1.5.2 Departementet si vurdering
Departementet meiner at omsynet til
det redaksjonelle sjølvstendet, omsynet til eigarstyring og kontroll
og omsynet til rollekonflikt er relevant i vurderinga av om det
statlege eigarskapet til NRK bør flyttast til ei stifting.
Det er fleire mekanismar som bidreg
til å sikre det redaksjonelle sjølvstendet til NRK. For det første følgjer
det av lov om redaksjonell fridom i media § 4 andre leddet at eigaren
av eit medieføretak ikkje kan instruere eller overprøve redaktøren
i redaksjonelle spørsmål. For det andre følgjer det av kringkastingslova
§ 6-3 at kringkastingssjefen har ansvaret for den daglege programverksemda
i selskapet. Begge føresegnene inneber at verken styret eller generalforsamlinga
har makt når det gjeld den daglege programverksemda i NRK.
NRK er finansiert av offentlege middel.
Det er derfor legitimt å sikre demokratisk kontroll med bruk av
desse midla. Det inneber at staten må kunne fastsetje overordna
mål for NRK og utøve eigarstyring og kontroll for å sikre at målet
med eigarskapet i selskapet blir nådd. Samtidig er det etablert
skrankar for innblanding i daglege redaksjonelle spørsmål. Prinsippet
om at eigaren har rett til å definere formålet med og det overordna
oppdraget til det enkelte mediet er elles vel etablert og nedfelt
i redaktørplakaten.
Kulturministeren har fleire roller
på mediefeltet. På den eine sida er kulturministeren generalforsamlinga
og eigaren av NRK. På den andre sida er kulturministeren ansvarleg
for å forvalte regelverk og løyvingar som påverkar rammevilkåra
for både NRK og andre mediebedrifter. Tilknytingsforma mellom NRK
og myndigheitene bør vere slik at ho reduserer risikoen for rollekonfliktar.
Overføring av eigarskapet til NRK
frå Kulturdepartementet til ei stifting kan skape større avstand mellom
NRK som institusjon og staten, noko som i utgangspunktet kan styrkje
den institusjonelle autonomien til NRK. Departementet legg vidare
til grunn at det vil vere mogleg å konstruere ei arbeidsdeling mellom
ei eigarstifting og myndigheitene tilsvarande den i Sverige ved
at styreleiaren blir vald av regjeringa, mens dei andre medlemene
blir peikte ut av regjeringa etter forslag frå dei politiske partia
på Stortinget. Ein kan vidare sjå for seg at stiftinga til dømes får
ansvar for å utnemne NRK-styret og for å utøve den overordna eigarstyringa
med selskapet, samtidig som Stortinget fastset allmennkringkastingsoppdraget
til NRK og storleiken på kringkastingsavgifta.
På den andre sida vil overføring
av eigarskapet til ei stifting i praksis ikkje ha noko å seie for
det redaksjonelle sjølvstendet til NRK. Dette er som nemnt alt vareteke
gjennom kringkastingslova og lov om redaksjonell fridom.
I dag er allmennkringkastingsoppdraget
formelt nedfelt i selskapsvedtektene. Ein stiftingsmodell ville
innebere at oppdraget måtte gjerast formelt bindande for NRK på
ein annan måte, til dømes i form av ein konsesjon. I Sverige fastset
regjeringa kvart år konsesjonsvilkår for allmennkringkastarane gjennom
«anslagsvillkoren», som følgjer dei årlege budsjettvedtaka om inntektene
til allmennkringkastarane. Desse inneheld relativt omfattande plikter
for allmennkringkastarane med omsyn til økonomi, verksemd, organisering
og rapportering. Dette illustrerer at den svenske løysinga, der
det er ei stifting som eig selskapa, likevel inneheld sterke element
av detaljstyring og kontroll frå svenske myndigheiter. Truleg ville
det konstitusjonelle og politiske ansvaret statsråden har for korleis
NRK bruker avgiftsmidla, gjere det nødvendig å innføre ein tilsvarande
mekanisme i Noreg. I praksis ville ei stiftingsløysing derfor måtte innebere
at departementet framleis ville ha ei stor grad av styring av NRK,
men gjennom andre verkemiddel enn eigarstyring. Departementet viser
i denne samanheng til at stiftinga som eig dei svenske allmennkringkastarane,
ikkje har avgjerdsmakt når det gjeld organisering, oppdrag og innretning
av allmennkringkastarane. Etter departementet sitt syn kan ei slik
arbeidsdeling innebere risiko for auka byråkrati og uklarheit om
ansvarsdelinga mellom departementet og stiftinga.
Sidan det redaksjonelle sjølvstendet
til NRK uansett er sikra i dagens løysing, kan ikkje departementet
sjå at det ville gi tydelege gevinstar å leggje eigarskapet til
NRK til ei stifting. Departementet kan vidare heller ikkje sjå at
tilknytingsforma i dag bidreg til å svekkje tilliten og truverdet
til NRK. NRKs eiga profilundersøking for 2016 viser at befolkninga jamt
over har god tillit til NRK sitt tilbod på radio, TV og nett.
Departementet viser til at kompetansen
til å førehandsgodkjenne nye NRK-tenester blei anbefalt flytta frå
Kongen i statsråd til Medietilsynet i allmennkringkastingsmeldinga.
Ei viktig grunngiving var å minske faren for rollekonfliktar på
mediefeltet. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet
i samband med revisjonen av kringkastingslova som blei varsla i
allmennkringkastingsmeldinga. Departementet viser òg til at det
tidlegare er gjort grep for å unngå rolleblanding, mellom anna ved
at Medietilsynet i 2011 blei meir uavhengig av Kulturdepartementet.
Eit av grepa var at departementet ikkje lenger skulle behandle klager
over Medietilsynet sine vedtak etter kringkastingslova, men at ei
uavhengig klagenemnd skulle ta seg av dette.
På bakgrunn av desse vurderingane
meiner departementet at ei overføring av eigarskapet i NRK til ei
stifting ikkje vil bidra til å skape større avstand mellom regjeringa
og journalistikken og understreke NRK si rolle som folkets felleseige.
Samtidig vil ei løysing med ei eigarstifting innebere at ansvaret
for å følgje opp NRK blir delt mellom Kulturdepartementet og stiftinga.
Det kan medføre ein risiko for ei uklar ansvarsdeling og meir byråkrati.
Sidan det ikkje er nokon klare fordelar knytte til ei slik overføring
av eigarskapet, legg departementet til grunn at NRK bør vidareførast
som eit statleg aksjeselskap som staten ved Kulturdepartementet
eig heilt og fullt.