Sammendrag

Europarådets ministerkomité vedtok 7. april 2011 en konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (CETS 210). Konvensjonen ble åpnet for undertegning 11. mai 2011 i Istanbul. Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe alle former for vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, å beskytte rettighetene til kvinner som er utsatt for slike overgrep, og å fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot overgrep. Konvensjonen skal fremme likestilling mellom kvinner og menn og bidra til å fjerne diskriminering av kvinner. For å sikre en effektiv gjennomføring av konvensjonens bestemmelser gir konvensjonen anvisning på opprettelse av en egen overvåkingsmekanisme.

Arbeidsgruppen som fremforhandlet konvensjonen, var nedsatt av Europarådet og startet sitt arbeid i april 2009. Norge var representert under hele prosessen. Norge undertegnet konvensjonen 7. juli 2011. Konvensjonen trådte i kraft 1. august 2014, da ti stater hadde ratifisert den. Per 3. mars 2017 har 22 stater ratifisert konvensjonen, mens ytterligere 22 stater har undertegnet, men ikke ratifisert den.

Arbeidet med spørsmålet om norsk ratifikasjon har vært ledet av Justis- og beredskapsdepartementet. Berørte departementer har vært trukket inn i arbeidet med proposisjonen til Stortinget.

Flere av bestemmelsene i konvensjonen pålegger partene å sikre at visse handlinger er straffbare. På undertegningstidspunktet ble det lagt til grunn at norsk rett i hovedsak oppfylte disse forpliktelsene, men at det kunne være nødvendig med enkelte lovendringer. Ved lov 17. juni 2016 nr. 53 ble de nødvendige endringene gjennomført i straffeloven, jf. Prop. 42 L (2015–2016) Endringer i straffeloven og straffeprosessloven (personforfølgelse, forberedelse til tvangsekteskap mv.). Lovendringene innebærer at norsk rett oppfyller konvensjonens forpliktelser fullt ut.

Som varslet i Prop. 42 L (2015–2016) fremmes en proposisjon om samtykke til ratifikasjon av konvensjonen. Konvensjonen antas å være en sak av særlig stor viktighet slik at Stortingets samtykke til ratifikasjon er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

Konvensjonen etablerer et omfattende og helhetlig regelverk for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. En nyvinning sammenlignet med andre konvensjonsforpliktelser er at konvensjonen definerer en rekke handlinger som partene har plikt til å kriminalisere. Konvensjonen stiller videre mer detaljerte krav til tilpasning av etterforskning, straffeforfølgning og det prosessuelle regelverket i saker om vold mot kvinner enn andre instrumenter gjør. Også prinsippene om tilbud om behandling eller andre tiltak overfor personer som utøver vold mot kvinner, medfører nye forpliktelser. Gjennom nokså vidtrekkende jurisdiksjonsbestemmelser skal konvensjonen også kunne bidra til å bekjempe tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Norge antas som sagt å oppfylle alle konvensjonens krav. Det er viktig at Norge støtter innsatsen mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner ved å ratifisere konvensjonen. Norge er allerede tilsluttet FN-konvensjonen om kvinners rettigheter. Den europeiske menneskerettsdomstolen har dessuten lagt til grunn at Den europeiske menneskerettskonvensjonen etablerer en plikt til å beskytte sårbare grupper, deriblant kvinner, mot å bli utsatt for vold. Den nye konvensjonen videreutvikler og supplerer forpliktelsene i disse instrumentene.

Justis- og beredskapsdepartementet tilrår at Norge ratifiserer Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.

Ratifikasjon av konvensjonen antas ikke å medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, idet konvensjonen ikke vil kreve lovendringer eller andre tiltak ut over de som allerede er iverksatt.

Uttalelse fra utenriks- og forsvarskomiteen

Justiskomiteen sendte utkast til innstilling til utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse 2. mai 2017. Utenriks- og forsvarskomiteen opplyste i brev av 10. mai 2017 at den sluttet seg til justiskomiteens utkast til innstilling og ikke hadde ytterligere kommentarer.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Geir Inge Lien, viser til at Justis- og beredskapsdepartementet gjennom denne proposisjonen foreslår at Stortinget skal samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon av 11. mai 2011 om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.

Komiteen viser til at denne konvensjonen ble åpnet for undertegning 11. mai 2011, og pr. 3. mars har 22 stater ratifisert konvensjonen, mens ytterligere 22 stater har undertegnet, men ikke ratifisert denne.

Komiteen registrerer at Norge undertegnet konvensjonen 7. juli 2011. Flere av bestemmelsene i konvensjonen påla partene å sikre at visse handlinger er straffbare. På undertegningstidspunktet ble det lagt til grunn at norsk rett i hovedsak oppfylte disse forpliktelsene. Ved lov av 17. juni 2016 nr. 53 ble de nødvendige endringene gjennomført i straffeloven, jf. Prop. 42 L (2015–2016). Med denne lovendringen oppfyller norsk rett konvensjonens forpliktelser fullt ut.

Komiteen viser til at formålet med denne konvensjonen er å forebygge og bekjempe alle former for vold mot kvinner og vold i nære relasjoner samt å beskytte rettighetene til kvinner som er utsatt for slike overgrep og fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot overgrep. Konvensjonen skal videre fremme likestilling mellom kvinner og menn og bidra til å fjerne diskriminering av kvinner.

Komiteen registrerer at det er en nyvinning med denne konvensjonen at den sammenlignet med andre konvensjonsforpliktelser, definerer en rekke handlinger som partene har plikt til å kriminalisere. Konvensjonen stiller videre mer detaljerte krav til tilpasning av etterforskning, straffeforfølgning og det prosessuelle regelverket i saker om vold mot kvinner enn andre instrumenter gjør.

Komiteen viser videre til at konvensjonen også inneholder prinsippene om at tilbud om behandling eller andre tiltak overfor personer som utøver vold mot kvinner, medfører nye forpliktelser. Komiteen viser til at gjennom nokså vidtrekkende jurisdiksjonsbestemmelser skal konvensjonen også kunne bidra til å bekjempe tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Komiteen viser til at Norge antas å oppfylle alle konvensjonens krav. Det er viktig at Norge støtter innsatsen mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner ved å ratifisere konvensjonen.

Komiteen viser til at ratifikasjon av konvensjonen ikke antas å medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, idet konvensjonen ikke vil kreve lovendringer eller andre tiltak ut over de som allerede er iverksatt.