Norge har ratifisert Europeisk avtale om ansettelse av «au pair» av 24. november 1969, og en avvikling av aupairordningen fordrer oppsigelse av denne avtalen. Avtalepartene kan si opp avtalen ved notifikasjon stillet til Europarådets generalsekretær, og oppsigelsen får virkning seks måneder fra den dato generalsekretæren mottar notifikasjon. Jeg bemerker at en ev. oppsigelse potensielt kan få innvirkning på Norges mulighet til å sende egne borgere som au pairer til andre europeiske land.

Dersom det skulle bli aktuelt å avvikle ordningen, vil dette kunne skje relativt raskt. Representantenes forslag om å styrke ordningen inntil den avvikles i sin helhet, vil således ikke få nevneverdig effekt for så vidt gjelder de forslagene som krever lovendring (forslagets punkt 3, 4, 5, 6, 7, 8 og 10).

Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen starte arbeidet for å avvikle au pair-ordningen.»

Aupairordningens intensjon – språkopplæring og kulturutveksling gjennom arbeid og deltakelse i en familie – er god og baserer seg på verdier som gjør at ordningen fortsatt bør bestå. Ungdom, også fra fattigere land, bør få muligheten til å komme til Norge og lære om norsk kultur og norske samfunnsforhold. Som det fremgår av regjeringsplattformen, ønsker Regjeringen Solberg å fortsette arbeidet mot sosial dumping. Vi må sikre at aupairordningen brukes for kulturutveksling og forhindre misbruk. Det er derfor viktig at vi følger med på praktiseringen av ordningen og ev. foretar nødvendige justeringer, slik at den fungerer best mulig.

Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gjenoppta den helt nødvendige økonomiske støtten til Au pair-senteret inntil au pair-ordningen er avviklet.»

På bakgrunn av regjeringens hovedmål og prioriteringer innenfor det samlede budsjettforslaget for 2017, foreslo regjeringen å avvikle tilskuddet til informasjons- og veiledningstiltak til au pairer. Stortingsflertallet sluttet seg til dette. Opprettelsen av tilskuddet var ett av flere tiltak for å styrke kulturaspektet ved aupairordningen og forhindre at au pairer brukes som billig arbeidskraft. Tilskuddsordningen er imidlertid dyr, når man tar i betraktning hvor få personer som benytter seg av tilbudet. Det er heller ikke gitt at denne gruppen skal ha en egen ordning for informasjon. UDI har på sine nettsider tilrettelagt informasjon for au pairer, både på norsk og engelsk. Au pairer og vertsfamilier kan også ta kontakt med UDIs veiledningstjeneste. Jeg legger til grunn at UDI ivaretar au pairers ev. behov for bistand og informasjon på en tilstrekkelig god måte, og jeg kan derfor ikke se at det er nødvendig å gjeninnføre økonomisk støtte til Au pair-senteret.

Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en lovendring som sikrer at familier ikke får motta au pair dersom en person i familien er ilagt straff, eller særreaksjon for forhold som kan føre til fengselsstraff, for handlinger mot en au pair.»

Jeg forstår forslaget slik at representantene ønsker å endre utlendingsloven (utl.) § 27 b annet ledd, ved at dagens karanteneperiode på opptil ti år gjøres varig. Videre foreslår representantene å utvide bestemmelsens anvendelsesområde. Dette innebærer at bestemmelsen vil gjelde generelt; for forhold begått av en person i en familie (i motsetning til i en vertsfamilie) mot en au pair. Og den skal ikke begrenses til å gjelde forhold som er begått mot vertsfamiliens au pair, men gjelde forhold begått mot au pairer generelt.

Når det gjelder anvendelsesområdet, kan man tenke seg tilfeller der en person i en familie blir ilagt straff eller særreaksjon for forhold som kan føre til fengselsstraff for handlinger mot en au pair selv om familien ikke har egen au pair, og at denne familien på et senere tidspunkt ønsker å få au pair. Et annet eksempel vil kunne være at en vertsfamilie dømmes for handlinger mot en annen au pair enn sin egen. Jeg antar imidlertid at dette ikke er særlig utbredte eller aktuelle problemstillinger, og slike tilfeller vil kunne løses i straffesporet. Det vil dessuten være utfordrende for UDI å kontrollere og håndheve den foreslåtte bestemmelsen, da familier uten egen au pair ikke vil være i direkte kontakt med utlendingsmyndighetene. På denne bakgrunn ser jeg ikke grunn til å endre utlendingsloven slik forslaget er utformet.

Jeg vil peke på at formålet med utl. § 27 b annet ledd er å hindre at fremtidige au pairer utsettes for straffbare forhold i vertsfamilien. Au pairene beskyttes gjennom karanteneordningen ved at en vertsfamilie får karantene utmålt etter alvorlighetsgraden ved bruddet på vilkårene for oppholdstillatelse til au pair. I Prop. 154 L (2012–2013) Endringer i utlendingsloven (misbruk av aupairordningen mv.) uttalte Justis- og beredskapsdepartementet at det vil være rimelig med en karanteneperiode på fem eller ti år i de mest alvorlige tilfellene av brudd på hhv. regelverket for aupairtillatelse og straffelovgivningen. Jeg stiller meg bak denne vurderingen.

Forslagene i punkt 4 og 5 behandles samlet, da de omhandler varigheten av ilagt karantene etter utl. § 27 b første ledd. Forslagene lyder:

«4. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en lovendring for å sikre at vertsfamilier som grovt eller gjentatte ganger bryter lover eller regler som skal beskytte au pairer, kan miste retten til å ha au pair for alltid.»

«5. Stortinget ber regjeringen endre alternativene for vedtak om utestengelse fra muligheten til å ha au pair fra ett, tre og fem år til henholdsvis to, fem og ti år.»

Jeg forstår forslagene slik at utestengelsesperioden (karantenen) bør være lenger (forslag 5), og i noen tilfeller varig (forslag 4). Når det gjelder varig karantene, viser jeg til min kommentar over til forslagets punkt 3.

Under arbeidet med innføring av en karantenebestemmelse i utlendingsloven var det også noen høringsinstanser som tok til orde for at karanteneperioden burde være lengre. Jeg siterer fra departementets vurdering i Prop. 154 L (2012–2013):

«Lengden på karanteneperioden i det enkelte tilfellet beror på en konkret helhetsvurdering der blant annet type vilkår som er brutt, hvor alvorlig bruddet er, hvor mange ganger vilkåret er brutt og over hvor lang tid bruddet har pågått, er relevante momenter. Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig at det i regelverket settes to år som et utgangspunkt for lengden, slik UD foreslår, men at dette vurderes konkret i hvert tilfelle. Dersom au pairen ikke bor hos vertsfamilien, jobber et betydelig høyere antall timer enn avtalt, utfører vesentlig andre oppgaver enn hva som er avtalt eller ikke får utbetalt lommepenger, vil dette klart kunne gi grunnlag for å ilegge fem års karantene. Den nærmere vurderingen av karanteneperiodens lengde må fastlegges i praksis.»

UDI rapporterer at det er en betydelig økning i saker som er aktuelle for vurdering av ileggelse av karantene etter utl. § 27 b. Dette viser at innføringen av bestemmelsen har hatt effekt, i den forstand at det i økende grad avdekkes misbruk av aupairordningen. Så langt er det for tidlig å si noe om ordningen også har en preventiv effekt. Vi ser imidlertid at de formene for misbruk mot au pairer som det gjerne rapporteres om i media, også rapporteres til UDI.

Etter dette ser jeg ikke behov for å endre karantenebestemmelsen i utl. § 27 b første ledd nå.

Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at det må fremlegges politiattest for å kunne bli vertsfamilie for en au pair, og vurdere hvilke forhold som bør føre til at man ikke får mulighet til å bli vertsfamilie av hensyn til au pairens sikkerhet.»

Fremleggelse av politiattest er ingen garanti for au pairens sikkerhet. Ifølge politiregisterloven av 1. juli 2014 § 37 kan politiattest bare brukes for å utelukke fysiske og juridiske personer fra stilling, virksomhet, aktivitet eller annen funksjon for bestemte formål. Lovgiver har ment bestemmelsen som en retningsgivende føring når det vurderes å foreslå hjemmel for utstedelse av politiattest i særlovgivningen. I herværende tilfelle antar jeg at det mest aktuelle formålet i lovens § 37 som kan berettige bruk av politiattest vil være at «lovbruddet gjør en person uegnet, og manglende utelukkelse vil kunne medføre betydelige skadevirkninger». Jeg stiller spørsmål ved om en fremleggelse av politiattest i disse sakene vil forhindre «betydelige skadevirkninger».

I Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) Om lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) vises det til hvilke prinsipper og hensyn som ligger bak politiregisterloven:

«De prinsippene som ligger til grunn for den alminnelige personvernlovgivningen er formålsbestemthet, nødvendighet og at opplysningene er relevante og tilstrekkelige. I tillegg tilsier godt personvern at den registrerte har visse grunnleggende rettigheter, som for eksempel rett til innsyn, informasjon og rett til å kunne kreve at uriktige opplysninger blir rettet eller slettet. Endelig er gode kontrollordninger og datasikkerhet et vesentlig element i å sikre godt personvern.

Ved utformingen av (…) [politiregisterloven] har man søkt å ivareta disse prinsippene og den registrertes rettigheter i størst mulig grad, herunder har man særlig søkt å finne forholdsmessigheten mellom den kriminalitet som skal bekjempes og det inngrep som skal gjøres i den enkeltes personvern.»

Jeg mener de bakenforliggende hensynene og forholdsmessighetsvurderingen tilsier at det ikke bør kreves politiattest for å kunne bli vertsfamilie for au pair.

Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at au pairene beskyttes av arbeidsmiljøloven de timene de jobber.»

Formålet med aupairordningen er som kjent kulturveksling, hvor en ung voksen får mulighet til å lære et annet språk og en annen kultur gjennom å bli inkludert i en familie i vertslandet. Tanken er at også vertsfamilien vil lære om au pairens kultur og hjemland. Som gjenytelse skal au pairen gjøre lettere husarbeid og/eller hjelpe til med barnepass. Aupairordningen innebærer således ikke et tradisjonelt arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold, og i tråd med Europarådets avtale regnes ikke et regulært aupairforhold for å være et arbeidsforhold etter norsk rett.

Å definere au pairer som arbeidstakere ville bety at man åpner for arbeidsinnvandring av ufaglært arbeidskraft. I Norge har vi begrenset arbeidsinnvandring. Det er ikke aktuelt å endre aupairordningens innretning til å bli en ordning for ufaglært arbeidsinnvandring.

Arbeidsmiljøloven (aml.) gjelder for «virksomhet som sysselsetter arbeidstaker» og vil, uavhengig av definisjonen av au pairers motytelse, ikke omfatte au pairer. Arbeidsforhold der arbeidstaker utfører husarbeid, tilsyn eller pleie i private hjem eller hushold reguleres av forskrift 5. juli 2002 nr. 716 om husarbeid, tilsyn og pleie i privat arbeidsgivers hjem eller hushold (husarbeidsforskriften), jf. aml. § 1-5 annet ledd. Forskriften gir en tilpasset vernelovgivning for denne gruppen, med utgangspunkt i arbeidsmiljølovens bestemmelser, men noe forenklet og med litt færre rettigheter. Det er også gitt enkelte særregler. Heller ikke husarbeidsforskriften kommer til anvendelse på au pairer, men i en tingrettsdom (TOSLO-2007-130127) ser ikke retten bort fra at aml. og husarbeidsforskriften i enkelte konkrete tilfeller vil kunne komme til anvendelse i au pair-saker «der det reelle forhold mellom partene er et ordinært arbeidsforhold, og (…) hushjelpsforskriften kommer til anvendelse der det reelt foreligger et hushjelpsforhold».

På denne bakgrunn mener jeg det ikke er grunnlag for å utvide verken arbeidsmiljølovens eller husarbeidsforskriftens virkeområde.

Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at au pairenes oppholdstillatelse må knyttes til au pairen og ikke til vertsfamilien.»

Jeg forstår forslaget slik at au pairen skal få en oppholdstillatelse som gir generell adgang til å være au pair i Norge i to år. Jeg antar at au pair-tillatelsen etter forslaget fortsatt skal gis på bakgrunn av en konkret au pair-kontrakt, mellom au pairen og vertsfamilien, som legges frem i søknaden om oppholdstillatelse.

UDI vil da fortsatt kunne kontrollere at vilkårene knyttet til søknaden om oppholdstillatelse er til stede for den første vertsfamilien. Utfordringene med forslaget oppstår når au pairen bytter vertsfamilie, noe som foregår i et relativt stort omfang.

Au pairer har i dag mulighet for å bo hos ny vertsfamilie og utføre oppgaver iht. ny kontrakt når fullstendig søknad om oppholdstillatelse som au pair hos ny vertsfamilie er innlevert, jf. utlendingsforskriften § 10-25 a. Under behandlingen av den nye søknaden kontrollerer utlendingsmyndighetene om vilkårene er til stede, herunder at den nye vertsfamilien ikke er satt i karantene, at den nye vertsfamilien ikke har flere au pairer, og at de betingelsene som tilbys er i tråd med au pair-kontrakten.

Manglende kontroll medfører risiko for at au pairen må godta dårligere betingelser enn i standardkontrakten, at au pair-forholdet ikke blir formalisert, at vertsfamilien ikke har gjennomført e-læringskurset som kreves, eller at au pairen kommer til en familie som er satt i karantene. Uten formalisering av au pair-oppholdet i neste vertsfamilie vil utlendingsmyndighetene ha færre muligheter for kontroll og sanksjoner mot den nye vertsfamilien (som utlendingsmyndighetene sannsynligvis ikke kommer til å ha informasjon om). Manglende formalisering kan dessuten føre til usikkerhet om hvilken vertsfamilie som står ansvarlig for utgifter til norskkurs og hjemreise.

Med forslaget vil også utlendingsmyndighetene få mindre informasjon om vertsfamilier som det er grunnlag for å sette i karantene. I søknad om ny oppholdstillatelse som au pair kommer det ofte frem opplysninger om brudd på vilkårene for oppholdstillatelse som au pair hos den tidligere vertsfamilien.

Mange au pairer rekrutteres i dag fra dårlige økonomiske kår. Det betyr at også au pairene kan ha grunner til å bryte vilkårene for au pair-ordningen. Jeg mener derfor at det er viktig at vi også overfor au pairene har kontroll av om vilkårene for au pair-tillatelsen er til stede når de bytter vertsfamilie.

Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at oppsigelsesvernet til au pairen må styrkes ved presisering av «saklig grunn» i kontrakten.»

Oslo tingrett (TOSLO-2007-130127) har uttalt seg om tolkningen av begrepet «saklig grunn». Jeg hitsetter:

«Au pairkontraktens krav om at en oppsigelse må være «saklig begrunnet» i vertsfamiliens eller au pairens forhold, tilsvarer etter ordlyden kravet til oppsigelsesgrunn i aml. § 15-7. Det er naturlig å forstå innholdet i begrepet på samme måte: Det må foreligge en fornuftig grunn til å avslutte forholdet, relatert til familiens behov eller au pairens utførelse av sine oppgaver/hennes opptreden i hjemmet. Oppsigelsesgrunnen må ha tilstrekkelig vekt, og oppsigelsen må ikke anses urimelig etter en interesseavveining mellom partene.

Hva som kan anses som saklig grunn må imidlertid vurderes opp mot au pairforholdenes egenart: Etter UDI's standardkontrakt inviteres au pairen inn i familiens hjem, skal ha sitt eget rom i boligen (punkt 11), skal behandles som et familiemedlem og få mulighet til å delta aktivt i familielivet (punkt 8) og betros pass og stell av familiens barn (punkt 4).

Et au pairforhold har således flere viktige særtrekk som skiller det fra et vanlig arbeidsforhold der partene møtes på en ordinær arbeidsplass. En au pair kan derfor ikke gis et like sterkt oppsigelsesvern som en arbeidstaker i et ordinært arbeidsforhold. Det å være en del av en familie forutsetter et tillitsfullt og nært samarbeid, god kommunikasjon og fleksibilitet.»

Med henvisning til rettspraksis ser jeg ikke behov for å endre UDIs au pair-kontrakt.

Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i utlendingsloven slik at den som utnytter utlendingers situasjon på en utilbørlig måte, kan straffes.»

Jeg forstår representantforslaget slik at det gjelder endringer i ordlyden i utl. § 108 tredje ledd bokstav b, slik at ikke bare formidlerleddet straffes, men også den som utnytter utlendingens situasjon på en utilbørlig måte. Forslaget innebærer bl.a. at ordlyden «formidler» må endres og at «arbeid eller bolig» slettes. Dette betyr at bestemmelsens anvendelsesområde utvides betraktelig. En slik endring har potensielt et stort nedslagsfelt og vil gjelde for flere grupper enn au pairer, og det må ev. ses på i en større sammenheng. I dag har vi regler i utlendingsloven og straffeloven som beskytter au pairer mot bl.a. vold, seksuelle overgrep og menneskehandel. På nåværende tidspunkt ser jeg ikke behov for en slik lovendring.