Søk

Innhold

2. Komiteens merknader

2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Arild Grande og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette Tønder, fra Fremskrittspartiet, Anders Anundsen og Ib Thomsen, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Prop. 161 L (2015–2016) om endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap.). Komiteen viser til at hensynet til barnets beste alltid skal være avgjørende når det tas valg på vegne av barnet, og vil presisere at foreldrenes ansvar for å velge løsninger til beste for barnet fortsatt skal gjelde også etter endringen av loven. Komiteen mener at begge foreldre kan være viktige omsorgspersoner i et barns liv, uavhengig av om de bor sammen eller ikke, og at det må legges godt til rette for likeverdig foreldreskap. Komiteen er opptatt av barns rett til å være sammen med begge foreldre og mener at denne retten i de fleste tilfeller sammenfaller med både barnets beste og likestillingshensyn. Det er viktig at hensynet til å beskytte barn mot vold og overgrep er overordnet alle andre hensyn, og at barn som ikke ønsker samvær, ikke må tvinges, men lyttes til for å finne årsaken. Komiteen mener at barns synspunkter og opplevelser om samværet må lyttes til og legges til grunn dersom det oppstår konflikter.

Komiteen er opptatt av at det tas hensyn til barnets beste også etter samlivsbrudd og ved felles foreldreansvar fra barnets fødsel. Barnets beste står ikke i motsetning til at mor og far likestilles i større grad som omsorgspersoner, og komiteen mener at retten til et nært forhold til begge foreldre er et viktig prinsipp, og at begge foreldre i utgangspunktet er likeverdige som omsorgspersoner. Komiteen vil påpeke at de fleste foreldre ønsker det beste for sine barn, og viser til at lovverket skal ta utgangspunkt i normalsituasjonen, nemlig at foreldre blir enige og samarbeider godt også etter samlivsbrudd. Komiteen vil presisere at avtalefriheten fortsatt skal gjelde, og viser til at høykonfliktsakene som tidligere må løses gjennom mekling eller i domstolen.

2.2 Foreldreansvar der mor ikke er gift eller bor sammen med barnets far mv.

Komiteen viser til at foreldreansvar er en plikt til omsorg og en rett til bestemmelse på barns vegne i personlig forhold, jf. barneloven § 30 første ledd. Komiteen viser til at foreldre med felles foreldreansvar må være enige om disse beslutninger, og at foreldre som er gift eller bor sammen når barnet er født, automatisk har felles foreldreansvar.

Komiteen viser videre til at i tilfellene der foreldrene ikke bor sammen når barnet blir født, er det i dag mor som får foreldreansvar alene, og det må meldes inn til folkeregisteret dersom foreldrene ønsker at far også skal ha foreldreansvar. Dersom far ønsker foreldreansvar, men nektes det av mor, må han gå til sak. Den foreslåtte lovendringen medfører at det skal gis felles foreldreansvar fra dag én, også til foreldre som ikke bor sammen. Komiteen påpeker at mor kan melde fra om hun av ulike grunner ønsker å ha forelderansvaret alene, og i disse tilfellene må far gå til sak om han likevel vil ha foreldreansvar.

Komiteen viser til at det er uenighet blant høringsinstansene, og at flere av disse ønsker å videreføre dagens ordning.

Aleneforeldreforeningen og Barneombudet er bekymret for at delt foreldreansvar skal medføre at barn ikke får nødvendig helsehjelp eller pass dersom kontakten mellom foreldrene ikke er god. Komiteen mener det bør følges nøye med på om dette blir et problem framover.

Komiteen støtter likevel endringen med bakgrunn i at det legges til rette for at barnet får kontakt med begge foreldre, og at dette vanligvis vil være til barnets beste.

Komiteen merker seg at fristen for å melde fra dersom man ikke ønsker felles foreldreansvar, settes til 1 år etter at farskap er etablert, og dette gjelder for begge parter, slik at også fedre som ikke ønsker kontakt med barnet, kan si fra seg foreldreansvaret. Komiteen viser til den uenigheten det er blant høringsinstansene om fars rett til å frasi seg foreldreansvaret, der både Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Foreningen 2 Foreldre (F2F) mener at dette ikke skal være mulig å gjøre. Komiteen mener at det likevel bør være slik, da barnet trolig vil være lite tjent med at en far som ikke ønsker foreldreansvar, likevel skal være med på avgjørelser om barnet. Komiteen viser til at der foreldrene ikke er enige om foreldreansvaret, må dette fremdeles løses av domstolene, men at lovendringen ikke innebærer endring i foreldrenes adgang til å gjøre avtaler seg imellom når det gjelder felles barn.

Det kan være særlige tilfelle der barnets beste tilsier at det ikke skal være felles foreldreansvar, men komiteen er enig i at det er vanskelig å lage en unntaksbestemmelse som fanger opp alle disse tilfellene. Det kan være mange årsaker til at felles foreldreansvar ikke er til barnets beste, og det må derfor være muligheter for å sikre dette. Det er også viktig at mødre som bor på sperret adresse, skal kunne motsette seg felles foreldreansvar av hensyn til sikkerheten, og komiteen mener det må utarbeides rutiner som kan ivareta dette på en god måte.

Komiteen mener det er viktig at det gis god informasjon tidlig om hva felles foreldreansvar innebærer, og hva slags rettigheter man har som forelder. Både Nav, jordmor og fastlege er aktører som kan gi denne informasjonen. Komiteen mener at informasjonsopplegget for vordende og nybakte foreldre bør gjennomgås for å sikre at begge kjenner egne rettigheter og plikter, og at mor får minst mulig belastning rett etter en fødsel.

Komiteen mener det er særlig viktig at mor blir informert på et tidlig tidspunkt i graviditeten om hvilke muligheter, konsekvenser og rettigheter hun har når det gjelder felles foreldreansvar, og om at hun kan melde fra dersom hun ønsker foreldreansvaret alene.

Komiteen foreslår følgende:

«Stortinget ber regjeringen etablere rutiner som sikrer at vordende foreldre som ikke bor sammen når de får barn, får god informasjon om hvilke rettigheter og plikter de har som foreldre, inkludert informasjon om mulighetene for å melde fra dersom man ikke ønsker felles foreldreansvar.»

Komiteen mener at det i tillegg til å gis informasjon om foreldreansvar og rettigheter, bør informeres om barns tilknytningsbehov og foreslår derfor følgende:

«Stortinget ber regjeringen etablere rutiner som sikrer at både mor og far får informasjon om barns tilknytningsbehov (spesielt de tre første leveårene), og om hvordan de best mulig kan tilrettelegge for og møte barnas behov når foreldrene ikke bor sammen.»

Komiteen merker seg at lovendringen skal evalueres når den har virket en tid, og bifaller dette.

Komiteen merker seg endringen i § 47, som gir foreldre med felles foreldreansvar lik rett til å få opplysninger om barnet, og bifaller at dette tydeliggjøres. Dette er, slik komiteen ser det, nødvendig for at begge foreldre kan ta fullt del i barnets hverdag og ha samme informasjon om hva som skjer. Komiteen er enig i Barneombudets høringssvar om at dette kan bidra til å dempe diskusjonen om hvem som har rett til opplysninger og rett til å ta avgjørelser for barnet.

Komiteen mener at begge foreldres deltakelse bør forventes og tydeliggjøres ved at både mor og far innkalles til kontroller på helsestasjonen, og at rutinene for kontakt mellom barnehage/skole og foreldre også inkluderer begge foreldrene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at dagens lovverk ikke hindrer at mor oppgir far som ukjent. Flertallet registrerer at bl.a. Barneombudet og Fellesorganisasjonen (FO) mener at felles foreldreansvar fra fødsel vil medføre at flere kan komme til å oppgi far som ukjent, og at dagens regelverk best ivaretar barnets beste. Flertallet viser til at det ikke finnes statistikk for hvor mange som i dag oppgir far som ukjent, og til at problemstillingen som reises av Barneombudet og FO, avvises som søkt av blant andre Likestillingsombudet, da det å oppgi far allerede i dag innebærer at han får samværsrett med barnet. Følgelig er det naturlig å anta at mødre som ikke vil ha noe kontakt med far, heller ikke i dag vil oppgi ham som far.

Flertallet mener at felles foreldreansvar vil bidra til at flere fedre engasjerer seg mer i barnets liv og støtter derfor regjeringens forslag, men mener likevel at utviklingen etter en eventuell lovendring bør følges nøye.

Komiteen foreslår følgende:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det finnes statistikk over omfanget av fødsler der far oppgis som ukjent, og utviklingen av dette etter lovendringen.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at lovendringen også tar høyde for at far kan frasi seg foreldreansvar. Flertallet viser til at det kan være ulike årsaker til at dette gjøres, og mener det er riktig å åpne for denne muligheten, da det sjelden vil være til barnets beste at en far som ikke ønsker foreldreansvar, likevel skal måtte være med på avgjørelser på vegne av barnet. Det må, slik flertallet ser det, likevel ikke bli sosialt akseptert å ikke ta ansvar for egne barn. Flertallet viser til høringsinnspill fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Foreldreforeningen 2 Foreldre (F2F), som er uenige i at far skal kunne frasi seg foreldreansvaret. Flertallet mener utviklingen på dette punktet må følges nøye.

Flertallet viser til at felles foreldreansvar også kan innebære at far vil overta foreldreansvar alene dersom mor dør. Det er derfor viktig at det er kontakt mellom mor og far i oppveksten, slik at barnet har et nært forhold til far om dette skulle skje.

Det er også viktig, slik komiteen ser det, å ivareta mors rettigheter og behov for beskyttelse der vold, overgrep eller trusler tilsier at det ikke skal være felles foreldreskap. Dette gjelder særlig der mor bor på sperret adresse eller av annen grunn må vernes mot far.

Komiteen mener det er viktig at det etter en tid vurderes om lovendringen har fått uheldige konsekvenser som ikke var tilsiktet, og foreslår følgende:

«Stortinget ber regjerningen evaluere felles foreldreansvar fra fødsel, etter at loven har virket i tre år.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at flere rettsinstanser mener regjeringens forslag om at lovens utgangspunkt skal være felles foreldreansvar for alle, også for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født, vil virke konfliktskapende og føre til flere foreldretvister. Statistisk sentralbyrå (SSB) mener det er grunn til å anta at en endring som gir flere foreldre som aldri har bodd sammen, felles foreldreansvar, vil føre til flere meklinger og saker for retten. Dette medlem viser videre til at Barneombudet peker på forskning som viser at foreldre som aldri har bodd sammen, oftere har mer konflikt enn andre foreldre, og at høyt konfliktnivå er den enkeltfaktoren som forskning peker ut som den største risikoen for barns utvikling. Barneombudet advarer også mot lovendring på grunn av frykt for at mødre utsatt for vold og krenkelser ikke vil tørre å handle for å forhindre at far får felles foreldreansvar. Dette medlem viser videre til at Barneombudet og Redd Barna påpeker at dette handler om ansvar og ikke samvær, og at det ikke kan trekkes konklusjoner om at en slik lovendring om foreldreansvar vil gi mer samlet kontakt med begge foreldrene. De advarer også mot endring av barneloven fordi det ikke foreligger tilstrekkelig kunnskap om konsekvensene av lovendring for de barna som omfattes. Flere av høringsinstansene mener mødre vil kunne unngå å oppgi farsskap med en slik lovendring, og at endringen dermed vil kunne føre til at barn fratas kjennskap til far. Dette medlem mener dette er vektige argumenter og vil på denne bakgrunn ikke votere for regjeringens forslag til endring i § 35 i barneloven.

2.3 Flytting innenlands

Det er den forelderen som bor fast sammen med barnet, som alene kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider ved omsorgen, som barnehage, bosted og dagliglivets avgjørelser. Komiteen viser til at både bostedsforeldre og samværsforeldre i 2010 fikk plikt til å varsle den andre forelderen om flytting seks uker før flyttingen finner sted. Komiteen viser til at det er egne regler for flytting utenlands. Lovendringen innebærer at varslingsfristen utvides til tre måneder. Komiteen støtter utvidelsen og viser til høringsinstansenes brede støtte til å videreføre, men forsterke gjeldende rett. Komiteen viser til at flytting med barn innebærer bytte av skole, bolig og eventuell arbeidsplass, noe som vanligvis både må planlegges og tar tid, og at tre måneder derfor ikke er for lang varslingstid. Den utvidede perioden legger også bedre til rette for at det blir tid til mekling og en eventuell domstolsbehandling.

Komiteen viser til at det er ulike grunner til at man velger å flytte, og at dette er en rettighet som vanskelig kan reguleres i lov. Det er derfor nødvendig med gode rammer når en forelder i en reorganisert familie ønsker å flytte, slik at alle hensyn ivaretas best mulig. Det er viktig at partene har god tid til å forberede barnet på endringene, og at det gjennomføres utvidet mekling dersom foreldrene er uenige.

Komiteen viser til at reglene om flytteplikt ved arbeidsledighet i folketrygdloven kan være vanskelig å forene med lang varslingsplikt og samtykke ved flytting, men komiteen vil presisere at etter barnekonvensjonen og barneloven skal alltid hensynet til barnet være avgjørende for hvem av foreldrene barnet skal bo fast med. Det er derfor, slik komiteen ser det, viktig med gode rutiner og samarbeid fra Nav i slike situasjoner. Komiteen er kjent med at ikke alle samværsforeldre kan eller har mulighet til å påta seg hovedansvaret for barnet, og mener det er viktig at vilkårene for å få dagpenger ikke skal være bestemmende for hvor barnet skal bo fast, men at hensynet til barnets beste skal være avgjørende. Komiteen forventer at dette hensynet ivaretas.

Mekling

Komiteen merker seg at dagens ordning skal forsterkes ved å innføre meklingsplikt der det er uenighet om flytting. Dette støttes også av flere høringsinstanser. Det er familievernet som skal sikre familiene faglig bistand ved behov, og slik komiteen ser det, er det viktig at konflikter om flytting løses på lavest mulig nivå. Komiteen er enig i at det er mest rimelig at det er bostedsforelderen som må begjære mekling, ettersom det er denne som ønsker flyttingen, og merker seg at dersom det ikke oppnås enighet om flyttingen etter mekling, er det bostedsforelderen som har myndighet til å flytte innenfor landets grenser. Domstolens vurderingstema i etterkant vil være om hvor barnet skal bo fast, eller om det skal lages ny samværsordning etter en totalvurdering av hva som er best for barnet, jf. barneloven § 64 annet ledd andre punktum.

Komiteen er kjent med at det finnes ulik praksis når det gjelder den informasjonen en får i mekling og rådgivning etter samlivsbrudd. Komiteen mener det ikke bør være slik at informasjonen man får, avhenger av valget av mekler/rådgiver, og mener praksisen bør samordnes.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide retningslinjer som sikrer likere innholdsmessig praksis for mekling og rådgivning etter samlivsbrudd der barn er involvert.»

2.4 Delt bosted

Komiteen mener at barn skal ha rett til omsorg fra begge foreldre etter et samlivsbrudd, og at det er viktig å legge til rette for at det skjer. Komiteen viser til at begge foreldrene må oppfattes som likeverdige omsorgspersoner, noe som vil kunne dempe konflikter og sørge for god kontakt mellom barn og foreldre.

Komiteen viser til at barneloven i dag er nøytral, og at det er opp til foreldrene selv å avtale hvor barna skal bo fast og omfanget av samvær. Komiteen viser til at delt bosted betyr at alle større beslutninger om barnet skal tas i fellesskap, også når det gjelder flytting innenlands, og at tiden barnet bor hos de to foreldrene, kan være likedelt eller skjevdelt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at lovendringsforslaget som nå foreligger, kun er en normativ endring.

Forslaget er, slik disse medlemmer ser det, langt fra Fremskrittspartiets tidligere ønske om lovpålagt delt bosted.

Komiteen mener at avtalefriheten er viktig og konfliktdempende i seg selv, og at de fleste foreldre vil finne gode løsninger for barna etter et samlivsbrudd. Det er gjort en del forskning på hvordan barn med ulike bostedsordninger har det, og i proposisjonen vises det blant annet til store utenlandske studier. Flere høringsinstanser har likevel etterlyst mer kunnskap om hvordan ulike former for bostedsordninger påvirker barn etter reorganisering av familien, og komiteen støtter ønsket om mer norsk forskning.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for mer forskning på hvordan barn påvirkes av ulike former for bostedsordninger etter en reorganisering av familien.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets primære standpunkt at delt bosted skal være lovens utgangpunkt. Dette for å sikre at barna skal få tilbringe like mye tid med hver av sine foreldre, og at foreldrene skal stille likt når det kommer til avgjørelser som angår barna. Barn har rett til begge sine foreldre, og foreldrene bør derfor ved samlivsbrudd likestilles i sine plikter og rettigheter.

Disse medlemmer ser på bakgrunn av dagens parlamentariske situasjon at det ikke er politisk flertall for at delt bosted skal være lovens utgangspunkt. Disse medlemmer påpeker likevel at lovforslaget regjeringen har lagt frem, i sin helhet sikrer større grad av likestilling mellom far og mor som omsorgspersoner.

Komiteen viser til flere høringsinnspill om at det er ulik praksis i barnefordelingssaker, og at far ofte kommer dårlig ut. Dette vet vi lite om omfanget av. Komiteen er videre av den oppfatning at det bør være en målsetting at færrest mulig barnefordelingssaker havner i rettsapparatet. Avtaler som er inngått gjennom mekling, vil vanligvis være mer robuste og ivareta det fremtidige samarbeidet mellom foreldrene – og dermed også hensynet til barnet – på en bedre måte. Komiteen viser til at domstolen har anledning til å sende en sak tilbake til mekling dersom denne muligheten ikke oppfattes som tilstrekkelig utprøvd, men at dette virkemiddelet sjelden benyttes.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen initiere en gjennomgang av dommer avsagt i barnefordelingssaker, for å finne svar på i hvilken grad fedre ikke når frem i rettssystemet og om det er grunn til å senke terskelen for å sende foreldre tilbake til mekling.»

Komiteen viser til Statistisk sentralbyrå (SSB) sin rapport «Hvilke fedre har lite eller ingen kontakt med barna når foreldrene bor hver for seg», som viser at selv med et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, har samværsforeldrene omfattende samvær med barnet. To av fem som oppgir et høyt konfliktnivå, har samvær minst 10 dager i måneden. Det er likevel slik at samværssabotasje er et problem, og komiteen er enig i at prosessen når det gjelder tvangsfullbyrdelse og umulighetskriteriet, tydeliggjøres bedre i § 65.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det likevel er viktig å utrede alternative tvisteløsningsordninger, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede alternative tvisteløsningsordninger ved samlivsbrudd der barn er involvert, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteen viser til at det er oppnevnt et særdomstolsutvalg som skal vurdere om barne- og familiesaker bør behandles av samme avgjørelsesorgan. Etter mandatet skal de bl.a. vurdere å flytte foreldretvistene fra tingrettene til fylkesnemndene, og forbedre/styrke eksisterende systemer, herunder vurdere spesialisering i tingrettene. Utvalget skal foreta en helhetlig vurdering av hvordan de aktuelle sakene etter barneloven og barnevernloven skal behandles og avgjøres slik at saken belyses grundig og hensynet til barnefaglige avgjørelser til barnets beste blir ivaretatt. De skal også se på familievernkontorenes rolle. Utvalget skal vurdere tiltak som kan medvirke til at flere konflikter mellom foreldre løses ved familievernkontorene, uten å bringes inn for domstolene. Komiteen viser til at utvalget skal levere sin innstilling våren 2017.

Barns rett til å medvirke

Komiteen vil påpeke at det er viktig at barn får påvirke i saker som gjelder dem selv, og at det legges godt til rette for det. Foreldre må derfor involvere barna etter samlivsbrudd, for barn skal etter Barnekonvensjonens artikkel 12 og Grunnloven § 104 «ha rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling».

Delt bosted forutsetter

Komiteen viser til at delt bosted betyr at barnet tilbringer betydelig tid hos hver av foreldrene, og at barnet bor fast hos begge. Komiteen er enig i at det i loven ikke skal fastsettes hvor mye tid som må tilbringes hos hver av foreldrene i en slik ordning. Det er, slik komiteen ser det, flere ulike måter å løse dette på ved avtale, og komiteen påpeker at dette fortsatt skal være mulig.

Delt bosted først i loven

Komiteen viser til at lovendringen er en normativ endring, som ivaretar avtalefriheten, og som ikke gir føringer for hvilken bostedsløsning som bør velges. Komiteen viser til at det i høringssvarene ble gitt sterk støtte til at lovteksten fortsatt ikke skal gi føringer om valg av bosted, men at flertallet heller ønsket en presisering i loven. Komiteen viser til at de fleste høringsinstansene er svært skeptiske til at delt bosted skal være hovedregelen, og deler dette synspunktet. Delt bosted er slik komiteen ser det, en ordning som fungerer godt for mange barn, og ordningen velges også av stadig flere reorganiserte familier. Komiteen er likevel opptatt av at ikke alle kan få en slik ordning til å fungere til det beste for barnet, og at det derfor må være rom for at det inngås ulike avtaler, som også kan reforhandles etter som barnets behov endres.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at flere av høringsinstansene er kritiske til regjeringens forslag til endring i § 36 første ledd, der delt bosted fremheves i loven som et av alternativene som foreldrene kan velge, og delt bosted kommer som første eksempel, blant annet fordi en slik endring kan virke normdannende, og fordi delt bosted er en ordning som krever spesielle forutsetninger for å være til barnets beste.

Dette medlem viser til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) støtter regjeringens forslag i alternativ 1 i høringen, men at de er kritiske til forslaget om at delt bosted skal komme først i loven. Bufdir uttaler i høringen at:

«Utgangspunktet i barneloven er at alle avgjørelser om barn skal bygge på barnets beste. De foreslåtte endringene vil kunne bli oppfattet som et signal om at delt bosted generelt er best for barn, og dermed føre til at foreldre oppfatter at en løsning er foretrukket framfor en annen. Det er viktig å understreke at barnets beste skal vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og vil variere fra barn til barn.»

Dette medlem viser til at Barneombudet advarer mot regjeringens forslag. I høringen uttrykker Barneombudet at:

«Forhandlingene mellom foreldrene foregår ikke i et vakuum, men påvirkes blant annet av lovgivningen. Når målet er at barnets beste skal stå i sentrum, er det viktig at regelverket i størst mulig grad bidrar til at foreldrene fokuserer på det viktigste – nemlig hva som vil være den beste løsningen for deres barn. Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem én løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie. En endring i lovteksten kan signalisere at delt bosted er den foretrukne løsningen, og på den måten svekke barns rett til gode, individuelle vurderinger om hva som er best for akkurat dem. Barneombudet anbefaler derfor at loven ikke endres.»

Dette medlem viser videre til Forskergruppe for barnerett, Det juridiske fakultet, UiT Norges arktiske universitet, som i høringen uttaler:

«Det vesentlige er å understreke at foreldrene som utgangspunkt avtaler seg imellom hvor barnet skal bo. Det vil fremheve foreldrenes ansvar for å finne frem til en løsning som er til det individuelle barnets beste. Etter vår mening er ikke det kunnskapsmessige belegget godt nok til å konkludere med at delt bosted bør fremheves i loven som det alternativet som nevnes først.»

Dette medlem viser til at Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF) er av den oppfatning at en likedeling som utgangspunkt kan virke konfliktdempende i noen tilfeller. De skriver i høringen:

«Imidlertid er det mer sannsynlig at det vil virke konfliktøkende i mange andre, spesielt ved alternativ 2, men også ved alternativ 1 hvis likedeling oppfattes som normen. Delt bosted vil kreve mye samarbeid og enighet, og kan skape konflikter i tillegg til konflikter som ofte oppstår rundt selve bruddet. SKFs ansatte erfarer en type ytre press fra foreldre, hvor man opplever at man blir sett på som ikke fullgod forelder dersom man ikke har minst 50 % samvær. Dette gjelder både menn og kvinner. Det kan da være vanskelig å lage en annen samværsordning, som kanskje var bedre for barnet i en viss fase.»

Dette medlem vil på bakgrunn av disse argumentene ikke votere for regjeringens forslag til endring i § 36 første ledd. Dette medlem mener dagens lov er et bedre alternativ.

2.5 Tiltak mot samværshindring

Komiteen er enig i at det er viktig å tydeliggjøre både de prosessuelle og de materielle vilkår for en eventuell tvangsfullbyrdelse ved samværssabotasje.

Komiteen viser til at det er viktig å forsøke å løse konflikter uten at det tas i bruk tvangsmidler. Familievernkontor, godkjente meklere eller sakkyndige kan være viktige aktører i å løse konflikter tidlig. Det er derfor, slik komiteen ser det, riktig å tilrettelegge for frivillige løsninger i saker som dreier seg om samværshindringer, og at domstolene skal gis adgang til å oppnevne en sakkyndig.

Komiteen viser til at barn påvirkes av konflikter og uro i samværssituasjonen, og derfor er det ekstra viktig at barn lyttes til når foreldrene skilles. Komiteen vil påpeke at barns rett til medvirkning når det gjelder samvær, nå kommer tydeligere fram av lovens ordlyd i § 65, noe komiteen bifaller.

Det er, slik komiteen ser det, vanskelig å finne gode løsninger i slike konflikter, og barnet vil være den som taper. Komiteen viser til at barn trenger stabile og trygge hjem, og at det er nødvendig for barnet å finne gode løsninger.

2.6 Økonomi

Komiteen mener det er viktig at de økonomiske ordningene som gjelder når foreldre ikke bor sammen, ivaretar hensynet til barnet. Det er også viktig at det ikke er økonomi som skal være den avgjørende faktor for hvor barnet skal bo, men hva som er best for barnet.

Komiteen foreslår derfor følgende:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå de økonomiske ordningene som gjelder når foreldre ikke bor sammen, og vurdere endringer som kan ivareta hensynet til aleneforeldres økonomi, men samtidig hindre at økonomi er en avgjørende faktor når avgjørelser om barns bosted blir tatt.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener det er viktig å vurdere de økonomiske rammene for foreldre som velger delt bosted. Det kan være dyrt når begge foreldre skal legge til rette for at barnet skal ha fast bosted hos dem. Flertallet mener det ikke bør være slik at et potensielt økonomisk tap for én forelder blir utslagsgivende for hvilken bostedsordning de velger for barna.

Etter flertallets oppfatning er flere økonomiske ordninger i dag innrettet på en måte som kan gi den ene forelderen insentiver til å si nei til delt bosted. Dette gjelder både bostøtte, overgangsstønad, skatt, barnetrygd, studiefinansiering og reisekostnader. Flertallet mener det er gode grunner til å gå gjennom de relevante økonomiske ordningene med mål om å finne innretninger som gjør at økonomi får mindre betydning når foreldre som ikke bor sammen, skal velge bostedsløsning for sine barn.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå gjennom de økonomiske støtteordningene for aleneforsørgere og vurdere endringer som fjerner økonomiske insentiver til å velge bort delt bosted.»