Behovet for en undersøkelseskommisjon

I NOU 2015: 11 «Med åpne kort» fremgår det at om lag én av ti pasienter på sykehus kan oppleve en uønsket hendelse i forbindelse med sykehusoppholdet. Undersøkelser viser at det er mulig å forebygge en betydelig andel av de uønskede hendelsene. Det er derfor nødvendig at det arbeides systematisk for å forebygge uønskede hendelser og sikre kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten. Etter departementets vurdering vil etableringen av en undersøkelseskommisjon være et viktig tiltak i arbeidet med å forebygge uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten.

Departementet har merket seg at flertallet i utvalget og flertallet av høringsinstansene mener at en etablering av en undersøkelseskommisjon vil innebære et nytt organ i et felt der det allerede er mange aktører som i større eller mindre grad vil ha oppgaver som vil overlappe med oppgavene til en undersøkelseskommisjon.

Departementet er kommet til at det mest ryddige vil være at en undersøkelseskommisjon reguleres i en egen lov.

Departementet peker på at en undersøkelseskommisjon skal ha en helt selvstendig stilling og vil ikke være tilknyttet helse- og omsorgstjenesten, tilsynsmyndighetene, Helsedirektoratet eller andre instanser i helseforvaltningen. Undersøkelseskommisjonen vil derfor også kunne undersøke mulige årsaksfaktorer som knytter seg til hvordan slike instanser ivaretar sine oppgaver. En undersøkelseskommisjon vil dermed kunne rette sine sikkerhetstilrådinger til alle relevante virksomheter og instanser i helse- og omsorgssektoren som for eksempel tilsynsmyndighetene og departementet, og ikke bare til tjenesteyterne.

Undersøkelseskommisjonen skal ikke ta sivilrettslig eller strafferettslig stilling til skyld og ansvar, og den skal heller ikke vurdere administrative reaksjoner overfor helsepersonell og virksomhet. Den vil dermed ikke komme til erstatning for tilsynsmyndighetene eller politiet. Dette vil nødvendigvis innebære at det i enkelte saker vil kunne være flere aktører som foretar undersøkelser av samme hendelse. Formålet med undersøkelsene vil imidlertid være noe ulik for tilsynsmyndighetene, politiet og en undersøkelseskommisjon.

Departementet mener at en uavhengig undersøkelseskommisjon vil kunne dekke behovet for en bred undersøkelse av årsaksfaktorer og bakenforliggende forhold gjennom anvendelse av ulike analysemetoder som ikke er avgrenset til en vurdering av om tjenesten er forsvarlig eller om regelverksbrudd har forekommet.

Fordi en undersøkelseskommisjon ikke har som formål å vurdere skyld og ansvar, vil det være grunn til å anta at den også vil kunne bli møtt med større åpenhet. Dette kan bidra til at saken blir bedre opplyst.

Sammenfallende oppgaver for undersøkelsesenheten og undersøkelseskommisjonen

Departementet viser til at en del av oppgavene som undersøkelsesenheten i Statens helsetilsyn ivaretar, vil sammenfalle med undersøkelseskommisjonens oppgaver.

Undersøkelsesenheten må som en del av tilsynsmyndigheten vurdere om det foreligger avvik fra lovverket og om eventuelle avvik skal følges opp gjennom pålegg eller administrative reaksjoner. Undersøkelseskommisjonen skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld eller ansvar. Det er videre forskjeller i virkeområdet for undersøkelsene til undersøkelsesenheten og undersøkelseskommisjonen. Undersøkelseskommisjonen vil kunne undersøke hele helse- og omsorgstjenesten, også instanser som tilsynsmyndighetene, Helsedirektoratet og departementet. Undersøkelsesenheten skal undersøke hendelser i spesialisthelsetjenesten.

Det er imidlertid også flere likheter mellom oppgavene til undersøkelseskommisjonen og undersøkelsesenheten. Begge instanser skal kunne rykke ut for å få saken raskt og mest mulig opplyst. Som det fremgår av veilederen til Staten helsetilsyn er det lagt opp til at undersøkelsesenheten, i likhet med undersøkelseskommisjonen, skal undersøke og analysere årsakssammenhenger og stimulere til læring i tjenesten.

Undersøkelseskommisjonen vil i større grad enn undersøkelsesenheten undersøke og gå dypere inn i de bakenforliggende årsaksfaktorene og årsakssammenhengene.

I saker som undersøkes av undersøkelseskommisjonen vil kommisjonen ivareta behovet for å undersøke de bakenforliggende årsakssammenhengene for hendelsen og læringsaspektet. Det vil dermed ikke være behov for at Statens helsetilsyn i samme sak foretar tilsvarende grundige undersøkelser med dette formålet. Statens helsetilsyn må imidlertid også i slike saker undersøke hendelsesforløpet og årsakssammenhenger så langt det er relevant og nødvendig for å kunne vurdere om det foreligger overtredelser av regelverket og i så fall hvilke, om det bør ilegges pålegg/administrative reaksjoner og hvem eventuelle reaksjoner bør rettes mot.

Etter departementets vurdering bør Statens helsetilsyn ha en stor grad av frihet til å vurdere hvordan de skal organisere sitt tilsynsarbeid for å ivareta sine oppgaver på en mest mulig hensiktsmessig måte. Departementet mener at det etter etableringen av undersøkelseskommisjonen ikke vil være det samme behovet for å pålegge Statens helsetilsyn å ha en permanent undersøkelsesenhet. Departementet mener derfor at dette pålegget bør trekkes tilbake ved etableringen av en undersøkelseskommisjon.

Statens helsetilsyn vil fortsatt måtte følge opp varsler om alvorlige hendelser og kunne foreta stedlig tilsyn der det er nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. Statens helsetilsyn vil imidlertid stå fritt til å vurdere om disse pliktene best ivaretas ved en organisering med en egen enhet eller om de ønsker å organisere virksomheten på en annen måte. Velger Statens helsetilsyn å videreføre dagens organisering, er det behov for å gi enheten et annet navn slik at det blir lettere å skille mellom denne enheten og undersøkelseskommisjonen.

Forholdet til forvaltningsretten

Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) omfatter «virksomhet som drives av forvaltningsorganer». Som et slikt organ regnes «ethvert organ for stat eller kommune», jf. lovens § 1 første og andre punktum. Det følger av lovforslaget § 4 at undersøkelseskommisjonen er et forvaltningsorgan underlagt departementet. Forvaltningslovens regler vil således komme til anvendelse, så fremt det ikke er gjort særskilte unntak eller reguleringer i lovforslaget.

Ved undersøkelse av alvorlige hendelser skal undersøkelseskommisjonen utarbeide en rapport. I rapporten kan undersøkelseskommisjonen komme med tilrådninger, men slike tilrådninger vil ikke være bindende vedtak. Rapporten vil derfor ikke i seg selv medføre rettsvirkninger for enkeltpersoner eller private rettssubjekter.

Undersøkelseskommisjonen må opptre i tråd med de generelle prinsippene for saksbehandlingen.

Formål, virkeområde og definisjoner

Etter departementets vurdering er det viktig at undersøkelseskommisjonen står fritt til å gå inn i alvorlige hendelser eller andre alvorlige forhold som den mener bør undersøkes med tanke på å forebygge nye hendelser. Det vil derfor være uheldig dersom mandatet til undersøkelseskommisjonen er for begrenset.

For at undersøkelsene skal bidra til læring og til å forebygge nye alvorlige hendelser, må undersøkelsene gi kunnskap om hva som faktisk gikk feil og hvorfor feilen oppstod. I saker som undersøkes vil derfor undersøkelsene bidra til innsikt i hva som skjedde og hvorfor den alvorlige hendelsen oppstod. Dette vil også gi de berørte svar på mange av de spørsmålene de har i etterkant av en hendelse.

En generell formålsbestemmelse vil kunne gi veiledning ved tolkningen av loven og i undersøkelsesarbeidet, for eksempel ved valg av saker. Departementet foreslår at formålet tas inn i loven som en egen bestemmelse i forslag til § 1.

Det fremgår av bestemmelsen at lovens formål er å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten gjennom undersøkelser av alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold. Dette formålet vil derfor være førende blant annet når undersøkelseskommisjonen skal velge hvilke saker den skal undersøke.

Det foreslås at virkeområdet for loven skal omfatte helse- og omsorgstjenester som ytes i Norge. Dette innebærer at loven gjelder uavhengig av hvilken del av helse- og omsorgstjenesten som yter tjenesten, og om det er offentlige og private tjenesteytere som yter tjenesten. Departementet presiserer at undersøkelseskommisjonen også vil kunne foreta undersøkelser av instanser som ikke selv yter helse- og omsorgstjenester, men som har ansvar for forhold som vil kunne være en årsaksfaktor i en hendelse eller et forhold.

Begrepene alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold benyttes i flere av bestemmelsene i loven. Departementet mener disse begrepene bør defineres nærmere i loven og foreslår derfor en egen definisjonsbestemmelse, se forslag til § 4.

Alvorlige hendelser foreslås definert som dødsfall eller betydelig skade på pasient eller bruker hvor utfallet er uventet ut fra påregnelig risiko. Denne definisjonen tilsvarer definisjonen i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a.

Alvorlige forhold foreslås definert som omstendigheter eller sammenhenger som antas å kunne føre til alvorlige hendelser. Dette kan for eksempel være serie av hendelser eller nesten-hendelser som kunne ha ført til betydelig skade eller dødsfall. Det kan også være forhold som knytter seg til organiseringen av helsetjenesten eller samarbeid mellom ulike institusjoner eller instanser i helsesektoren, dersom slike forhold antas å kunne føre til alvorlige hendelser.

Undersøkelseskommisjonen og dens oppgaver

Departementet foreslår at Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten etableres som et fast, uavhengig forvaltningsorgan direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Departementet foreslår at det skal fremgå av forslag til § 4 første ledd at undersøkelseskommisjonen skal utføre sine oppgaver uavhengig og selvstendig, og at den ikke kan instrueres i faglige spørsmål.

I § 5 første ledd foreslår departementet at undersøkelseskommisjonen skal kunne undersøke alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold for å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten. Departementet foreslår videre at det fremgår av § 5 andre ledd at undersøkelseskommisjonen ikke skal ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar.

Departementet mener at det er undersøkelseskommisjonen selv som må avgjøre hvilke alvorlige hendelser eller alvorlige forhold som skal undersøkes, tidspunkt for og omfanget av undersøkelsen samt hvordan den skal gjennomføres.

Varsling og oppfølging

Departementet mener det er viktig at undersøkelseskommisjonen mottar varsler om alvorlige hendelser for at den raskt skal kunne undersøke de sakene den velger å gå inn i. Departementet understreker imidlertid at slike varsler kun er en av flere kilder til informasjon om alvorlige hendelser. Undersøkelseskommisjonen vil også kunne bli kjent med alvorlige hendelser eller alvorlige forhold gjennom andre kilder som for eksempel media, Statens helsetilsyn eller andre myndigheter.

Departementet mener det bør være en plikt til å varsle undersøkelseskommisjonen, og at det bør være lik varslingsplikt til henholdsvis Statens helsetilsyn og undersøkelseskommisjonen.

Departementet vil foreslå at plikten til å varsle undersøkelseskommisjonen utformes slik som dagens pliktbestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a. Varslingsplikt til undersøkelseskommisjonen vil således gjelde for helseforetak og for virksomheter med avtale med helseforetak eller regionale helseforetak.

Det understrekes at selv om det ikke innføres en lovpålagt varslingsplikt for alle tjenesteytere i helse- og omsorgstjenesten, vil undersøkelseskommisjonen stå fritt til å kunne undersøke alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold i alle deler av helse- og omsorgstjenesten.

Departementet foreslår at plikten til å varsle undersøkelseskommisjonen i likhet med plikten til å varsle Statens helsetilsyn reguleres i spesialisthelsetjenesteloven. Det foreslås videre at bestemmelsen speiles i lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, se forslag til § 7.

Pasienter, brukere og pårørende bør ha en adgang til å varsle undersøkelseskommisjonen. Departementet foreslår denne adgangen regulert i loven. Videre foreslås det en presisering i loven om at varsler fra pasienter, brukere og pårørende skal behandles på tilsvarende måte som når varsler kommer fra virksomheten selv.

Departementet mener at undersøkelseskommisjonen ikke bør pålegges plikter knyttet til oppfølgingen av varsler som vil føre til at det må bruke uforholdsmessig mye ressurser på dette. Samtidig ser departementet et behov for at undersøkelseskommisjonen avgjør spørsmålet om den skal starte en undersøkelse i løpet av kort tid, slik at den kan få innhentet opplysninger raskt etter at den alvorlige hendelsen har funnet sted. Departementet har etter en vurdering kommet til at det bør settes et krav om at undersøkelseskommisjonen avgjør dette spørsmålet uten ugrunnet opphold, se forslag til § 7 tredje ledd.

En undersøkelse foretatt av undersøkelseskommisjonen vil kunne ha stor betydning for tjenesteyter og pasient, bruker eller pårørende. Departementet foreslår i samsvar med dette en bestemmelse om undersøkelseskommisjonens plikt til å gi underretning og de berørtes adgang til å uttale seg og få innsyn i dokumenter, se forslag til § 8.

Tiltak for å fremskaffe opplysninger og bevissikring

I forslag til § 9 foreslår departementet at undersøkelseskommisjonen skal få relativt vid adgang til å foreta undersøkelser og innhente opplysninger.

Departementet foreslår at undersøkelseskommisjonen skal kunne undersøke stedet der den alvorlige hendelsen eller det alvorlige forholdet fant sted. Videre foreslår departementet at undersøkelseskommisjonen skal kunne ta besittelse i gjenstander. Adgangen til å foreta undersøkelse gjelder også i de tilfellene hendelsen eller forholdet har funnet sted på privat eiendom, for eksempel et privat sykehus eller et privat legekontor.

Departementet foreslår at retten til å undersøke hendelsesstedet ikke skal gi hjemmel til å foreta undersøkelser i private hjem. Skal det foretas undersøkelser i et privat hjem, må det derfor foreligge informert samtykke fra beboeren(e).

For å sikre at saken blir best mulig opplyst er det videre viktig å sikre at undersøkelseskommisjonen får tilgang til dokumenter, som for eksempel pasientjournaler og resultater fra andre undersøkelser som er gjort i forbindelse med hendelsen eller forholdet. Undersøkelseskommisjonen vil også kunne ha behov for at det gjennomføres utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse etter helsepersonelloven § 30 a for å få opplyst saken. Departementet foreslår at undersøkelseskommisjonen kan kreve at helsepersonellet underkaster seg eller medvirker til å gjennomføre slike prøver. Departementet foreslår dessuten at undersøkelseskommisjonen også skal kunne anmode om opplysninger og bistand fra andre offentlige myndigheter og en adgang til å benytte sakkyndig bistand. Det foreslås videre en bestemmelse om bevissikring utenfor rettsak.

For å ivareta personvernet foreslår departementet at det stilles et krav om at tiltaket er nødvendig og forholdsmessig for at undersøkelseskommisjonen skal kunne gjennomføre sine oppgaver.

Forklaringsplikt og taushetsplikt m.m.

Departementet mener at det bør pålegges en plikt til å forklare seg for undersøkelseskommisjonen. Plikten til å forklare seg bør påligge enhver som undersøkelseskommisjonen mener det bør innhentes forklaring fra.

Forklaringsplikten gjelder uavhengig av taushetsplikten som påhviler den enkelte, for eksempel etter helsepersonelloven eller forvaltningsloven.

Departementet foreslår at adgangen til bistand under forklaring for undersøkelseskommisjonen reguleres særskilt. Det vil være den som skal forklare seg som velger hvem som skal bistå og som dekker utgiftene til slik bistand.

Det vil kun være vesentlige forsinkelser som gir rett til å nekte at den forklaringspliktige lar seg bistå av en aktuell person.

Taushetsplikten for ansatte i undersøkelseskommisjonen er en viktig forutsetning for å etablere tillit og åpenhet i undersøkelsesarbeidet.

Forklaringsplikten i forslaget til § 10 gjelder uten hensyn til en eventuell taushetsplikt den forklaringspliktige er bundet av. Det følger videre av forslaget til § 9 at undersøkelseskommisjonen har adgang til å innhente helseopplysninger om involverte i hendelsen. Undersøkelseskommisjonen kan således motta opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven. Departementet foreslår derfor at dersom personer som arbeider for undersøkelseskommisjonen mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetspliktbestemmelser enn det som følger av forvaltningsloven, skal den strengere taushetsplikten gjelde. Dersom loven som inneholder strengere taushetsbestemmelser ikke inneholder unntaksbestemmelser for taushetsplikten, vil enhver form for videreformidling av opplysningene være ulovlig. Departementet foreslår i forslaget til § 12 andre ledd et unntak fra taushetsplikten dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen. Taushetsplikten er sentral for å skape tillit og trygghet for dem som skal bidra til å opplyse hendelsen. For ikke å undergrave taushetsplikten, er det viktig at unntaket fra taushetsplikten brukes med varsomhet.

Departementet foreslår at alle opplysninger som er fremkommet under forklaring for undersøkelseskommisjonen skal omfattes av taushetsplikten, med mindre tungtveiende hensyn tilsier at opplysningene bør gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen. Denne taushetsplikten går lenger enn det som følger av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen om forklaringsplikt.

Offentlighet

Hovedregelen er at saksbehandlingen i forvaltningen er offentlig, og at det er unntakene som må begrunnes. Det følger av offentleglova § 14 at dokumenter utarbeidet for organets interne saksforberedelse kan unntas offentlighet. Denne unntaksbestemmelsen vil omfatte dokumenter som undersøkelseskommisjonen utarbeider mens den undersøker en alvorlig hendelse mv. Etter departementets vurdering vil således nedtegnelser og opptak av forklaringer etter forslag til § 10 omfattes av det nevnte unntaket.

Departementet mener behovet for å kunne unnta utkast til undersøkelsesrapport og eventuelle innspill til denne fra berørte parter ikke er tilstrekkelig ivaretatt gjennom bestemmelsene i offentleglova. Formålet med plikten til å oversende utkast til rapport til berørte parter er at de kan bidra til å rette opp feil og misvisende beskrivelser av faktum som fremgår av rapporten. Dette nettopp fordi offentliggjøring av rapporten vil være av stor betydning for de berørte partene. Departementet foreslår derfor en adgang til å unnta utkast til rapport og uttalelser til rapporten etter en foreleggelse fra offentlighet.

Undersøkelsesrapport

Undersøkelsesrapporter vil være viktige for den videre oppfølgingen av undersøkelsene til undersøkelseskommisjonen. Departementet foreslår derfor en egen bestemmelse om plikten til å utarbeide undersøkelsesrapport. Videre foreslås en bestemmelse som pålegger undersøkelseskommisjonen etter anmodning å forelegge utkast til rapport for personer saken angår.

Departementet foreslår at dersom undersøkelser avsluttes uten rapport, skal disse dokumenteres på annen hensiktsmessig måte.

Departementet ser at det kan være viktig for å få et godt læringsutbytte at det ikke tar lang tid før en rapport foreligger. Departementet mener det vil være uheldig å sette en tidsfrist i loven. Det foreslås imidlertid at departementet gis hjemmel til eventuelt i forskrift å sette frist for utarbeiding av undersøkelsesrapporten, dersom det er behov for slike frister for å sikre fremdriften i undersøkelsesarbeidet.

Formålet med undersøkelsesrapporten er å bidra til læring og forebygging. Skal undersøkelsesrapporten ha en verdi i arbeidet med å forbedre pasient- og brukersikkerheten, må rapporten brukes aktivt i forebyggingsarbeidet og følges opp. Departementet foreslår på denne bakgrunn at undersøkelsesrapporten offentliggjøres når den er ferdig utarbeidet.

Departementet mener at de berørte vil bli tilstrekkelig ivaretatt ved at de får opplysning om at de har adgang til å få seg forelagt utkast til rapport. Departementet foreslår at utkast til rapport skal forelegges etter anmodning.

For å sikre fremgang i undersøkelsesarbeidet, foreslår departementet at undersøkelseskommisjonen kan sette en rimelig frist for å gi tilbakemelding på utkastet til rapport.

Behandling og oppbevaring av helseopplysninger

Utførelsen av undersøkelseskommisjonens oppgaver vil innebære innhenting, registrering og annen behandling av helseopplysninger. Helseopplysninger er sensitive personopplysninger i personopplysningslovens forstand, og er særskilt regulert i EUs nye personvernforordning.

Departementet har lagt stor vekt på at den enkeltes personvern skal ivaretas på en best mulig måte. Undersøkelseskommisjonen skal gis tilgang til pasientjournaler, obduksjonsdokumenter og resultater fra andre undersøkelser i forbindelse med undersøkelser av alvorlige hendelser eller forhold i helse- og omsorgstjenesten. Undersøkelseskommisjonen skal også få opplysninger, eller anmode om bistand fra andre offentlige myndigheter.

Undersøkelseskommisjonen er et forvaltningsorgan, og oppbevaring av dokumenter og innhentet opplysninger må skje i samsvar med arkivloven og forvaltningsloven.

Departementet foreslår at kommisjonens behandling av helseopplysninger knyttet til undersøkelsesarbeidet skal reguleres av helseregisterloven, med mindre annet er særskilt bestemt, se lovforslaget § 19. Dette innebærer blant annet enkelte særlige krav til internkontroll og informasjonssikkerhet. I tillegg vil de som får tilgang til helsepersonellopplysninger være underlagt strengere bestemmelser om taushetsplikt.

Forholdet til andre instanser

Undersøkelseskommisjonen skal ikke ta sivilrettslig eller strafferettslig stilling til skyld og ansvar, og den skal heller ikke vurdere administrative reaksjoner overfor helsepersonell og virksomheter. Undersøkelseskommisjonen vil dermed ikke kunne erstatte tilsynsmyndighetene eller politiet. Dette vil nødvendigvis innebære at det i enkelte saker vil kunne være flere aktører som foretar undersøkelser av samme hendelse.

For pasient, bruker, pårørende og helsepersonell vil dette i noen tilfeller kunne resultere i at de må gi opplysninger til både politiet, tilsynsmyndigheten og undersøkelseskommisjonen. Dersom flere instanser er på stedet samtidig, må normalt politiet ha førsteprioritet til sine undersøkelser for å sikre bevis av hensyn til mulig strafforfølging.

Departementet vil presisere at forslaget til bestemmelse innebærer at undersøkelseskommisjonen fortløpende må vurdere om opplysninger som kommer frem under arbeidet bør meddeles relevante offentlige organer før den endelige rapporten foreligger.

Forklaringsplikten etter lovforslaget § 10 kan være i konflikt med prinsippet om selvinkriminering – prinsippet om at ingen skal tvinges til å erkjenne egen straffeskyld, eller bidra til egen domfellelse.

Departementet viser til at forklaringsplikten etter lovforslaget § 10 ikke er straffesanksjonert. Det betyr at personer som nekter å forklare seg overfor undersøkelseskommisjonen, ikke vil risikere straff. Dette sett i sammenheng med forslaget om å fastsette et forbud mot å bruke opplysninger fra forklaringen som bevis, fører etter departementets vurdering til at man ikke kommer i konflikt med menneskerettsloven og våre folkerettslige forpliktelser. Departementet har derfor i forslag til § 17 foreslått en bevisavskjæringsbestemmelse for å tydeliggjøre at retten til ikke å måtte bidra til egen domfellelse gjelder fullt ut.

For å sikre åpenhet og tillit bør den forklaringspliktige heller ikke i utgangspunktet frykte sanksjoner fra arbeidsgiver på grunnlag av opplysninger som kommer frem under en forklaring etter § 10. Det foreslås derfor en bestemmelse som setter forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver som følge av forklaring avgitt etter § 10. Bakgrunnen for forslaget er at en arbeidstaker vil kunne være tilbakeholden med å avgi opplysninger dersom de frykter at det vil kunne lede til konsekvenser fra arbeidsgivers side. Forbudet gjelder ikke tiltak som arbeidsgiver iverksetter for å forbedre arbeidstakerens kvalifikasjoner. Videre foreslås det at forbudet heller ikke gjelder dersom de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren ikke oppfyller de helsemessige kravene for å inneha sin stilling, eller at arbeidstakeren har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med hendelsen eller forholdet.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Arianson-utvalget har i NOU 2015:11 «Med åpne kort» vurdert mulig organisering og budsjett for etableringen av undersøkelseskommisjonen.

På et generelt grunnlag mener utvalget at et organisatorisk minstenivå bør være en stab bestående av minimum 20 ansatte. Utvalget anslår at en kommisjon med 20 fulltidsansatte vil kunne gjennomføre opp mot om lag 20 til 25 undersøkelser i året, med et årlig budsjett på minst 40 mill. kroner. Lovforslaget vil medføre merkostnader for staten, og iverksettelsestidspunktet vil en komme tilbake til i budsjettsammenheng.