Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren, Audun Otterstad og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde og Torhild Aarbergsbotten, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen, fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til proposisjonen om samtykke til endringer i Montrealprotokollen.

Komiteen viser til at Montrealprotokollen trådte i kraft 1. januar 1989 og er ratifisert av alle FNs medlemsland. Komiteen viser til at Montrealprotokollens formål er å redusere produksjon og forbruk av stoffer som skader ozonlaget.

Komiteen har merket seg at partenes oppfølging av Montrealprotokollen har ført til at over 98 pst. av forbruk og produksjon av de ozonreduserende stoffene er faset ut siden 1989. Komiteen har videre merket seg at hydrofluorkarboner (HFK) er blant de vanligste erstatterne for ozonødeleggende stoffer, og at disse er kraftige klimagasser. Komiteen viser til at det derfor på det 28. partsmøtet under Montrealprotokollen ble vedtatt å regulere HFK under Montrealprotokollen. Komiteen har merket seg at dette vedtaket – de såkalte Kigali-endringene – ifølge FNs miljøprogram vil bidra til at verden unngår opp til 0,5 °C oppvarming innen 2020. Komiteen har merket seg at departementet anser at Stortingets samtykke til ratifikasjon er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

Komiteen har merket seg at Norge ikke har produksjon av HFK, og at Kigali-endringene derfor utelukkende har betydning for regulering av import og forbruk av HFK-gassene. Komiteen har merket seg at det kun er import i bulk som omfattes, og ikke import av produkter påfylt HFK-gasser. Komiteen har merket seg at implementeringen av Kigali-endringene på kort sikt ikke vil føre til særskilte begrensninger i mulighetene for import og bruk av HFK i Norge. Komiteen viser til at Kigali-endringene innebærer at partene forplikter seg til å redusere forbruk og produksjon av HFK. Komiteen har merket seg at for Norges del vil målet være å redusere forbruket av HFK med 10 pst. innen 2010, 40 pst. innen 2024, 70 pst. innen 2029, 80 pst. innen 2034 og 85 pst. innen 2036.

Komiteen har merket seg at Kigali-endringene ikke har innvirkning på forpliktelser under FNs rammekonvensjon om klimaendring, Kyotoprotokollen eller Parisavtalen. Komiteen vil derfor peke på at Kigali-endringene i Montrealprotokollen dermed ikke påvirker andre internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg.

Komiteen har merket seg at Norge var en pådriver i forhandlingene for å få til en ambisiøs regulering av HFK, og har sammen med 15 andre industriland lovet å bidra med ekstra finansering til Ozonfondet i 2017 dersom et ambisiøst vedtak ble gjort. Komiteen har merket seg at eksisterende virkemidler er ventet å redusere importen av HFK til Norge, og dermed bidra til at Norge når forpliktelsene etter konvensjonen.