Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at det i representantforslaget
fremmes forslag om at regjeringen skal fremme forslag om endring
av lov om svangerskapsavbrudd der det presiseres at fosterreduksjon
ikke skal være tillatt. Forslagsstillerne mener at dagens lovverk
om svangerskapsavbrudd ikke gir grunnlag for å godkjenne en praksis med
fosterreduksjon i Norge. Komiteen viser til at da abortloven
ble vedtatt, var det ikke medisinsk sett mulig for en kvinne å velge
hvor mange barn hun ville bære frem. I dag er det teknisk mulig
å avslutte ett av flere samtidige svangerskap ved såkalt fosterreduksjon,
og et slikt inngrep er ikke særskilt regulert i abortloven eller
omtalt i lovens forarbeider. Komiteen viser til at dette
uavklarte tolkningsspørsmålet har ført til en usikkerhet ved landets sykehus
om hvordan loven skal forstås. Komiteen viser til at Helse-
og omsorgsdepartementet i rundskriv I-42/2001 har tolket abortloven
slik at den gir adgang til selektiv fosterreduksjon av et alvorlig
sykt foster. Denne tolkningen var også i tråd med uttalelse fra
Justisdepartementets lovavdeling. Begrunnelsen er blant annet at
det ikke er rimelig å forstå loven slik at kvinnen må velge å avslutte
hele svangerskapet, slik at også et friskt foster aborteres, der
lovens vilkår er oppfylt for å abortere ett av fostrene.
Komiteen viser videre til at
Helsedirektoratet i 2010 mottok en henvendelse fra Oslo universitetssykehus
som mente det var behov for retningslinjer for abortnemndenes behandling
av begjæring om fosterreduksjon ved friske fostre. På bakgrunn av denne
henvendelsen innhentet direktoratet vurdering fra fagmiljøene om
de medisinske sidene ved denne saken, blant annet hvilken risiko
inngrepet innebærer for spontanabortering av det gjenværende fosteret
og eventuell risiko for mor. Helsedirektoratet ba i november 2010
Helse- og omsorgsdepartementet om å avklare om abortloven tillater
å abortere ett av flere friske fostre. Komiteen peker på at denne
saken ble liggende på vent i flere år, og det var først i april 2014
at Helse- og omsorgsdepartementet ba Justisdepartementets lovavdeling
om en vurdering av saken.
Komiteen viser til at lovavdelingen
har tolket loven og kommet til at den åpner for fosterreduksjon av
friske fostre. Frem til 12. uke gjelder kvinnens rett til selvbestemt
abort, etter 12. uke må hun søke en abortnemnd om svangerskapsavbrudd.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
peker på at risikoen for spontanabort av det gjenværende fosteret
er anslått til ca. 15 pst., men at det ikke er rapportert om komplikasjoner
for kvinners fysiske helse ved slike inngrep. For gravide med firlinger
eller trillinger vil en reduksjon til tvillinger innebære at sykeligheten
og dødeligheten går betydelig ned. Imidlertid er det ikke påvist
vesentlig medisinsk gevinst ved reduksjon fra tvilling til singelsvangerskap.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti viser til påstanden om at sykeligheten
og dødeligheten går betydelig ned ved å fjerne flere enn ett foster. Dette medlem påpeker
at dette er en forenkling av virkeligheten. Dette medlem viser til at professor
i barnesykdommer ved Oslo universitetssykehus, Ola Didrik Saugstad,
påpeker følgende i Aftenposten den 25. oktober 2016:
«Flerlingefødsler
øker risikoen for tidlig fødsel og mulige skader. Derfor begynte
man å fjerne flerlingefostre.
Man reduserte fra
fire eller tre til to fostre. Dette gir imidlertid bare en svært
begrenset gevinst for de gjenværende fostre. I tillegg er det en
risiko på 10-15 prosent for spontantabort eller svært tidlig fødsel
hos gjenlevende fostre.
Jeg har selv sett
tragedier i form av store skader på det gjenlevende foster som blir
født ekstremt for tidlig.»
Dette medlem er opptatt av
at det fremkommer at fosterreduksjon av flere enn ett foster ikke nødvendigvis
vil forebygge for tidlig fødsel; det kan også fremprovosere den
eller påføre gjenværende foster skader.
Komiteen viser
til at en forsvarlighetsvurdering skal avgjøre hvilket foster som
skal aborteres, og ikke fosterets kjønn. Opplysning om kjønn før 12. uke
kan bare gis dersom kvinnen har en kjønnsbundet sykdom, jf. bioteknologiloven
§ 4-5. Dersom kvinnen etter nemndbehandling er innvilget fosterreduksjon
på f.eks. sosial indikasjon, vil legen avgjøre hvilket av fostrene
som skal aborteres.
Komiteen viser til at det hittil
kun har vært to sykehus i Norge som har utført fosterreduksjon,
St. Olavs Hospital i Trondheim og Oslo universitetssykehus. Komiteen viser
til at fosterreduksjon har vært utført i et svært begrenset omfang
i Norge. På spørsmål fra Helse- og omsorgsdepartementet har Oslo
universitetssykehus opplyst at de per oktober 2016 ikke hadde utført
noen fosterreduksjon i løpet av 2016, men at de vanligvis har utført
ca. tre per år. St. Olavs Hospital hadde per oktober utført seks
reduksjoner i 2016, men sykehuset har opplyst at dette er flere
reduksjoner enn normalt på ett år.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
viser til at spørsmålet om fosterreduksjon er en etisk vanskelig
sak, og at det var behov for en avklaring av rettstilstanden. Flertallet mener
det er positivt at det nå har kommet en avklaring, blant annet fordi
de ulike sykehusene hadde ulik praksis. Flertallet mener videre det
er positivt at Helsedirektoratet har vært i dialog med fagmiljøene
om hvordan Justisdepartementets lovfortolkning skal følges opp,
blant annet hvilken informasjon kvinner som vurderer fosterreduksjon
bør få. Flertallet viser
videre til at Helsedirektoratet har utarbeidet et informasjonsskriv
om gjennomføringen av fosterreduksjon i helsetjenesten, og at det
i skrivet legges til grunn at fosterreduksjon skal utføres ved Nasjonal
behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs
Hospital.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet påpeker at det er svært
urovekkende at regjeringen fastslår at fosterreduksjon skal tillates
på bakgrunn av en juridisk tolkning i eget departement, og regjeringens
begrensede vektlegging av sakens etisk problematiske sider fremstår
foruroligende. Etter disse
medlemmers syn bør denne saken være gjenstand for en egen
politisk vurdering ut fra sakens verdimessige karakter. Saken fortjener
en reell politisk behandling på vanlig måte i regjering og storting.
Regjeringen har ikke realitetsbehandlet saken, men har basert sin beslutning
kun på lovavdelingens juridiske tolkning. Dette fremstår som en
total ansvarsfraskrivelse i et svært viktig og grunnleggende verdispørsmål.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
viser til at helsetjenesten over lengre tid ønsket en avklaring
av hva som var gjeldende rett etter abortloven i dette spørsmålet.
Siden dette ikke er en sak som i sin natur blir avgjort i domstolene,
er det lovavdelingen i Justisdepartementet som er rette instans
til å foreta denne type juridiske avklaringer. Flertallet mener det ville
vært kritikkverdig hvis Helse- og omsorgsdepartementet ikke bidro
til denne avklaringen og lot helsetjenesten utvikle ulik praksis
som også kunne vært lovstridig. Flertallet mener spørsmålet
om abortloven skal endres når det gjelder kvinnens rett til selvbestemt abort,
er et politisk spørsmål.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen ikke har
planer om å fremme forslag til endringer i abortloven.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at spørsmålet
om fosterreduksjon er krevende både juridisk, etisk og medisinsk.
Spørsmålet om abortlovens anvendelse når det gjelder fosterreduksjon,
må behandles av Stortinget. Det er en etisk avgjørelse av stor prinsipiell
og faktisk betydning, som hører hjemme i landets øverste folkevalgte
forsamling.
Disse medlemmer påpeker at
da loven om svangerskapsavbrudd ble vedtatt for nesten 40 år siden,
var ikke fosterreduksjon en medisinsk mulighet. Stortinget har derfor
aldri tatt stilling til spørsmålet om fosterreduksjon. Hvorvidt
fosterreduksjon er en del av den generelle retten til selvbestemt
abort frem til uke 12, kan ikke avgjøres av Justisdepartementet på
bakgrunn av en enkeltvurdering av eksisterende lovverk. Disse medlemmer viser
til at medisinske fagmiljøer i Oslo og Trondheim har hatt ulik vurdering
av hvorvidt det er hjemmel i lovverket for å utføre fosterreduksjon.
Som den ulike praksisen demonstrerer, er ikke konklusjonen i spørsmålet
åpenbar. Disse
medlemmer påpeker at intensjonen ved eksisterende lov om svangerskapsavbrudd
ikke var å tillate fosterreduksjon, og ber regjeringen presisere
i lovverket at fosterreduksjon ikke er tillatt i Norge.
Disse medlemmer viser til at
medisinske fagmiljøer advarer mot å tillate fosterreduksjon. Det vises
til at fosterreduksjon krever en langt mer avansert medisinsk prosedyre
for svangerskapsavbrudd enn når kvinnen kun bærer ett barn. Nasjonalt
senter for fostermedisin påpeker at det å velge bort ett av to barn
i praksis gir en betydelig medisinsk risiko, også ved at risikoen
øker med 15–20 pst. for at det andre barnet heller ikke overlever
prosedyren. St. Olavs Hospital i Trondheim understreker at de vanskelig kan
anbefale noe som ikke gir medisinsk gevinst, men tvert imot utsetter
det andre barnet i magen for fare ved at abortrisikoen øker. Fra
et medisinskfaglig ståsted er det ingen medisinsk gevinst i å abortere
en tvilling, snarere tvert imot finner man økt risiko for liv og
helse, også for den gjenværende tvillingen. Disse medlemmer er opptatt
av at staten ikke skal tilrettelegge for et inngrep som også kan
sette gjenværende fosters liv og helse i stor fare. Flere spesialister
har også påpekt at metoden ved noen tilfeller kan utløse altfor
tidlig fødsel hos det gjenlevende fosteret. Det finnes ikke en medisinskfaglig
metode for fosterreduksjon som det er faglig enighet om, og fosterreduksjon
som metode er derfor ikke blitt evaluert tilstrekkelig vitenskapelig.
Disse medlemmer viser til at
konklusjonen fra Norge om at abortloven også gir en rett til å få
utført fosterreduksjon, vekker internasjonal oppsikt. Det finnes
per dags dato ikke et eneste annet land i Europa som har slått fast
at retten til selvbestemt abort også implisitt innebærer at den
enkelte har krav på fosterreduksjon. Disse medlemmer mener Stortinget
må se til Sverige og Danmark hvor fosterreduksjon, på generelt grunnlag,
ikke er lovlig.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
viser til at fosterreduksjon i Danmark er regulert særskilt i den
danske sundhedsloven. Vilkårene er strenge og ser ikke ut til å omfatte
fosterreduksjon på sosiale grunner alene. Før 12. uke kan fosterreduksjon
(friske fostre) utføres dersom inngrepet vesentlig forminsker en
risiko for at den gravide spontant vil abortere alle fostrene, eller
dersom ett eller flere av fostrene som følge av for tidlig fødsel
ikke vil være levedyktig eller få en alvorlig lidelse. I tillegg
kan fostrereduksjon utføres ved fare for den gravides liv eller
helse.
Etter 12. uke kan
fosterreduksjon innvilges dersom det i tillegg foreligger særlige
omstendigheter. Når det gjelder Sverige, viser flertallet til at Helsedirektoratet
innhentet informasjon om rettstilstanden per juni 2014. Svaret de
fikk den gang var at:
«Rättsläget vad gäller
fosterreduktion i Sverige är inte helt klart. Behovet av en eventuell
reglering aktualiserades 2004 av Socialstyrelsen, men något ställningstagande
i frågan har ännu inte gjorts.»
Så vidt flertallet er
kjent med, stemmer det ikke at fosterreduksjon er ulovlig i Sverige
og Danmark.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Helse-
og omsorgsdepartementet i nye retningslinjer har stadfestet at også
utenlandske kvinner kan få utført fosterreduksjon i Norge, så fremt
behovet for helsehjelp ikke kan utsettes til et senere tidspunkt.
Nasjonal behandlingstjeneste for avansert fostermedisin bekrefter
at de har fått flere henvendelser med spørsmål om fosterreduksjon
fra utenlandske kvinner, også nordiske. Disse medlemmer viser til at
det i land som Sverige og Danmark ikke er åpnet opp for praksis
med fosterreduksjon, til tross for at disse landene har en mindre
restriktiv lovgivning om svangerskapsavbrudd. Disse medlemmer påpeker at dette
sier noe om hvor krevende problemstillingen om fosterreduksjon er,
og at slike svangerskapsavbrudd både ut ifra innholdet i dagens
lovverk, rent etisk og fra medisinskfaglig hold, ikke kan vurderes på
samme måte som et svangerskap når kvinnen bærer kun ett barn.
Disse medlemmer viser til at
Helse- og omsorgsdepartementet i sitt brev presiserer at fosterreduksjon
skal foretas slik at utvelgelsen er tilfeldig, slik at det ikke
skjer noen seleksjon mellom fostre på annet grunnlag enn det abortloven
åpner for. Den vanlige prosedyren er at aborten utføres på det lettest tilgjengelige
fosteret. Man kommer allikevel ikke utenom å påpeke at prosedyren
med fosterreduksjon vil kunne åpne for sortering på bakgrunn av
egenskaper og kjønn. Disse
medlemmer er svært bekymret for at praksisen med fosterreduksjon
vil kunne resultere i en slik sortering.
Disse medlemmer understreker
behovet for at samfunnet i større grad tilrettelegger for tvilling- og
flerlinggraviditeter. Foreldre som får tvillinger eller flerlinger
skal opplever, at de har samfunnets støtte i en hektisk familiehverdag.
Det er viktig at det tilbys avlastning, praktisk tilrettelegging
og utvidede permisjonsrettigheter som følge av den nye livssituasjonen.
Disse medlemmer viser til vurderingene
St. Olavs Hospital har gjort og bakgrunnen for at de ikke ønsker
å tillate fosterreduksjon. Seksjonsoverlege Torbjørn Eggebø ved
Nasjonalt senter for fostermedisin St. Olavs Hospital uttalte til
Dagens Medisin 18. februar 2016 blant annet at
«Vi er skeptiske
til at dette åpnes for ved friske tvillingpar.(…) Vi vil vente til
det kommer klare retningslinjer fra myndighetene. Hvis dette skal
være aktuelt, er det forbundet med en betydelig risiko. Dette har
stor betydning for oss i fagmiljøet, og ut fra et medisinskfaglig
ståsted er det ingen medisinsk gevinst i å abortere en tvilling.
Ved fosterreduksjon av tvillinger vil det ved 15-20 prosent av tilfellene føre
til at en mister begge fostrene.»
Disse medlemmer viser til at
seksjonsoverlegen ved Nasjonalt senter for fostermedisin uttalte
i samme artikkel at før 12. svangerskapsuke er fosterreduksjon teknisk
vanskelig å utføre, og er forbundet med enda større risiko enn om
det gjøres senere.
Ved en del tvillingsvangerskap
og trillingsvangerskap har fostrene felles morkake og da er det
ikke mulig å foreta fosterreduksjon. I samme artikkel fremgikk det
at forutsetningen for fosterreduksjon av et friskt foster er at
utvelgelsen skjer tilfeldig. Prosedyren utføres ved at det injiseres
kalium inn i hjertet til det fosteret som skal aborteres. Eggebø
forteller at i praksis velger legen det fosteret som ligger enklest til
for injisering i hjertet.
Disse medlemmer mener fagmiljøet
ved St. Olavs Hospital har kommet med tungtveiende faglige innvendinger
mot en praksis med å tillate fosterreduksjon i flerlingsvangerskap. Disse medlemmer mener
dette styrker behovet for at Stortinget tar stilling og sørger for
å innføre en medisinskfaglig og etisk god praksis i Norge.
Disse medlemmer understreker
at en egen rett til fosterreduksjon ikke er nedfelt i dagens lov
om svangerskapsavbrudd. Det rokker også ved prinsippet om at abort
ikke skal utføres på bakgrunn av egenskaper hos fosteret, som i
dette tilfellet er at det er flere enn ett foster i mors liv.
Disse medlemmer viser til
sine merknader over, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om endring av lov om svangerskapsavbrudd
der det presiseres at fosterreduksjon ikke er tillatt.»