november 2016. Parisavtalen og dens beslutninger markerer et vendepunkt for internasjonalt klimaarbeid, med bred deltakelse fra både industriland og utviklingsland. Norge legger opp til en felles oppfyllelse av klimamålene med EU til 2030.

EUs utslippsmål for 2030 skal gjennomføres ved at utslippene i kvotepliktig sektor reduseres med 43 pst. og at utslippene i ikke-kvotepliktig sektor reduseres med 30 pst., begge sammenlignet med 2005-nivået. I tillegg til Parisavtalen og regjeringens intensjon om å inngå en avtale med EU, har Stortinget vedtatt at Norge skal være klimanøytralt i 2030. På kort sikt har Norge som mål frem mot 2020 å kutte i de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990, i tråd med Stortingets klimaforlik fra 2008 og 2012.

1.8.3 Norske klimagassutslipp

Utslipp av klimagasser fra de kvotepliktige virksomhetene var på 27,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2015, og 26 millioner tonn fra ikke kvote-pliktig sektor. Nær tre fjerdedeler av de samlede utslippene kommer fra de tre sektorene transport, olje og gass og industri.

Utslippene fra industrien er dominert av et relativt lite antall prosessindustribedrifter. Nesten 40 pst. av industriens utslipp kommer fra metallindustrien. Kjemisk industri står for 20 pst. av utslippene – dette er utslipp fra petrokjemi og produksjon av kunstgjødsel. Andre store utslippskilder er oljeraffinering og mineralindustri. Om lag 90 pst. av utslippene fra industrien er omfattet av EUs kvotesystem.

I dag er omkring 95 pst. av utslippene fra industrien utslipp av CO2. Utslipp fra industrien i kvotepliktig sektor stammer i hovedsak fra forbrenning av fossile standardbrensler, utslipp fra annen forbrenning og prosessutslipp. Det finnes reduksjonspotensialer innenfor alle disse kategoriene, men det vil være «terskler» hvor det er vanskelig å redusere ytterligere uten å ta i bruk nye industriprosesser, CO2-håndtering eller tilpasse prosessene til karbonnøytrale råvarer.

Kvotepliktige bedrifter kan også ha ikke-kvotepliktige utslipp. I tillegg er en del bedrifter unntatt kvoteplikt i sin helhet.

1.8.4 Industriens rolle i det grønne skiftet

Utviklingen av klima- og miljøløsninger i industrien vil kunne få viktige bidrag fra fremveksten av muliggjørende teknologier, digitaliseringen og metoder som bidrar til økt gjenbruk av materialer og avfall i økonomien. Også de biobaserte næringene har, gjennom bærekraftig produksjon og foredling av fornybart råstoff, særlige forutsetninger for å bidra til det grønne skiftet i norsk økonomi.

Det offentlige kjøpte varer og tjenester for rundt 480 mrd. kroner i 2015. For at offentlige anskaffelser i større grad skal fremme klima- og miljøvennlige løsninger inneholder den nye anskaffelsesloven en ny miljøbestemmelse som slår fast at offentlige oppdragsgivere skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der det er relevant.

De aller fleste rimelige utslippsreduserende tiltak er allerede gjennomført i industrien. Dersom industrien skal få til betydelige utslippsreduksjoner, vil det i mange tilfeller kreve utvikling av ny prosessteknologi. Med høy eksportandel og sterk internasjonal konkurranse i globale markeder er det avgjørende for industriens lønnsomhet å samtidig kunne opprettholde konkurranseevnen.

Flere selskaper i norsk prosessindustri har i dag ambisiøse prosjekter som vil kunne bidra til teknologi som gir reduserte klimagassutslipp. Et fellestrekk ved flere av prosjektene er at teknologiutviklingen har høy kommersiell og teknologisk risiko, svært lange utviklingsløp og høye kostnader – særlig i pilot-, demonstrasjons- og kommersialiseringsfasen. Videre er lønnsomheten til prosjektene som oftest avhengig av en strammere global klimapolitikk enn i dag. I visse tilfeller kan også en stram regional og nasjonal klimapolitikk være avgjørende for lønnsomheten. Prosessindustrien har i 2016 utarbeidet et veikart med forslag til hvordan denne industrien i Norge kan oppnå null klimagassutslipp i 2050 og samtidig øke produksjonen. Dette forutsetter offentlig støtte.

For å videreføre det viktige arbeidet som er gjort av blant annet Veikartet for prosessindustrien og av Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft, vil regjeringen etablere et langsiktig strategiforum kalt Prosess21. Forumet skal bestå av relevante aktører fra industrien, akademia, virkemiddelapparatet og forvaltningen. Forumets hovedoppgave vil være å skissere hvordan norsk prosessindustri kan og bør bidra i den norske klimadugnaden.

Ti ledende norske selskaper fra ti ulike sektorer har gjennom topplederforumet «Norway 203040» drøftet norske forretningsmuligheter i den grønne økonomien frem mot 2030. I rapporten av 20. oktober 2015 peker gruppen på at det på bakgrunn av våre fortrinn og vår kompetansebase vil være et særlig stort potensial innenfor høyteknologisk industri, utslippsfri transportsektor og bioøkonomi.

Rapporten fra ekspertutvalget for grønn konkurransekraft beskriver et mulighetsrom for norske bedrifter til å skape lønnsom virksomhet basert på lavutslippsløsninger, og peker ut en retning i hvilke myndighetsgrep som vil fremme en slik utvikling. Samtidig sier utvalget at spørsmålet er for stort og for komplekst til at det kan komme med en helhet av konkrete anbefalinger.

Det er usikkert hvordan norske bedrifter vil klare å utnytte mulighetene i det grønne skiftet. Regjeringen er opptatt av å synliggjøre at industrien har flere bidrag å gi til det grønne skiftet både her hjemme og internasjonalt, og at et mangfold av virkemidler må til for å bidra til at norske bedrifter kan skape lønnsom virksomhet i en verden som i økende grad må baseres på lavutslippsløsninger.

1.8.5 Sirkulær økonomi

Formålet i den sirkulære økonomien er at ressursene forblir i økonomien, selv om produktet de inngår i ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål.

EU kom i desember 2015 med en fornyet pakke på sirkulær økonomi. EU er vårt viktigste eksportmarked. EUs satsing på sirkulær økonomi har derfor stor betydning for norsk eksport av varer og tjenester. Økt etterspørsel etter ressurseffektive produkter og nye smarte, grønne løsninger kan gi nye muligheter for norske bedrifter. Industri og næringsliv må utvikle ny teknologi og nye prosesser for bruk av resirkulerte råvarer slik at industriproduksjon kan skje til lavere kostnader, mindre energiforbruk og reduserte forurensende utslipp.

Sirkulær økonomi vil være en viktig del av et bredere grønt skifte og er også en del av en økonomi som underbygger grønn konkurransekraft.

1.8.6 Virkemidler for utslippsreduksjoner og utvikling av miljøteknologi

De internasjonale forpliktelsene og nasjonale klimamål utgjør en vesentlig rammebetingelse for norsk næringsliv og norsk industri. Det er et mål at næringslivet skal opprettholde konkurranseevnen i en tid med stadig strammere klimapolitikk. Innretningen av virkemidlene må være slik at utslippene reduseres og at klima- og miljøvennlige løsninger utvikles og blir konkurransedyktige.

Sektorovergripende økonomiske virkemidler, i form av avgifter eller deltakelse i det europeiske kvotesystemet, er hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. Over 80 pst. av klimagassutslippene i Norge er priset gjennom avgifter eller deltakelse i EUs kvotehandelssystem (EU ETS).

Støtte til forskning, utvikling og innovasjon kan bidra til at kostnadene ved klimavennlige teknologier bringes ned. Det er imidlertid usikkert om og eventuelt når kostnadene ved slike teknologier blir så lave at de blir tatt i bruk uten at det settes en pris på utslipp. OECD, IMF og en rekke andre miljøer fremholder utslippsprising som et nødvendig virkemiddel for å møte klimautfordringen. I en situasjon hvor prisen på utslipp er for lav eller det er stor usikkerhet om fremtidig pris, kan det argumenteres for at det offentlige bør støtte utvikling av miljøteknologi spesielt for å kompensere for manglende etterspørsel etter miljøteknologi i markedet.

1.8.7 Bioøkonomi, skipsfart og fiskeri- og havbruksnæring

OECD vurderer verdiskapingspotensialet knyttet til bioøkonomien som stort. Norge har naturressurser og en kompetansebase som er godt egnet til å utnytte dette potensialet.

Regjeringen har lagt frem en strategi for bioøkonomi. Det skal gis prioritet til tiltak som antas å kunne ha en nasjonal effekt både på verdiskaping/sysselsetting og reduserte klimautslipp og/eller mer effektiv og bærekraftig ressursutnyttelse. Bioøkonomiens bidrag til en mer sirkulær og miljøvennlig lavutslippsøkonomi bør stå sentralt i offentlig virkemiddelbruk på området. I et slikt perspektiv vil en mest mulig riktig prising av klima- og miljøkonsekvenser være en effektiv måte å fremme bioøkonomien på.

Bruk av mer miljøvennlig drivstoff og energieffektive skip er en nøkkelfaktor for å løse miljøutfordringene vi står overfor. Regjeringen har derfor styrket satsingen på miljøvennlig skipsfart.

Det er en betydelig teknologiutvikling i havbruksnæringen som gir nye muligheter for norsk leverandørindustri og gir eksportpotensial. Regjeringen legger til rette for fremtidsrettet vekst innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Det legges opp til å knytte kapasitetsendring til et modulbasert system basert på handlingsregel med produksjonsområder. Implementering av det nye vekstsystemet vil kunne gi insentiver til å investere i mer miljøvennlig teknologi og driftsformer. Regjeringen har videre fastsatt forskrift som pålegger næringen å finansiere tiltak for å redusere andelen rømt oppdrettsfisk i elvene. Denne innfører prinsippet om «forurenser betaler» i havbruksnæringen.

Fiskeoppdrett fører til betydelige utslipp av næringssalter og organisk materiale i form av fiskeslam. Havforskningsinstituttet har fått i oppdrag å utrede om utslipp fra oppdrettsanlegg kan brukes til å regulere produksjonskapasiteten på produksjonsområdenivå. Det vil innebære et indikatorsystem som viser forurensningspåvirkningen i større områder.

1.9 Kapitaltilgang, finansiering og internasjonalisering

1.9.1 Regjeringens politikk

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for velfungerende kapitalmarkeder som gir god kapitaltilgang, og solide og robuste banker som kan tilby kapital til næringslivet. Godt tilpassede kapitalkrav og gode og forutsigbare rammevilkår kan bidra til det. Et spørsmål er om koblingen mellom kapitalsøkere og kapitaleiere som ønsker å investere sin kapital, kan bli bedre. Regjeringen setter derfor nå ned et offentlig utvalg som skal se på problemstillinger knyttet til næringslivets tilgang til kapital.

Det er blitt bevilget penger til statlig deltakelse i fire nye landsdekkende såkornfond som skal styrke tilgangen på kapital og kompetanse til unge, innovative bedrifter med internasjonalt vekstpotensial. Lånerammen for innovasjonslåneordningen i Innovasjon Norge er økt fra 600 mill. kroner til 900 mill. kroner i statsbudsjettet for 2017, som en del av tiltakspakken for økt sysselsetting.

Innovasjon Norge har i 2017 inngått en avtale med Det europeiske investeringsfondet (EIF) som vil styrke tilgangen på lån til norske innovative prosjekter.

Virkemiddelapparatet har en viktig rolle i å legge til rette for at utenlandske virksomheter kan investere i Norge. For å legge til rette for økt eksport av norske, grønne løsninger og for å trekke internasjonale investorer til Norge har regjeringen gitt Innovasjon Norge oppdraget med å etablere et samarbeid med privat næringsliv, etter inspirasjon fra danske State of Green.

Regjeringen vil:

• Innføre en SMB-rabatt i Norge. Det innebærer reduserte kapitalkrav for bankers utlån til små og mellomstore bedrifter. EU-land har tidligere innført en slik regulering.

• Sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere kapitaltilgangen for norsk næringsliv. Utvalget er nærmere omtalt i kap. 9.2 i meldingen.

• Arbeide videre for redusert formuesskatt på arbeidende kapital

• Innføre en ordning med skatteinsentiver for langsiktige investeringer i oppstartsselskap. Ordningen vil bli nærmere beskrevet i Revidert nasjonalbudsjett 2017.

• Vurdere ulike virkemidler for å styrke bedriftenes tilgang på kapital i vekstfasen, blant annet gjennom en økning av tapsfondet til landsdekkende innovasjonslån i Innovasjon Norge.

• Utarbeide en strategi for eksport og internasjonalisering for å sikre at norske bedrifter har gode og konkurransedyktige rammebetingelser.

• Utvikle Innovasjon Norges Invest in Norway-funksjon for å tilrettelegge for internasjonale investeringer i Norge.

• I eksportstrategien vurdere å opprette et Globalt Vekstprogram for å øke norsk eksport gjennom å gi norske vekstbedrifter kompetanse i hvordan de skal skaffe seg markedsandeler internasjonalt.

• Regjeringen vil sørge for et konkurransedyktig eksportfinansieringstilbud som fungerer på en god måte.

• Utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier under Alminnelig garantiordning til også å omfatte långivergarantier for eksportrelaterte investeringer i Norge.

• Gjennomføre en evaluering av GIEK og Eksportkreditt Norge.

• Igangsette en kartlegging av andre lands langsiktige eksportfinansieringstilbud.

• Gjennomføre en stor forenklingsinnsats som innen utløpet av 2017 skal gi næringslivet årlige besparelser på 15 mrd. kroner.

1.9.2 Nærmere om SMB-rabatten

Etter finanskrisen er soliditetskravene til banker økt internasjonalt og i EU/EØS, og et nytt soliditetsregelverk for forsikringsselskaper ble innført i EU/EØS i 2016. Norge er blant landene som har valgt å stille høyere soliditetskrav til bankene enn internasjonale minstekrav. Av hensyn til den finansielle stabiliteten er det særlig viktig å regulere finansinstitusjonenes soliditet. Tilbudssiden skal kunne stå imot forstyrrelser utenfra, samtidig som den selv ikke skal bidra til oppbygging av ubalanser eller annen risiko som kan utløse problemer.

I EUs kapitalkravsregelverk er det en overgangsbestemmelse om utlån til små og mellomstore bedrifter. Den innebærer at bankenes kapitalkrav for slike lån skal reduseres med ca. 24 pst. Bestemmelsen omtales ofte som «SMB-rabatten» og er et unntak fra prinsippet om at kapitalkravene skal gjenspeile reell risiko. Regjeringen har besluttet å innføre SMB-rabatten i Norge. De nye reglene vil tre i kraft når EU-forordningen som omhandler denne rabatten, er tatt inn i EØS-avtalen.

1.9.3 Nærmere om kapitalvirkemidlene i næringspolitikken

Regjeringen vil legge til rette for at flere bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter gjennomføres. Statens kapitalvirkemidler har som mål å støtte prosjekter som er bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme på sikt, men som uten den offentlige støtten ikke ville funnet sted, eller som ville blitt utført på et senere tidspunkt eller i et mindre omfang enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Kapitaltilførsel fra det offentlige kan skje gjennom ulike virkemidler, fra rene tilskudd til lån og investeringer på mer markedsmessige vilkår. Ordningene betinger som hovedregel en stor grad av privat medfinansiering av prosjektene.

I kapittel 9.4 i meldingen er gitt en beskrivelse av kapitalvirkemidler som kan være relevant for utvikling av industri og industribedrifter i Norge. For at midlene skal gå til de beste prosjektene med størst potensial for verdiskaping, uavhengig av bransje og lokalisering, er de fleste ordningene bredt innrettede og uten tematiske begrensninger. Kapitalvirkemidlene består av tilskuddsordninger, låne- og garantiordninger, herunder låne- og garantiordninger i Innovasjon Norge, og eksportfinansiering og egenkapitalvirkemidler. Under egenkapitalvirkemidler hører såkornfond, pre-såkornfond, Investinor AS, Argentum Fondsinvesteringer AS og Den Nordiske Investeringsbanken (NIB).

1.9.4 Statens eierskapspolitikk

Det statlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende relativt til andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Staten har blant annet et betydelig eierskap til store industrikonsern, som Kongsberg Gruppen, Nammo, Norsk Hydro, Statoil og Yara International.

Regjeringen mener det er gode grunner til at staten bør være direkte eier i enkelte norske selskaper. Det er begrunnet i blant annet et ønske om at enkelte selskaper beholder en nasjonal forankring i form av at hovedkontorfunksjoner og nøkkelkompetanse forblir i Norge, en ambisjon om god forvaltning av felles naturressurser og sektorpolitiske hensyn. Begrunnelsene varierer mellom selskaper og tar utgangspunkt i at statlig eierskap skal bidra til at samfunnsøkonomiske og samfunnsmessige hensyn ivaretas. Ovennevnte hensyn tilsier at staten i overskuelig fremtid vil ha et betydelig eierskap.

1.9.5 Nærmere om eksport og internasjonalisering

Dersom Norge skal lykkes med omstillingen vi nå er inne i, må vi arbeide for at industrien har gode og konkurransedyktige rammebetingelser. Regjeringen er opptatt av å få de offentlige virkemiddelaktørene til å samarbeide bedre for å legge til rette for norsk eksportindustri. Regjeringen har derfor igangsatt et arbeid med å utarbeide en nasjonal strategi for eksport og internasjonalisering. Strategien er nærmere omtalt i kapittel 9.6.2 i meldingen.

Markedsadgang er avgjørende for norsk industris konkurransekraft. Derfor jobber regjeringen for å få på plass nye bilaterale og multilaterale handelsavtaler.

Norge har, sammen med medlemsstatene i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA), inngått 27 frihandelsavtaler med 38 land. Gjennom EFTA forhandler Norge for tiden med India, Indonesia, Malaysia og Vietnam. Disse fire asiatiske landene alene utgjør et marked som består av mer enn 1,6 milliarder mennesker. Dette er økonomier med økende utviklingsnivå og kjøpekraft, og med vekstsektorer av interesse for Norge. Varer og tjenester fra utlandet er innsatsfaktorer i norsk industriproduksjon. Lave importrestriksjoner inn til Norge er viktig for at norsk industri kan vinne frem i konkurransen og delta i internasjonale verdikjeder.

Staten tilbyr langsiktig eksportfinansiering gjennom en låneordning som forvaltes av Eksportkreditt Norge og garantiordninger som forvaltes av GIEK. Ordningene skal fremme norsk eksport, gjennom å bidra til at norske eksportører kan konkurrere på like vilkår med eksportører fra andre land med tilsvarende nasjonale ordninger.

Norwegian Energy Partners er en videreføring av tidligere INTSOK og INTPOW, og skal fremme internasjonalisering av den norskbaserte petroleums- og fornybarnæringen. Satsingen er en del av regjeringens arbeid med å sikre sysselsetting og videreutvikling av disse næringene.

Norske myndigheters arbeid for å fremme eksport og internasjonalisering av næringslivet utføres av en rekke ulike aktører. For at arbeidet skal være mest mulig koordinert samarbeider disse aktørene i Team Norway. Involvering og medvirkning fra næringslivet er sentralt i Team Norway.

Regjeringen vil utvikle Invest in Norway (IIN) for å tilrettelegge for internasjonale investeringer i Norge og posisjonere Norge som et attraktivt land for investorer og talenter. IIN ble etablert i 2013 under Innovasjon Norge.

EØS-avtalen er et sentralt virkemiddel i norsk industripolitikk. Avtalen gir norske bedrifter adgang til EUs indre marked, og inneholder regler om fri bevegelighet for varer, tjenester, personer og kapital. Det er viktig at EØS-regelverket holder tritt med den teknologiske utviklingen. Bedrifter som har utviklet eller tatt i bruk innovative løsninger, høster i for liten grad fordelene av et felles europeisk digitalt marked.

Identifisering og fjerning av unødvendige og ulovlige hindringer for utveksling av tjenester er høyt prioritert i EU, blant annet for å sikre like konkurransevilkår for industribedrifter som selger varer som inneholder en tjenestekomponent. Norge følger utviklingen på dette området nøye.

Den norske stat tilbyr i dag eksportfinansiering i form av den statlige eksportkredittordningen som forvaltes av Eksportkreditt Norge og to eksportkredittgarantiordninger som forvaltes av GIEK. Det siste tiåret har det vært en betydelig utvikling i omfanget av offentlig eksportfinansiering. Økningen har særlig vært drevet av etterspørsel fra leverandører til olje- og gassnæringen, og hoveddelen av både GIEK og Eksportkreditt Norge sine porteføljer er i dag tilknyttet petroleumsrelaterte næringer. Det statlige eksportfinansieringstilbudet er åpent for alle næringer. GIEK og Eksportkreditt Norge arbeider aktivt med å gjøre sine tilbud kjent for andre deler av norsk industri.

For å understøtte nødvendig omstilling, vil regjeringen utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier under Alminnelig garantiordning til også å omfatte långivergarantier for eksportrelaterte investeringer i Norge. Dette innebærer at GIEK vil kunne garantere for lån som gis til investeringer i for eksempel produksjonsanlegg, -maskiner og -utstyr i Norge. Det vil være et krav at investeringene skal føre til omsetning som direkte eller indirekte er eksportrelatert. Utvidelsen faller innenfor eksisterende romertallsvedtak for Alminnelig garantiordning, vedtatt av Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.

1.10 Kompetanse

1.10.1 Regjeringens politikk

Raskere endringshastighet, kontinuerlig produktforbedring og effektivisering av produksjonen, ny teknologi og mer miljø- og klimavennlige løsninger vil medføre behov for oppdatert kunnskap på alle nivåer i bedriftene. Den økende digitaliseringen og utviklingen av nye digitale teknologier påvirker hvordan bedrifter, logistikk og verdikjeder organiseres og hvordan bedrifter utvikler relasjoner til kundene. Alle deler av industrien står overfor slike utfordringer, men ikke minst synes dette å være krevende for små og mellomstore bedrifter.

Kravet til bedriftsledelsens kompetanse øker. Det krever kompetanse å utvikle strategier i bedriftene for å unytte mulighetene som teknologiutviklingen og digitaliseringen gir. For samfunnet innebærer udekket kompetansebehov i næringslivet et potensielt tap av verdiskaping.

Samarbeidet om utvikling av kompetanse, teknologi, produksjonsmåter og andre felles utfordringer involverer ledere og fagarbeidere fra både store og små virksomheter, gründervirksomheter og aktører fra forskning og akademia. I dag skjer dette blant annet gjennom fellesprosjekter med basis i næringsklynger.

Regjeringen vil styrke samhandlingen mellom utdannings- og kompetansepolitikken og næringspolitikken for å bidra til god verdiskapingsevne i fremtidens industri. Regjeringen mener satsing på livslang læring, fagskoleutdanning, realfag og teknologisk kompetanse med god kvalitet og relevans er avgjørende for utvikling av industrien fremover.

1.10.2 Arbeidskraftens kompetanse

Raskere endringshastighet og hyppigere omstillinger i industrien innebærer et forsterket behov for kartlegging av kompetansebehovet i næringslivet. Regjeringen vil våren 2017 etablere et kompetansebehovsutvalg. Utvalget skal samle og analysere materiale om fremtidens nasjonale og regionale kompetansebehov, og legge til rette for en tilpasset og målrettet formidling av resultatene til ulike målgrupper.

Utdanningssystemet er myndighetenes viktigste virkemiddel for å påvirke kompetansen i arbeidslivet. Det kan forventes at god tilgang på arbeidstakere med realfaglig kompetanse og ulike typer teknologisk kompetanse vil være avgjørende for norsk industri fremover. Regjeringen satser derfor særskilt på realfag og tekniske fag, og har økt opptakskapasiteten innenfor ingeniør- og realfag i høyere utdanning. For å utvikle, hente hjem og ta ny teknologi og kunnskap i bruk trengs det forskere på disse feltene både i bedrifter og ved universitet, høyskoler og institutter.

God samhandling mellom industrien og utdanningsinstitusjonene på alle nivåer vil bidra til faglig fornyelse og gjøre studietilbudene mer relevante, samtidig som det kan bidra til utvikling i industrien. Også samarbeid med utdanningsinstitusjoner internasjonalt kan være avgjørende for tilgang på kompetanse og nettverk. Forskermobilitet er med på å spre kunnskap mellom ulike fagmiljøer.

Fordi kompetansebehovene i industrien endres raskt som følge av blant annet teknologiutviklingen, blir livslang læring viktigere. En utfordring for mange virksomheter kan være at de selv ikke har oversikt over hva slags kunnskap og kompetanse de kunne hatt nytte av, eller ikke har tilstrekkelig informasjon om hvor de skal finne det rette tilbudet. En annen utfordring er at mange, særlig små og mellomstore bedrifter, har begrenset med muligheter til å la arbeidstakere ta lengre utdanningsløp som innebærer å være borte fra arbeidet. I samarbeid mellom regjeringen, partene i arbeidslivet og andre kompetansepolitiske aktører er det lagt frem en nasjonal kompetansepolitisk strategi for 2017–2021.

Det er behov for flere fagarbeidere. Innenfor nærings- og industripolitikken er det en viktig oppgave å bidra kontinuerlig til å synliggjøre hvor sentral slik kunnskap er for fremtidig verdiskaping og velferd. Regjeringen gjør nå en gjennomgang av tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen. Ambisjonen er å få en struktur på yrkesfagene som i større grad er relevant for kompetansebehovet i arbeidslivet.

Regjeringen la høsten 2016 frem en melding til Stortinget om fagskoleutdanning, Meld. St. 9 (2016–2017). Regjeringens visjon er at fagskoleutdanning på sikt skal være mer attraktiv, ha flere studenter, større fagmiljøer og at fagskolesektoren som helhet skal være mer synlig og mer ettertraktet i arbeidslivet. Tiltakene som foreslås i meldingen vil langt på vei bidra til å oppfylle denne visjonen.

Lærlingordningen er viktig for industrien og er sentral i rekrutteringen av fremtidig kompetent arbeidskraft. Det er i dag mangel på læreplasser i flere fag. Mangelen innebærer at unge som har startet en fag- og yrkesopplæring, ikke får muligheten til å avslutte den, og kan føre til at samfunnet risikerer en betydelig mangel på kvalifiserte fagarbeidere fremover. Regjeringen har satset på å styrke lærlingordningen ved å øke lærlingtilskuddet per lærekontrakt. Regjeringen har også styrket lærlingordningen ved å pålegge offentlige oppdragsgivere å stille krav om bruk av lærling ved bruk av offentlige kontrakter.

Medarbeiderdrevet innovasjon (MDI) brukes som en fellesbetegnelse for de ansattes aktive deltagelse i utvikling av nye løsninger. Gjennom arbeid med MDI kan virksomhetene få gevinster gjennom forbedrede arbeidsprosesser og nye produkter, og gjennom redusert sykefravær og økt medarbeidertilfredshet. En rekke forhold som virker positivt på MDI sammenfaller med kjennetegn ved den norske modellen: autonomi for medarbeidere, gode muligheter for medvirkning både direkte og indirekte via tillitsvalgte, høy læringsfaktor og gode muligheter for å delta med egne ideer.

Regjeringen mener at den norske industrikulturen med høy grad av tillit, ansvar, involvering og samarbeid i alle ledd er ett av våre fremste konkurransefortrinn. Dette er kvaliteter som ikke enkelt lar seg kopiere til andre land og som vil kunne bli stadig viktigere i årene som kommer når industrien skal gjøre nødvendige omstillinger.

1.10.3 Bedriftsledelsens kompetanse

I en undersøkelse utført av Norsk Industri og Siemens i 2016 sier syv av ti bedrifter at digitalisering er avgjørende for å være konkurransedyktige om fem år. Like mange svarer at de ikke har gode nok strategier for hvordan de skal gå frem. Det er altså en erkjennelse i norske industribedrifter av at de har behov for bedre ledelseskompetanse om IKT, og at selv om de innser at dette er et viktig konkurransefortrinn så har de ikke klart å rekruttere god nok kompetanse. Funnene fra Siemens og Norsk Industri gjenspeiles også i andre studier.

For å sette digitalisering på dagsordenen i næringslivet og politikken, vil regjeringen initiere en strategiprosess for økt digitalisering i hele bredden av næringslivet, kalt Digital21.

For å legge til rette for drøftinger rundt digitaliseringsutfordringene i industrien, vil næringsministeren etablere et forum for samarbeid mellom myndigheter, toppledere i industrien, kunnskapsmiljøer og partene i arbeidslivet etter inspirasjon fra det tyske industri 4.0-initiativet.

1.10.4 Kompetansespredning- og overføring

Samarbeid og kompetansespredning mellom bedrifter kan være en medvirkende årsak til utvikling og opprettholdelse av sterke industrimiljøer slik som på Kongsberg, Raufoss, Grenland, verfts- og utstyrsprodusentene på Sunnmøre og i Rana. Konkurransekraften i disse bedriftene skyldes i vesentlig grad at bedriftene benytter og deler kunnskap til å lage komplekse produksjonsverktøy, robotisert produksjon og smart bruk av nye materialer.

Kongsberg Gruppen tok i 2015 initiativ til etableringen av et «Toppindustrisenter» etter modell fra idrettens «Toppidrettssenter». Bakgrunnen for initiativet var et ønske om å kombinere omstillingsbehovet i næringslivet med den digitale transformasjonen som pågår internasjonalt. Forprosjektet har resultert i et spennende senter med store ambisjoner for å utvikle og spre digital kompetanse i norsk næringsliv. Regjeringen vil støtte opp om realiseringen av senteret, og bidrar allerede med midler til et forprosjekt.

21. februar 2017 la regjeringen frem sin havstrategi «Ny vekst, stolt historie.» Havstrategien varsler blant annet at regjeringen vil styrke tiltak for mer overføring av kunnskap og teknologi mellom havnæringene, vurdere en felles overbygning over dagens havforskningsprogrammer i Norges forskningsråd, og opprette en piloterings- og demonstrasjonsordning for maritim og marin næring etter modell av DEMO 2000. Regjeringen vil også gjennomføre en komparativ analyse av de juridiske rammebetingelsene for havnæringene.

Klyngeprogrammet skal bidra til å forsterke innovasjons- og fornyelsesevnen i regionale innovasjonsmiljøer gjennom økt samspill og samarbeid innenfor næringslivet, og mellom næringsliv, kunnskapsmiljøer og offentlige utviklingsaktører. Programmet har tre nivåer: Arena, Norwegian Centres of Expertise (NCE) og Global Centres of Expertise (GCE). Innovasjon Norge har satt i gang en evaluering av klyngeprogrammet som ventes ferdigstilt sommeren 2017. Evalueringen vil være et godt utgangspunkt for å vurdere regjeringens videre klyngeinnsats.

Siva (Selskapet for industrivekst SF) tilrettelegger for nyskaping i norsk næringsliv gjennom å bygge, eie og utvikle fysisk og organisatorisk infrastruktur for innovasjon. Gjennom revidert nasjonalbudsjett 2016 fikk Siva tilført 10 mill. kroner ekstra til inkubasjonsprogrammet. Dette ble forbeholdt inkubatorer med tydelig industrikobling gjennom prosjektet «Arena for industriell nyskaping».

1.11 Forskning, innovasjon og teknologiutvikling

1.11.1 Regjeringens politikk

Regjeringens ambisjon er at Norge skal bli ett av de mest innovative landene i Europa. For å lykkes med dette trenger vi en innovativ, kunnskapsintensiv og konkurransedyktig norsk industri. Regjeringen har derfor satset kraftig på næringsrelevant forskning og innovasjon, og vil videreføre denne satsingen.

Blant virkemidlene som har blitt prioritert er Skattefunn og Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA). Regjeringen har prioritert forskningsinnsats på muliggjørende teknologier som bioteknologi og nanoteknologi, IKT og avanserte produksjonsprosesser. Regjeringen har også prioritert miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge og tematiske programmer på nasjonalt prioriterte områder.

Kap. 11 i meldingen viser hvordan det offentlige bistår private virksomheter på tre måter. For det første tilbyr det offentlige virkemidler for finansering av forskning, utvikling og demonstrasjon av ny teknologi og kjøper nyutviklede produkter av bedriftene. For det andre bidrar det offentlige med forsknings- og innovasjonsinfrastruktur. Og for det tredje legger det offentlige til rette for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid. Gjennomgangen viser at det norske forsknings- og innovasjonssystemet i hovedsak er godt innrettet for å løse de utfordringene norsk industri står overfor.

For å fornye og utvikle satsingen på forskning, innovasjon og teknologiutvikling, vil regjeringen:

• videreføre den kraftige satsingen på næringsrelevant forskning og innovasjon

• videreføre satsingen på de innovasjonspolitiske tiltakene som har høyest effekt og effektive og velfungerende virkemiddelaktører

• øke bevilgningene til muliggjørende teknologier.

• styrke basisbevilgningen til de teknisk-industrielle instituttene og vurdere å ta opp SINTEF Raufoss Manufacturing AS i basisfinansieringsordningen

• gjøre en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet

• styrke infrastrukturen til næringslivets behov for testing, pilotering, visualisering og stimulering gjennom å etablere katapultsentre, og regjeringen vil prioritere å øke ordningen dersom den viser seg å være en suksess

• utarbeide en stortingsmelding for en mer helhetlig anskaffelsespolitikk.

• vurdere løsninger som kan bidra til økt digitalisering av anskaffelsesprosessen

• utvikle en satsing på offentlig-privat innovasjon (OPI) i Innovasjon Norge (IN)

• vurdere et eventuelt mål om at en andel av statlige midler til offentlige anskaffelser skal gå til innkjøp av innovative og klimavennlige løsninger

• fortsette å arbeide for bedre opplæring og veiledning innenfor immaterielle rettigheter

• kartlegge nivået på norsk næringslivs kompetanse på immaterielle rettigheter og vurdere behovet for nye tiltak for å øke kompetansen om immaterielle rettigheter i høyere utdanning

• fortsette å mobilisere næringslivet til økt deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, og legge til rette for internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

• gi innspill til utviklingen av det neste rammeprogrammet for forskning og innovasjon og forankre norske posisjoner hos næringslivet og andre berørte aktører underveis

• regjeringen vil, gjennom Norges deltakelse i det digitale indre marked, aktivt følge opp Europakommisjonens arbeid med eierskap til data

• legge frem en egen romstrategi i 2017 og legge til rette for internasjonalt samarbeid i romvirksomheten

1.11.2 Det offentlige som kunde og støttespiller

Regjeringen vil fortsette å satse på de brede og landsdekkende ordningene. Bredt innrettede programmer uten tematiske begrensninger og med betydelig konkurranse om midlene gjør at støtten går til de prosjektene som har størst potensial for verdiskaping og samfunnsøkonomisk effekt. Regjeringen mener det næringsrettede virkemiddelapparatet i all hovedsak er godt innrettet for å møte de utfordringene industrien vil stå overfor fremover. De offentlige aktørene utfyller hverandre på en god måte og tilbyr tjenester til ulike deler av næringslivet. Regjeringen ønsker likevel at virkemiddelaktørene og innovasjonsvirkemidlene skal bli mer effektive. Mer av midlene skal gå til forsknings- og innovasjonsaktiviteter, mindre til administrasjon. Samfunnsøkonomisk analyse har kartlagt de innovasjonspolitiske virkemidlene i Norge og sett på samspillet mellom ulike virkemiddelaktører. Statistisk sentralbyrå har analysert effekten av utvalgte innovasjonspolitiske virkemidler. Disse uavhengige innspillene bidrar til å styrke kunnskapen om hvilke virkemidler som har best effekt og hvordan virkemidlene for innovasjon kan forbedres.

De siste årene har det også blitt utviklet nye mål- og resultatstyringssystemer (MRS) for en rekke av de offentlige tilknyttede virksomhetene på forsknings- og innovasjonsområdet. De nye MRS-systemene retter oppmerksomheten mot bruker- og samfunnseffekter, og gir virksomhetene større handlingsrom, men også større ansvar for resultater.

1.11.3 Institutter, infrastruktur, sentre og sterke teknologimiljøer

1.11.4 Internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

EUs pågående rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, vektlegger bedriftsdeltakelse og markedsnære aktiviteter mer enn tidligere rammeprogram. På nasjonalt nivå ser vi også en økning i norsk næringslivs deltakelse i Horisont 2020 i forhold til tidligere programmer. Trolig er det potensial for ytterligere utnyttelse av mulighetene i programmet for norsk næringsliv og industri. Det er derfor avgjørende å øke norske aktørers kunnskap og bevissthet omkring mulighetene som finnes. En rekke tiltak er blitt implementert av regjeringen og virkemiddelapparatet, og vil utvikles fremover, for å styrke de norske resultatene.

Norges forskningsråd har et særlig ansvar for mobilisering i bredden av rammeprogrammene i EU. Som følge av at virkemidler for innovasjon og mer markedsnære aktiviteter fra det tidligere programmet for konkurranseevne og innovasjon (CIP-programmet) ble integrert i Horisont 2020, har Innovasjon Norges rolle blitt viktigere. Det ligger et betydelig potensial for økt mobilisering av industri og næringsliv til Horisont 2020 gjennom det apparatet og den kundemassen som Innovasjon Norge har.

1.11.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Regjeringen vil bidra til at norsk næringsliv og industri har gode rammevilkår som støtter opp under ny aktivitet og økt verdiskaping.

I overgangen til lavutslippssamfunnet vil industrien ha en sentral rolle i å utvikle nye og smartere løsninger som kan erstatte aktiviteter som i dag medfører utslipp.

Tiltakene i meldingen har samlet sett små administrative konsekvenser. Nye tiltak i denne stortingsmeldingen som har økonomiske konsekvenser, dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer.