Utenriksdepartementet
viser i proposisjonen til at forhandlinger om en ny kvikksølvavtale
ble avsluttet 19. januar 2013. Landene var da enige om en bindende
konvensjonstekst for å redusere utvinning, omsetting, bruk og utslipp
av kvikksølv. Avtalen har fått navnet The Minamata Convention on
Mercury, på norsk Minamata-konvensjonen om kvikksølv, heretter betegnet
som Minamata-konvensjonen.
Avtalen ble formelt
vedtatt og signert av 92 land inkl. Norge i oktober 2013 i Japan.
Avtalen vil tre i kraft når 50 land har ratifisert den.
Minamata-konvensjonen
er for Norge en viktig avtale, da den bidrar til å beskytte helse
og miljø fra langtransportert kvikksølvforurensning. Den innebærer
også partsbidrag og økonomiske konsekvenser gjennom administrativ
oppfølging på møtedeltakelse og rapportering. Det er derfor vurdert
at Stortingets samtykke er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26
annet ledd.
Departementet viser
til at avtalen er i tråd med gjeldende norsk politikk for å stanse
utslipp av miljøgifter og å etablere en global avtale for kvikksølv. Dette
er bl.a. nedfelt i St.meld. nr. 14 (2006–2007) Sammen for et giftfritt
miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid, der det står at
regjeringen vil arbeide for en global avtale som strengt begrenser
bruk og utslipp av kvikksølv. Norges pådriverrolle omtales også
i Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling.
Som vedlegg til proposisjonen
følger avtalen i engelsk originaltekst, med oversettelse til norsk.
Minamata-konvensjonen
gir bindende regler for å beskytte helse og miljø mot utslipp av
kvikksølv. Avtalens bestemmelser regulerer tilførsel av kvikksølv
til markedet fra gruvevirksomhet eller andre kilder, bruk av kvikksølv
i produkter og prosesser og utslipp til luft og vann. Avtalen regulerer
også lagring av kvikksølv og håndtering av avfall. Avtalen vil også
bidra til å støtte arbeid i utviklingsland for å redusere kvikksølvutslipp
gjennom teknisk assistanse og kapasitetsbygging, og det er også
en finansiell mekanisme i avtalen.
Departementet viser
til at konvensjonen kom på plass etter lang tids internasjonale
forhandlinger. Bakgrunnen for forhandlingene lå i den globale risiko
for helse og miljø som kvikksølv utgjør. I 2001 ble det innenfor
rammen av FNs miljøprogram (UNEP) enighet om å gjøre en global risikovurdering,
som konkluderte med at det var behov for global handling.
På den diplomatiske
konferansen i Japan i 2013 ble det fattet vedtak som ga mandat til
forberedende arbeid frem til konvensjonen trer i kraft. Det ble
opprettet et eget interimsekretariat for arbeidet, og dette ble
lagt til FNs miljøprogram.
Det er i proposisjonen
gjort rede for de enkelte artikler i avtalen.