Distriktspolitiske hensyn som
vilkår etter § 18 første ledd bokstav c
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
mener at distriktspolitiske hensyn må anses som en vesentlig offentlig
interesse etter § 18 første ledd bokstav c. Flertallet mener at dersom ulvebestanden
virker negativt på den distriktspolitiske målsettingen om å opprettholde
en spredt bosetting i Norge, kan det gi hjemmel for uttak. Flertallet vil
peke på at en sammensatt vurdering av ulike faktorer må avgjøre
om dette vilkåret er oppfylt. Flertallet mener at negativ
påvirkning på bl.a. beitenæring, annen næringsvirksomhet, jakt,
lokalbefolkningens trygghet og psykososiale forhold av generell
karakter, må anses som faktorer som kan oppfylle vilkåret om distriktspolitiske
hensyn.
Flertallet vil understreke
at Bernkonvensjonens prioritet etter artikkel 2 til å bevare bestandene ut
fra økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav skal respekteres. Flertallet mener
derfor det må være overveiende sannsynlig at ulvebestanden virker negativt
inn på nasjonale distriktspolitiske hensyn dersom uttak skal tillates. Flertallet vil
understreke at vurderingen av hvorvidt vilkårene som omfattes av
begrepet «offentlige interesser av vesentlig betydning» er oppfylt,
må foretas i det enkelte vedtak om felling. Flertallet vil peke på at
lisensfelling kun tillates når uttak ikke truer bestandens overlevelse, det
ikke er funnet annen tilfredsstillende løsning og når de offentlige
interesser som foreligger anses å være av vesentlig betydning.
Flertallet vil understreke
at den interesseavveiningen som må gjøres i henhold til naturmangfoldloven
§ 18 første ledd bokstav c, skal være av dynamisk karakter. Flertallet mener
dette innebærer at i perioder der bestanden er over bestandsmålet, skal
terskelen senkes for når vilkårene for felling for å ivareta offentlige
interesser er oppfylt. Flertallet vil
understreke at myndighetene må ved vedtak om uttak vise hvordan
interesseavveiningen er foretatt og at den er rasjonelt begrunnet.
Flertallet vil i den sammenheng
særlig peke på at jakt er en viktig interesse i samfunnet og har lange
tradisjoner i Norge. Flertallet har
merket seg at det er betydelig flere som deltar i jaktaktiviteter
enn det er personer som eier jaktrettigheter. Flertallet mener jaktutøvelse,
både som grunnlag for nærings- og friluftsaktiviteter, er viktige
distriktspolitiske hensyn som kan tillegges vekt dersom en stadig
voksende rovviltbestand innvirker på hjorteviltbestanden i en slik
grad at grunnlaget for jaktutøvelsen blir dokumentert å være vesentlig
forringet.
Flertallet vil videre vise
til at beitebrukere er private næringsdrivende, men det er en offentlig
interesse at vi har sau, rein og storfe på beite og at det er økonomisk
aktivitet i distriktene. Flertallet viser til at Stortinget
har bestemt at prinsippet om en tydelig soneforvaltning av rovvilt
skal legges til grunn i rovviltforvaltningen. Flertallet viser til at dette innebærer
at man skal forvalte rovdyr og beitedyr så adskilt som mulig, og
at for å nå dette målet har man delt inn landet i områder prioritert
for rovvilt og områder prioritert for beitedyr. Flertallet peker på at det
i områdene som er prioritert for beitedyr, skal være lav terskel
for å ta ut rovdyr som kan gjøre skade.
Flertallet legger vekt på
at rovviltpolitikken de siste årene har vært forankret i brede forlik
i Stortinget. Flertallet viser
til at et bredt flertall sto bak vedtaket i Stortinget 6. juni 2016,
som var begrunnet i avveiningen av hensynet til å sikre en levedyktig bestand
av ulv på den ene siden, og en ivaretagelse av andre brede offentlige
interesser på den andre siden. Flertallet vil understreke
at slike avveininger gjort av et flertall på Stortinget skal være
styrende for den bestandsforvaltningen av ulv som rovviltmyndigheten
har ansvar for.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil peke på at selv om ulv skal ha et sterkere
vern i enn utenfor ulvesonen, skal det fortsatt være rom for lokal
næringsutvikling, bosetting, alminnelige sosiale aktiviteter og
fritids- og friluftsaktiviteter innenfor ulvesonen, på samme måte
som i andre distrikter.
Dette flertallet vil understreke
at flertallet bak ulveforliket i Stortinget ikke ønsker at ulvesonen utvikles
til et ulvereservat.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, vil på bakgrunn av dette fremme
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge flertallsmerknadene i denne innstillingen
(Innst. 257 L (2016–2017)) til grunn for videre oppfølging, praktisering
og forvaltning av ulv i Norge.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet var ikke en del av flertallet i ulveforliket,
men vil understreke behovet for at vedtak gjort i Stortinget og flertallsmerknadene
i denne innstilling legges til grunn for forvaltningen av ulv i
Norge.
Dette medlem viser til at
når Stortingets vedtak 440 uttrykkelig ber regjeringen om å ta stilling
til § 18 c, finner dette
medlem det oppsiktsvekkende at departementet unnlater å drøfte
denne bestemmelsens innhold og rekkevidde.
Dette medlem vil understreke
at naturmangfoldloven § 18 er sammenfallende med Bernkonvensjonen
art. 9. Alternativene i § 18 b og c begrenser ikke uttak til individ.
Det er derfor vanskelig å forstå at departementet mener det ene
alternativet, men ikke det andre, kan ligge til grunn for lisensfelling. Dette medlem kan
heller ikke se at departementet gir noe fullgodt svar på hvorfor
bokstav c ikke kan brukes ved lisensfelling, men konstaterer at
regjeringen ikke følger opp Stortingets klare oppfordring på dette
punktet.
Dette medlem mener departementet
gjennom proposisjonen prøver å presisere og å snevre inn tolkningen
av naturmangfoldloven § 18 c på en måte som det ikke finnes grunnlag
for. Dette medlem viser i
den forbindelse til vurderingene både fra Ulfstein og Fauchald om
§ 18 c og det tilsvarende vilkåret i Bernkonvensjonen art. 9 første
ledd tredje strekpunkt. Begge de uavhengige rettslige vurderingene avviker
til dels betydelig fra departementets vurderinger.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at retten til å jakte er et privilegium som tildeles av staten
til å høste deler av naturen som ikke er underlagt noen privat eiendomsrett. Disse medlemmer vil
derfor understreke at begrepet «offentlige interesser» utelukker
rent private interesser, som for eksempel jaktrettigheter til elg. Disse medlemmer anerkjenner
at jakt har lange tradisjoner som en del av norsk friluftsliv, men
mener at det ikke er rom for å sette hensynet til jakt foran våre
forpliktelser til å beskytte kritisk truede arter.
Disse medlemmer vil også trekke
frem professor Fauchalds drøfting av hvorvidt jakt kan sies å være
en vesentlig offentlig interesse, hvor han uttaler at:
«Det er imidlertid
likevel etter mitt skjønn ikke adgang til å legge en interesse som
i hovedsak er privat og kun med noen innslag av offentlige interesser til
grunn for en tillatelse til å felle ulv».
Disse medlemmer sier seg enig
i en slik forståelse av lovverket.
Disse medlemmer vil understreke
at unntaksbestemmelsen i § 18 c kun gjelder for offentlige interesser
av «vesentlig betydning», og dermed ikke kan gjøres gjeldende for
forhold av generell karakter, som for eksempel generelle distriktspolitiske
hensyn eller frykt og psykososiale hensyn på generelt grunnlag. Disse medlemmer merker
seg professor Ulfsteins vurdering av hvorvidt distriktspolitiske hensyn
kan sies å falle inn under hjemmelsgrunnlaget for felling av ulv,
hvor han uttaler at:
«Det må velges løsninger
som balanserer konvensjonens bevaringskrav og å sikre den samfunnsmessige
interessen i livskraftige lokalsamfunn. I denne sammenhengen må
en respektere konvensjonens prioritet etter dens artikkel 2 til
å bevare bestandene ut fra økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav.»
Disse medlemmer vil understreke
at bestandsmålet som ble satt av stortingsflertallet i forbindelse
med behandlingen av Meld. St. 21 (2015–2016) Ulv i norsk natur,
ikke kan tolkes som et maksimumsmål, all den tid det ikke er gjort
noen gjennomgang basert på vitenskapelige og økologiske krav av
hva som vil utgjøre en livskraftig bestand av ulv i Norge, slik
Bernkonvensjonen artikkel 2 krever.
Disse medlemmer mener derfor
det av hensyn til helse og livskvalitet er spesielt viktig at myndighetene
iverksetter kompenserende tiltak og prioriterer andre tilfredsstillende
løsninger før felling kan vurderes. Disse medlemmer merker seg
videre at flertallet av innbyggerne innenfor ulvesonen er positive
til å ha en bestand av ulv, og at det å ha ulv i nærmiljøet for
mange er en kilde til økt livskvalitet (jf. NRK 17. januar 2017).
Komiteens medlemmer
fra Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne merker
seg at flere har tatt til orde for å etablere en økonomisk ordning
som kan bidra til å lette belastningen for dem som lever med ulv
i sine nærområder. Disse
medlemmer mener at en slik økonomisk støtteordning kan bidra
til å dempe konfliktene og øke den offentlige tilliten til forvaltningen
av ulv i Norge.
Disse medlemmer mener videre
at en ordning med økonomisk støtte til kommuner i ulvesonen som
har en familiegruppe med ulv på sitt areal, kan disponeres av kommunestyrene,
og at en andel av støtten kan f.eks. øremerkes til utvikling av
lokalt næringsliv basert på bærekraftig og skånsom bruk av naturressurser.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2017
foreslå en ordning slik at kommuner med ulverevir tildeles midler
til konfliktdempende og tapsforebyggende tiltak.»