Jeg viser til brev 19. april 2017 fra Kommunal- og forvaltningskomiteen, som ber om min vurdering av Representantforslag 98 S (2016–2017) fra stortingsrepresentantene Andre N. Skjelstad, Pål Farstad og Trine Skei Grande om kommunal frihet. Svaret er utarbeidet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Finansdepartementet.

Representantene viser til at kommunene bør gis et større lokalt handlingsrom. Jeg viser til at regjeringen allerede i erklæringen fastslo at mer makt og myndighet må overlates til lokalsamfunnet. Dette har vi fulgt opp gjennom stortingsperioden.

Regjeringen har foreslått å overføre en rekke oppgaver til kommunene. Kommunal- og moderniseringsdepartementet la 5. april 2017 fram Prop. 91 L (2016–2017) Endringer i ekteskapsloven og bustøttelova m.m. (oppgaveoverføring til kommunene) og lov om overføring av ansvar for kollektivtransport. Lovproposisjonen inneholder forslag til lovendringer knyttet til oppgaver som skal overføres til kommunene.

Regjeringen har gitt kommunene mer ansvar og økt handlingsrom på flere områder. Det gjelder bl.a. arealsaker hvor terskelen for innsigelser er hevet og kommunene nå får medhold i langt flere saker enn tidligere, motorferdsel i utmark, små vindkraftanlegg og frivilligsentraler. Flere oppgaver til kommunene håndteres i andre prosesser, og omtales også i lovproposisjonen. Det gjelder blant annet overføring av tannhelsetjenesten og barnevernsreformen, som er henholdsvis Helse- og omsorgsdepartementets og Barne- og likestillingsdepartementets ansvarsområder.

Jeg gjør oppmerksom på at vi har vist kommunene tillit også på andre områder: Tilskuddsordningen til Den kulturelle spaserstokken ble regionalisert fra og med 2014 ved at midlene på til sammen 30,8 mill. kroner ble gitt som tilskudd til alle fylkeskommunene for videre fordeling til kommunene. Midlene på statsbudsjettet ble overført til Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett i 2015 som øremerkede tilskudd til fylkeskommunene, og deretter videreført som frie inntekter fra 2016.

Kommunene fikk bemyndigelse til å gi idrettsfunksjonell godkjenning av idrettshaller ved utsendelse av KUDs rundskriv V-0967, 13. juni 2014. Her blir det vist til V-0732 "Bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet – 2014"

Kommunene som har takket ja til å overta forvaltningsmyndigheten for naturreservater og mindre landskapsvernområder som ligger i sin helhet innenfor en kommune, har fått delegert forvaltningsansvaret.

Regjeringen la i 2015 fram forslag til endring i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, jf. Prop. 35 L (2014-15), for å la kommunene forvalte motorisert ferdsel i utmark.

Lovendringsforslaget ble behandlet i Stortinget 7. mai 2016.

Det er besluttet at kommunene skal behandle mindre vindkraftanlegg. Regjeringen har også fremmet forslag om at lovendringsforslag om å overføre myndighet til kommunene i saker om utbygging av mindre vannkraftverk, jf. Prop. 97 L (2016–2017) Endringer i vannressursloven og jordlova (konsesjonsplikt for grunnvannstiltak og unntak fra omdisponeringsforbudet).

Lovforslaget gir kommunene konsesjonsmyndighet for vannkraftverk på inntil 1 MW installert effekt.

Representantene fremmer også noen konkrete forslag som vil kommenteres under. Svarene er utarbeidet med bidrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Finansdepartementet.

1) Stortinget ber regjeringen fremme sak til Stortinget med forslag som i større grad begrenser statlig detaljregulering gjennom å begrense statens mulighet til å overprøve kommunale vedtak og i mindre grad tar i bruk øremerking av statlige overføringer til kommunene.

Vi har gjennomført en kommunereform, som styrker kommunene og kompetansemiljøene i kommunene. Det betyr at de kan gi bedre tjenester til innbyggerne og også ivareta krevende oppgaver. Som en del av kommunereformen har vi i kommuneproposisjonen 2018 sett på forholdet mellom stat og kommune, og har gjennomført en rekke tiltak med sikte på å redusere den statlige detaljstyringen av kommunene, i tråd med omtalen i Meld.St.14 (2014- 2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner.

Difis kartlegginger fra 2015 og 2016 viser at det statlige tilsynet med kommunene utvikler seg i riktig retning, og at omfanget av det statlige tilsynet ikke har økt de siste ti årene.

Departementet vil styrke fylkesmannens samordning og legge til rette for nasjonal samordning av tilsyn med kommunesektoren. Videre vil vi legge til rette for læring og å utnytte synergiene mellom den kommunale egenkontrollen og statlig tilsyn.

Departementet har i sin behandling av innsigelsessaker lagt økt vekt på hensynet til lokalt selvstyre. Departementet har i et flertall av sakene avgjort innsigelsene helt eller delvis i samsvar med kommunens vedtak. Terskelen for innsigelser er hevet, noe som har ført til at man oftere finner løsninger lokalt.

Regjeringen har innlemmet flere øremerkede tilskudd, og økt kommunenes frie inntekter betydelig i perioden. Dette gir kommunene handlingsrom til å prioritere og å finne gode løsninger lokalt.

Regjeringen har i tillegg forenklet en rekke lovverk for å gi kommunene større handlingsrom. Vi har blant annet gjennomført endringer i plan- og bygningsloven som har gitt enklere planprosesser og har effektivisert byggesaksprosessene. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har fastsatt nye retningslinjer for statens styring av kommunene, for å unngå unødvendig stram styring. Vi har også innledet et konstruktivt samarbeider med KS om å fjerne statlig pålagte tidstyver i kommunene.

Jeg vil vise til kommuneproposisjonen 2018, som i mai ble lagt fram for Stortinget, der de enkelte forslagene for redusert statlig detaljstyring er nærmere omtalt.

2) Stortinget ber regjeringen fremme sak til Stortinget med forslag som i større grad lar kommunene øke egne inntekter gjennom blant annet å selv kunne fastsette eiendomsskatt og den kommunale skattøren.

Kommunene har i dag frihet til å fastsette egen skattøre på alminnelig inntekt opp til en øvre grense. Alle kommuner og fylkeskommuner har siden slutten av 1970-tallet benyttet maksimalsatsen. Friere kommunal skattøre må derfor primært ses på som en mulighet til å øke skattene.

Økt skatt på arbeid gjør det mindre lønnsomt å arbeide og trekker dermed i retning av svekket arbeidstilbud. En slik utvikling vil være svært uheldig. Kommunene bærer i begrenset grad kostnadene ved at folk trekker seg ut av arbeidslivet. Det er derfor vanskelig å tenke seg systemer som sørger for at de tar disse virkningene fullt ut innover seg i sin fastsettelse av skattøren.

Kommunene har betydelig frihet når det gjelder innføring og utforming av en lokal eiendomsskatt. Kommunene kan variere satsen for eiendomsskatt mellom 2 og 7 promille og har også mulighet til å differensiere satsen mellom eiendom generelt og bolig/fritidseiendom. Kommunene kan også innføre bunnfradrag for bolig og gi fritak for nye boliger i inntil 20 år. De har også mulighet til å bestemme hvilke typer eiendommer som skal ilegges eiendomsskatt.

I 2016 var eiendomsskatt innført i 365 av landets 428 kommuner. Av disse benyttet 225 kommuner høyeste generelle sats på 7 promille. Av de 267 kommunene som skriver ut eiendomsskatt på bolig, var det kun 42 som benyttet høyeste sats.

Selskapsskatt var en del av kommunenes inntekter fram til 1999 og i perioden 2005–2008. I kommuneproposisjonen for 2016 presenterte regjeringen et forslag der deler av den lokale verdiskapningen tilbakeføres til kommunene basert på lønnsgrunnlaget i det lokale næringslivet i den enkelte kommune. På samme måte som den tradisjonelle selskapsskatten vil lønnsgrunnlaget være påvirket av konjunkturer, men det vil være mer stabilt og forutsigbart.

I dagens situasjon, med store omstillinger i næringslivet, vil en ordning med lokal selskapsskatt medføre økt usikkerhet på inntektssiden for kommuner med konjunkturutsatt næringsliv. I kommuneproposisjonen for 2018 foreslo regjeringen derfor å utsette tilbakeføringen av selskapsskatten. Regjeringen vil komme tilbake til saken på et senere tidspunkt.

3) Stortinget ber regjeringen fremme sak til Stortinget med forslag som gir kommunene større frihet til selv å bestemme skjenke- og salgstider for alkoholholdige varer.

Det er fastsatt i samarbeidsavtalen at hovedlinjene i alkoholpolitikken skal ligge fast. Virkemidler som begrenser tilgjengeligheten til alkoholholdig drikk, herunder begrensede salgs- og skjenketider, er et sentralt virkemiddel i alkoholpolitikken. Alkoholpolitikken, herunder alkohollovens system, er basert på et prinsipp om kommunal frihet som gir kommunen mulighet og ansvar for å føre en tilpasset lokal alkoholpolitikk, samtidig som den har som formål å begrense skadevirkningene alkoholbruk kan ha. Bestemmelser om maksimale salgs- og skjenketider tar sikte på å ivareta begge hensyn ved at kommunene innenfor maksimaltider som er fastsatt for salg og skjenking, har stort rom for selv å bestemme salgs- og skjenketidene i sin kommune. Innføringen av en lovfestet maksimaltid for salg og skjenking av alkoholholdig drikk, ble vedtatt i 1997 på bakgrunn av stadig lengre åpnings- og skjenketider. Formålet var både å sikre kommunal frihet og å sørge for at de alkoholpolitiske målene ble ivaretatt. Hensynet til begrenset tilgjengelighet av alkoholholdig drikk og å forebygge at kommunene, av bl.a. konkurransehensyn, tillater stadig lenger salgs- og skjenketider, var argumenter for å ha en maksimaltid i loven.

Sett på bakgrunn av at maksimaltidene for salg og skjenking er et grunnleggende virkemiddel i alkoholpolitikken og at samarbeidsavtalen fastslår at hovedlinjene i alkoholpolitikken skal ligge fast, tilrår jeg ikke at det settes i gang arbeid med endringer i bestemmelsene om salgs- og skjenketider nå.

Jeg vil for øvrig bemerke at det innenfor hovedlinjene allerede er foretatt justeringer i alkoholregelverket knyttet til bevillingsordningen som gir kommunene større kommunal valgfrihet enn tidligere. Etter en lovendring 1. januar 2016 kan kommunene nå beslutte å ikke kreve fornyelser (ny søknad) når bevillingen løper ut etter fire år. Kommunen kan, dersom den etter en vurdering av alkoholpolitikken, finner det forsvarlig og hensiktsmessig, velge at bevillingene ikke skal løpe ut, men gjelde videre for inntil fire nye år slik at det ikke er nødvendig med en ny søknadsbehandling.

4) Stortinget ber regjeringen fremme sak tilbake til Stortinget med forslag som gir kommunene friheten til selv å tillate dobbel bostedsregistrering.

Folkeregistreringen i Norge er basert på en grunnleggende forutsetning om at hver person har én registrert bostedsadresse. Denne adressen har betydning i en rekke sammenhenger, blant annet for kommunal planlegging, valgmanntall, skattemanntall, demografisk forskning og befolkningsstatistikk. Tilsvarende legges det også i skatterettslig sammenheng til grunn at en person anses bosatt ett sted, noe som har betydning blant annet for reglene om fradrag for utgifter til pendling. Eventuell innføring av dobbel bostedsregistrering vil skape utfordringer både på lokalt og nasjonalt nivå, og konsekvensene av en slik eventuell omlegging vil derfor måtte vurderes for alle områder hvor bostedsadresse har betydning. Pr. i dag foreligger det ikke planer om en slik utredning.

Det er mulig å registrere flere forskjellige adressetyper i Folkeregisteret (f.eks. bostedsadresse, postadresse og tilleggsadresse), og dette videreføres i ny folkeregisterlov med tilhørende forskrift.

5) Stortinget ber regjeringen fremme sak til Stortinget med forslag som gir kommunene større frihet til selv å regulere lokal fiskeoppdrettsnæring.

Kommunene er lokal planmyndighet, og således har de en sentral rolle for å bidra til å legge til rette for en miljømessig bærekraftig vekst og utvikling i norsk akvakulturnæring.

Fylkeskommunene har siden 1. januar 2010 hatt en koordinerende funksjon i saksbehandlingen av akvakultursøknader. Dette inkluderer innhenting av vedtak og uttalelser fra berørte sektormyndigheter og lokaliseringskommunen, før vedtak i saken fattes etter akvakulturloven. Det er altså allerede en myndighet i kommunal sektor – fylkeskommunen – som har ansvar for saksbehandling av akvakultursaker etter akvakulturloven. Dagens saksbehandling av akvakulturtillatelser er relativt effektiv. Det er satt tidsfrister i saksbehandlingen for de ulike sektormyndighetene og lokaliseringskommunen. Etter forskrift om samordning og tidsfrister i behandlingen av akvakultursøknader (tidsfristforskriften) skal søknadene som hovedregel behandles innen 22 uker.

I Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver ble det, for å bidra til ytterligere effektivisering, vist til at det kunne være hensiktsmessig å vurdere å overføre myndighet til større folkevalgte regioner fra sektormyndighetene i kurante saker i forbindelse med behandling av akvakultursøknader, og at dette skulle utredes nærmere. Stortinget støttet dette, jf. Innst. 377 S (2015?2016). I etterkant ble det nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe bestående av Samferdselsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Klima- og miljødepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Arbeidsgruppen utredet saken om overføring av myndighet til det regionale nivå og andre effektiviserende tiltak for saksbehandlingen av akvakultursøknader. Arbeidsgruppen anbefalte ikke å gå videre med forslaget om overføring av myndighet fra sektormyndighetene til regionene i kurante saker. Arbeidsgruppen foreslo imidlertid andre tiltak som samlet sett vil kunne være mer treffende for å effektivisere saksbehandlingen av akvakultursøknader. Dette er reflektert i Prop. 84 S Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå, s. 79 flg..

Akvakulturnæringen er en stor industri, med kompleks biologisk produksjon og med omfattende teknisk infrastruktur. Dette stiller store krav til både utøver og myndigheter, og innebærer at en rekke hensyn må tas i saksbehandlingen. Mange av vurderingene som gjøres ifm. akvakultursøknader er komplekse og krever god faglig innsikt på en rekke områder. Derfor er det en styrke at spesialiserte myndighetsområder håndterer sakene etter sektorlover. Det vil være ressurskrevende å bygge opp nye spesialiserte fagmiljøer, sammenliknet med å bevare og styrke kompetansen, som allerede ligger hos sektormyndighetene. Forvaltningen av marine ressurser skjer i dag i hovedsak på nasjonalt nivå, og det er naturlige årsaker til dette, blant annet fordi det dreier seg om levende ressurser i havet som ikke naturlig hører til i en bestemt kommune. Det vil ofte være hensyn som går på tvers av regionale- og kommunale administrative grenser. Dette taler for å ikke ytterligere overføring av myndighet til andre nivåer.

For øvrig er det grunn til å bemerke at regjeringen, etter vedtak fra Stortinget, har opprettet Havbruksfondet. Vederlag for økt produksjonskapasitet i lakse- og skal ørretoppdrett i nye tildelingsrunder etter 1. januar 2016 fordeles slik at kommunene og fylkeskommunene etter gitte fordelingsnøkler mottar 80 prosent av vederlaget. Det er m.a.o. på plass en ordning for at kommunene skal få inntekter knyttet til akvakulturvirksomhet.