I dokumentet fremmes følgende forslag:

1. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av lov om statsborgerskap kapittel 5 § 26 Tilbakekall, slik at myndighetene kun kan tilbakekalle statsborgerskap når det er snakk om enkeltpersoner som sterkt har skadet statens vitale interesser, slik det er hjemlet i Europarådets konvensjon om statsborgerskap fra 1997.

2. Stortinget ber regjeringen innføre et tidsavgrenset amnesti for å korrigere tidligere feilaktige oppgitte identitetsopplysninger til myndighetene.

3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å fjerne lov om statsborgerskap kapittel 5 § 23 Tap ved erverv av annet statsborgerskap.»

Forslagsstiller peker i dokumentet på at alle verdens innbyggere i henhold til menneskerettighetene skal være borgere av en stat. Å formelt anerkjenne noen som en stats borger skiller seg vesentlig fra andre forvaltningsvedtak, og har vidtrekkende betydning for enkeltpersoner. Forslagsstiller mener derfor at statsborgerskap ikke skal kunne tilbakekalles annet enn ved helt spesielle situasjoner hvor enkeltpersoner har utøvet skade på statens vitale interesser.

Forslagsstiller mener at å ta fra noen statsborgerskap i seg selv er å regne som straff. Spesielt er det urimelig og umenneskelig der tilbakekalling rammer etterkommere av dem som opprinnelig fikk søknad om statsborgerskap innvilget.

I dokumentet pekes det på at det folkerettslig skal mye til før man kan tilbakekalle statsborgerskap eller gjøre noen statsløse.

Forslagsstiller mener at praksisen nå med å frata statsborgerskap også er åpenbart ødeleggende for integreringen, og for at nordmenn med utenlandsk bakgrunn skal kunne føle seg likeverdige, med tilhørighet og tillit til samfunnet.

Det vises i dokumentet til at i Norden er normen at statsborgerskap er noe myndighetene ikke kan trekke tilbake. Forslagsstiller viser til at dette ikke innebærer å premiere juks, men at beslutningen om å tildele noen statsborgerskap må gjøres skikkelig og at en anser dette som endelig. Det betyr likevel ikke at det å gi uriktige opplysninger ikke skal kunne sanksjoneres gjennom en rettslig prosess, slik det gjøres når myndighetene gis uriktige opplysninger i andre saker. Utlendingsloven § 108 gir slike sanksjonsmuligheter.

For å rette opp eventuelle tidligere vedtak hvor identiteten ikke ble like grundig vurdert som i dag, vil det være hensiktsmessig å innføre et tidsbegrenset identitetsamnesti. Tidsbegrensede amnestier er gjort i andre saker tidligere.

Forslagsstiller mener videre at forbudet mot dobbelt statsborgerskap bør oppheves. I dag kan en miste statsborgerskapet, blant annet «dersom kravet til løsning fra annet statsborgerskap ikke er oppfylt», mens det likevel i praksis gjøres mange unntak i dag. Det norske samfunnet har blitt internasjonalisert, og mange norske borgere har sterk tilhørighet til andre stater. Å måtte velge statsborgerskap er et dilemma for mange. Dersom man ikke kan bli norsk statsborger, hindres man fra å delta fullt ut i samfunnet.

Det vises i dokumentet til at allerede i 1999 konkluderte flertallet av lovutvalget og høringsinstansene med at innføring av dobbelt statsborgerskap anbefales (Ot.prp. nr. 41 (2004–2005)) og NOU 2000:32). Likevel gikk departementet den gang imot. Alle nordiske land, med unntak av Norge, har innført dobbelt statsborgerskap.

I dokumentet vises det til behandlingen av Dokument 8:10 S (2015–2016) og anmodningsvedtak til regjeringen i den sammenheng, samt Dokument 8:33 S (2016–2017).

Det vises for øvrig til dokumentet for en nærmere beskrivelse av forslagene.