Dokument 8:2 S (2016–2017) -
Representantforslag om å styrke det internasjonale og nasjonale arbeidet
mot antibiotikaresistens - fra stortingsrepresentantene Kjersti
Toppe og Per Olaf Lundteigen
Jeg viser til brev
fra helse- og omsorgskomiteen av 12.10.16.
Gjennom rapporten
Antibiotikaresistens – kunnskapshull, utfordringer og aktuelle tiltak
(Folkehelseinstituttet 2014), regjeringens Nasjonal strategi mot
antibiotikaresistens (2015-2020) og Handlingsplan mot antibiotikaresistens
i helsetjenesten (2016) mener jeg vi har et tilstrekkelig planverk
for på en effektiv måte å organisere arbeidet mot antibiotikaresistens
i helsesektoren i Norge.
Parallelt med dette
har som kjent Landbruks- og matdepartementet lansert sin handlingsplan
for landbrukssektoren. Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og
Klima- og miljødepartementet (KLD) arbeider med å implementere tiltak
innenfor sine områder i den nasjonale strategien. Det er god kontakt mellom
våre fire departementer både på politisk- og embetsnivå og også
med Utenriksdepartementet hva gjelder de internasjonale aspektene
i dette arbeidet. Ansvaret for implementering av handlingsplanen
er lagt til Helsedirektoratet som leder en styringsgruppe med representanter
fra Direktoratet for E-helse, Statens legemiddelverk, Folkehelseinstituttet,
de regionale helseforetakene, Legeforeningen og Tannlegeforeningen.
Med dette mener jeg vi har laget en effektiv organisasjon for å
sikre både en tverrsektoriell tilnærming og innsats ("one health")
samt en handlekraftig modell for implementering av handlingsplanen
innenfor mitt eget ansvarsområde, helsesektoren.
Internasjonalt vedtok
Helseforsamlingen i Verdens helseorganisasjon i 2015 WHOs globale
handlingsplan mot antibiotikaresistens, og nå i september var Norge
en pådriver for å få antibiotikaresistens som tema under FNs høynivåuke.
Sammen med statsministeren og mine kollegaer i de andre nevnte departementene
har jeg spilt en aktiv pådriverrolle for å sikre at arbeidet mot
antibiotikaresistens er kommet på toppen av den internasjonale agendaen. Jeg
vil bidra til at den forblir der.
Både Strategien
og Handlingsplanen bygger på faglige innspill fra underliggende
etater og fra andre fagmiljøer. Det er bred enighet om både mål
og tiltak. I mitt arbeid mot antibiotika-resistens i helsesektoren har
jeg regelmessig kontakt med fagmiljøene på dette området. Senest
i denne måneden har jeg hatt et møte med sentrale aktører på antibiotikafeltet
for å forsikre meg om at vi er på rett vei i arbeidet. Dette møtet
vil jeg gjenta årlig. De tilbakemeldingene jeg får tyder på at vi
er på rett vei og har gjort de viktigste grepene som må til for
å nå de målene vi har satt oss og som det er bred faglig enighet
om.
Representantene
Kjersti Toppe og Per Olaf Lundteigen foreslår nå for Stortinget
til sammen 17 nye anmodningsvedtak vedrørende arbeidet mot antibiotikaresistens.
Etter min vurdering er det usikkert i hvilken grad hver av disse
forslagene og forslagene samlet vil bidra til å fremme det pågående
arbeidet mot antibiotikaresistens, eller om de i hovedsak vil føre
til økt byråkratisering og mer rapportering, og/eller har tvilsom
verdi for det felles arbeidet for å begrense og bekjempe antibiotikaresistens.
Til de enkelte forslagene
har jeg følgende kommentarer:
Svar: Helse-
og omsorgsdepartementet rapporterer i dag på arbeidet med det nasjonale
og globale arbeidet mot antibiotikaresistens gjennom statsbudsjettene.
Det synes ikke hensiktsmessig å bruke departementenes og etatenes
ressurser til å lage egne rapporteringer utover dette.
-
2. Stortinget ber regjeringen på
egnet vis, og innen juni 2017, konkretisere ovenfor Stortinget Norges pådriverrolle
i det internasjonale arbeidet mot utbredelse av antibiotikaresistente
bakterier, og arbeide for at inngår internasjonale forpliktelser om
en global ressursbevaringsavtale for antibiotika.
Svar: Arbeidet
mot antibiotikaresistens er regjeringens viktigste internasjonale
sak på helseområdet. I samarbeid med Landbruks- og matdepartementet, Utenriksdepartementet
og Folkehelseinstituttet jobber vi nå med å konkretisere hvordan
Norge på best mulig måte kan bidra til å følge opp erklæringen som ble
vedtatt under FNs høynivåmøte om antibiotikaresistens i New York
21. september 2016. Det pågår nå en rekke globale initiativer fra
mange ulike aktører og land. Norge som et lite land kan ikke bidra
overalt, men der vi har kapasitet og kan bidra til at det skjer reell
endring skal vi bidra. Gjennom regjeringens budsjettproposisjoner
vil Stortinget bli orientert om arbeidet.
-
3. Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en strategi for utvikling av nye virksomme antibiotika, inkludert
nye økonomiske modeller som premierer medikamentutvikling, ikke
salg og bruk, der både belønningsmekanismer og avgift/skatt vurderes som
virkemiddel.
Svar: Utvikling
av nye antibiotika er teknisk komplisert og svært ressurskrevende.
Fra 1980-tallet og fram til i dag er det bare utviklet to nye klasser
av antibiotika og det er få under utvikling. Industrien anser ikke
at det er sterke nok insentiver for å drive forskning og utvikling
på dette feltet. Som et lite land, med i utgangspunktet en begrenset
farmasøytisk industri, er det for Norge både ønskelig og påkrevet
med internasjonalt samarbeid om dette.
Jeg opplever at
det nå skjer et globalt løft for å få mer forskning og innovasjon
innrettet mot å utvikle nye virksomme antibiotika. Europakommisjonen, gjennom
forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020, spiller en viktig
rolle. Det samme gjør det felleseuropeiske forskningsprogrammet
JPI AMR. Norge er en aktiv deltaker i begge disse programmene. Horisont
2020 finansierer også den offentlige delen av IMIs (European Innovative
Medicines Initiative’s) prosjekt "New Drugs 4 Bad Bugs". Dette er
et privat-offentlig samarbeid som totalt har mobilisert nærmere
685 millioner euro fordelt på sju delprosjekter. I ett av delprosjektene,
Driving re-investment in R&D and responsible antibiotic use
(Drive-AB) spiller Folkehelseinstituttet en sentral rolle. Her er
formålet nettopp å utvikle nye økonomiske modeller for utvikling
av antibiotika.
Norges forskningsråd
er, på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet, nå i gang med
en kartlegging av den norske forskningsinnsatsen på området som
et grunnlag for å iverksette tiltak for at flere norske forskere
skal bidra i det internasjonale forskningssamarbeidet om antibiotikaresistens.
Samtidig er Folkehelseinstituttet, Legemiddelverket og representanter
fra helseforetakene i gang med et pilotprosjekt som skal bidra til
å sikre tilgjengelighet til særlig viktige antibiotika i Norge og
være med på å teste modeller for hvordan salg av antibiotika kan
frikobles fra inntjening.
Å starte et arbeid
med en egen strategi for utvikling av nye virksomme antibiotika
vil derfor være å ta et steg tilbake når vi allerede er i gang med
å iverksette tiltak. Stortinget vil bli orientert om status for det
pågående arbeidet gjennom regjeringens budsjettproposisjoner.
Svar: Helse-
og omsorgsdepartementet har bedt de regionale helseforetakene om
å sikre en helhetlig tilnærming i arbeidet for å oppfylle nasjonale
miljø- og klimamål. Miljøarbeidet er organisert som et samarbeidsprosjekt
mellom de regionale helseforetakene under ledelse av Helse Vest.
Prosjektet er godt kjent med miljøutfordringene fra industrien i
blant annet India og følger arbeidet som er gjort i Sverige nøye. Innføring
av etiske krav for innkjøp av medisiner vil bli vurdert i oppfølging
av dette prosjektet.
Under høynivåmøtet
om AMR i FN i september la en gruppe av legemiddelselskaper frem
et veikart for hvordan industrien skal bidra til å møte trusselen mot
antibiotikaresistens.
Etter det vi er
kjent med, har ikke fra EU publisert nye retningslinjer eller policydokumenter
etter 2012 med hensyn til åpenhet og innsyn i produksjonskjeden
for legemidler. Arbeidet i EU om miljøaspekter ved legemidler pågår,
men det er ikke forventet ny kommunikasjon på dette før i 2017.
Legemiddelverket
initierte prosjektet "Innehaver av markedsføringstillatelses (MTs)
ansvar og forpliktelser» fordi de opplever MT-innehavere ikke følger
opp sine forpliktelser overfor myndighetene, herunder bl.a. at MT-innehaver
selv ikke har full innsikt i sin produksjonskjede frem til ferdig
produkt. Legemiddelverket har igangsatt en systematisk kartlegging
av saker og MT-innehavere som ikke følger opp sine forpliktelser.
Dette arbeidet pågår. Det er imidlertid begrenset hva som kan gjøres
med hensyn til åpenhet om produksjonskjeden nasjonalt, når produksjonskjeden
er definert som forretningshemmelighet i EU. Legemiddelverket har
adressert problemstillingen på møter i EU-sammenheng og gjort en
skriftlig henvendelse til EMA vedrørende status for det videre arbeidet
med åpenhet i produksjonskjeden. Legemiddelverket har så langt ikke
mottatt svar på denne henvendelsen. Legemiddelverket vil drøfte problemstillingene
i Heads of Medicines Agency (HMA) og EMAs Management Board.
-
5. Stortinget ber regjeringen fremme
en plan for beredskap om kritiske legemidler, inkludert kritisk
viktige antibiotika, der økt nordisk samarbeid og bruk av nasjonalt
beredskapslager vurderes innen juni 2017
Svar: De
nasjonale beredskapsløsningene for legemidler er endret de siste
årene, etter faglig anbefaling fra Helsedirektoratet. I tråd med ansvarsprinsippet
overtok de regionale helseforetakene fra 1. januar 2015 oppgaven
fra Helsedirektoratet med å beredskapssikre legemidler for spesialisthelsetjenesten.
De regionale helseforetakene har laget en rapport om utfordringer
og strategier for deres oppfølging av nasjonal legemiddelberedskap
for spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratets avtale med grossist
om nasjonalt beredskapslager av legemidler for primærhelsetjenesten
gikk ut 31. desember 2015. Ordningen er erstattet med et nytt krav til
legemiddelgrossistene om legemiddelberedskap. Endringer i grossistforskriftens
§ 5 og legemiddelforskriften § 12-2 trådte i kraft 1. januar 2016.
Endringen innebærer at legemiddelgrossister skal sikre ekstra lager
av legemidler til bruk i primærhelsetjenesten. Sammensetningen av
lagrene er basert på en kartlegging av hvilke legemidler det er
et særlig behov for å ha i beredskap. Sammensetningen og dimensjoneringen
av lagrene vil stadig måtte vurderes, basert på endringer i behov
og risiko.
Svar: Som
Stortinget allerede er gjort kjent med er arbeidet mot antibiotikaresistens
for inneværende år styrket med om lag 15 millioner kroner. Dette kommer
i tillegg til en betydelige aktivitet på området innen helsesektoren
som ikke så lett lar seg tallfeste.
Infrastrukturen
i overvåkningen av antibiotikabruk og antibiotikaresistens er i
hovedsak på plass. Vi har en rekke kompetansemiljøer på antibiotikaresistens
(Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP), Nasjonalt kompetansesenter
for antibiotikabruk i spesialist-helsetjenesten (KAS), Nasjonal kompetansetjeneste
for påvisning av antibiotikaresistens (K-RES), referansefunksjon
for MRSA ved St. Olavs hospital, Antibiotikakomiteen (som gir råd til
Folkehelseinstituttet) og arbeidsgruppen for antibiotikaresistens
(som gir råd til Helsedirektoratet). Og ikke minst foregår det en
betydelig aktivitet på smittevernområdet i helsetjenesten som indirekte
har stor betydning for utvikling av antibiotikaresistens. Jeg vil
løpende vurdere spørsmålet om denne ressursbruken er tilstrekkelig
og foreslå ytterligere styrking av arbeidet, dersom det skulle vise
seg nødvendig. Så langt er det min vurdering at vi vil kunne nå de
målene vi har satt oss i Strategien og i Handlingsplanen innenfor
gjeldende budsjett. Jeg mener det derfor ikke er nødvendig med en
økonomisk opptrappingsplan for arbeidet mot antibiotikaresistens
for å nå de fastsatte målene.
-
7. Stortinget ber regjeringen på
egnet vis, og innen juni 2017, innføre en egen legemiddelklasse
for antibiotika, en E-klasse av resepter for legemidler med økologiske
effekter, som må ha krav til særlige bruksrestriksjoner og oppfølgingsansvar.
Svar: Folkehelseinstituttet
lanserte et forslag med reseptklasse for antibiotika sommeren 2016, men
forslaget er ikke nærmere utredet. Styringsgruppen for oppfølgingen
av handlingsplanen mot AMR, som Helsedirektoratet leder, har bedt
Folkehelseinstituttet utrede forslaget nærmere og bringe det opp for
styringsgruppen for nærmere vurdering.
Svar: Nasjonal
strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens
(2008-2012) var en strategi som både inneholdt elementer rettet
mot helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAI) og mot antibiotikaresistens.
Ved strategiens utløp ble erfaringene med en slik kombinert strategi
gjennomgått i en prosess ledet av Folkehelseinstituttet. Erfaringene
den gang tilsa at det ville være mer hensiktsmessig å integrere
arbeidet mot HAI i andre pågående prosesser i helsetjenesten som
pasientsikkerhetsarbeidet og det generelle kvalitetssikkerhetsarbeidet.
-
9. Stortinget ber regjeringen, som
del av det smittevernsforebyggende arbeidet, på egnet vis innføre en
øvre beleggsgrense på 85 prosent på sykehus for å redusere sykehusinfeksjoner
og unødvendig antibiotikabruk innen juni 2017.
Svar: Statens
helsetilsyn anbefalte i 2001 et gjennomsnittlig belegg på 85 prosent
for planlegging og drift ved avdelinger med høy andel ø-hjelp. Helsedirektoratet
peker på at mange nye sykehusprosjekt er planlagt med 85 prosent
utnyttelsesgrad på ordinære sengeavdelinger. Nytt Østfoldsykehus
er planlagt med 90 prosent utnyttelsesgrad. Helsedirektoratet mener
at beleggsprosenten i seg selv ikke er et godt mål på kvalitet,
men at en rekke andre faktorer må inngå i planleggingen. De forskjellige
sykehusavdelingene har svært forskjellig andel ø- hjelp, og kan derfor
planlegge belegget i ulik grad. Overbelegg og korridorpasienter
gir mer krevende drift og større risiko for smitte. Et generelt
krav om 85 prosent belegg vil ha ulik treffsikkerhet som tiltak
for kvalitetssikring av driften. Ved kirurgiske avdelinger er nærmere
halvparten av aktiviteten planlagt, mens hovedaktiviteten ved indremedisinske
avdelinger er øyeblikkelig hjelp. Belegget ved indremedisinske avdelinger
varierer derfor mindre gjennom uken, mens det ved kirurgiske avdelinger
er høy aktivitet gjennom ukedagene, men mindre aktivitet i helger
og helligdager. Det innebærer at beleggsprosenten ikke vil ligge
jevnt, f. eks. på 85 prosent, men er høy i ukedagene og lavere i
helgene.
I tillegg kommer
at nye sykehus nå bygges med enerom som reduserer smittefaren. For
disse sykehusene vil dermed beleggsprosenten kunne være høyere uten
at det går ut over kvaliteten.
Svar: Hurtigtester
som raskt gir informasjon om mikrobe er en god hjelp for leger som
behandler infeksjoner. Ofte må behandlingen starte uten denne kunnskapen
og kun ut fra kunnskap om resistensforhold og kunnskap om hvilke
mikrober som vanligvis forårsaker infeksjoner. Dette kan øke bruken
av bredspektret antibiotika "for sikkerhets skyld".
Norge må være med
på forsknings- og fagutviklingen internasjonalt. Myndighetene kan
medvirke blant annet gjennom rammebetingelsene for forskningen,
men det er ikke mulig å vedta at det skal skje en rask utvikling
av diagnostiske tester. Det pågår en aktiv forskning på feltet.
Beslutningsstøtte
kan være et nyttig hjelpemiddel for riktig antibiotikabruk. I spesialist-helsetjenesten
arbeides det med å legge til rette for beslutningsstøtte i sykehusenes
elektroniske journalsystemer. De regionale helseforetakene (RHF-ene)
er ansvarlig for at arbeidet med elektroniske pasientjournaler(EPJ)
også ivaretar beslutningsstøtte ved antibiotikabruk.
De nasjonale faglige
retningslinjene for antibiotikabruk i sykehus skal etter planen
bli publisert i et åpent digitalt format i løpet av høsten. En av
fordelene med dette formatet er at det muliggjør integrering med
beslutningsstøttesystemer. Det arbeides ifølge Helsedirektoratet
med å tilpasse kodeverket som skal ligge til grunn for en slik integrering,
slik at det lettere kan benyttes i klinisk praksis.
Legemiddelverket
har utviklet et verktøy for forskrivnings- og ekspedisjonsstøtte
(FEST) som i dag blant annet brukes til å gi informasjon koblet
til enkeltlegemidler eller legemiddelgrupper til allmennleger i
forskrivningsøyeblikket. FEST er også tilrettelagt for bruk i sykehus,
men ifølge Legemiddelverket er foreløpig ikke EPJ-systemene i helseforetakene
i stand til å benytte informasjonen fra FEST.
Svar: Forskrift
om smittevern i helsetjenesten setter krav om at det skal finnes
skriftlige retningslinjer for bruk av antibiotika i virksomheten.
Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten
inneholder et kapittel om antibiotikabehandling i sykehjem. Den
finnes i en trykket utgave og som nettversjon, bl.a. på www.antibiotika.no
og www.antibiotikaiallmennpraksis.no.
Kapittel 4 i Handlingsplanen
mot antibiotikaresistens er rettet mot allmennleger og legevaktleger. En
stor andel av vaktene, særlig utenfor de store byene, tas av fastleger.
Disse legene nås av tiltakene som er rettet mot allmennleger. Det
er ikke faglige holdepunkter for per i dag å konkludere at legevaktene
er "en versting" når det gjelder antibiotikabruk. Og i den grad
det forskrives mer der kan det være fordi pasientene er ukjente
for legen og tilstandene er mer alvorlige. Nasjonalt kompetansesenter
for legevaktmedisin og Antibiotikasenteret for primærmedisin vil
vurdere et samarbeid for, i første omgang, å øke kunnskapen om dette
feltet. Under lederkonferansen for legevakt som går av stabelen
i mars 2017 er ett av temaene nettopp «Hvordan kan legevaktsleder
påvirke antibiotikabruk i legevakt».
Kommunale akutte
døgnplasser (KAD) omfattes av smittevernforskriften. KAD skal ha
infeksjonskontrollprogram, inkludert skriftlige retningslinjer for
antibiotikabruk. En arbeidsgruppe i regi av Helsedirektoratet vurderer
nå behovet for egne retningslinjer for antibiotikabruk i KAD. KAD
er verken sykehus eller allmennpraksis, men arbeidsgruppen vurderer
at terapivalgene må baseres på de kunnskapsbaserte nasjonale retningslinjene
for primærhelsetjenesten og sykehus. Det er ikke gjennomførbart
å lage egne terapivalg for KAD, både fordi kunnskapsgrunnlaget for
KAD er svært beskjedent, og fordi KAD er veldig forskjellig med
forskjellige pasientkategorier rundt om i landet. Valg av behandling
vil i stor grad styres av hvor alvorlig/akutt tilstanden er, og
en må velge mellom peroral og parenteral behandling. Derimot er
det en forutsetning at diagnostikk og behandling skal gjennomføres
etter allmennmedisinske prinsipper og arbeidsmetoder.
Svar: Antibiotikasenteret
for primærmedisin (ASP) er vesentlig styrket gjennom 2016-budsjettet. Antibiotikasenteret
har fått følgende oppgaver: Primært vil midlene ASP har fått gå
til kollegabasert veiledning og gjennomgang av egen antibiotikaforskrivning
på gruppenivå. Det innebærer at fastleger og legevaktsleger skal
få tilbud om å delta i grupper med kollegabasert gjennomgang av
egen forskrivningspraksis av antibiotika. De skal gjennomgå og få en
tilbakemelding på hvor mye antibiotika de skriver ut til pasientene,
og en oppdatering om anbefalt behandling. Det vil også bli gruppebasert
etterutdanning for sykehjemsleger. Videre skal ASP fortsette sitt
arbeid med å bistå Helsedirektoratet med å revidere, oppdatere og
videreutvikle de “Nasjonale faglige retningslinjene for antibiotikabruk
i primærhelsetjenesten” og bistå Helsedirektoratet med å utvikle/videreutvikle
retningslinjene for sykehjem og tannleger. Man må også forsøke å
gjøre retningslinjene enda mer tilgjengelige for primærmedisin (fastleger,
sykehjemsleger, tannleger og legevaktsleger).
RELIS har i samarbeid
med Avdeling for klinisk farmakologi ved St Olavs hospital gjennomført kunnskapsbaserte
oppdateringsvisitter (Kupp) for fastleger som pilotprosjekter i
Helse-Midt og Helse-Nord i 2015/2016. Tema i disse pilotene har
vært riktig bruk av NSAIDs og riktigere bruk av antibiotika. I kampanjen
med antibiotika ble over 450 leger besøkt. Tall fra Reseptregisteret
de tre første månedene etter at kampanjen var gjennomført viser
at hovedmålsettingen ble oppfylt. Bruken av penicillin som er førstevalg
for luftveisinfeksjoner som trenger antibiotika, økte. RELIS gjennomfører
en ny antibiotikakampanje i 2016, og skal utvide tilbudet til Bergensområdet
og Østfold ila. høsten 2016. Helsedirektoratet har fått i oppdrag
å vurdere Kupp som undervisningsmetode i 2016.
Svar: Prosjektet
e-Bug, som ble opprettet i 2006, ledes av avdelingen for primærmedisin
ved Public Health England (PHE) og består av et konsortium av 28
partnerland. Antibiotikasenteret for primærmedisin og Folkehelseinstituttet
jobber med å tilrettelegge programmet for norske forhold.
Svar: Pasienter
som vurderer å søke behandling i utlandet bør ha kunnskap om risiko
for smitte ved behandling i andre land. Risikoen for smitte varierer, blant
annet avhengig av hva slags behandling som er aktuell og hvor behandlingen
skal skje. Spesialisthelsetjenesten og fastleger vil kunne gi adekvat
informasjon om dette til sine pasienter. På Helsenorge.no informeres
det generelt om risiko for MRSA- smitte ved behandling i utlandet.
Ytterligere tilgang til pasientinformasjon om smitterisiko
vil bli vurdert.
Svar: Vi
reiser stadig mer, både på ferie og for å få medisinsk behandling.
Det er verken ønskelig eller mulig å stoppe nordmenn som vil reise
til utlandet for å få behandling.
Denne regjeringens
mål er å skape pasientens helsetjeneste. Å innføre et krav om forhåndsgodkjenning
for refusjon av utgifter til sykehusbehandling i utlandet vil innebære
en begrensning i pasienters mulighet til å motta sykehusbehandling
i andre land. Med krav om forhåndsgodkjenning, vil pasienten kun
ha rett til å reise ut når han eller hun må vente uforsvarlig lenge
på nødvendig sykehusbehandling i Norge. Et slikt hinder vil særlig
ramme pasienter med tilstander hvor det er et lite og begrenset
fagmiljø i Norge. Disse pasientene vil ha reduserte valgmuligheter
innenlands og vil ha særlig behov og ønske om å få tilgang til medisinsk
kompetanse i andre europeiske land.
Erfaringene vi har
til nå viser at det er et lavt antall pasienter som velger å reise
til andre EØS-land for å få planlagt sykehusbehandling. I perioden
fra 1. mars 2015 (da adgangen til å få refundert sykehusbehandling
trådte i kraft) og til 30. juni 2016 er det utbetalt refusjon i
alt 98 saker som gjelder sykehusbehandling. I den samme perioden
ble det gitt avslag på 111 refusjonssøknader knyttet til sykehusbehandling. Det
totale antallet søknader var i perioden 269 saker. Tallene på utbetalt
refusjon viser at de fleste får refusjon for sykehusbehandling i
Tyskland og Danmark.
Den norske helsetjenesten
er svært god og vi arbeider med tiltak for å ytterligere bedre den.
Etter min mening er det derfor ikke grunnlag for å tro at det vil
være mange pasienter som ønsker å motta planlagt sykehusbehandling
i andre EØS-land. Våre erfaringer så langt bygger opp under denne
antakelsen.
Svar: I praksis
er dette et spørsmål om det bør innføres en ordning med forhåndssamtykke
i henhold til pasientrettighetsdirektivet. Det vises derfor til
svar på spørsmål nr. 15.
Svar: Statistikk
fra Helfo viser at det i 2015 ble utbetalt trygderefusjoner til
tannbehandling utført i EU-land for 1 016 saker (av i alt 7 764
saker). Over halvparten gjaldt tannbehandling i Ungarn (476), Polen
(69) og Sverige (21). Andre land det er utført tannbehandling i,
med utbetalt stønad fra folketrygden, er bl.a. Spania, Tyskland,
Storbritannia, Danmark, Finland.
Norge kan ikke hindre
eller begrense innbyggernes rettigheter til å velge tannbehandling
i annet EØS-land. På www.Helsenorge.no informeres det generelt om
risiko for MRSA-smitte ved behandling i utlandet.