Den samiske reindriften

Samisk reindrift utøves i det vesentligste i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (Trollheimen) og Hedmark. Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst., finner sted i Finnmark. Reintallet i den samiske reindriften er i dag ca. 211 000 dyr i vårflokk. Det er stor variasjon mellom reinbeiteområdene i antall rein per km2.

Retten til å utøve reindrift er en selvstendig rett hvor rettsgrunnlaget er alders tids bruk. Dette er blant annet uttalt av Høyesterett i Selbudommen (Rt. 2001 s. 769), som også påpeker at «det er tale om en rett og ikke bare om tålt bruk». Rettsgrunnlaget er i dag kodifisert i reindriftsloven § 4.

Når det gjelder reindriften i Trollheimen (Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag), foregår denne utenfor det ordinære samiske reinbeiteområdet. Denne reindriften har sitt grunnlag i leieavtaler og ekspropriasjonsvedtak, jf. Trollheimenloven 21. desember 1984.

Reintallet i tamreinlagene har holdt seg stabilt på om lag 12 500 rein de siste ti årene. Reintallet er tilpasset beitegrunnlaget, og produksjonen er optimalisert. Det drives i dag reindrift i fire tamreinlag i Sør-Norge: Lom, Vågå, Fram og Filefjell. Alle disse er i eller rundt Jotunheimen. Reindriften i disse fire tamreinlagene ligger utenfor de samiske områdene og er fra og med reindriftsloven av 1978 konsesjonsbelagt iht. reindriftsloven § 8. Tamreinlagene i Sør-Norge er forvaltningsmessig og faglig underlagt Fylkesmannen i Sør-Trøndelag.

Tamreinlagenes drift foregår på beitearealer leid av fjellstyrer og private grunneiere, eventuelt egne eiendommer. I likhet med reindriften innenfor de samiske reinbeiteområdene mottar tamreinlagene forskjellige tilskudd over reindriftsavtalen.

Tamreinlagene har tatt opp spørsmål i tilknytning til beiteleie i statsallmenningene. Det er viktig at muligheten til å benytte statsallmenningene utenfor det samiske reinbeiteområdet til tamreinbeite opprettholdes, og at det økonomiske grunnlaget for tamreinlagene ikke svekkes. Statsallmenningsutvalget arbeider med et forslag til ny lov for statsallmenningene, der utleie av beite til tamreindrift i statsallmenning vil bli vurdert.

I tillegg til dagens fire tamreinlag kommer Rendal Renselskap i Hedmark og Hardanger og Voss Reinsdyrlag i Hordaland. Virksomheten i disse lagene er en mellomting mellom tamreindrift og villreinforvaltning og har funnet sted i mange tiår. Denne reinen beiter umerket på nærmere avgrensede områder og beskattes gjennom avskyting. Utøverne legger til grunn at reinen er undergitt privat eiendomsrett, i motsetning til villrein.

Forvaltningsmessig har denne virksomheten bydd på utfordringer. Løsningen har da blitt en forvaltning etter reindriftslovens bestemmelser, med konsesjon for reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet etter reindriftsloven § 8, og dispensasjon fra merkeplikten etter en egen bestemmelse om dette i forskrift. Både Rendal Renselskap og Hardanger og Voss Reinsdyrlag har konsesjon og fritak fra merkeplikten fram til 31. desember 2017. Det skal foretas en vurdering av driftsformer som dette før konsesjonsperioden løper ut. Denne prosessen er i gang.

Sykdomsovervåking

Chronic Wasting Desease (CWD), skrantesjuke, ble for første gang påvist hos en rein innenfor Nordfjella villreinområde i 2016. Samme år ble det funnet ytterligere to positive prøver fra villrein i det samme området og fra to elger i Selbu. Dette er så langt de eneste tilfellene av CWD hos hjortedyr i Europa.

En midlertidig forskrift ble fastsatt av Landbruks- og matdepartementet 11. juli i 2016 for å forhindre spredning av CWD. Med enkelte endringer ble forskriften videreført fra desember 2016.

Filefjell Reinlag har fått særskilte utfordringer når det gjelder det tilgrensende villreinområdet hvor CWD er påvist. Statens naturoppsyn har derfor i samarbeid med Filefjell Reinlag iverksatt forsterket innsats for å hindre villreinen i å trekke inn i tamreinlagets beiteområder.

Det legges opp til en innstramming i forskriften og en økt kartlegging av sykdommen i 2017. Regjeringen vil på bakgrunn av økt kunnskapsinnhenting og resultater fra kartleggingen vurdere løpende ulike tiltak for å hindre spredning av sykdommen.

Departementet anser det videre som hensiktsmessig med en styrket dialog mellom NRL og Mattilsynet og Veterinærinstituttet i forbindelse med vurdering av sykdomsbildet i reindriften generelt, og vil ta initiativ til en slik dialog.

Tap av rein

Tap av rein påvirker produksjon og lønnsomhet negativt. I enkelte områder meldes det at opp mot halvparten av årets produksjon tapes av ulike årsaker, jf. årlige oversikter i Reindriftens ressursregnskap. Hovedårsaker til tap er sykdom og sult, store rovdyr, ulykker, påkjørsler og ugunstige klimatiske forhold. Generelt har det vært flest tilfeller av tap på grunn av sult og sykdom i Finnmark siden reintallet der økte frem mot slutten av 1990-tallet. Tap til rovvilt har i forhold til reintallet vært mest omfattende i områdene lenger sør.

Reindriften har siden omleggingen av rovviltpolitikken opplevd økende forekomster av de ulike rovviltartene i sine beiteområder. Det er et mål å beskytte reinens kalvingsområder mot skadevoldende rovvilt, jf. Stortingets rovviltforlik av 2011. I enkelte år har miljømyndighetene erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen som tap til rovvilt i de mest rovdyrbelastede områdene.

Selv om tapet erstattes, kan det gi negative økonomiske konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie, først og fremst fordi endret aldersstruktur i simleflokken kan medføre lavere kalvetilgang i påfølgende år. Likevel vil et høyt slakteuttak effektivt kunne redusere tapet og sikre en bedre økonomi i reindriften. Det tar også tid å bygge opp igjen en god produksjonsflokk. Videre medfører høy rovdyraktivitet behov for økt tilsyn, fôring i inngjerdet område eller på frie beiter eller flytting av flokkene i de mest sårbare periodene.

For å sikre en mest mulig presis erstatning av rein tapt til rovvilt og kompensasjon for følgekostnader, har miljømyndighetene satt i gang et arbeid med endring av erstatningsordningen. Miljødirektoratet har utarbeidet forslag til ny forskrift. Forskriftsforslaget har vært på høring, og det skal gjennomføres konsultasjoner med Sametinget og NRL etter endt høring. Ny risikobasert erstatningsordning i reindriften skal etter planen innføres i 2018.

Ulike tilleggsvirksomheter under den familiebaserte reindriften

Etter departementets vurdering vil en positiv utvikling av den familiebaserte driften best ivaretas gjennom en god produksjon og lønnsomhet i reinflokken.

Den familiebaserte reindriften vil i mange tilfeller også være avhengig av å skaffe seg tilleggsinntekter. Det finnes i dag offentlige tilskuddsordninger for å støtte opp om etablering og utvikling av tilleggsnæringer.

Etablering av lærings- og omsorgsbaserte tjenester er en mulighet som bør utvikles. I jordbruket har man etablert tjenesten «Inn på tunet», som er landbrukets tilsvarende tilbud med gården som arena. Denne typen satsing mener regjeringen har store muligheter også i reindriften, men da tilpasset reindriftens forutsetninger og særegenhet. Det ble fra 1. januar 2016 etablert et treårig prosjekt for å utvikle lærings- og omsorgsbaserte tjenester i reindriften.

Reindriftsbaserte reiselivsbedrifter bygger på den samiske kulturarven. Innenfor samisk reiseliv er det en sterk bevissthet om at samisk kultur ikke skal misbrukes i reiselivssammenheng. Det er derfor viktig at reindriftsnæringen selv er en aktiv pådriver og premissleverandør.

Av hensyn til behovet for driftsmessig fleksibilitet står reindriften overfor noen begrensninger i satsingen på reiseliv. En vei å gå kan være å legge til rette for organisering av reiselivsaktiviteter i siidaene som et felles prosjekt. På den måten kan en få til et stabilt reiselivsprodukt, samtidig som de nødvendige oppgavene knyttet til selve reindriften blir ivaretatt.

Reiseliv kan gi reindriftsfamiliene flere bein å stå på. Utviklingsprogrammet, som administreres av Innovasjon Norge, vil være en sentral aktør både når det gjelder rådgivning og finansiering. Reindriftsavtalen bidrar med midler til Utviklingsprogrammet.

I tilknytning til det reindriftsbaserte reiselivet er det reist spørsmål om hvor langt en kan nytte reindriftsretten ved reiselivsaktivitet. Landbruks- og matdepartementet vil, i samarbeid med KMD, se nærmere på mulighetene for å legge til rette for smidige ordninger som ivaretar både det næringsmessige behovet i turistsammenheng og ulike miljøhensyn.

Mattilsynets regelverk har vilkår som kan være utfordrende ved tillaging og servering av mat til turister under opphold utendørs, i lavvo, osv. Departementet vil se nærmere på denne problemstillingen.

Erfaringer med utarbeidelse av bruksregler og fastsetting av reintall

Det skal fastsettes et øvre reintall for den enkelte sommersiida, ut fra det beitegrunnlaget som siidaen disponerer. Departementet opprettet en arbeidsgruppe for å utarbeide kriterier for når et reintall kan vurderes å være bærekraftig. Reindriftens representanter var i flertall i arbeidsgruppen. Departementet utarbeidet deretter en veileder med kriterier og normer for økologisk bærekraftig reintall basert på arbeidsgruppens anbefalinger.

De fleste distrikter i indre Finnmark foreslo reintall som ikke var i samsvar med kriteriene for økologisk bærekraftige reintall. Selv om distriktene fikk en ny anledning til å foreslå reintall, og veiledning i bruk av kriteriene, opprettholdt de fleste reintallsforslagene som ikke kunne anses å være bærekraftige. Reindriftsstyret måtte derfor fastsette reintall for disse distriktene.

For en rekke distrikter i Finnmark godkjente Reindriftsstyret i første omgang reintall som ikke kunne sannsynliggjøres å være økologisk bærekraftige i henhold til kriteriene. Disse vedtakene ble derfor omgjort av departementet. Reindriftsstyret fastsatte eller godkjente deretter øvre reintall i tråd med kriteriene.

Fastsettingen av reintallet har vært omstridt. Departementet mottok i løpet av prosessen 9 klager på bruksreglene og 24 klager på fastsetting av øvre reintall for distriktene. To distrikter fikk medhold i reintallsklagene.

Reintallsreduksjonen

Reindriftsloven § 60 tredje ledd slår fast at dersom reintallet i siidaen overstiger fastsatt reintall, skal siidaens reintall reduseres. Reintallet pr. 31. mars 2012 var første mulige målepunkt for faktisk reintall for å beregne om siidaer/distrikter oversteg fastsatt reintall. Beregningene viste at reintallet i Finnmark var 42 000 dyr over fastsatte øvre reintall. Reindriftsstyret forhåndsvarslet derfor høsten 2012 siidaandelene om vedtak om å redusere det overskytende reintallet i siidaen forholdsmessig. Reindriftsstyret vedtok deretter i løpet av 2013 frister for pålegg om forholdsmessig reduksjon av reintallet for totalt 231 siidaandeler i Finnmark.

85 siidaandeler klaget på påleggene om forholdsmessig reduksjon. Reindriftsstyret opprettholdt egne vedtak i 77 saker, og disse ble oversendt departementet i desember 2013. Medio februar 2014 var klagene stort sett ferdigbehandlet i departementet. Ingen fikk medhold i sine klager.

Våren 2016 gjenstod tre siidaandeler i Vest-Finnmark som ikke hadde redusert reintallet i henhold til påleggene. Disse har fått tvangsmulkt. Sak om tvangsmessig reduksjon ble fremmet i Reindriftsstyret i desember 2016.

Erfaring med dagens hovedavtale

Ved endring av Hovedavtalen i 1993 endret man både perioden for reindriftsavtalen fra to til ett år og perioden for når forhandlingene skal gjennomføres. Dagens løsning innebærer at forhandlingene skjer så tidlig at avtaleresultatet kan tre i kraft før slaktesesongen. Hensikten er å kunne påvirke utviklingen i slakteuttaket.

Regjeringen vil videreføre dagens system med reindriftsavtaleforhandlinger. Fra reindriften er det argumentert for at toårige avtaler vil gi større forutsigbarhet for reineieren, og forvaltningen har påpekt at toårige avtaler vil være et betydelig forenklingstiltak. Reindriften er en naturbasert næring, og slakteuttaket kan derfor variere betydelig mellom slaktesesonger. Et variert slakteuttak får konsekvenser for utbetalinger av de direkte tilskuddsordningene. Regjeringen ser det derfor som hensiktsmessig at det fortsatt forhandles om ettårige reindriftsavtaler. I tillegg er behandling av proposisjonen om reindriftsavtalen den muligheten Stortinget i hovedsak har til å sette reindriften på dagsordenen og drøfte reindriftspolitikken.

Det er regjeringens målsetting å gi reindriftsnæringen muligheter til å utvikle seg til en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Regjeringen ønsker å bruke reindriftsavtalen til å støtte opp om denne målsettingen, og vil videreføre prioriteringer av tiltak som legger til rette for en økologisk bærekraftig reindrift.

Gjennom reintallsprosessen er det blitt mulig å knytte sammen virkemidlene over reindriftsavtalen og reindriftsloven. De siste avtalene har støttet opp om dem som har fulgt opp gitte reduksjonsvedtak, mens de som ikke har fulgt reduksjonskravene, ikke har vært tilskuddsberettiget. I tillegg er det blitt foretatt kutt i utbetaling av rovvilterstatning for de reindriftsutøverne som ikke har fulgt opp i tråd med reindriftslovens regler om øvre reintall. Disse tiltakene har hatt en vesentlig innvirkning på resultatet av reintallsreduksjonen som har funnet sted i Finnmark. Regjeringen vil også fremover samordne virkemidlene for å nå gitte reindriftspolitiske mål.

I utformingen av tilskuddsordningene er det viktig å se hvilken effekt ordningene har på bærekraftsmålene. Kalveslaktetilskuddet er, sammen med produksjonspremiene, de to store tilskuddsordningene som sorterer under tilskudd til siidaandeler og tamreinlag. I de siste reindriftsavtalene har regjeringen valgt å prioritere en økning av kalveslaktetilskuddet. Uttak av kalv reduserer presset på vinterbeitene og reduserer tapene i løpet av vinteren.

Fremover vil det bl.a. være viktig å styrke reinkjøttbedriftene slik at både stabiliteten og volumet i leveranser øker. Samtidig må høy kvalitet stå sentralt. Det er viktig å støtte opp om den slakteri- og videreforedlingsstrukturen som er etablert. Lokal slakting uten lange transportavstander støtter opp om god dyrevelferd, og flere aktører bidrar til økt konkurranse om råstoffet.

I etterkant av Tsjernobylulykken i 1986 iverksatte staten kompensasjonsordninger overfor reindriften. Selv om det har skjedd en naturlig reduksjon i graden av forurensing av beitene, er det fortsatt nødvendig med ulike tiltak for å redusere cesiumnivået i reinen slik at man unngår å måtte kassere kjøtt. Det er regjeringens målsetting at reindriften fortsatt skal holdes økonomisk skadesløs på grunn av radioaktivitet.

Forvaltning av beitearealene i reindriftsområdene

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det er viktig at de verktøyene som ligger i plan- og bygningsloven, blir brukt for å bidra til at reindriften har tilgang på de arealer som er nødvendig for økt produksjon og lønnsomhet.

Fylkesmannen ble fra 1. januar 2014 regional reindriftsmyndighet. Fylkesmannen er en hovedaktør i å bygge kompetanse om reindrift og reindriftsrettigheter hos fylkeskommuner og kommuner. Landbruksdirektoratet og fylkesmennene har også arbeidet aktivt for å bygge kompetanse hos reinbeitedistriktene om plan- og bygningsloven. Dette arbeidet vil fortsatt ha høy prioritet.

Et tiltak eller en plan innenfor et reindriftsområde kan i dag utløse en konsekvensutredning (KU) på bakgrunn av tiltakets eller planens virkning for reindriften. Regjeringen iverksatte en prosess høsten 2016 for å endre gjeldende KU-regelverk. I den forbindelse blir det vinteren 2017 gjennomført konsultasjoner om nytt regelverk med NRL og Sametinget.

Det enkelte distrikt ved distriktsstyret skal utarbeide en distriktsplan, jf. reindriftsloven § 62. Ved at vedtatte distriktsplaner skal sendes arealplanmyndighetene, får disse en generell basiskunnskap om reindriften i området.

Gjennom de siste reindriftsavtaleforhandlingene har avtalepartene igangsatt en prosess med å utvikle reindriftens arealbrukskart. Arbeidet er også finansiert over Landbruksdirektoratets budsjett. Hensikten er å få etablert helhetlige og dynamiske kart til bruk for reindriftsnæringen, offentlig forvaltning, planmyndighet og utbyggere.

Departementet vil prioritere arbeidet med å få kartlagt og få en totaloversikt over gjerder, anlegg og gjeterhytter i reindriften. I dette arbeidet vil bruksreglene og de nye arealbrukskartene være sentrale hjelpemidler. Informasjon om gjerder og anlegg må også inn i arealbrukskartene. Ved avdekking av ulovlig oppførte gjerder, anlegg og gjeterhytter skal Fylkesmannen iverksette nødvendige prosesser for fjerning av disse.

Bruk av jordskifteretten på interne forhold i reindriften

Jordskifteretten er vurdert som en mulig instans for å håndtere interne konflikter og rettstvister i reindriften. Departementet opprettet høsten 2014 en arbeidsgruppe som skulle vurdere jordskifterettens rolle når det gjelder interne forhold i reindriften, samt reindriftslovens bestemmelse om mekling. Arbeidsgruppen avgav sin rapport den 23. mars 2016. Rapporten var på bred høring høsten 2016. Departementet vil, med utgangspunkt i forslagene fra arbeidsgruppen og innkomne høringsuttalelser, følge opp saken i en egen prosess.

Tiltak for utenrettslig konfliktløsning

I forbindelse med endringene av reindriftsloven i 1996 ble det etablert regionale meklingsråd, som mekanisme for løsning av uenigheter mellom reindriften og andre private rettighetshavere om areal- og ressursutnyttelsen. Departementet vil videreføre ordningen med meklingsråd. Det skal fortsatt tilrettelegges for hensiktsmessige arenaer for å finne utenomrettslige løsninger på tvister hvor reindriften er involvert.

Over reindriftsavtalen og jordbruksavtalen avsettes det årlig midler til konfliktforebyggende tiltak. Ordningen har i hovedsak delfinansiert gjerder som skal hindre at rein gjør skade på dyrket mark. Departementet legger opp til en videreføring av denne ordningen.

Gruppen som foreslo tiltak for internkontroll og selvstyre i reindriftsnæringen, har særlig sett på mekanismer for å hindre at forvaltningen må gripe inn i interne forhold eller at en sak reises for domstolene. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger om at interne konflikter først bør forsøkes løst av distriktsstyret. Gjennom veiledning av distriktsstyrene skal det legges til rette for at de ved revisjon av bruksreglene også innarbeider bestemmelser om hvordan konflikter skal løses lokalt. En bevisstgjøring om distriktsstyrets handlingsrom, og en innarbeidelse av et slikt punkt i bruksreglene, vil kunne bidra til å hindre at konflikter eskalerer.

Norsk-svensk reinbeitekonvensjon

Da grensen mellom Norge og Sverige ble trukket i 1751, ble den såkalte Lappekodisillen vedtatt som et tillegg til grensetraktaten mellom Norge og Sverige. Lappekodisillen var den første omfattende reguleringen av den grenseoverskridende reindriften.

Lappekodisillen har senere blitt supplert med mer detaljerte regler, og den sist gjeldende konvensjonen var konvensjon av 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite. Denne konvensjonen skulle i utgangspunktet gjelde i 30 år, frem til 20. april 2002, og ble siden forlenget i tre år. Da svenske myndigheter vinteren 2005 avviste et norsk forslag om å forlenge 1972-konvensjonen med ytterligere tre år, trådte konvensjonen ut av kraft 1. mai 2005. Etter 2005 har rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften vært forskjellig i de to land.

På svensk side inntok man det standpunkt at Lappekodisillen alene skulle regulere den grenseoverskridende reindriften, og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke var nødvendig. På norsk side anså man det ikke som forsvarlig å forvalte den grenseoverskridende reindriften etter Lappekodisillen alene, uten tilleggsbestemmelser i nasjonal lovgivning.

Stortinget vedtok 17. juni 2005 Endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Denne innebar at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen ble videreført på norsk side. Svenske samebyer ble dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. Loven var ment å være en midlertidig regulering av svensk reinbeiting i Norge i påvente av en ny konvensjon. Konsekvensene for den norske reindriften i Sverige har imidlertid vært store som følge av at man fremdeles ikke har fått på plass en konvensjon. Den norske reindriften har i praksis i stor utstrekning blitt utestengt fra sine vinterbeiter i Sverige. På norsk side har man søkt å bøte på dette med økonomiske midler til fôring og andre tiltak.

Det er svært uheldig at det nå har gått snart tolv år uten at en ny konvensjon er på plass. Norske myndigheter har gjentatte ganger påpekt overfor Sverige viktigheten av å få ratifisert en ny konvensjon. Norge og Sverige har folkerettslige forpliktelser overfor den samiske reindriften. Dette gjelder også den grenseoverskridende reindriften. Regjeringen har som mål at den fremforhandlede konvensjonen skal ratifiseres så raskt som mulig, og vil fortsette å utøve påtrykk overfor Sverige.

Norsk-finsk reingjerdekonvensjon

Våren 2016 behandlet Stortinget Prop. 49 S (2015–2016) Samtykke til inngåelse av konvensjon mellom Norge og Finland om oppføring og vedlikehold av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer inn på det andre rikets område av 9. desember 2014 samt Prop. 50 L (2015–2016) Endringer i reindriftsloven mv. (reingjerde mot Finland m.m.). Gjennom behandlingen ga Stortinget sitt samtykke til inngåelse av konvensjonen. Konvensjonen ble satt i kraft fra 1. januar 2017.

Konvensjonen innebærer at det skal oppføres gjerder fra Angeli til Levajok. Det nye gjerdet skal være ferdigstilt innen 2022.

Reindriftsstyret

Da det regionale leddet og sentralforvaltningen ble omorganisert i 2014, ble Reindriftsstyret videreført som før. Reindriftsstyret består av syv representanter, hvorav tre er oppnevnt av Sametinget og fire, inkludert leder, av Landbruks- og matdepartementet. I tillegg til forvaltningsoppgaver skal styret være en faglig rådgiver i forvaltning av reindriftsnæringen og i arbeidet med reindriftsforskning og veiledning.

Forvaltningsoppgavene til Reindriftsstyret har vært meget tidkrevende, og styret har måttet nedprioritere rådgivningsoppgavene. Både styret og reindriftsmyndighetene har uttrykt at det er uheldig at rådgivningsoppgavene ikke ivaretas i større grad. Videre viser erfaringer med 2007-loven at det kan være særdeles krevende for Reindriftsstyret å fatte vedtak som oppfattes kontroversielt i næringen. Det har derfor vært grunn til å vurdere en endring av Reindriftstyrets virksomhet.

Alternative løsninger for en fremtidig forvaltningsstruktur

Det foreligger i realiteten tre alternativer til vurdering:

1. Beholde Reindriftsstyret med dagens oppgaver.

2. Endre oppgavene slik at styret rendyrkes som et rådgivende fagorgan (Reindriftsfaglig råd).

3. Avvikle Reindriftsstyret.

Regjeringen har som mål å forenkle og effektivisere offentlig forvaltning. Det kan reises spørsmål ved om alternativet med å videreføre Reindriftsstyret vil bidra til dette.

Valg av alternativ må veies opp mot samiske og reindriftsfaglige krav om medvirkning i forvaltningen. Under konsultasjonene med Sametinget og NRL ble alternativ 2 lagt frem til drøfting. Sametingets og NRLs syn på saken er grundig redegjort for i kapittel 12 i meldingen. Som følge av at dette er krevende problemstillinger, har departementet valgt å redegjøre for de tre ulike løsningene i meldingen uten å konkludere med hva som vil være den beste løsningen totalt sett.

Det er reist spørsmål ved om en avvikling av Reindriftsstyret vil stride mot Norges folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk, herunder om dette strider mot samenes rett til selvbestemmelse og deltakelse i forvaltningen.

Etter departementets vurdering er reindriftspolitikken og forvaltningen i dag i tråd med Norges folkerettslige plikter. Retten til selvbestemmelse ivaretas gjennom bestemmelsene i reindriftsloven og gjennom konsultasjonsavtalen. Reindriften foregår på 40 pst. av Norges areal, og derfor vil offentlig myndighetsutøvelse måtte gjelde både samer og det samfunnet de er en del av. Selvbestemmelsesretten må da innebære at samene har en rett til reell, effektiv deltakelse gjennom konsultasjoner, men ikke en rett til å fatte endelige beslutninger selv.

Reindriftslovens bestemmelser gir næringen stor grad av medvirkning og til en viss grad rett til å fatte endelige beslutninger. De folkerettslige forpliktelsene ivaretas derfor også i stor grad gjennom selve lovens system.

1. Beholde Reindriftsstyret med dagens oppgaver

Den samepolitiske utviklingen bidro til at det i 1996 ble lovfestet at Sametinget skulle oppnevne medlemmer i styringsorganene. Samisk og reindriftsfaglig medvirkning var også et viktig argument for å videreføre Reindriftsstyret da områdestyrene ble avviklet i 2014.

Det fremheves at deltagelse fra dem som berøres av forvaltningsvedtakene, er viktig for å sikre legitimitet i forvaltningen. Samtidig er det en kjensgjerning at forvaltningsoppgavene følger av bestemmelser i reindriftsloven, og at saksbehandlingen må skje innenfor forvaltningslovens rammer. Dette har vist seg å være en utfordring for Reindriftsstyret i forbindelse med reintallssakene.

Reindriftsstyrets behandling av rene forvaltningsoppgaver innebærer et forsinkende ledd. En mulig løsning kan være å styrke kapasiteten i Reindriftsstyret, eventuelt at de delegerer enkelte av de mer løpende forvaltningsoppgavene til Landbruksdirektoratet. Sistnevnte løsning vil til dels imøtekomme Sametingets og NRLs krav om medvirkning i forvaltningen. En styrking av kapasiteten til Reindriftsstyret bidrar derimot verken til en forenkling eller en effektivisering, og er ikke i tråd med regjeringens mål for den offentlige forvaltningen.

2. Endre oppgavene slik at styret rendyrkes som et rådgivende fagorgan

Reindriftsstyrets oppgaver kan endres slik at det rendyrkes som et rådgivende fagorgan, Reindriftsfaglig råd. Ved en overføring av forvaltningsoppgaver etter reindriftsloven til Landbruksdirektoratet, kan Reindriftsstyret få frigjort tid til rådgivningsoppgaver.

Reindriftsfaglig råd skal være et rent fagråd. Det foreslås at rådet skal bestå av sju medlemmer og at alle disse er reindriftsutøvere. Oppgavene til Reindriftsfaglig råd vil være rådgivning innenfor reindriftsforvaltningen i større og prinsipielle saker, og rådgivning overfor ulike sektorer for øvrig. Reindriftsfaglig råd skal ikke konsulteres etter konsultasjonsavtalen.

3. Avvikle Reindriftsstyret

Alternativet innebærer at Reindriftsstyret avvikles fullt ut uten at det etableres et nytt fagorgan. En avvikling av Reindriftsstyret vil innebære at alle forvaltningsoppgaver overføres til Landbruksdirektoratet – som i dag er sekretariat for Reindriftsstyret.

Dersom Reindriftsstyret avvikles, får man samme forvaltningsstruktur for reindriften som i landbruket for øvrig. Samisk og reindriftsfaglig medvirkning i forvaltningen faller bort med en slik løsning. Imidlertid vil konsultasjonsavtalen sørge for at blant annet Sametinget og NRL blir konsultert når direktoratet skal fatte avgjørelser i saker av stor betydning for samiske interesser.

Etter departementets vurderinger sikrer dette, i tillegg til distriktenes lovpålagte oppgaver samt dagens regionale fagråd, tilstrekkelig grad av både samisk og reindriftsfaglig medvirkning i forvaltningen.

1. Ressurskontroll

Departementet fremmet på det innledende konsultasjonsmøtet forslag om å endre reindriftsloven slik at det på sikt innføres en obligatorisk individmerking av rein, og at reintallet til den enkelte siidaandelsleder offentliggjøres internt i reindriften.

Sametinget og NRL var imot at reindriftsloven endres på nåværende tidspunkt for å gi hjemmel til innføring av obligatorisk individmerking. Reindriftsnæringen, som en urfolksnæring, har rett til selv å bestemme over sin sosiale, kulturelle og økonomiske utvikling. Det er uheldig å bruke tvangsmidler for å innføre nye ordninger. Videre mente Sametinget og NRL at avtalepartene i reindriftsforhandlingen eventuelt kunne innføre incentivordninger over reindriftsavtalen for å stimulere til bruk av individmerking.

Sametingets standpunkt er at det ikke er ønskelig med offentliggjøring av reintall på siidaandelsnivå, men at man kunne være med på en offentliggjøring av siidaandelenes reintall internt i reinbeitedistriktet eller sommersiidaen. NRL ville ikke være med på en slik offentliggjøring, og mente at styrene i siidaen/distriktet fikk tilgang på dette i dag gjennom kopi av melding om reindrift som sendes distriktsstyrene.

2. Samerettsutvalget II sin innstilling om erstatningsansvar

Sametinget og NRL hadde under konsultasjonene foreslått en lovendring i tråd med Samerettsutvalget IIs (SRU II) innstilling om erstatningsansvar, og at dette skulle bli varslet i meldingen. Utvalget viste til at ansvarsreglene for beiteskader påført av bufe er vesentlig annerledes enn reglene for beiteskader fra rein. Loven oppstiller strengere ansvarsregler for rein enn for andre beitedyr. Samerettsutvalget foreslo som hovedregel at erstatningsansvaret påhviler de eierne av rein som har forvoldt skaden. Dersom man ikke kan fastslå hvem som er eier av reinen, vil det være et solidaransvar også for andre reineiere.

LMD påpekte at denne endringen vil kreve en mer presis identifisering av eier enn i dag. Både Sametinget og NRL er av den oppfatning at det tradisjonelle snittmerkesystemet gir en presis identifisering av eier.

Det ble konstatert uenighet på dette punktet. Sametinget og NRL imøtekom ikke LMDs forutsetning om obligatorisk individmerking, i tillegg til øresnitt, for å identifisere eier av rein som volder skade. Departementet anså det av den grunn ikke forsvarlig å gjennomføre endringer i erstatningsbestemmelsen nå.

3. Helhetlig gjennomgang av reindriftsloven

Sametinget og NRL spilte tidlig i konsultasjonsprosessen inn et krav om en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven, der Norges folkerettslige forpliktelser og retten til selvbestemmelse skal legges til grunn for styring og forvaltning av reindriften.

Sametinget og NRL har i konsultasjonsprosessen redegjort for hvilke forhold i reindriftsloven man mener det er behov for å se nærmere på. Begge har over lang tid vært tydelige på at det må gjøres endringer i lovbestemmelsene som gjelder reduksjon av reintall. Bestemmelser om forholdsmessig reduksjon har etter deres syn vist seg å være uheldig, og har ført til forskjellsbehandling og uforholdsmessig inngripende tiltak overfor den enkelte reindriftsutøver. Sametinget og NRL mener det også er behov for en sterkere opprydding mellom det som ligger til en privat rettighetsforvaltning, og det som er utøvelse av offentlig forvaltningsmyndighet. Reindriftsloven må avspeile en reell rett til selvbestemmelse iht. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og FNs erklæring om urfolks rettigheter. Dette betyr at man ikke bare har retten til å delta i, men også utøve avgjørende innflytelse over resultatet av beslutningsprosessen. Dette må sikres i ny forvaltningsstruktur. Dagens forvaltning ivaretar ikke denne dimensjonen.

Sametinget og NRL mener at disse forholdene viser behovet for at det må gjennomføres en helhetlig revisjon av reindriftsloven.

Det ble konstatert uenighet på dette punktet. Etter departementets vurderinger er reindriftspolitikken og forvaltningen i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser, og selvbestemmelse ivaretas gjennom reindriftslovens bestemmelser og konsultasjonsavtalen. Departementet fastslo at slik loven fungerer i dag, også tatt i betraktning de foreslåtte endringene, var det ikke behov for en lovendring nå. Stortinget, som lovgiver, har anledning til å vurdere et eventuelt behov for en lovrevisjon ved behandlingen av reindriftsmeldingen.

4. Endring av Reindriftsstyrets rolle og oppgaver

Sametinget og NRL ga ikke sin tilslutning til forslaget om å endre Reindriftsstyret til et reindriftsfaglig råd. Det ble understreket at i den nåværende offentlige forvaltningen er det kun i Reindriftsstyret at samene er representert. Nedleggelse av Reindriftsstyret som et beslutningsorgan vil være en ytterligere svekkelse sett opp mot folkeretten. Sametinget og NRL kan ikke gi sin tilslutning til dette uten at det er etablert andre former for selvstyreordninger i den offentlige reindriftsforvaltningen. En nedleggelse av styringsorgan med samisk deltakelse kan ikke gjennomføres uten at man har utredet de prinsipielle folkerettslige sidene ved forvaltningen av reindrift. Sametinget vil selv, sammen med NRL, igangsette en slik utredning.

Sametingets og NRLs posisjon om ikke å gi tilslutning til å endre Reindriftsstyrets rolle må sees i sammenheng med at LMD verken ønsker en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven eller en utredning av forvaltningen av reindriften.

Både Sametinget og NRL var innstilt på å drøfte hvilke oppgaver som kunne overføres til direktoratet og til Sametinget, og hvilke som burde beholdes i et styre med beslutningsansvar.

5. Reindriftspolitiske mål

Sametinget og NRL ga sin tilslutning til å prioritere økologisk bærekraft i formålsparagrafen under forutsetning av at man også styrket reindriftslovens bestemmelser om sikring av reindriftens arealer. Dette innebærer at man utformer rettsregler som legger begrensninger på myndighetenes adgang til å gi tillatelse til utbyggingstiltak som, alene eller i sammenheng med andre arealinngrep, vil forringe mulighetene for en fortsatt livskraftig reindrift. Det ble konstatert uenighet om dette punktet på grunn av Sametingets og NRLs krav om å utforme slike rettsregler.

Det ble enighet om å opprette en arbeidsgruppe som skal gi en nærmere definisjon av bærekraftsmålene, der LMD, Sametinget og NRL deltar. Sekretariatet legges til LMD, og det må samarbeide tett med Sametinget. Arbeidet igangsettes etter at meldingen er behandlet i Stortinget og det er gitt tilslutning til et slikt arbeid.

6. Arealforvaltning

Sametinget og NRL var opptatt av at man i stortingsmeldingen i større grad synliggjorde reindriftens arealutfordringer. Tap av arealgrunnlaget er den største trusselen mot en framtidig livskraftig reindrift. Sametinget og NRL har spilt inn en rekke tiltak for en bedre sikring av reindriftens arealer. NRL og Sametinget mener det er behov for rettsregler som begrenser tiltak som forringer en livskraftig reindrift. Det er også behov for nasjonale planretningslinjer for reinbeiteområdene, bedre KU-forskrift samt å styrke reindriften ressursmessig.

Sametinget og NRL sluttet seg til de konkrete tiltakene som Landbruks- og matdepartementet foreslo. Tiltakene er nærmere beskrevet i meldingens kapittel 9.

7. Rovvilt

Sametinget og NRL hadde spilt inn flere problemstillinger knyttet til rovviltpolitikk og rovviltforvaltning, og i tillegg etterlyst en rekke tiltak i rovviltforvaltningen. I meldingen er det redegjort for Sametingets og NRLs innspill.

8. Dyrehelse

NRL og Sametinget foreslo under konsultasjonene at det etableres et overvåkingsprogram for å følge med på og forhindre utbrudd av smittsomme dyresykdommer som følge av et varmere klima. Departementet var enig i at helsesituasjonen til tamrein bør vurderes kontinuerlig, men anså det ikke hensiktsmessig å etablere egne helsetjenester for reindriften.

Det var enighet om å styrke kontakten mellom NRL og Mattilsynet og Veterinærinstituttet, som fagansvarlige myndigheter, om overvåking av sykdomsbildet i reindriften. Problemstillingen er omtalt nærmere i kapittel 3.

9. HMS i reindriften

Sametinget og NRL løftet frem problemstillinger knyttet til reindriftens spesielle arbeidsmiljøforhold, med stor risiko for yrkesskader. De viste til velferdsordninger i landbruket for øvrig, og at det var behov for å prioritere bedre velferdsordninger i reindriften.

Det ble enighet om at det er næringen og NRL som fortsatt skal ha ansvaret for å følge opp HMS-arbeidet. Den enkelte reineier er ansvarlig for dette i egen virksomhet. Videre var det enighet om at dette håndteres gjennom reindriftsavtalen.